Terje Hegertun

Terje Hegertun savner flere nyanser i samtalen om fortapelsen - I forrige utgave av KS luftet du noen tanker om Guds nåde koblet til læren om livets to utganger. Noen leste det som en avlysning av helvete. Var det ment slik? - Meg bekjent har jeg ikke et slikt mandat. Men jeg har tillatt meg å uttrykke noen tanker i spørsmålsform, og det har vært sjelesørgeriske grunner for å skrive. Det er et tema vi nærmer oss med respekt og alvor. Det kan dessuten være viktig å åpne det teologiske språket for flere nyanser. Johannes 3,16 rommer for eks. både fortapelsens mulighet og frelsens håp. Denne spenningen må vi leve med.   - Hva ligger bak ønsket om å ta opp dette temaet? - Noe av det viktigste for meg er å vise til det nyskapende og gjenopprettende ved Guds rettferdighet, som ikke minst kommer fra i den paulinske teologien, særlig i Rom 5. Paulus sier at «mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsont med ham ved hans Sønns død». Da skal vi «mye mer bli frelst ved hans liv» (v

Knapt noe tema er så krevende – og så viktig – å debattere som det som ligger utenfor vår forståelse av tid og rom. Både Guds frelse og Guds dom må vi leve med som uttrykk for livets alvor. Men hvordan nærmer vi oss dette på en ansvarlig måte? Jeg var bare en ung gutt da jeg første gang begynte å stille meg selv spørsmål som kjentes dypt eksistensielle: hva om forsoningen likevel har en større rekkevidde enn at bare noen prosent av jordas befolkning kan kalle seg kristne? Hva betyr det at Gud en dag skal bli «alt i alle» og at han skal «sammenfatte alt i Kristus»? I et domsperspektiv, hva innebærer det at Guds nåde er for dem som fortjener det minst og at Gud elsker sine fiender? Det berører også menneskesynet: hvor rimelig er det at et menneske, med begrenset horisont og trellbundet i sine synder og egosirkler, under noen korte år på jorden har en reell frihet til å treffe valg som skal være bestemmende for en hel evighet? Og ikke minst: hvordan kan jeg legge meg til å sove om

Jeg vokste opp med dem i pinsemenigheten Betel, Lofoten. Tulla og Karl Klevstad, bønder og foreldre til mange barn. I dag er de begge døde. Haldis og Jon Angelsen, hun husmor og han fisker. Foreldre til en stor barneflokk, de også. Men det var flere av dem: Einar Nymark, Borghild Iversen, Ingrid og Bernhard på Ostad, Ovidia og Ferdinand Fredriksen, Karl Henningsen, Lilly og Jakob Pedersen, Julie og Agnar Bjørnsand, Oddny og Hans Krogtoft, Betty og Edmond Krogh. Mamma og pappa.  Hvorfor nevner jeg dem? Fordi jeg i dag vil ære de alminnelige. Enten de lever eller er gått bort. Jeg skal ikke underslå at forstandere og evangelister har vært viktige. Men det er disse som er heltene mine. Det var andre navn som glimret under stevner og kampanjer, men det var disse som la grunnlaget. De var der før vekkelsen kom. De sørget for at det var en forsamling å tale til, og at det var mat på bordet mellom møtene. De kom med selvtrukket fisk og nyplukkede poteter.  De hadde så vidt rukket fjøsstelle

Samme dag som verdens kirker feiret Jesu oppstandelse, ble mer enn 70 kristne – mange av dem barn – drept i en fornøyelsesmark i Lahore. Det islamistiske terrornettverket Jamaat-ul-Ahrar har tatt på seg ansvaret for denne feige handlingen som bevisst var rettet mot Pakistans kristne minoritet. Når min kristne bror og søster rammes av islamistiske eller hinduistiske attentater, viser det at landene i regionen ikke er i stand til å beskytte sin kristne minoritetsbefolkning. Det gir grunn til bekymring. Og protest. I lojalitet til ofrene vil jeg være «en edru blant rasende» (Sokrates). Vi kan ikke tillate oss å stifte fred med terrorens logikk. For handlinger som dette kan gi ny pust til ondskapens glør og radikalisere den verdikampen som pågår på den internasjonale scene. Det motsatte vil imidlertid være en bedre hyllest til kirkens martyrer: at demokratiske stater greier å meisle ut en strategi for å møte og nedkjempe islamismen og samtidig bevare verdiene om demokrati, rettstat og me

Da Salomo skulle videreføre planene om et tempel for Herren, kalte hans far David ham til seg og sa: «Måtte Herren gi deg forstand og innsikt…» (1 Krøn 22). For tiden ber jeg den samme bønnen for alle som ønsker «å bygge et hus for Herren» i årene som kommer. Mange av de råd Bibelen gir handler om å søke det som er et særtrekk ved Gud: «visdom og styrke, råd og forstand» (Job 12). Oppfordringen om å søke visdom og forstand gjennomsyrer Ordspråkene. Vi blir bedt om å søke visdom like ivrig som om vi leter etter en skatt, fordi kunnskap og forstand går ut fra Herrens munn (Ord 2). Et av Bibelens vakreste løfter er at «visdom skal komme inn i ditt hjerte, kunnskap skal gi deg glede, omtanke skal vokte deg, forstand bevare deg» (v 10-11). Den som opptrer forstandig, vinner velvilje og er en kilde til liv (Ord 13/16). Derfor er det naturlig at Jesus betegner det å tro som ensbetydende med å elske Herren av all sin forstand. Blant de løfter Mesteren ga sin kirke i verden, var at den skul

