torsdag 6. juni 2019


Grønn jord


Publisert i Korsets Seier, april 2019

Sist fredag demonstrerte ett av mine barnebarn for klimasaken, sammen med rundt 40.000 andre norske skoleelever. Det som begynte med at 16 år gamle Greta Thunberg gjennomførte en stille protest utenfor det svenske parlamentet hver fredag før valget i fjor, har nå spredt seg til 130 land. Over 1,6 millioner skoleelever har tatt til gatene, med fantasifulle plakater og tydelige meldinger til politikere og samfunnstopper om å være konkrete og dristige i kampen for lavere utslipp og mot plastforsøpling og global oppvarming. Også universiteter og høyskoler – deriblant MF – vil være foregangsinstitusjoner for å redusere klimautslipp og begrense antall flyreiser. Kristne profiler som Magnus Malm og Peter Halldorf har allerede sagt at de avstår fra flyreiser i tiden framover.

Dette engasjementet er viktig. For selv om miljøpolitikk er et komplisert fagfelt som krever internasjonalt samarbeid og tøffe omstillinger som vil komme til å påvirke vår hverdag og levestandard, er skolestreikene like fullt et tegn i tiden. #fridaysforfuture kan sees på som en symbolhandling fra en ung generasjon som ber voksne om å handle. Eller for å si det med Greta Thunberg: «Når vi begynner å handle, er håpet overalt. Så i stedet for å lete etter håp, let etter handling. Da vil håpet komme».

De kristnes største skatt – Bibelen – åpner sitt univers med en vakker fortelling om at Gud er skaper og opprettholder av alt liv, og at menneskene er skapt med et tydelig forvalteransvar til å være jordas kloke gartnere. Den bibelske skapelsesfortellingen er som et vakkert overflodshorn av farger, frukter, fellesskap, livsrytme, artsmangfold og samspill.. Bibelen tegner visjonen om vekslingen mellom tilbedelse, arbeid, lek og hvile som går hånd og hånd i hånd med at mennesket er Guds kreative medskaper og vertskap for fornyelsen av skaperverket. Bibelen beskriver en framtid der våpnene blir smidd om til jordbruksredskaper og ørken og ødemark skal blomstre. Den jødiske visjonen om jubelåret handlet om at all gjeld skulle utslettes og jorden få et hvileår.

Ser du etter, vil du finne at det er mye grønn teologi i Bibelen. Kristen skapelsesteologi ser med velvilje på alle som i dag er bekymret for jordas helsetilstand. Det lukter jord av hendene til Gud. Den evige er en alliert for dem som vil at verden skal være et godt sted å bo på. Miljøkampen ligger nær det forvalteransvar Gud har gitt oss.


Attraktiv frikirkelighet


Publisert i Korsets Seier, august 2018

For et par uker siden besøkte jeg min barndoms menighet, Betel i Lofoten. Det ble et varmt og godt møte med en menighet som har dype røtter og solide tradisjoner, men som samtidig har latt seg fornye og forandre. Den går i sitt 90-ende år, men har friske visjoner om vekst. Den planlegger å utvide sitt kirkebygg, den har et ungt lederskap, et allsidig arbeid for barn og unge, og den er godt kjent i området.

Men langt fra alle eldre menigheter har klart å fornye seg på samme måte. Dette skaper et dilemma for unge familier som i omsorg for sine barn finner det vanskelig å identifisere seg med former og tradisjoner som virker utdaterte. Et nærliggende alternativ har da vært å danne nye menigheter. Normalt går dette bra på de steder der pinsebevegelsen og frikirkeligheten står sterkt medlemsmessig. Men i de deler av landet der rekrutteringsgrunnlaget er svakt – ikke minst i nord – kan det se ut til at fragmenteringen har svekket pinsefellesskapet. Særlig ser dette ut til å gjelde i en del byområder.

Normalt tror jeg at det er bra med et visst mangfold av menigheter, og det kan gjerne være flere pinsemenigheter på ett og samme sted, så sant det er et medlemsmessig grunnlag for det. Problemet er når vekstpotensialet ikke er til stede. Da blir dannelsen av ett fellesskap ofte synonymt med svekkelsen av et annet. Små og sårbare miljøer sliter med å få opp en virksomhet som blir lagt merke til. Intensjonen var god da man startet, men man greier ikke å spille hverandre gode og man utgjør knapt noen forskjell i byen eller bygda.

