Terje Hegertun

Sist fredag demonstrerte ett av mine barnebarn for klimasaken, sammen med rundt 40.000 andre norske skoleelever. Det som begynte med at 16 år gamle Greta Thunberg gjennomførte en stille protest utenfor det svenske parlamentet hver fredag før valget i fjor, har nå spredt seg til 130 land. Over 1,6 millioner skoleelever har tatt til gatene, med fantasifulle plakater og tydelige meldinger til politikere og samfunnstopper om å være konkrete og dristige i kampen for lavere utslipp og mot plastforsøpling og global oppvarming. Også universiteter og høyskoler – deriblant MF – vil være foregangsinstitusjoner for å redusere klimautslipp og begrense antall flyreiser. Kristne profiler som Magnus Malm og Peter Halldorf har allerede sagt at de avstår fra flyreiser i tiden framover. Dette engasjementet er viktig. For selv om miljøpolitikk er et komplisert fagfelt som krever internasjonalt samarbeid og tøffe omstillinger som vil komme til å påvirke vår hverdag og levestandard, er skolestreikene

For et par uker siden besøkte jeg min barndoms menighet, Betel i Lofoten. Det ble et varmt og godt møte med en menighet som har dype røtter og solide tradisjoner, men som samtidig har latt seg fornye og forandre. Den går i sitt 90-ende år, men har friske visjoner om vekst. Den planlegger å utvide sitt kirkebygg, den har et ungt lederskap, et allsidig arbeid for barn og unge, og den er godt kjent i området. Men langt fra alle eldre menigheter har klart å fornye seg på samme måte. Dette skaper et dilemma for unge familier som i omsorg for sine barn finner det vanskelig å identifisere seg med former og tradisjoner som virker utdaterte. Et nærliggende alternativ har da vært å danne nye menigheter. Normalt går dette bra på de steder der pinsebevegelsen og frikirkeligheten står sterkt medlemsmessig. Men i de deler av landet der rekrutteringsgrunnlaget er svakt – ikke minst i nord – kan det se ut til at fragmenteringen har svekket pinsefellesskapet. Særlig ser dette ut til å gjelde i en del

Det er en velprøvd sannhet at i Guds rike både blomstrer og brister det. Kristne ledere kan derfor senke skuldrene og ta inn over seg Rick Warrens kloke ord om at det ikke er lederne som skaper kirkevekst; det må tilskrives Gud. I stedet kan vi forsøke å tematisere hva det er som begrenser den veksten som ligger i kirkens egen utviklingsdynamikk. For når folket samles i Jesu navn, når de gode nyheter deles og erfares, når dåpsvannet er i bevegelse, når Herrens bord åpnes og når tilbedelsen utløses, da vokser kirken, takket være nådens gåte. Den prest eller pastor som vil bygge Guds rike, kan i tillit til Gud få tenke at hun eller han er blitt gitt Den hellige ånd for å leve i tråd med sin dypeste identitet – som barn av Gud. God ledelse bygges ved hjelp av integritet, karakter og tillit. Ingen blir gode ledere bare i kraft av sin kompetanse og flinkhet, men ved å leve med Gud og løfte fram andre som likeverdige medarbeidere. Klok er den leder som tenker afrikansk: «Hvis du vil g

Kristendommen spinner rundt noen store hendelser, jul, påskedag og pinsedag. Barnet i krybben, seierherren i kors og oppstandelse og gudsnærværet på pinsedag representerer brennpunkter som gjør at kirken både er sakramental og karismatisk på samme tid. De hellige handlinger aktualiserer Krist liv, død og oppstandelse, mens pinsedag aktiverer kirkens nådegavepotensial. Til sammen gir det mening å snakke om kirken som det fellesskap som formidler nådens gaver i gjestfrihetens hus.   I en bok som kommer ut i disse dager forsøker jeg å rydde et beboelig rom mellom på den ene siden de miljøer som kan kjenne seg innleiret i en kirkelig tradisjonalisme som lukker seg for endring, og på den andre siden en oppbruddskultur som ikke ser rikdommen i lange og bærekraftige tradisjoner. Jeg ønsker å vise at alle kirker lever av de gaver de er gitt av Gud, og ikke noe annet. Min oppfordring blir dermed å gi plass til de nådegavefortrinn hver enkelt av oss har, samtidig som troen vår finner sitt