Professor ved MF, Terje Hegertun, og preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, mener pinsen er en undervurdert høytid. Uten pinsen ville det neppe vært noen kirke, mener de. Av: Ingunn Marie Ruud, KPK Første pinsedag kom Jesus igjen. Ikke som kjøtt og blod, men som nærvær i form av Den hellige ånd. Hegertun forteller at dette nærværet var og er forutsetningen for Guds kirkes utbredelse på jorden. – Hva ville kirken vært uten pinse? Den ville ikke vært kirke i det hele tatt. Det nye testamentet forteller at Jesu venner befant seg bak lukkede dører. De var fylt av frykt og redsel. Det fremstår et helt annet bilde av dem etter erfaringen de gjorde på pinsedag, sier han. Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, er enig. – Uten pinsen ville kirken blitt en liten sekt og krympet. Det viktigste med pinsen er at kirken fremdeles består. Troen på Kristus i verden forsvinner ikke, men vokser faktisk, sier hun. Undervurdert høytid Pinsen sit

I vår har vi hørt stemmene til noen av dem som hadde en tørst etter det beste, men som brente seg på menighetsmiljøer som ikke hadde de kvalitetene deres hengivne medlemmer hadde fortjent.  En av dem er Bjørn Aslaksen som skrev en tankevekkende artikkel hvordan et frihetsberøvende miljø gjorde at han i dag kjenner seg diskvalifisert fra å tilhøre en menighet. Men lengselen er fortsatt der, og Jesus er fremdeles hans kjæreste eie. Artikkelen er smertefull lesning. Mine refleksjoner om kirke, lederskap og karismatikk håper jeg er et bidrag til den ærlige samtalen som med tyngde må komme blant dem som sto nærmest det miljøet Bjørn var en del av.     Plassering i kirkelandskapet. Den tyngste kritikken har vært rettet mot den delen av frikirkeligheten som på 1980- og -90-tallet ble dannet på karismatikkens noe uryddige høyreside. Med få unntak ble dette en knoppskyting som i dag – bare etter bare et par ti-år – ligger med brukket rygg. Det gjør den til et av de minst vellykkede menig

Da Birgitta og Ulf Ekman konverterte til den katolske kirke, var dette et veloverveid valg, som de skal respekteres for. Selv om det stiller hans tidligere sterke kritikk av andre kirker i et underlig lys, er det heller ikke vanskelig å forstå hva han mener når han til KS beskriver følelsen av at «det fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått form og det abstrakte har blitt konkret». Spørsmålet som reiser seg, er derimot om det er nødvendig å skifte kirke for å gjøre denne type vesentlige erfaringer. Etter min erfaring nei. Selv har jeg fulgt en rekke personer, både unge og voksne, som både på grunn av teologi, kultur og form har kjent seg tiltrukket av andre kirkelige miljøer. For noen ble det naturlig å finne seg et nytt hjem. Andre fant det mest meningsfullt å bli der de hadde sine røtter. De lot i stedet innsikter fra andre kirker være byggesteiner i en identitet som ble bredere og mer økumenisk. For konvertering er ikke nødvendigvis enhetens vei. Underlig nok kan

Er det mulig å snakke om kall og utvelgelse på måter som skaper trygghet og glede?   Den såkalte predestinasjonslæren (forutbestemmelse) har vært til både trøst og plage gjennom kirkens lange historie. Må tanken om utvelgelse med nødvendighet innebærer at andre er utvalgt til ikke å komme til tro? Hvordan skal vi forstå tekster som synes å omtale en forutbestemmelse, for eks. Rom 8, 28-29? Utvelgelse og forutbestemmelse Spørsmålet om hvem som er kalt, utvalgt og forutbestemt handler først og fremst om hvilken forståelse vi har av Guds og menneskets rolle i frelsen. Tanken om at frelsen til syvende og sist ligger hos Gud, har støtte i tanken om Guds utvelgelse. Vi har ikke utvalgt Gud. Det er han som har utvalgt oss, skriver Johannes (15,16). Paulus sier at å være «Guds utvalgte» (Kol 1,12) bunner i en tilsvarende bestemmelse i Guds hjerte før verden ble til (Rom 8, 29f.; Ef 1,2). Det skapte tanken om en forutbestemmelse eller predestinasjon. Normalt har dette vært knyttet til de

