tirsdag 16. februar 2016

Åndens vei



Artikkel publisert i Korsets Seier, 15. januar 2016

Da Birgitta og Ulf Ekman konverterte til den katolske kirke, var dette et veloverveid valg, som de skal respekteres for. Selv om det stiller hans tidligere sterke kritikk av andre kirker i et underlig lys, er det heller ikke vanskelig å forstå hva han mener når han til KS beskriver følelsen av at «det fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått form og det abstrakte har blitt konkret». Spørsmålet som reiser seg, er derimot om det er nødvendig å skifte kirke for å gjøre denne type vesentlige erfaringer. Etter min erfaring nei.

Selv har jeg fulgt en rekke personer, både unge og voksne, som både på grunn av teologi, kultur og form har kjent seg tiltrukket av andre kirkelige miljøer. For noen ble det naturlig å finne seg et nytt hjem. Andre fant det mest meningsfullt å bli der de hadde sine røtter. De lot i stedet innsikter fra andre kirker være byggesteiner i en identitet som ble bredere og mer økumenisk.

For konvertering er ikke nødvendigvis enhetens vei. Underlig nok kan det se ut som at enkelte i begeistringen over sin nye kirketilhørighet overtar og viderefører særkirkelige posisjoner som andre i den samme kirke har reist spørsmål. Ikke minst gjelder det kirkesynet. Dermed framstår konverteringen i seg selv som noe som like gjerne hemmer arbeidet for en sterkere synlig kristen enhet. Overgangen blir så definitiv at kirkeskillene i praksis får for stor makt.

Det er lett å glemme at de færreste kirkeledere – det være seg Luther, Wesley eller Barratt – ønsket i utgangspunktet å starte egne kirkesamfunn. Deres ultimate tanke var å bidra til at en fornyende strøm av åndelig liv og teologisk nytenkning kunne berike hele kirkens lange og rike trosskatt. De erkjente at de befant seg i en dyp kontinuitet med den lange kirkelig tradisjonen helt siden apostlenes dager. Splittelsene som likevel oppsto ble først på et senere tidspunkt begrunnet som saklig teologisk uenighet.

I tråd med hva Peter Halldorf sier, har frikirkeligheten vært vekkelsesrøsten som stikker i hjertet og profetstemmen som minner kirkene om at de ikke må stivne. Selv om vi ikke var først, ikke har kommet lengst og heller ikke har forstått mest, har vi likevel alltid hatt noe å melde. Enhetens vei overskrider altså de historiske kirkeskillene.  Uten å gå veien om konvertering, er Åndens enhet allerede et faktum, som del av kirkens dype «katolisitet», noe som ikke betyr annet enn at jeg vedkjenner meg den alminnelige kristne troen som gjelder alle, overalt og til alle tider. Den er det tusen anledninger for oss til å bekrefte, «sammen med alle de hellige» (Ef 3,18), både lokalt og nasjonalt.

Guds utvelgelse: hvordan forstå Bibelens tekster om kall, utvelgelse og forutbestemmelse?