Jeg håper derfor at pinsebevegelsens menighetsplantingsprogram ikke skal si seg fornøyd med bare å telle antall nye menigheter. Det må også inneholde en kvalitets- og konsentrasjonsstrategi – særlig for byene – som kan skape noen mer livskraftige menighetssentere som blir stabile, sunne og framtidsrettet. Disse føder igjen nye menigheter som befinner seg i ansvarlige nettverk som sikrer både tilsyn og bredt samarbeid. Hver by og bygd i Norge fortjener en livskraftig og attraktiv frikirkelighet.

Terje Hegertun


Takket være nådens gåte


Publisert i Korsets Seier, 24. april 2018

Det er en velprøvd sannhet at i Guds rike både blomstrer og brister det. Kristne ledere kan derfor senke skuldrene og ta inn over seg Rick Warrens kloke ord om at det ikke er lederne som skaper kirkevekst; det må tilskrives Gud. I stedet kan vi forsøke å tematisere hva det er som begrenser den veksten som ligger i kirkens egen utviklingsdynamikk. For når folket samles i Jesu navn, når de gode nyheter deles og erfares, når dåpsvannet er i bevegelse, når Herrens bord åpnes og når tilbedelsen utløses, da vokser kirken, takket være nådens gåte.

Den prest eller pastor som vil bygge Guds rike, kan i tillit til Gud få tenke at hun eller han er blitt gitt Den hellige ånd for å leve i tråd med sin dypeste identitet – som barn av Gud. God ledelse bygges ved hjelp av integritet, karakter og tillit. Ingen blir gode ledere bare i kraft av sin kompetanse og flinkhet, men ved å leve med Gud og løfte fram andre som likeverdige medarbeidere. Klok er den leder som tenker afrikansk: «Hvis du vil gå fort, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen med noen».

Siden det å lede er noe vi gjør i kraft av Guds nåde (1 Kor 12,28), blir ledelse et kontinuerlig kall til å utvikle dømmekraft og skjelningskompetanse. Ellers kan fristelsen bli for stor til å gjøre fellesskapet til en arena for egen selvbekreftelse. «Den som har mye å si om seg selv, har enda ikke sett Gud», skrev 1800-tallspredikanten Emil Gustafson. Modne ledere har vedkjent seg nærværet av paradokser og dilemmaer i eget liv og har lært seg å leve med det.

Jeg ber om at menigheten kan være et fellesskap av gjestfrie søsken. Dermed er retningen for alt kristent lederskap allerede gitt: Kristus. Måtte Gud i tillegg gi oss ledere som lik poeten hører de stemmer som kommer fra folkedypet: ensomheten i individualismen, fragmenteringen i det sekulære og lengselen etter det evige. Den som tolker tidens tegn og som taler tydelig og apostolisk om menneskets behov, verd og rett, har fått en profetiske sølvtråd å forvalte.

Terje Hegertun




Gjestfrihetens hus


Publisert i Korsets Seier, 19. januar 2018


Kristendommen spinner rundt noen store hendelser, jul, påskedag og pinsedag. Barnet i krybben, seierherren i kors og oppstandelse og gudsnærværet på pinsedag representerer brennpunkter som gjør at kirken både er sakramental og karismatisk på samme tid. De hellige handlinger aktualiserer Krist liv, død og oppstandelse, mens pinsedag aktiverer kirkens nådegavepotensial. Til sammen gir det mening å snakke om kirken som det fellesskap som formidler nådens gaver i gjestfrihetens hus. 

I en bok som kommer ut i disse dager forsøker jeg å rydde et beboelig rom mellom på den ene siden de miljøer som kan kjenne seg innleiret i en kirkelig tradisjonalisme som lukker seg for endring, og på den andre siden en oppbruddskultur som ikke ser rikdommen i lange og bærekraftige tradisjoner. Jeg ønsker å vise at alle kirker lever av de gaver de er gitt av Gud, og ikke noe annet. Min oppfordring blir dermed å gi plass til de nådegavefortrinn hver enkelt av oss har, samtidig som troen vår finner sitt trygge feste i den nåde som forkynnes oss fra talerstol, nattverdbord og i dåpsbad. 

