Gå til hovedinnhold

Døpt til å være én kropp


Dåpen er en teologisk bekjennelse av den dype identifiseringen jeg har til Kristi død og oppstandelse. Det innebærer en like dyp forening med hele den verdensvide kirken.


Utviklingstrekkene. Både formelt og uformelt har kirkene lenge vært involvert i tverrkristne samtaler om dåpen. Man har fått en bedre teologisk forståelse av hva kristen dåp handler om. Den sterkt polemiske tonen har blitt erstattet med en mer respektfull samtale. Kristne beveger seg dessuten mer på tvers av kirkegrensene og henter impulser hos hverandre, og det blir stadig flere tverrkonfesjonelle småbarnsfamilier.

Det er likevel ikke til å komme forbi at mange med en baptistisk dåpsforståelse frykter at en bred folkekirkelig barnedåpspraksis kan virke oppløsende på forholdet mellom tro og dåp og føre til en form for sakramentalisme der etterfølgelsesaspektet underkommuniseres. I folkekirken har man lenge sett at dåpstallene synker, og det virker som Dnk er litt i villrede om hvordan man skal makte å kommunisere dåp i møte med en sekulær offentlighet. Kombinasjonen av fallende dåpstall og den økte satsingen på trosopplæring gjør at forskjellen mellom Dnk og frikirkene blir mindre, og vi blir bedre i stand til å forstå hverandre.

Tekster som lodder dypt. Dåpstekstene i Bibelen lodder dypt. Mitt gamle liv er lagt under korsets dom, det er begravd i dåpen, og et nytt liv har begynt (Rom 6). Å begraves med Kristus i dåpen er en rimelig radikal hendelse. Den troende kan betrakte seg som liggende i den samme «grav» som Jesus. Men der befinner også hele hans kirke seg, knyttet sammen i et livs- og tjenestefellesskap som gjør kirken til én. Å være døpt, er å ha overdratt eiendomsretten til Kristus, noe som forplikter meg i forhold til det store trosfellesskapet som jeg deler dåpsgraven med.
Etter dette er jeg ikke lenger en privatpraktiserende kristen. Derfor sier en lutheraner at det er frelse i dåpen, eller som jeg sier: at det er dåp i frelsen. Dermed kan den globale kirke kombinere en teologisk dybde med en tilsvarende åpenhet for at praksisformene kan være ulike. Men i begge tilfeller gjelder dette at dersom dåpen ikke leder til, befester og styrker Kristustroen, vil enhver dåpspraksis framstå som forfeilet. Det er ikke de ytre ritene som garanterer kirkens enhet, men bekjennelsen av den kostbare skatt (Judas 1,3).

Ett med Guds folk. Dåpen gir meg en identitet som sier at jeg er «i Kristus». Men dermed tilhører jeg på en like grunnleggende måte hele Jesu kirke i verden. For den som er én i Kristus, er også ett med hans folk. Fordi «vi er døpt til å være en kropp» (1 Kor 12, 13), blir handlingen i én kirke ikke uvesentlig for hva en annen kirke gjør. De kirker som døper i det samme treene, hellige gudsnavnet, står i et gjensidig ansvarlighetsforhold til hverandre. Dåp er dermed et dypt felleskristent anliggende.  
Det gjør dåpen til en dyp økumenisk solidaritetshandling med alle troens barn i hele den verdensvide kirken. Troen og dåpen representerer ikke mindre enn en radikal befrielse fra syndens slavebindende makt. Som kjent er det både noe ugjenkallelig og ikke-repeterbart ved en dåp som er foretatt med vann i den treene Guds navn. At det dypest sett bare er én dåp, står i en logisk tilknytning til at det bare er én tro, én herre og én Ånd (Ef 4,4–6). I dåpen er både etniske, sosiale og kjønnsmessige skillelinjer utvisket (Gal 3,27-28).

Økumeniske innsikter. Ved at dåpen knyttes til Kristi gjerning i frelseshistorien, blir jeg en deltaker i det store fortellingsdramaet som forener meg med troens folk i fortid, nåtid og framtid. Et eierskifte har funnet sted. Dåpen har fått karakter av personlig livstolkning. Den er blitt den troendes ID-merke: «Jeg er døpt, derfor er jeg». Fordi det finnes en fortelling om frelse, skaper dåpen det nye folket som er født og utrustet av Ånden.

Dette er bakgrunnen for at Lima-erklæringen fra 1982 understreker at når dåp av barn ikke bare er en religiøs kulturtradisjon, men finner sted på grunnlag av den felles tro som omgir barnet, og når baptistisk dåp er en tydelig personlig bekjennelse av troen, må begge dåpstradisjonene ansees å være teologisk legitime. Dette dokumentet understreker tydelig at begge dåpsformene må ha som mål at de leder til en levende tro og en forpliktende etterfølgelse av Kristus innenfor rammen av et ansvarlig kirkelig fellesskap.  