Publisert i Korsets Seier, 12. 2 2016, s.12-14.
Er det mulig å snakke om kall og utvelgelse på måter som skaper trygghet og glede?  Den såkalte predestinasjonslæren (forutbestemmelse) har vært til både trøst og plage gjennom kirkens lange historie. Må tanken om utvelgelse med nødvendighet innebærer at andre er utvalgt til ikke å komme til tro? Hvordan skal vi forstå tekster som synes å omtale en forutbestemmelse, for eks. Rom 8, 28-29?
Utvelgelse og forutbestemmelse
Spørsmålet om hvem som er kalt, utvalgt og forutbestemt handler først og fremst om hvilken forståelse vi har av Guds og menneskets rolle i frelsen. Tanken om at frelsen til syvende og sist ligger hos Gud, har støtte i tanken om Guds utvelgelse. Vi har ikke utvalgt Gud. Det er han som har utvalgt oss, skriver Johannes (15,16). Paulus sier at å være «Guds utvalgte» (Kol 1,12) bunner i en tilsvarende bestemmelse i Guds hjerte før verden ble til (Rom 8, 29f.; Ef 1,2). Det skapte tanken om en forutbestemmelse eller predestinasjon.
Normalt har dette vært knyttet til det faktum at Gud i kraft av sin forutviten er i stand til å forutse hvordan mennesker kommer til å forholde seg til evangeliet. I noen teologiske miljøer tenkte man at noen var «predestinert» til frelse i den mening at de med nødvendighet ble frelst (soteriologisk monergisme).  Dette førte til tanken om en dobbelt predestinasjon; at det finnes mennesker som aldri blir inkludert i Guds frelsesplan. Et sentralt spørsmål vil altså være om utvelgelsen er absolutt eller ikke. Er Guds kall uimotståelig? Denne artikkelen tar til orde for at begrepene ikke med nødvendighet trenger å leses kategorisk. Men først en kort historisk skisse:
En trøstefunksjon
I sin tid mente Augustin at Guds nåde – for de som var utvalgt – var uimotståelig og at de dermed ikke kunne falle ifra, mens andre ikke var utvalgt til den samme frelse. Luther overtok i stor grad denne posisjonen. I sitt skrift Om den trellbundne vilje knyttet han rettferdiggjørelseslæren til Guds frie og ubetingede utvelgelse. Riktignok videreførte han Augustins tanker om menneskers doble forutbestemmelse, men han gjorde det av hensyn til frelsesvissheten og for å verne tanken om at frelsen ikke har sin grunn i noe annet enn Guds nåde, slik denne kommer til uttrykk i Jesu død og oppstandelse. Han ønsket altså at predestinasjonen skulle fungere som trøst. Enhver tale om menneskelige betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi verk alene.
De lutherske bekjennelsesskriftene justerer den augustinske arven, bl.a. ved at Confessio Augustana slår fast at «Ånden virker troen når og Gud vil». Det interessante her er at Guds universelle frelsesvilje settes i sammenheng med den allmenne forvaltningen av nådemidlene. Luthersk teologi understreker dessuten at mens frelsen i dypeste forstand alltid vil være et Guds verk, ligger fortapelsens årsak hos mennesket.
Guds allmakt og ære
Calvin, på sin side, går så langt at han tenker seg at Guds herlighet «kommer til uttrykk i så vel de fordømtes kvaler som i de utvalgtes salighet» (Aulén). Tanken er at selv om kallet ytre sett når alle som hører, er det bare de utvalgte som får et «indre» kall. Til gjengjeld vil disse både bli og forbli troende. Dem Gud vil frelse, Dette kan framstå som en trøstefull tanke. Men historisk ble tanken om Guds ære og majestet utøvd på måter som berøvet mennesket dets selvstendighet. Det endte i et temmelig hensynsløst strev etter å realisere den guddommelige vilje, ikke bare i kirken, men også i forsøket på å kristianisere samfunnet gjennom en nådeløs maktutøvelse som rammet annerledes tenkende gjennom en jernhard kirketukt alle i dag tar avstand fra.
Når Calvin hevdet at «noen mennesker er bestemt til det evige livet og andre til den evige fordømmelse» (dobbel forutbestemmelse), så han for seg at Gud viser sin rettferdighet gjennom fordømmelsen og sin barmhjertighet gjennom frelsesutvelgelsen. Mens nåden for de utvalgte dermed ble definitiv og umistelig og en kilde til absolutt frelsessikkerhet, ble forkynnelsen om nåden overfor de forkastede bare en skinnhandling, og en tilsvarende kilde til de dypeste tvilskvaler. I et slikt skjema ble frelsen speilet i lys av dommen på en måte som gjorde at frelsesbudskapet ble heftet med en et skjebnesvangert premiss: at forutsetningen for din frelse er at du er blant de utvalgte og ikke blant de fordømte. Og hvem er det som med sikkerhet kan stadfeste det? Dette fører til at evangeliet blir evangelium bare for noen, og de gode nyheter er ikke lenger godt nytt for alle.
Både predestinasjon og frihet