Den verdensvide kirke er nemlig ikke enten karismatisk eller sakramental. Den er begge deler samtidig. Den identitetsmessige balanse denne innsikten lokker fram, gir en menighetsspiritualitet som både er gjestfri, økumenisk og misjonal. Gradvis vokser erkjennelsen av at det ikke er våre programmer og prestasjoner som bygger kirke – det er det bare Guds nåde som gjør. Ledere som erkjenner dette, blir i stand til å se og skjelne på måter som bringer menighetene i kontakt med de kilder som gjør dem til nådefulle fellesskap.

Gjestfrihetens hus er troens mor som hele tiden skaper nytt liv. Og fordi kirken er nådens rom, slipper jeg å lytte til fryktens krav om ensretting og uniformering.  Det er bare i nådefulle landskap vi kan hvile og vokse i frihet. Kirkelige fellesskap som både har vind i seilene og en tydelig kjøl, blir dannelsesarenaer for gode, indre foredlingsprosesser, preget av både hvilepuls og arbeidsglede.

Dette gir oss en kirke som ikke bestemmes av sine grenser, men av sitt sentrum. Vi begynner å gjenkjenne stedene der kirke oppstår og ny verdighet kommer til syne. Vi gjør dørene høye og portene vide. Er det dette vi skal få være med på, at Ånden lokker oss til å ta del i Guds eget gjestfrihetsprogram i verden – der innbydelsen som kjent sitter løst og der gaten blir omdanne til katedral – «så huset mitt kan bli fullt» (Luk 14,23)? Det er de gode nyhetene som skaper kirke, ikke motsatt. Det er ikke Guds kirke som har en misjon i verden. Det er misjonens Gud som har en kirke i verden. Fordi hvert menneske er skaperens juvél, samme hvordan dressen ser ut.


Åndens folk


Publisert i Korsets Seier, 29. september 2017

Denne artikkelen skrives bare noen steinkast unna Azusa Street, pinsevennenes berømte gatestubb i utkanten av downtown i Los Angeles. Under noen vårdager i 1906, mellom stablekasser og gammelt sagmugg, satt en afroamerikansk predikant, oppvokst under fattige og rasistiske kår i Louisiana, og ikke helt visste hva han skulle gjøre. Han vegret seg for å tre fram. Derfor satt han. Han var redd for at Åndens sarte due skulle trekke seg vekk.
For ham var Åndens frukter alltid viktigere enn Åndens gaver. «Det spiller ingen rolle hvor mye du taler i tunger. Du er likevel ikke åndsdøpt om du ikke elsker Jesus og dine venner i troen. Det er det som forener oss til en familie», sa han. Mot stoltheten var det visst bare én ting som hjalp, den stille takknemligheten over å kjenne seg omfavnet av Guds nærvær.

Etter hendelsene i Charlesville nylig er miraklet i Azusa Street nr. 312 mer aktuelt enn på lenge. Sorte og hvite i det sterkt segregerte USA omfavnet den gang hverandre i bønn da Ånden kom med sitt nærvær mellom sagflisene. De siste ukene har jeg selv hørt hvordan kirke på kirke har reist seg i protest mot alle former for hvit nasjonalisme og vestlig arroganse. Det er godt å registrere.
I andre etasje i Seymours utslitte lokale var det innredet et rom for dem som bare kunne hviske fram bønnene sine. Da en av dem som var til stede skulle forsøke å beskrive det han så, skrev han bare dette: «Skillet mellom de sorte og hvite er vasket vekk i Jesu blod». Slik startet det. Som en skatt i en sprukket leirkrukke.

Fortellingen om Åndens folk i Azusa står likevel som et motsigelsens tegn. Vekkelsen varte ikke så lenge. Brytningene kom og den vakre historien om at Ånden ikke tar hensyn til verken hudfarge eller kjønn, ble til en mindre vakker historie om en vekkelse som nettopp delte seg langs disse skillene. Likevel gikk det bare 7 måneder før pinsevekkelsen nådde Skandinavia, og etter to år var Åndens ild blitt tent i over 50 land.
Det er nå tilsammen flere pinsevenner i andre kirkesamfunn enn i pinsekirkene. Pinsevennene er kommet i mindretall! Hva så? Dette er jo ikke noe annet enn oppfyllelsen av den drøm Seymour bar på, men som var for stor for hans egen tid. Himmelens Herre har i sin visdom latt hans drøm bli til vår virkelighet.

