Publisert i Korsets Seier, 22. 5 2015, s. 12-14
Det er en grunn for at vi under nattverden beveger oss fram til nådebordet. Vi kunne ha sittet i benkeraden for å minnes Kristus. Vi kunne bare ha hørt ordene om Herrens måltid. Men vi fører brødet til munnen og vi drikker kalken. Slik kobles natur og nåde sammen, og vi aner noe om nattverdens spiritualitet. Den drar oss inn i frelsesfortellingen, ikke bare som tenkende objekter, men som handlende subjekter, der tid og rom oppheves.
Gitt ved troen og Ånden
Slavene på de amerikanske steppene sang under sene
kveldstimer: “Where you there when they crucified my Lord”? Og vi svarer
tilbake: «Ja, vi var der. Og vi er der.» Ved troen og Ånden gjør nattverden oss
delaktige i Kristi verk. Ved å spise og drikke forkynner og bekjenner vi. Fordi
det er ett beger og ett brød, er det én menighet, slik vi til sammen er én
kropp og én menneskelighet (1 Kor 10,17).
Ingen «eier» nattverden
Det gjør nattverden til en økumenisk proklamasjon. Av samme grunn
er ethvert stengt nattverdbord en smerte.
Det er dypt problematisk at noen kirker ikke tar imot kristne fra andre
kirker ved sitt nattverdbord, eller lar sine troende delta i nattverd i andre
kirker. Det er et stort paradoks at nattverden som så sterkt er et tegn på alle
kristnes enhet i den ene Kristi kropp, samtidig er det tydeligste tegn på
kirkens splittelse. For ingen kirke eier nattverden. Den tilhører Guds store
kirke i verden og uttrykker den gjestfrihet vi skal vise, og som vi selv ble
møtt med da Kristus tok imot oss, ene og alene på grunn av sin nåde.
At det nettopp var forskjellen
mellom rike og fattige som kom til syne under nattverdsmåltidet i menigheten i
Korint og ikke Åndens enhet, fikk Paulus til å skjerpe pennen. Når han i sitt
brev til menigheten resiterer allerede etablerte innstiftelsesord (1 Kor
11,23-25), gjør han det på bakgrunn av en utvikling der menighetens
nattverdsfeiring hadde blitt omdannet til en demonstrasjon av sosiale
skillelinjer. De spiste og drakk «uten å tenke på at det var Herrens kropp» og pådro
de seg ikke bare Herrens dom, men unndro seg samtidig nattverdens helbredende
potensial.
Dette sier noe om den betydningskraft som urkirken
tilskrev det som under normale omstendigheter skulle vært gudstjenestens klare
høydepunkt. Nattverden skal fremme enhet
og hindre splittelse. Og den peker i retning av det som er et ufravikelig
teologisk faktum – alle skillelinjer til tross: at kirken i dypeste forstand er
én. Både lokalt og universelt.
Tegnhandlingen
Nattverden bærer også tydelig preg av å være en tegnhandling som peker framover og
oppover. Tegnet viser ut over seg selv,
samtidig som det gir del i det som det peker på. Dette reduserer ikke den betydning den har for kirkens liv i dag.
Tvert imot gir den en smaksprøve av den mye større festen som Guds Lam en dag
vil invitere oss til og den nye virkelighet som da vil bryte fram (Mark 14,29; Luk
22,30).
Det gjør at vi kan se på Jesu nærvær i nattverden i et
håpsperspektiv, at det nettopp som tegn
peker i retning av en framtidig oppfyllelse. Nattverden blir en foregripelse av
fellesskapet mellom Gud og mennesker i det evige gudsriket.
Slike tegnhandlinger er viktige. De sier noe om hva vi
har del i. Samtidig hvisker de fram et lite «vent», et forbehold om at alt ikke
kan gripes her og nå. Våre innsikter er begrenset og erfaringene våre er rammet
inn av de vilkårene vi er gitt å leve under i verden. Det kan være krevende å
forholde seg til det som gjerne uttrykkes gjennom termen «allerede nå – ennå
ikke». Like fullt er det en klok erkjennelse som gjør at vi kan slippe å
forstrekke oss og heller utvikle en tro med hvilepuls.