 «Jeg tror!» Slik har kirkens bekjennelse gitt gjenklang gjennom århundrene. «Jeg tror!» var også den grunnformer som kirken inntok i forvaltningen av de hellige handlingene. «Troen skaper ikke dåpen, den mottar den», sa Luther. Kanskje var dåpsgraven egentlig en botsbenk. Gjennom hele historien har det vært dette som har konstituert kirken: ikke bare troen, heller ikke bare dåpen, men en dåp som forutsatte tro og et liv i etterfølgelse av Jesus. Ikke overraskende skinner dåpen klarest i de områder av verden der den like gjerne kan være det første steget i retning av martyriet.

Et verk av Ånden. Om jeg var kirkearkitekt, ville jeg ha tegnet inn dåpsområdet ved hjelp av vann som kom ovenfra og rant ned i dåpsgraven og overøste dåpskandidaten. Det ville på en god måte ha forbundet tanken om at det er en nær sammenheng mellom dåpen og Ånden. Dette synes å være forutsatt i Det nye testamentet. Ånden er til stede i de hellige handlingene, slik den var da Jesus ble døpt (Mark 1,10–11), slik den ble erfart da Ånden utrustet apostlene med kraften fra det høye, og slik Peter talte på pinsedag (Apg 2, 38-39). I dåpen er vi reist opp til et nytt liv. Slik forstått er den et verk av Ånden.

Forbønn. Samtidig er dåpen selve identitetsmarkering for inngangen til det kristne fellesskapet. Derfor var det naturlig for oldkirken å ha et liturgisk forbønnsledd i tilknytning til dåpen. Den nydøpte fikk forbønn og håndspåleggelse for å bli utrustet med karismatiske gaver. Pinseteologer – herunder meg selv – mener at kirkene burde hente dette opp som et konkret praksisledd når unge og voksne blir døpt.
Fordi alle kirker bærer pinsedagen i sine gener, har det har vært naturlig for dem å ramme inn de hellige handlinger med bønner om at Ånden skal gjøre handlingene til vibrerende gudsmøter. De formidler evangeliet, og troen finner sitt feste i de evige ordene fra Guds munn.

Den tidligste kirke. Det er blitt sagt at det oldkirkelige dåpskatekumenatet var som et livsdrama for dem som deltok. Det handlet om radikal endring av vaner og atferd, og om trening i et helt nytt livsmønster. I stedet for å si at dåpen i seg selv gir troen, hevdet oldkirken at dåp forutsatte tro. Det oldkirkelige skriftet Den apostoliske tradisjonen beskriver deres dåpspraksis på denne måten:

De skal kle av seg. Døp barna først. Alle som kan svare selv, gjør det. For dem som ikke kan svare for seg selv (underforstått: fordi de er for små for det), svarer foreldrene eller en slektning. Døp deretter mennene, og så kvinnene, som skal ha håret hengende fritt og ha tatt av seg gullsmykkene de bærer. Ingen får ta med seg noe fremmed objekt ned i vannet.

Vi ser tydelig konturene av en oldkirkelig dåpsordning som –  interessant nok – inkluderte både barn og voksne. Den liturgiske normalordningen var at man døpte dem som kunne svare for seg.
Om ikke, var det andre som svarte på vegne av de små. En bekjennelse av troen fant altså sted, uansett hvilken alder dåpskandidaten hadde.

Et økumenisk dilemma. Utover på 1950-tallet begynte en del baptister, særlig i Danmark, å spørre om det er naturlig å kreve omdåp av barnedøpte. Man ville unngå den anstøtsstein som gjendåp var i andre kirkelige miljøer. Samtidig ville man komme i møte de personer som ønsket seg en frikirkelig tilknytning, men som tok sin første dåp på alvor fordi den hadde åpnet veien til et kirkelig fellesskap og siden vært en støtte for troen.

Såkalt «overført medlemskap» har derfor vært praktisert i en rekke danske baptistmenigheter. Dette kan være en farbar vei siden dåpen ikke egner seg som konverteringsmarkør. Man kan i stedet ha en liturgisk ordning som understreker at vedkommende er en Kristi etterfølger og derfor allerede har innkassert den teologiske hensikten med dåpen. Å ønske velkommen nye medlemmer uten gjendåp innebærer ikke at den nye menigheten innfører to dåpsformer. Den forkynner og praktiserer fortsatt baptistisk dåp og det alene.

Å uttrykke en felles forståelse og en gjensidig anerkjennelse og ansvarsforpliktelse er nemlig ikke det samme som å ha et samstemt syn i alle deler. Det siste tror jeg knapt er mulig. Man kan derimot oppnå å se en indre, saklig sammenheng for hva dåp handler om i den kristne kirke i stort. Det vil være et rimelig resultat av den teologiske imøtekommenhet som økumeniske dialoger over mange tiår har greid å skape.

Dette er et forkortet utdrag av foredraget «Døpt til å være en kropp: om Åndens enhet i gjestfrihetens hus», som ble holdt på årsmøtet til Norges Kristne Råd, 21. mars 2019. Publisert i Vårt Land, 29. mars 2019.