I dag er Azusa Street bare utstyrt med en liten minneplate over det som hendte i 1906. Børser og banker har for lengst tatt over. Men hva gjør det? Ånden har jo vist seg å være den store hemmeligheten, kilden til alt liv. Uten den hadde det ikke eksistert noen kirke eller vært noen kristen tro. Det er Ånden som gjør at navnet Jesus aldri blekner.







Å tåle uenighet


Publisert i Korsets Seier, 9. juni 2017

Det kan være krevende å ta inn over seg at selv om Bibelen har autoritet og er rettesnor for liv og lære, må frikirkelige fellesskap trolig være forberedt på å håndtere en større grad av teologisk uenighet i årene som kommer. For noen er dette truende. For andre er det en befriende tanke at troen og enheten har et fundament som ikke står og faller med teologisk ensretting og uniformering.

Det virker ikke lovende når KS avdekker et samtaleklima der intervjuobjekter av frykt for mulige konsekvenser velger å uttale seg anonymt om for eks. samlivsetiske spørsmål. Når det trekkes opp smale grenser for hva samtalene bør handle om og når responsen tilbake er «takknemlighet for klar tale», gir det følelsen av å være presset opp i et hjørne der det gjelder å yte motstand og opptre med djervhet.

For å unngå at dette blir en ny fortelling om frykt og tilbaketrekking, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming. For det første trenger frikirkene å ta seg tid og ikke handle forhastet. Det må fasiliteres trygge samtaler som både teologisk og sjelesørgerisk tar på alvor hva det dreier seg om, særlig når det handler om enkeltmenneskers livsskjebne. Refleksjonene må være grundige og språkbruken sensitiv.

For det andre må fellesskapet øve seg på å håndtere hva det i praksis innebærer at vi «ser og forstår stykkevis». Våre perspektiver er altså begrenset. Hvordan kan vi da ydmykt utfordre hverandre til å gjøre rommet for undring og spørsmål større?

For det tredje vil et ansvarlig kristent fellesskap være opptatt av hva det er som konstituerer kristen enhet. Verken innad i et kirkesamfunn eller mellom kirkene er det graden av enighet som er enhetens grunn, men at vi holder fast på nåden i Kristi kors og oppstandelse.  Det gjør menighetene til nådens fellesskap der vi kalles til omvendelse og der vi kobler våre brutte liv på han som er enhetens kilde. Det kan kjennes smertefullt, men kanskje det nettopp er i tider av uenighet at samtalene må holdes åpne og relasjonene være varme.

Jeg observerer med tilfredshet at de som innenfor Dnk fastholder idealet om at ekteskapet er en livslang pakt mellom én mann og én kvinne, av sine meningsmotstandere i den samme kirken nå blir oppmuntret til å være frimodige og benytte de mulighetene som er gitt dem til å framholde et klassisk syn i undervisning og forkynnelse. Med andre ord: Et kirkelig uenighetsfellesskap stimulerer den andre til faktisk å kunne stå for den oppfatning som hun eller han med alvor og i ærlighet har arbeidet seg fram til. Enheten kan altså ha bedre vilkår under en avklart uenighet enn en påtvunget enighet.




«Døpt til å være én kropp»


Publisert i Vårt Land, 29. mars 2019.

Dåpen er en teologisk bekjennelse av den dype identifiseringen jeg har til Kristi død og oppstandelse. Det innebærer en like dyp forening med hele den verdensvide kirken.

Utviklingstrekkene. Både formelt og uformelt har kirkene lenge vært involvert i tverrkristne samtaler om dåpen. Man har fått en bedre teologisk forståelse av hva kristen dåp handler om. Den sterkt polemiske tonen har blitt erstattet med en mer respektfull samtale. Kristne beveger seg dessuten mer på tvers av kirkegrensene og henter impulser hos hverandre, og det blir stadig flere tverrkonfesjonelle småbarnsfamilier.

Det er likevel ikke til å komme forbi at mange med en baptistisk dåpsforståelse frykter at en bred folkekirkelig barnedåpspraksis kan virke oppløsende på forholdet mellom tro og dåp og føre til en form for sakramentalisme der etterfølgelsesaspektet underkommuniseres. I folkekirken har man lenge sett at dåpstallene synker, og det virker som Dnk er litt i villrede om hvordan man skal makte å kommunisere dåp i møte med en sekulær offentlighet. Kombinasjonen av fallende dåpstall og den økte satsingen på trosopplæring gjør at forskjellen mellom Dnk og frikirkene blir mindre, og vi blir bedre i stand til å forstå hverandre.