Å feire oppstandelsen
Den primære hensikten med en gudstjeneste å feire Jesu oppstandelse
og takke for det oppreiste livet som Kristus har gitt. Her har nattverden sin
naturlige plass som en gjentakende handling der blikkfeltet pånytt finjusteres
og bevisstheten konsentrerer seg mot det som er troens sentrale brennpunkt, Jesu
store frelsesfortelling. Slik dekker Herren bordet for oss, inviterer oss til
seg selv og omfavner oss i sin nåde. Den uttrykker dermed den gjestfrihet som
blir et genuint kjennetegn på trosfellesskapets inkluderende profil, i
gudstjenesten så vel som i samlinger i hjem og husgrupper.
Innenfor eller utenfor?
Det er naturlig at vi utviser varsomhet med å sette for strenge
rammer for hvem som kan ta del i nattverden. Paulus skriver at enhver må prøve seg selv «og så
spise av brødet og drikke av begeret» (1 Kor 11,28). Selv om det altså er et
element av personlig prøving for å ta del i dette måltidet, er problemet ikke
at det er for mange som går til nattverd. Det er for få. Hvorfor veien fram til
nattverdbordet i folkekirken er forbundet med så stor respekt og av så
mange tanker om ikke å være tilstrekkelig verdig, har trolig sin grunn i en til
tider for tydelig markering av hvem som befinner seg innenfor eller utenfor
Guds rike.
Her må vekkelsestradisjonen ta sin del av ansvaret. For
hvem kjenner Guds veier til menneskers hjerter? Hvem er i stand til å måle
troen hos den andre? Kan det finnes et vakrere uttrykk for viljen til å la seg
identifisere med Jesu død og oppstandelse enn nettopp å begynne å gå til nattverd?
Feiringen
I nattverden er det bibelordene og bønnene som skal tale; ikke de
mange sidekommentarene. Menigheten ledes inn i en tydelig påminnelse om at Jesu
verk holder i tid og evighet. Dette kan skje ved hjelp av en nattverdbønn som
tematisk kan følge Fil 2,5-11, der menigheten tas med gjennom frelseshistorien
ved å minnes Jesu fornedrelse, hans stedfortredende soningsdød og opphøyelse.
Og som skal lede til at «hver tunge bekjenner at Jesus er Herre».
Fordi ingen «eier» Åndens nærvær, er det naturlig å be
om at Ånden skal komme med sitt forvandlende nærvær og gjøre oss delaktige i
Kristus (epiklesen). For øvrig er det tilbedelsen
som er bønnens og sangens form gjennom resten av måltidet, der vi forenes med
Guds folk til alle tider. Jeg vil anbefale at det legges til rette for at flest
mulig tar aktivt del i de enkelte leddene, ut fra innsikten om at en
gudstjeneste er noe radikalt annerledes enn et arrangement som gjør
forsamlingen til et betraktende publikum.
Det hører til livets gjentakende mysterier å høre disse
ordene forkynt: «Jesu kropp, brutt for deg» og «Jesu blod, utøst for deg». Det
er som om vi rekkes nåden i fysisk forstand. Menigheten beveger seg nå fram til
nattverdens stasjoner, og i denne bevegelse er det naturlig enn at de som
ønsker det kan tre til side og bli betjent ved hjelp av forbønn, salvelse og
åndelige gaver.
Tro med «jordledning»
Nattverden er mer enn bare «til minne om». Minnestunder har vi
etter begravelser – ikke etter oppstandelser. Det Kristus gjorde i historien,
gjør Ånden på nytt levende for oss hver gang vi feirer nattverd. Vi kan derfor tenke
omtrent følgende: Nattverdens realpresens – at Kristus virkelig er nærværende i
og med brød og vin – er egentlig er uttrykk for den «realpresens» som pinsen muliggjorde:
at Ånden er nærværende og reelt til stede overalt hvor Guds folk samles i Jesu
navn. Herunder også for å feire nattverd. Dette blir slått fast i verdens
fremste økumeniske skrift, Lima-dokumentet, der det heter at det er Ånden som
«gjør den korsfestede og oppstandne Kristus reelt nærværende for oss gjennom
nattverdmåltidet» (pkt. C/14).
Nattverden setter oss på sporet av en spiritualitet der
vi slipper å forstrekke oss. Har vi en jordfestet tro, får vi
også et jordnært fellesskap. Gud er skjult i det høye, men synlig i det lave.
Gud er navnet på det fellesskap som åpner seg i kjærlighet til verden. Fordi
nåde og natur knyttes sammen i nattverden, gir det oss en tro med jordledning
som bygger på den robuste nåde, den vi kan øse av fordi den aldri tar slutt og
fordi den lever av brød og vin, av vann og Ånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar