Det er flere ting som er bra med «Felleserklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» som nylig er blitt presentert. Både det å understreke bekjennelsen av Bibelen som Guds ord, å anerkjenne noen biologiske realiteter og det å uttrykke respekt for barnets rettigheter, er alle sentrale perspektiver i den kristne samlivsdebatten. Erklæringen skjelner likevel ikke tydelig nok mellom det vi kan kalle «debatten om kjønn» og «debatten om legning». Her hadde jeg forventet en større årvåkenhet. Blander sammen to debatter Dette er to debatter som ikke bør blandes sammen på en ukvalifisert måte. For selv om de har berøringspunkter, er de ikke identiske. Mens debatten om homofil legning og samliv langt på vei er over i det offentlige rom i vår del av verden og langt inn i kristne kirker både hjemme og ute, pågår debatten om kjønn på alle flater og preges av en ideologisert kulturkrig som både er uoversiktlig og krevende. I likhet med felleserklæringen tenker jeg at det er legitimt å uttr
Kristen etikk vil være opptatt av å utvise dømmekraft i møte med den eksperimentering og usikkerhet som rår rundt samlivsformer og kjønnsidentitet. Det er nå vel tre år siden ble boken Det trofaste samlivet utgitt, og det er tid for noen oppsummerende refleksjoner om hva som er vesentlig å holde fast ved i samlivsetikken. Et av mine viktigste ledemotiv under arbeidet med boken var å ta i bruk den skjelningskompetansen som Bibelen selv oppfordrer oss til å anvende (se Fil 1,9). Det innebærer at vi spør etter hva som er innenfor rekkevidden og horisonten for aktuelle bibeltekster. Gode tolkninger vil alltid være tro mot teksten, men de kjennetegnes samtidig av at vi ikke foretar ukvalifiserte koblinger mellom kontekster som ikke er kompatible med hverandre. Begge disse perspektivene er like viktige. I samlivsetikken vil dømmekraften i praksis innebære at vi skjelner tydelig mellom det tøylesløse livet som Paulus omtaler i Romerbrevet og den virkelighet som trofaste samkjø