Tekster som lodder dypt. Dåpstekstene i Bibelen lodder dypt. Mitt gamle liv er lagt under korsets dom, det er begravd i dåpen, og et nytt liv har begynt (Rom 6). Å begraves med Kristus i dåpen er en rimelig radikal hendelse. Den troende kan betrakte seg som liggende i den samme «grav» som Jesus. Men der befinner også hele hans kirke seg, knyttet sammen i et livs- og tjenestefellesskap som gjør kirken til én. Å være døpt, er å ha overdratt eiendomsretten til Kristus, noe som forplikter meg i forhold til det store trosfellesskapet som jeg deler dåpsgraven med.
Etter dette er jeg ikke lenger en privatpraktiserende kristen. Derfor sier en lutheraner at det er frelse i dåpen, eller som jeg sier: at det er dåp i frelsen. Dermed kan den globale kirke kombinere en teologisk dybde med en tilsvarende åpenhet for at praksisformene kan være ulike. Men i begge tilfeller gjelder dette at dersom dåpen ikke leder til, befester og styrker Kristustroen, vil enhver dåpspraksis framstå som forfeilet. Det er ikke de ytre ritene som garanterer kirkens enhet, men bekjennelsen av den kostbare skatt (Judas 1,3).

Ett med Guds folk. Dåpen gir meg en identitet som sier at jeg er «i Kristus». Men dermed tilhører jeg på en like grunnleggende måte hele Jesu kirke i verden. For den som er én i Kristus, er også ett med hans folk. Fordi «vi er døpt til å være en kropp» (1 Kor 12, 13), blir handlingen i én kirke ikke uvesentlig for hva en annen kirke gjør. De kirker som døper i det samme treene, hellige gudsnavnet, står i et gjensidig ansvarlighetsforhold til hverandre. Dåp er dermed et dypt felleskristent anliggende.  
Det gjør dåpen til en dyp økumenisk solidaritetshandling med alle troens barn i hele den verdensvide kirken. Troen og dåpen representerer ikke mindre enn en radikal befrielse fra syndens slavebindende makt. Som kjent er det både noe ugjenkallelig og ikke-repeterbart ved en dåp som er foretatt med vann i den treene Guds navn. At det dypest sett bare er én dåp, står i en logisk tilknytning til at det bare er én tro, én herre og én Ånd (Ef 4,4–6). I dåpen er både etniske, sosiale og kjønnsmessige skillelinjer utvisket (Gal 3,27-28).

Økumeniske innsikter. Ved at dåpen knyttes til Kristi gjerning i frelseshistorien, blir jeg en deltaker i det store fortellingsdramaet som forener meg med troens folk i fortid, nåtid og framtid. Et eierskifte har funnet sted. Dåpen har fått karakter av personlig livstolkning. Den er blitt den troendes ID-merke: «Jeg er døpt, derfor er jeg». Fordi det finnes en fortelling om frelse, skaper dåpen det nye folket som er født og utrustet av Ånden.

Dette er bakgrunnen for at Lima-erklæringen fra 1982 understreker at når dåp av barn ikke bare er en religiøs kulturtradisjon, men finner sted på grunnlag av den felles tro som omgir barnet, og når baptistisk dåp er en tydelig personlig bekjennelse av troen, må begge dåpstradisjonene ansees å være teologisk legitime. Dette dokumentet understreker tydelig at begge dåpsformene må ha som mål at de leder til en levende tro og en forpliktende etterfølgelse av Kristus innenfor rammen av et ansvarlig kirkelig fellesskap.  

 «Jeg tror!» Slik har kirkens bekjennelse gitt gjenklang gjennom århundrene. «Jeg tror!» var også den grunnformer som kirken inntok i forvaltningen av de hellige handlingene. «Troen skaper ikke dåpen, den mottar den», sa Luther. Kanskje var dåpsgraven egentlig en botsbenk. Gjennom hele historien har det vært dette som har konstituert kirken: ikke bare troen, heller ikke bare dåpen, men en dåp som forutsatte tro og et liv i etterfølgelse av Jesus. Ikke overraskende skinner dåpen klarest i de områder av verden der den like gjerne kan være det første steget i retning av martyriet.