Denne artikkelen skrives bare noen steinkast unna Azusa Street, pinsevennenes berømte gatestubb i utkanten av downtown i Los Angeles. Under noen vårdager i 1906, mellom stablekasser og gammelt sagmugg, satt en afroamerikansk predikant, oppvokst under fattige og rasistiske kår i Louisiana, og ikke helt visste hva han skulle gjøre. Han vegret seg for å tre fram. Derfor satt han. Han var redd for at Åndens sarte due skulle trekke seg vekk. For ham var Åndens frukter alltid viktigere enn Åndens gaver. «Det spiller ingen rolle hvor mye du taler i tunger. Du er likevel ikke åndsdøpt om du ikke elsker Jesus og dine venner i troen. Det er det som forener oss til en familie», sa han. Mot stoltheten var det visst bare én ting som hjalp, den stille takknemligheten over å kjenne seg omfavnet av Guds nærvær. Etter hendelsene i Charlesville nylig er miraklet i Azusa Street nr. 312 mer aktuelt enn på lenge. Sorte og hvite i det sterkt segregerte USA omfavnet den gang hverandre i bønn da Ånden k

Det kan være krevende å ta inn over seg at selv om Bibelen har autoritet og er rettesnor for liv og lære, må frikirkelige fellesskap trolig være forberedt på å håndtere en større grad av teologisk uenighet i årene som kommer. For noen er dette truende. For andre er det en befriende tanke at troen og enheten har et fundament som ikke står og faller med teologisk ensretting og uniformering. Det virker ikke lovende når KS avdekker et samtaleklima der intervjuobjekter av frykt for mulige konsekvenser velger å uttale seg anonymt om for eks. samlivsetiske spørsmål. Når det trekkes opp smale grenser for hva samtalene bør handle om og når responsen tilbake er «takknemlighet for klar tale», gir det følelsen av å være presset opp i et hjørne der det gjelder å yte motstand og opptre med djervhet. For å unngå at dette blir en ny fortelling om frykt og tilbaketrekking, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming. For det første trenger frikirkene å ta seg tid og ikke handle forhaste

Dåpen er en teologisk bekjennelse av den dype identifiseringen jeg har til Kristi død og oppstandelse. Det innebærer en like dyp forening med hele den verdensvide kirken. Utviklingstrekkene Både formelt og uformelt har kirkene lenge vært involvert i tverrkristne samtaler om dåpen. Man har fått en bedre teologisk forståelse av hva kristen dåp handler om. Den sterkt polemiske tonen har blitt erstattet med en mer respektfull samtale. Kristne beveger seg dessuten mer på tvers av kirkegrensene og henter impulser hos hverandre, og det blir stadig flere tverrkonfesjonelle småbarnsfamilier. Det er likevel ikke til å komme forbi at mange med en baptistisk dåpsforståelse frykter at en bred folkekirkelig barnedåpspraksis kan virke oppløsende på forholdet mellom tro og dåp og føre til en form for sakramentalisme der etterfølgelsesaspektet underkommuniseres. I folkekirken har man lenge sett at dåpstallene synker, og det virker som Dnk er litt i villrede om hvordan man skal makte å kommuni

Keywords: Ecumenism, Unity, Lutheran, Confessionalism, Pentecostalism Abstract: MF, Norwegian School of Theology, Religion and Society, has undergone an extensive development. From representing a strong Lutheran confessionalism the new face of the faculty has changed to be a pronounced ecumenical workshop. This article presents this story, gives insights into the historical process and presents the current experiences of opening the school for non-Lutheran students and teachers. On the basis of this “case study” the article reflects on ecumenical perspectives which probably can be suitable for the 21st century. Introduction Over the past ten years, MF, Norwegian School of Theology, Religion and Society – hereafter MF – has worked through a comprehensive ecumenical reorientation. From representing a relatively exclusive Lutheran confessionalism over the majority of its 100-year history, the faculty's ‘new face’ is ecumenically oriented and steeped in dialogue. The