Fordi det kom en pinsedag ...

Den hellige ånd er kanskje den siste av artiklene i trosbekjennelsen, men i Det nye testamentet står den fremst i den kristne erfaringen. Fordi det kom en pinsedag, ble Åndens gave tegnet som skapte kirken og gjorde oss alle til Åndens folk.

Johannesevangeliet 14-17 gir oss et innblikk i hvordan Jesus i sine samtaler med disiplene sine like før påske kjempet for at de skulle skjønne at det som lå foran dem, ikke skulle bli fortellingen om et kortvarig, religiøst prosjekt som ville havarere på langfredag. Fordi det kom en pinsedag, var det i stedet starten på «a never ending story».

Forutsetningen var imidlertid at Jesus ikke lenger kunne være hos dem, rent fysisk. Det skjønte de ikke da, bundet som de var av tidens og rommets begrensninger. Spørsmålet var: Ville Jesus klare å fordype sin relasjon til dem, samtidig som han annonserte sin avskjed? Og hvilket gudsbilde var det som gjennom dette kom til syne?

Jeg tenker meg at samtalen Jesus hadde med disiplene gikk omtrent som dette: «Jeg kommer til å dra hjem til min Far. Men straks vil jeg komme tilbake, og da kommer jeg i en annen form og en annen substans. Ikke som kropp, men som kraft. Og når jeg kommer på nytt, vil jeg ikke være begrenset til ett sted av gangen. Da vil jeg være hos dere alle. På alle steder. Til alle tider. Samtidig».

Det er som jeg hører samtalen mellom Jesus og vennene hans fortsetter:
«Jeg kommer til å overskride alle kroppslige begrensninger. Jeg vil bryte geografiske grenser og ikke lenger være bundet av tyngdekraftens lover. Jeg kommer i globalt format. Som et universelt nærvær! Og over deres hverdag kan det da stå: Aldri mer alene!»

Dette nye kapitlet i disiplene liv handlet altså om at den ytre fascinasjonen de hadde hatt for Jesus, skulle bli omdannet til en indre skatt, en gudsrelasjon som skulle komme til å bli dypere enn før og ikke lenger være avhengig av gunstige omstendigheter og smult farvann. Det nye dåpen i ånd og ild ville gjøre noen usikre disipler til modne apostler.

Noe større er på gang!

Og det er som det sakte demrer for dem når Jesus fortsetter med å forklare: «Noe større er på gang. For nå skapes kirken i verden. Dere som i dag er en liten, arameisk-talende jødisk gruppe av tollere og fiskere, skal snart bli et globalt fellesskap av Jesus-troende som snakker alle verdens språk og befolkes av alle stammer og folkeslag. Og den dagen, når jeg kommer på den nye måten, skal gleden bli som er vårflom inne i dere. Og ingen skal klare å ta gleden fra dere».

De hadde allerede fått en smak av dette, påskekvelden. Dørene var stengt. De forsøkte å finne seg selv etter alt det som hadde hendt. Så står Jesus midt imellom dem. Han demonstrerer den nye virkeligheten, at han ikke lenger hindres av fysiske begrensninger. Han bare er der, midt i rommet, med sitt nærvær og sin fredshilsen. Så gir han dem oppdraget. Og straks etter løfter han hendene over dem, puster på dem og sier: «Ta imot Den hellige ånd!»

Innlagt vann

Sakte begynner det å klarne for dem: «Jeg kommer til å sende over dere det som min Far har lovt. Derfor må dere bli værende i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye». Og halvannen måned etterpå kommer gaven. Den nye frimodigheten. Pinsedag gjør dem til en kirke av fortellere og til ledere med apostolisk autoritet. De blir omsluttet og dynket med Ånden, den nye dåpen.

Det har vært tider i Norge da vann måtte bæres inn i hjemmet. Slitne husmødre lå på knærne og skrubbet gulvene. Men så kom det innlagte vannet. Trøtte kropper kunne rette ryggen og velsigne det som nå kom rett ut av kranen, uten noen begrensninger.

Vannet er bildet på Ånden som gir troen liv. Etter pinse har den troende fått innlagt vann. Kanskje er det et av de viktigste bildene på hva pinsen er. Uten denne innsikten blir tro og teologi fort et nokså teoretisk prosjekt.

Det nye bildet av Gud

På pinsedag ble et nytt bilde av Gud skapt. Det som kom til å bli treenighetens store og grensesprengende mysterium; en gudsforståelse annerledes enn alle andre gudebilder. Apostelen Paulus gjør seg bruk av dette nye synet på Gud når han kommer til Aten. Byen er full av gudebilder som er gjort av tre og stein slik mennesker, begrenset av tid og rom, alltid har gjort. Paulus er rystet over det han ser. På Areopagos tegner han opp for dem noe de aldri før hadde hørt: Fordi det kom en pinsedag, har Gud sprengt alle de begrensningene dere har låst ham inne i. Men Gud «er ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»  

«Den hellige ånd er kanskje den siste av artiklene i trosbekjennelsen, men i Det nye testamentet står den fremst i den kristne erfaringen», skrev den engelske misjonæren og teologen, Lesslie Newbigin. Åndens gave ble tegnet som skapte kirken og gjorde oss til Åndens folk, på tvers av alle skillelinjer.

Har du tenkt på at de fleste religioner har sine spesielt hellige steder? Det kan være Klagemuren, floden Ganges eller Mekka og Medina. Men pinsen sier at Gud tilhører min hverdag. Gud forandrer mennesker i stedet for å forenkle omgivelsene. Troen er ikke avhengig av smult farvann, gunstige omstendigheter og vakre byggverk.