Et verk av Ånden. Om jeg var kirkearkitekt, ville jeg ha tegnet inn dåpsområdet ved hjelp av vann som kom ovenfra og rant ned i dåpsgraven og overøste dåpskandidaten. Det ville på en god måte ha forbundet tanken om at det er en nær sammenheng mellom dåpen og Ånden. Dette synes å være forutsatt i Det nye testamentet. Ånden er til stede i de hellige handlingene, slik den var da Jesus ble døpt (Mark 1,10–11), slik den ble erfart da Ånden utrustet apostlene med kraften fra det høye, og slik Peter talte på pinsedag (Apg 2, 38-39). I dåpen er vi reist opp til et nytt liv. Slik forstått er den et verk av Ånden.

Forbønn. Samtidig er dåpen selve identitetsmarkering for inngangen til det kristne fellesskapet. Derfor var det naturlig for oldkirken å ha et liturgisk forbønnsledd i tilknytning til dåpen. Den nydøpte fikk forbønn og håndspåleggelse for å bli utrustet med karismatiske gaver. Pinseteologer – herunder meg selv – mener at kirkene burde hente dette opp som et konkret praksisledd når unge og voksne blir døpt.
Fordi alle kirker bærer pinsedagen i sine gener, har det har vært naturlig for dem å ramme inn de hellige handlinger med bønner om at Ånden skal gjøre handlingene til vibrerende gudsmøter. De formidler evangeliet, og troen finner sitt feste i de evige ordene fra Guds munn.

Den tidligste kirke. Det er blitt sagt at det oldkirkelige dåpskatekumenatet var som et livsdrama for dem som deltok. Det handlet om radikal endring av vaner og atferd, og om trening i et helt nytt livsmønster. I stedet for å si at dåpen i seg selv gir troen, hevdet oldkirken at dåp forutsatte tro. Det oldkirkelige skriftet Den apostoliske tradisjonen beskriver deres dåpspraksis på denne måten:

De skal kle av seg. Døp barna først. Alle som kan svare selv, gjør det. For dem som ikke kan svare for seg selv (underforstått: fordi de er for små for det), svarer foreldrene eller en slektning. Døp deretter mennene, og så kvinnene, som skal ha håret hengende fritt og ha tatt av seg gullsmykkene de bærer. Ingen får ta med seg noe fremmed objekt ned i vannet.

Vi ser tydelig konturene av en oldkirkelig dåpsordning som –  interessant nok – inkluderte både barn og voksne. Den liturgiske normalordningen var at man døpte dem som kunne svare for seg.
Om ikke, var det andre som svarte på vegne av de små. En bekjennelse av troen fant altså sted, uansett hvilken alder dåpskandidaten hadde.

Et økumenisk dilemma. Utover på 1950-tallet begynte en del baptister, særlig i Danmark, å spørre om det er naturlig å kreve omdåp av barnedøpte. Man ville unngå den anstøtsstein som gjendåp var i andre kirkelige miljøer. Samtidig ville man komme i møte de personer som ønsket seg en frikirkelig tilknytning, men som tok sin første dåp på alvor fordi den hadde åpnet veien til et kirkelig fellesskap og siden vært en støtte for troen.

Såkalt «overført medlemskap» har derfor vært praktisert i en rekke danske baptistmenigheter. Dette kan være en farbar vei siden dåpen ikke egner seg som konverteringsmarkør. Man kan i stedet ha en liturgisk ordning som understreker at vedkommende er en Kristi etterfølger og derfor allerede har innkassert den teologiske hensikten med dåpen. Å ønske velkommen nye medlemmer uten gjendåp innebærer ikke at den nye menigheten innfører to dåpsformer. Den forkynner og praktiserer fortsatt baptistisk dåp og det alene.

Å uttrykke en felles forståelse og en gjensidig anerkjennelse og ansvarsforpliktelse er nemlig ikke det samme som å ha et samstemt syn i alle deler. Det siste tror jeg knapt er mulig. Man kan derimot oppnå å se en indre, saklig sammenheng for hva dåp handler om i den kristne kirke i stort. Det vil være et rimelig resultat av den teologiske imøtekommenhet som økumeniske dialoger over mange tiår har greid å skape.

Dette er et forkortet utdrag av foredraget «Døpt til å være en kropp: om Åndens enhet i gjestfrihetens hus», som ble holdt på årsmøtet til Norges Kristne Råd, 21. mars 2019.