Mens han så hvordan storhavet brøt i vest, satt den store dikterpresten på Alstadhaug og skrev noen verselinjer som Guds storhet: «GUD er GUD, om alle land laa øde, GUD er GUD, om alle mand var døde». Det aner meg at Petter Dass hadde et stort og vakkert gudsbilde som rommet både ham og en ellers strevsom hverdag som sokneprest og handelsmann på Helgeland. Hvorfor har de kristne alltid sunget sitt gloria, og hvorfor utsa prestene fra gammelt av sitt Deus semper major – at Gud alltid er større? Kunne det være fordi om vi tenkte at vi til fulle forsto Gud, ville det bety at vi hadde skapt ham i vårt eget bilde. En slik Gud ville vi snart ikke lenger ha bruk for. Den Gud som alltid er større og nærmere meg enn min egen pust, påvirker hvordan jeg tolker tilværelsen og hvilken forståelseshorisont jeg har. Jeg trenger ikke lenger å være så opphengt i min egen uunnværlighet. Med tilfredshet kan jeg erkjenne at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger Gud. Det er ikke jeg som b

Det er en grunn for at vi under nattverden beveger oss fram til nådebordet.  Vi kunne ha sittet i benkeraden for å minnes Kristus. Vi kunne bare ha hørt ordene om Herrens måltid. Men vi fører brødet til munnen og vi drikker kalken. Slik kobles natur og nåde sammen, og vi aner noe om nattverdens spiritualitet. Den drar oss inn i frelsesfortellingen, ikke bare som tenkende objekter, men som handlende subjekter, der tid og rom oppheves. Gitt ved troen og Ånden Å betrakte nattverden som et minnemåltid (gresk: anamnesis) er mer enn en tankemessig rekonstruksjon av en historisk hendelse. Ved å minnes det Gud har gjort i fortiden gjøres handlingen virksom i nåtiden. Fortid, nåtid og framtid smelter sammen og får den samme funksjon som i jødenes rekapitulering av utferden fra Egypt hver gang påskemåltidet feires. Slavene på de amerikanske steppene sang under sene kveldstimer: “Where you there when they crucified my Lord”? Og vi svarer tilbake: «Ja, vi var der. Og vi er der.» Ved troen og Ån

At kristne holder et måltid sammen, er et karaktertrekk ved Guds rike (Matt 9,10f). Brødet og vinen identifiserer dette måltidet med Jesus selv, og det har – til forskjell fra dåpen – karakter av stadig gjentakelse.  I likhet med dåpen kan nattverden spores tilbake til den første kristne tid og til en av de ordninger Jesus sa skulle kjennetegne hans kirke i verden. På mange måter uttrykker nattverden fellesskapsdimensjonen ved troen. I samklang med eukaristien Den viktigste betegnelsen på nattverden er det greske ordet for takksigelse, eucharistia. Allerede på 200-tallet e. Kr. skrev kirkefaderen Ireneus at «vår undervisning er i samklang med eukaristien – og eukaristien befester vår undervisning». Nattverden er altså i konsentrert form en framstilling av selve frelseshistorien. Det er evangelieformidling par excellence. Troens hemmelige dører åpnes når vi feirer Herrens måltid. Nattverden er festen foran Guds ansikt. Det som skjer i nattverden: ordene, symbolene, elementene, bønnen

Professor Per Ketil Farstad har skrevet en bok som vil være obligatorisk lesning for alle som vil forstå norsk pinsebevegelse som kulturfenomen.  Da må man kjenne til det rike og varierte sang- og musikklivet som har kjennetegnet denne frikirkebevegelsen gjennom vel 100 år. Kanskje det er mulig å gå så langt som til å si at det trolig er sangen og musikken – mer enn forkynnelsen og teologien – som er det mest verdifulle ved denne menighetsbevegelsen. Det er gode grunner for å påstå at fra pinsebevegelsens start og gjennom hele dens historie har sangen og musikken stått i sentrum. Den har fått bred plass i gudstjenestelivet og i det personlige fromhetslivet – og den har vært gjenstand for mange debatter i pinsebevegelsens ulike fora. Gjennom sine ulike og høyst varierte sangtradisjoner er en rekke av pinsebevegelsens særtrekk blitt fanget opp. Sangen og musikken har etablert arenaer der mange har latt seg engasjere. Slik har frivillighet og delaktighet på tvers av kjønn, stil og ald

Lederskap er en vanskelig kunst. Og det vanskeligste dreier seg trolig om holdningsverdiene ledere har til sine medarbeidere. Å være med på noe stort Da denne artikkelen ble skrevet, ble Barak Obama innsatt som USAs 4. president. I et fjernsynsprogram ble det opplyst at han under sin valgkampanje trengte 15.000 frivillige medarbeidere, men fikk 60.000! En av dem som ble intervjuet snakket energisk om hva det betydde for henne å arbeide frivillig for Obama. Hun hadde for første gang i sitt liv gitt av sin tid og sine penger for at en presidentkandidat skulle bli valgt, men hun gjorde det med stor glede, selv om hun regnet med at hun aldri kom til å få hilse på Obama personlig. Andre har motsatte erfaringer: følelsen av å være en medarbeider – frivillig eller ansatt – som aldri blir sett, men som i stedet kjenner seg brukt og utnyttet og som ikke er viktig for annet enn at oppgavene blir utført. Hva skyldes denne forskjellen? Alltid mer enn et redskap Sosialfilosofen Hans S