Kanskje har du også lagt merke til at de fleste religioner har alderdommen som det hellige livsavsnitt? Verdens religioner er i de gråskjeggedes hånd og derfor tilsvarende konservativ. Men pinsen frigjorde kristendommen fra spesielt hellige livsavsnitt og sier at Gud forener generasjonene, gir dem noen felles visjoner og lar dem drømme noen drømmer, sammen.

Det finnes en visdom som sier at det ikke er jeg som bærer Guds rike; det er Guds rike som bærer meg. Det er ikke Gud som behøver meg; det er jeg som behøver Gud. Min tro lever av det livet som flyter ut fra navnet Jesus. Det er det som får hjertet mitt til å brenne.

Fordi det kom en pinsedag

Fordi det kom en pinsedag, er hans frelsende nærvær kommet til oss før vi rekker å gå til ham. Nå er Jesus her, i tilbedelsens nærvær, i brødet og i Ordet, i vinen og i vannet, i Åndens gaver og frukter, i menighetenes diakonale liv og i den profetiske kritikken av uretten i verden.

Fordi det kom en pinsedag, er Ånden blitt tolkningsnøkkelen for all nytestamentlig teologi. Den knuser de religiøse hierarkiene, demokratiserer kirken og legger grunnen for en radikal likeverdighet mellom troens folk. Den realiserer visjonen om at her er ikke mann og kvinne, sort eller hvit, rik eller fattig. Pinsen forkynner at Gud virkelig ikke gjør forskjell på mennesker.

Jeg møtte noe av dette som barn i min pentekostale trostradisjon i nord. Jeg husker at trøtte hender til bønder og fiskere og husmødre fikk nytt liv. Løftet seg i tilbedelse og lot seg bevege av Gud. De var blitt venn med dette språket. De hadde fått smaken av den spiritualitet som springer fram av en slitesterk tro. Men ingen av dem ble åndelige svermere av den grunn. For de visste at fjøsstellet ventet og at det snart var en ny og krevende dag på sjøen.

Slik lærte jeg om skattene som finnes i sprukne kar. At lovsangen gjerne kan være mollstemt – som et brustent halleluja. For pinsen omdanner våre livsfortellinger til et språk om Guds nåde. Som den korsmerkete kraft den er, tåler Ånden våre spørsmål og tvilskamper.

Åndens gode nærvær

På pinsedag ble det lokket fram en bevegelse av tilbedelse og respons. Det mest kraftfulle og varige uttrykket for Åndens nærvær, var ikke tungetalen eller ildtungene, men at det ble skapt et fellesskap av Åndens folk som ingen motkrefter i verden så langt har maktet å rydde av veien. Fra dag én framsto dette folket som et karismatisk, sakramentalt, dynamisk, sosialt, økonomisk, diakonalt og misjonalt fellesskap.

At den kristne tradisjonen har et så rikt språk for Den hellige ånd, handler om at Åndens gave ikke er et teknisk eller smalt litterært uttrykk, men et metaforisk ladet begrep som representerer det overskudd av Guds liv som gir oss lovprisningens vinger, frimodighet til å dele og kraft til å tåle.

En av de store tyske teologene for over 100 år tilbake, Hermann Gunkel, hevdet imidlertid at det spesifikke tegnet på at Ånden kom på pinsedag og i Kornelius’ hus, nettopp var utbruddet av tungetalen. For slik er Gud. Ånden handler på måter som mennesker ikke er i posisjon til å bestemme over. Det sikrer Guds frihet og verner Ånden fra å bli underordnet et hvilket som helst kirkelig hierarki. Der hvor de genuine tegnene på at Guds ånd er til stede, der er også Guds rike. Kanskje representerer tungetalen den befriende naiviteten som ikke forsøker å fange Gud i ord. Den er dyp som taler til dyp. Den er de fattige katedral. Den er flammen på din tunge.

Det er interessant at apostlene ikke gjorde Ånden til gjenstand for noen dypere teologisk kartlegging. Det kom langt senere. For egentlig var alt dette et mysterium. Ånden var den uventede gjesten som gjemmer seg og åpenbarer seg om hverandre. Noen ganger er den bare som en svak anelse. Andre ganger kommer den som en stormvind.

Men alltid er den der når vi samles i Jesus navn. Den fyller lovsangen og er nærværende i liturgien. Den reiser opp kirken i hver ny generasjon, for at vi skal bli i stand til å bringe verdens vakreste fortelling videre. 

Kanskje det er derfor Ånden ikke kan fanges inn ved hjelp av en lære eller et dogme. Den lar seg ikke innpasse i våre mønstre. Den kommer på tusen måter.

Et flerstemt fellesskap

Den indiske teologen Christopher Duraisingh minner om at de ulike stemmene som preger både kirker og samfunn, blir bekreftet av det som skjedde på pinsedag, da et fellesskap av ulike språk og tolkninger ble til. Ånden skapte ikke en homogen og trygg uniformitet, men en mangfoldig og kostbar enhet for mennesker av alle slags avstamminger.

Pinsedagsfortellingen desentrerte det som måtte være av kirkelige hegemonier og fremmet et flerstemt fellesskap. Da Ånden falt, ble disiplenes drøm om et jordisk herredømme besvart med at de selv ble spredt omkring. En lengsel etter et uniformerende midtpunkt ble møtt med et løfte om sentrifugal spredning. Etter pinse var det ikke noe bestemt sted, ikke noe bestemt språk, ikke noe bestemt autoritativt maktsentrum, ikke engang et eksklusivt Jerusalem. Den unge kirken fant sin identitet i en enkel dåpshandling og i fortellingen om en korsfestelse og oppstandelse. 

Publisert i Vårt Land, lørdag 7. juni 2025