Nattverdens spiritualitet (del 2)

Publisert i Korsets Seier, 22. 5 2015, s. 12-14

Det er en grunn for at vi under nattverden beveger oss fram til nådebordet. Vi kunne ha sittet i benkeraden for å minnes Kristus. Vi kunne bare ha hørt ordene om Herrens måltid. Men vi fører brødet til munnen og vi drikker kalken. Slik kobles natur og nåde sammen, og vi aner noe om nattverdens spiritualitet. Den drar oss inn i frelsesfortellingen, ikke bare som tenkende objekter, men som handlende subjekter, der tid og rom oppheves.

Gitt ved troen og Ånden

Å betrakte nattverden som et minnemåltid (gresk: anamnesis) er mer enn en tankemessig rekonstruksjon av en historisk hendelse. Ved å minnes det Gud har gjort i fortiden gjøres handlingen virksom i nåtiden. Fortid, nåtid og framtid smelter sammen og får den samme funksjon som i jødenes rekapitulering av utferden fra Egypt hver gang påskemåltidet feires. 

Slavene på de amerikanske steppene sang under sene kveldstimer: “Where you there when they crucified my Lord”? Og vi svarer tilbake: «Ja, vi var der. Og vi er der.» Ved troen og Ånden gjør nattverden oss delaktige i Kristi verk. Ved å spise og drikke forkynner og bekjenner vi. Fordi det er ett beger og ett brød, er det én menighet, slik vi til sammen er én kropp og én menneskelighet (1 Kor 10,17).

Ingen «eier» nattverden

Det gjør nattverden til en økumenisk proklamasjon. Av samme grunn er ethvert stengt nattverdbord en smerte.  Det er dypt problematisk at noen kirker ikke tar imot kristne fra andre kirker ved sitt nattverdbord, eller lar sine troende delta i nattverd i andre kirker. Det er et stort paradoks at nattverden som så sterkt er et tegn på alle kristnes enhet i den ene Kristi kropp, samtidig er det tydeligste tegn på kirkens splittelse. For ingen kirke eier nattverden. Den tilhører Guds store kirke i verden og uttrykker den gjestfrihet vi skal vise, og som vi selv ble møtt med da Kristus tok imot oss, ene og alene på grunn av sin nåde.

At det nettopp var forskjellen mellom rike og fattige som kom til syne under nattverdsmåltidet i menigheten i Korint og ikke Åndens enhet, fikk Paulus til å skjerpe pennen. Når han i sitt brev til menigheten resiterer allerede etablerte innstiftelsesord (1 Kor 11,23-25), gjør han det på bakgrunn av en utvikling der menighetens nattverdsfeiring hadde blitt omdannet til en demonstrasjon av sosiale skillelinjer. De spiste og drakk «uten å tenke på at det var Herrens kropp» og pådro de seg ikke bare Herrens dom, men unndro seg samtidig nattverdens helbredende potensial.

Dette sier noe om den betydningskraft som urkirken tilskrev det som under normale omstendigheter skulle vært gudstjenestens klare høydepunkt.  Nattverden skal fremme enhet og hindre splittelse. Og den peker i retning av det som er et ufravikelig teologisk faktum – alle skillelinjer til tross: at kirken i dypeste forstand er én. Både lokalt og universelt.

Tegnhandlingen

Nattverden bærer også tydelig preg av å være en tegnhandling som peker framover og oppover.  Tegnet viser ut over seg selv, samtidig som det gir del i det som det peker på. Dette reduserer ikke den betydning den har for kirkens liv i dag. Tvert imot gir den en smaksprøve av den mye større festen som Guds Lam en dag vil invitere oss til og den nye virkelighet som da vil bryte fram (Mark 14,29; Luk 22,30).

Det gjør at vi kan se på Jesu nærvær i nattverden i et håpsperspektiv, at det nettopp som tegn peker i retning av en framtidig oppfyllelse. Nattverden blir en foregripelse av fellesskapet mellom Gud og mennesker i det evige gudsriket.

Slike tegnhandlinger er viktige. De sier noe om hva vi har del i. Samtidig hvisker de fram et lite «vent», et forbehold om at alt ikke kan gripes her og nå. Våre innsikter er begrenset og erfaringene våre er rammet inn av de vilkårene vi er gitt å leve under i verden. Det kan være krevende å forholde seg til det som gjerne uttrykkes gjennom termen «allerede nå – ennå ikke». Like fullt er det en klok erkjennelse som gjør at vi kan slippe å forstrekke oss og heller utvikle en tro med hvilepuls. 