Arminiansk teologi (fra Jakob Arminius fra slutten av 1500-tallet) reagerte på den strenge kalvinismen. I følge denne posisjonen er Guds kall en forutsetning for menneskets mulighet til å ta imot nåden, men i tråd med menneskets frihet er det mennesket selv om aksepterer – eller avviser – Guds kall. Vi snakker her om en betinget utvelgelse: at Gud fra evighet har bestemt seg for å frelse alle som kommer til tro, men ikke har forutbestemt hvilke personer som kommer til å gjøre det. Lik den senere posisjonen til Luthers medarbeider Melanchthon, mente Arminius at når Ordet og Ånden virker på et menneske, får det mulighet til å ta imot nåden eller la være. Mennesket kalles til tro ved at Guds nåde allerede har virket i kraft av Guds forutgående nåde. Denne tanken ble for øvrig hentet opp av John Wesley og videreført av metodismen.
I Kristus er alle utvalgt
Den romersk-katolske forståelsen unngår predestinasjonsproblematikken ved å understreke menneskets frihet i frelsestilegnelsen. Den store reformerte teologien i forrige århundre, Karl Barth, hadde en offensiv tilnærming: I Kristus er alle utvalgt og det kan dermed formidles som ledd i de gode nyheter. Det er i denne tradisjonslinjen pinsekristendommen, med sitt sterke fokus på misjon, befinner seg. Den kan også defineres som en form for semi-pelagianisme (fra Pelagius på 400 tallet og hans positive menneskesyn). Posisjonen fastholder at vi er i stand til både å si ja eller nei til kallet fra Gud, på bakgrunn av Guds forberedende nåde som virker i mennesket på til både å ville og gjøre hans gode vilje (Fil 2, 14).
Den troende kan få lov til å forstå sin tro på bakgrunn av Guds utvelgelse. Forutbestemmelsen er først og fremst en bestemmelse av at Gud vil at alle skal leve i hans frelsesvirkelighet. Vi er alle henvist til hans nåde og skal få leve i kraft av Kristi verk i frelse og gjenopprettelse (Rom 10,9-13). Når Bibelen så sier at «vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven» (Fil 2,13), signaliserer det at mennesket, ved å være skapt i Guds bilde, er et ansvarlig handlingssubjekt som bærer på en verdighet som vekkes i møte med Gud ånd (Joh 1,12f).
En balansert tilnærming
Dette kan summeres opp i noen punkter:
1) Når et menneske først er kommet til tro, kan det med styrke hevdes at Gud er eneste årsak til tro og frelse. En for sterk understrekning av menneskets frie vilje og bruk av egne krefter til å samvirke til frelsen (synergisme), kan komme til å bryte med tanken om at frelsen skyldes nåden alene, og på tilsvarende måte underkommunisere fallets realiteter (Rom 3,9-20).
2) I sin bunnløse kjærlighet gir ikke Gud slipp på menneskene. Gud ikke bare vil frelse alle (1 Tim 2,4). Han har allerede gjort det ved at frelsen er tilgjengelig for alle og ved at Kristus døde for alle, uten unntak (Rom 3,23-24, se også Ef 1,4). All tale om menneskelige betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi verk alene (Ef 2,8). Kristi uendelige kjærlighet oppsluker alle menneskers synder.
3) På den annen side: en for sterk understrekning av Guds suverenitet kan dra i fatalistisk retning, noe som rammer det utvelgelsesdoktrinen var tenkt å beskytte: rettferdiggjørelsens radikale håpsbudskap og i neste omgang frelsesvissheten. For mennesket er ikke bare en marionett i Guds teater. Å være «predestinert» må dessuten formidles slik at det ikke kommer i konflikt med et menneskes mulighet for å tape sin frelse (Joh 3,16) og advarslene om å falle fra troen (for eks. 1 Kor 10). Det innebærer at forutbestemmelsen ikke kan forstås absolutt.
4) Mennesket har et grunnleggende ansvar for å handle, og den må finne sted i frihet. Men menneskets frihet er alltid en frihet i avhengighet, båret og næret av Guds ånd. Den er fri først når Gud får befridd den. At frelsen er Guds og Guds alene, står med andre ord ikke i motstrid til at mennesket kalles til omvendelse. Den virkelighet som omgir oss synes å bekrefte det. Den utvelgelse som i Gud er kjent fra evighet av, er den samme som realiseres i tiden gjennom kirkens misjon. Utvelgelsen blir så opprettholdt og næret gjennom trofast disippelskap.
5) Av hensyn til frelsesvissheten er det viktig å balansere en offensiv vekkelsesforkynnelse som appellerer til tydelige avgjørelser med en tilvarende tydelig nådemiddelforkynnelse som lar troen hvile i den nåde som tilsies meg fra kilder som ligger utenfor meg selv.
6) Når mennesker kommer til tro, er det fordi Helligånden har skapt den, og den erfares som tillit og fortrøstning. Evangeliet forkynnes i nåde, tas imot som kall og erfares som utvelgelse.
Kilder:
Gustav Aulén: Dogmhistoria, 1946
Harald Hegstad: Gud, verden og håpet, 2015
Olav Refvem: «Forutbestemmelse hos Paulus» (masteravhandling), 2013

Gud - alltid større



Publisert i Korsets Seier, 20. oktober 2015, s. 40
Mens han så hvordan storhavet brøt i vest, satt den store dikterpresten på Alstadhaug og skrev noen verselinjer som Guds storhet: «GUD er GUD, om alle land laa øde, GUD er GUD, om alle mand var døde». Det aner meg at Petter Dass hadde et stort og vakkert gudsbilde som rommet både ham og en ellers strevsom hverdag som sokneprest og handelsmann på Helgeland. Hvorfor har de kristne alltid sunget sitt gloria, og hvorfor utsa prestene fra gammelt av sitt Deus semper major – at Gud alltid er større? Kunne det være fordi om vi tenkte at vi til fulle forsto Gud, ville det bety at vi hadde skapt ham i vårt eget bilde. En slik Gud ville vi snart ikke lenger ha bruk for.
Den Gud som alltid er større og nærmere meg enn min egen pust, påvirker hvordan jeg tolker tilværelsen og hvilken forståelseshorisont jeg har. Jeg trenger ikke lenger å være så opphengt i min egen uunnværlighet. Med tilfredshet kan jeg erkjenne at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger Gud. Det er ikke jeg som bærer Guds rike. Det er Gud som bærer meg. Gud kan ikke begripes, men gripes – i tro, tillit og gudstjeneste. Gud er ikke til for å diskuteres, men for å tilbes. En vakker strofe fra Japan lyder slik: Jeg sa til mandeltreet: «Fortell meg om Gud!» Og den begynte å blomstre…
Men dette påvirker også min tenkning om kirkens vilkår i verden: I historisk forstand er fortellingen om kirken dessverre ikke bare fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det er også fortellingen om en storkirke som eide maktmidlene og som befant seg i et uskjønt ekteskap med staten. Da sekulariseringen vant terreng, fikk det konsekvenser for kirkens privilegier. Noen kaller dette avkristning. I høyden er det en «avkristning» av lovtekster, men ikke med nødvendighet en avkristning av folket. At denne utviklingen også bekymrer kristne og gjør dem opptatt av å gjenvinne tapte skanser, er litt overraskende.
For kanskje det ikke er så farlig? Fordi Gud alltid er større, og fordi det ikke er lovgivning eller pengeoverføringer som sikrer kirkens framtid, er det mulig å forholde seg konstruktivt til at det sekulære og det religiøse overlapper hverandre.  Den kristne kirke i verden har alltid vært et tros- og vitnefellesskap som har levd under vidt forskjellige samfunnsregimer. Det er evangeliet som gjør kirke til kirke. Den trues ikke av noe annet enn at den forlater sitt eget vesen og oppdrag. Et av oppdragene er «å våke i verdens natt». Tros- og ytringsfriheten, menneskeverdet og omsorgen for de marginaliserte er umistelige verdier som ble født fram av det frikirkelige Europa og senere adoptert av det liberale demokratiet.
Noen tilskriver det menneskehetens fremskritt. For andre er det gode frukter av det gudsbildet som danset på salig-Petters lepper, og som legitimerer kirkens nærvær midt i det sekulære.

Nattverdens spiritualitet (del 2)


Publisert i Korsets Seier, 22. 5 2015, s. 12-14

Det er en grunn for at vi under nattverden beveger oss fram til nådebordet. Vi kunne ha sittet i benkeraden for å minnes Kristus. Vi kunne bare ha hørt ordene om Herrens måltid. Men vi fører brødet til munnen og vi drikker kalken. Slik kobles natur og nåde sammen, og vi aner noe om nattverdens spiritualitet. Den drar oss inn i frelsesfortellingen, ikke bare som tenkende objekter, men som handlende subjekter, der tid og rom oppheves.