Å feire oppstandelsen

Den primære hensikten med en gudstjeneste å feire Jesu oppstandelse og takke for det oppreiste livet som Kristus har gitt. Her har nattverden sin naturlige plass som en gjentakende handling der blikkfeltet pånytt finjusteres og bevisstheten konsentrerer seg mot det som er troens sentrale brennpunkt, Jesu store frelsesfortelling. Slik dekker Herren bordet for oss, inviterer oss til seg selv og omfavner oss i sin nåde. Den uttrykker dermed den gjestfrihet som blir et genuint kjennetegn på trosfellesskapets inkluderende profil, i gudstjenesten så vel som i samlinger i hjem og husgrupper.

Innenfor eller utenfor?

Det er naturlig at vi utviser varsomhet med å sette for strenge rammer for hvem som kan ta del i nattverden. Paulus skriver at enhver må prøve seg selv «og så spise av brødet og drikke av begeret» (1 Kor 11,28). Selv om det altså er et element av personlig prøving for å ta del i dette måltidet, er problemet ikke at det er for mange som går til nattverd. Det er for få. Hvorfor veien fram til nattverdbordet i folkekirken er forbundet med så stor respekt og av så mange tanker om ikke å være tilstrekkelig verdig, har trolig sin grunn i en til tider for tydelig markering av hvem som befinner seg innenfor eller utenfor Guds rike.

Her må vekkelsestradisjonen ta sin del av ansvaret. For hvem kjenner Guds veier til menneskers hjerter? Hvem er i stand til å måle troen hos den andre? Kan det finnes et vakrere uttrykk for viljen til å la seg identifisere med Jesu død og oppstandelse enn nettopp å begynne å gå til nattverd?

Feiringen

I nattverden er det bibelordene og bønnene som skal tale; ikke de mange sidekommentarene. Menigheten ledes inn i en tydelig påminnelse om at Jesu verk holder i tid og evighet. Dette kan skje ved hjelp av en nattverdbønn som tematisk kan følge Fil 2,5-11, der menigheten tas med gjennom frelseshistorien ved å minnes Jesu fornedrelse, hans stedfortredende soningsdød og opphøyelse. Og som skal lede til at «hver tunge bekjenner at Jesus er Herre».

Fordi ingen «eier» Åndens nærvær, er det naturlig å be om at Ånden skal komme med sitt forvandlende nærvær og gjøre oss delaktige i Kristus (epiklesen). For øvrig er det tilbedelsen som er bønnens og sangens form gjennom resten av måltidet, der vi forenes med Guds folk til alle tider. Jeg vil anbefale at det legges til rette for at flest mulig tar aktivt del i de enkelte leddene, ut fra innsikten om at en gudstjeneste er noe radikalt annerledes enn et arrangement som gjør forsamlingen til et betraktende publikum.

Det hører til livets gjentakende mysterier å høre disse ordene forkynt: «Jesu kropp, brutt for deg» og «Jesu blod, utøst for deg». Det er som om vi rekkes nåden i fysisk forstand. Menigheten beveger seg nå fram til nattverdens stasjoner, og i denne bevegelse er det naturlig enn at de som ønsker det kan tre til side og bli betjent ved hjelp av forbønn, salvelse og åndelige gaver. 

Tro med «jordledning»

Nattverden er mer enn bare «til minne om». Minnestunder har vi etter begravelser – ikke etter oppstandelser. Det Kristus gjorde i historien, gjør Ånden på nytt levende for oss hver gang vi feirer nattverd. Vi kan derfor tenke omtrent følgende: Nattverdens realpresens – at Kristus virkelig er nærværende i og med brød og vin – er egentlig er uttrykk for den «realpresens» som pinsen muliggjorde: at Ånden er nærværende og reelt til stede overalt hvor Guds folk samles i Jesu navn. Herunder også for å feire nattverd. Dette blir slått fast i verdens fremste økumeniske skrift, Lima-dokumentet, der det heter at det er Ånden som «gjør den korsfestede og oppstandne Kristus reelt nærværende for oss gjennom nattverdmåltidet» (pkt. C/14).

Nattverden setter oss på sporet av en spiritualitet der vi slipper å forstrekke oss. Har vi en jordfestet tro, får vi også et jordnært fellesskap. Gud er skjult i det høye, men synlig i det lave. Gud er navnet på det fellesskap som åpner seg i kjærlighet til verden. Fordi nåde og natur knyttes sammen i nattverden, gir det oss en tro med jordledning som bygger på den robuste nåde, den vi kan øse av fordi den aldri tar slutt og fordi den lever av brød og vin, av vann og Ånd.