Gitt ved troen og Ånden
Å betrakte nattverden som et minnemåltid (gresk: anamnesis) er mer enn en tankemessig rekonstruksjon av en historisk hendelse. Ved å minnes det Gud har gjort i fortiden gjøres handlingen virksom i nåtiden. Fortid, nåtid og framtid smelter sammen og får den samme funksjon som i jødenes rekapitulering av utferden fra Egypt hver gang påskemåltidet feires. 
Slavene på de amerikanske steppene sang under sene kveldstimer: “Where you there when they crucified my Lord”? Og vi svarer tilbake: «Ja, vi var der. Og vi er der.» Ved troen og Ånden gjør nattverden oss delaktige i Kristi verk. Ved å spise og drikke forkynner og bekjenner vi. Fordi det er ett beger og ett brød, er det én menighet, slik vi til sammen er én kropp og én menneskelighet (1 Kor 10,17).
Ingen «eier» nattverden
Det gjør nattverden til en økumenisk proklamasjon. Av samme grunn er ethvert stengt nattverdbord en smerte.  Det er dypt problematisk at noen kirker ikke tar imot kristne fra andre kirker ved sitt nattverdbord, eller lar sine troende delta i nattverd i andre kirker. Det er et stort paradoks at nattverden som så sterkt er et tegn på alle kristnes enhet i den ene Kristi kropp, samtidig er det tydeligste tegn på kirkens splittelse. For ingen kirke eier nattverden. Den tilhører Guds store kirke i verden og uttrykker den gjestfrihet vi skal vise, og som vi selv ble møtt med da Kristus tok imot oss, ene og alene på grunn av sin nåde.
At det nettopp var forskjellen mellom rike og fattige som kom til syne under nattverdsmåltidet i menigheten i Korint og ikke Åndens enhet, fikk Paulus til å skjerpe pennen. Når han i sitt brev til menigheten resiterer allerede etablerte innstiftelsesord (1 Kor 11,23-25), gjør han det på bakgrunn av en utvikling der menighetens nattverdsfeiring hadde blitt omdannet til en demonstrasjon av sosiale skillelinjer. De spiste og drakk «uten å tenke på at det var Herrens kropp» og pådro de seg ikke bare Herrens dom, men unndro seg samtidig nattverdens helbredende potensial.
Dette sier noe om den betydningskraft som urkirken tilskrev det som under normale omstendigheter skulle vært gudstjenestens klare høydepunkt.  Nattverden skal fremme enhet og hindre splittelse. Og den peker i retning av det som er et ufravikelig teologisk faktum – alle skillelinjer til tross: at kirken i dypeste forstand er én. Både lokalt og universelt.
Tegnhandlingen
Nattverden bærer også tydelig preg av å være en tegnhandling som peker framover og oppover.  Tegnet viser ut over seg selv, samtidig som det gir del i det som det peker på. Dette reduserer ikke den betydning den har for kirkens liv i dag. Tvert imot gir den en smaksprøve av den mye større festen som Guds Lam en dag vil invitere oss til og den nye virkelighet som da vil bryte fram (Mark 14,29; Luk 22,30).
Det gjør at vi kan se på Jesu nærvær i nattverden i et håpsperspektiv, at det nettopp som tegn peker i retning av en framtidig oppfyllelse. Nattverden blir en foregripelse av fellesskapet mellom Gud og mennesker i det evige gudsriket.
Slike tegnhandlinger er viktige. De sier noe om hva vi har del i. Samtidig hvisker de fram et lite «vent», et forbehold om at alt ikke kan gripes her og nå. Våre innsikter er begrenset og erfaringene våre er rammet inn av de vilkårene vi er gitt å leve under i verden. Det kan være krevende å forholde seg til det som gjerne uttrykkes gjennom termen «allerede nå – ennå ikke». Like fullt er det en klok erkjennelse som gjør at vi kan slippe å forstrekke oss og heller utvikle en tro med hvilepuls. 
Å feire oppstandelsen
Den primære hensikten med en gudstjeneste å feire Jesu oppstandelse og takke for det oppreiste livet som Kristus har gitt. Her har nattverden sin naturlige plass som en gjentakende handling der blikkfeltet pånytt finjusteres og bevisstheten konsentrerer seg mot det som er troens sentrale brennpunkt, Jesu store frelsesfortelling. Slik dekker Herren bordet for oss, inviterer oss til seg selv og omfavner oss i sin nåde. Den uttrykker dermed den gjestfrihet som blir et genuint kjennetegn på trosfellesskapets inkluderende profil, i gudstjenesten så vel som i samlinger i hjem og husgrupper.
Innenfor eller utenfor?
Det er naturlig at vi utviser varsomhet med å sette for strenge rammer for hvem som kan ta del i nattverden. Paulus skriver at enhver må prøve seg selv «og så spise av brødet og drikke av begeret» (1 Kor 11,28). Selv om det altså er et element av personlig prøving for å ta del i dette måltidet, er problemet ikke at det er for mange som går til nattverd. Det er for få. Hvorfor veien fram til nattverdbordet i folkekirken er forbundet med så stor respekt og av så mange tanker om ikke å være tilstrekkelig verdig, har trolig sin grunn i en til tider for tydelig markering av hvem som befinner seg innenfor eller utenfor Guds rike.
Her må vekkelsestradisjonen ta sin del av ansvaret. For hvem kjenner Guds veier til menneskers hjerter? Hvem er i stand til å måle troen hos den andre? Kan det finnes et vakrere uttrykk for viljen til å la seg identifisere med Jesu død og oppstandelse enn nettopp å begynne å gå til nattverd?
Feiringen
I nattverden er det bibelordene og bønnene som skal tale; ikke de mange sidekommentarene. Menigheten ledes inn i en tydelig påminnelse om at Jesu verk holder i tid og evighet. Dette kan skje ved hjelp av en nattverdbønn som tematisk kan følge Fil 2,5-11, der menigheten tas med gjennom frelseshistorien ved å minnes Jesu fornedrelse, hans stedfortredende soningsdød og opphøyelse. Og som skal lede til at «hver tunge bekjenner at Jesus er Herre».
Fordi ingen «eier» Åndens nærvær, er det naturlig å be om at Ånden skal komme med sitt forvandlende nærvær og gjøre oss delaktige i Kristus (epiklesen). For øvrig er det tilbedelsen som er bønnens og sangens form gjennom resten av måltidet, der vi forenes med Guds folk til alle tider. Jeg vil anbefale at det legges til rette for at flest mulig tar aktivt del i de enkelte leddene, ut fra innsikten om at en gudstjeneste er noe radikalt annerledes enn et arrangement som gjør forsamlingen til et betraktende publikum.
Det hører til livets gjentakende mysterier å høre disse ordene forkynt: «Jesu kropp, brutt for deg» og «Jesu blod, utøst for deg». Det er som om vi rekkes nåden i fysisk forstand. Menigheten beveger seg nå fram til nattverdens stasjoner, og i denne bevegelse er det naturlig enn at de som ønsker det kan tre til side og bli betjent ved hjelp av forbønn, salvelse og åndelige gaver. 
Tro med «jordledning»
Nattverden er mer enn bare «til minne om». Minnestunder har vi etter begravelser – ikke etter oppstandelser. Det Kristus gjorde i historien, gjør Ånden på nytt levende for oss hver gang vi feirer nattverd. Vi kan derfor tenke omtrent følgende: Nattverdens realpresens – at Kristus virkelig er nærværende i og med brød og vin – er egentlig er uttrykk for den «realpresens» som pinsen muliggjorde: at Ånden er nærværende og reelt til stede overalt hvor Guds folk samles i Jesu navn. Herunder også for å feire nattverd. Dette blir slått fast i verdens fremste økumeniske skrift, Lima-dokumentet, der det heter at det er Ånden som «gjør den korsfestede og oppstandne Kristus reelt nærværende for oss gjennom nattverdmåltidet» (pkt. C/14).
Nattverden setter oss på sporet av en spiritualitet der vi slipper å forstrekke oss. Har vi en jordfestet tro, får vi også et jordnært fellesskap. Gud er skjult i det høye, men synlig i det lave. Gud er navnet på det fellesskap som åpner seg i kjærlighet til verden. Fordi nåde og natur knyttes sammen i nattverden, gir det oss en tro med jordledning som bygger på den robuste nåde, den vi kan øse av fordi den aldri tar slutt og fordi den lever av brød og vin, av vann og Ånd.