mandag 5. desember 2016

Til kamp mot voldelig gudsbilde

Terje Hegertun savner flere nyanser i samtalen om fortapelsen

Intervju med Korsets Seier 25. november 2016

- I forrige utgave av KS luftet du noen tanker om Guds nåde koblet til læren om livets to utganger. Noen leste det som en avlysning av helvete. Var det ment slik?

- Meg bekjent har jeg ikke et slikt mandat. Men jeg har tillatt meg å uttrykke noen tanker i spørsmålsform, og det har vært sjelesørgeriske grunner for å skrive. Det er et tema vi nærmer oss med respekt og alvor. Det kan dessuten være viktig å åpne det teologiske språket for flere nyanser. Johannes 3,16 rommer for eks. både fortapelsens mulighet og frelsens håp. Denne spenningen må vi leve med.

 - Hva ligger bak ønsket om å ta opp dette temaet?

- Noe av det viktigste for meg er å vise til det nyskapende og gjenopprettende ved Guds rettferdighet, som ikke minst kommer fra i den paulinske teologien, særlig i Rom 5. Paulus sier at «mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsont med ham ved hans Sønns død». Da skal vi «mye mer bli frelst ved hans liv» (v. 10). Han sier også at nåden er så uendelig mye større enn fallet, og slår fast at den enes lydighet «blir til liv og frifinnelse for alle» (v. 18). For der synden er stor, er nåden enda større (v. 20). Ved Kristus har Gud forsont «alt med seg selv» (Kol 1,21). Johannes sier at Jesus ikke bare er en soning for våre synder, men for hele verdens (1 Joh 2,2).

Frelsens rekkevidde og dybde er så stor at jeg håper vi kan reflektere over om det kan ha betydning også for vår forståelse for hva vi tenker om den ytterste dommen. Det er perspektiver ved dette materialet som kanskje sprenger rammen for de personlige valg vi gjør i vårt eget korte jordeliv (Åp 21, 1-5).


- Hvordan skal vi forstå bibeltekster som beskriver den evige pine?

- Jeg tror vi bør anvende det bibelske bildespråket og metaforene med forsiktighet, og la det nettopp være bilder som beskriver den alvorlige realitet at fortapelsen er selve kontrastbildet til frelsen ved at Guds nærvær syns å være byttet med hans fravær. Skriftstedene kan forstås som at menneskets dypeste bestemmelse kan gå tapt ved at det havner utenfor rekkevidden av Guds nåde. Men tanken om den evige pine er vanskelig å opprettholde dersom det forutsetter et voldelig gudsbilde.

Mitt bilde av Gud er det motsatte: at han er rettferdig, barmhjertig og full av nåde. Jeg kan møte det som kommer i tillit og håp om at dommen en dag vil være i hendene på en Gud som er full av kjærlighet.  I den kristne troen er det frelseren som er dommeren. Gud er mer kjent for å gjenopprette enn for å gjengjelde.


- Jesus snakker tydelig om fortapelsens mulighet. Ser du det som en motsetning til Guds kjærlighet?

- Fordi kjærligheten ikke tvinger noen, er det vanskelig å unngå at det samtidig forutsetter fortapelsens mulighet. Et liv kan forspilles. Bibelen sier at Guds rike er å ligne med en mann som solgte alt han eide for å kjøpe en åker hvor det befant seg en skatt. For meg er dette et vakkert bilde på Gud som ga alt for å vinne mennesket. I teologiske forstand er prisen allerede betalt og straffen er båret. Det er Guds godhet som driver oss til omvendelse, sier Bibelen, ikke trusselen om straff.


- Tror du alle blir frelst til slutt?

- Enkelte utsagn i Bibelen kan tolkes i den retning, for eks. 1 Kor 15,28; Fil. 2, 10-11 og Kol 1,20. Men disse skriftstedene er krevende å tolke. Det er heller ikke vanskelig å se at det kan ligge et totalitært gudsbilde bak en slik forståelse, og det er naturligvis problematisk. Jeg kan ikke se at vi forbeholdsløst kan slå fast at alle blir frelst. Det er en skråsikkerhet som jeg kjenner meg fremmed overfor. Men vi kan håpe og tro at flest mulig blir det. Det er også Guds uttalte ønske (1 Tim 2,4; 2 Pet 3,9). Vi kan dessuten ikke forskuttere Guds dom, den tilhører Gud alene (5 Mos 1,17).


- Er det en fare at vi betoner Guds kjærlighet på bekostning av Guds hellighet på en slik måte at vi får problemer med Jesu egne ord om fortapelsen?

- Det kan være en fare, for Guds hellighet må klinge med som en del av vårt bilde av Gud, selv om den er vanskelig å forstå til fulle. I grunnleggende forstand var Guds hellighet en del av bakteppet for frelsesverket, mens nådens gåte «rammer» oss. Gud forholder seg til oss slik Jesus møter oss i evangeliet. Det ivaretar både Guds hellighet og kjærlighet.


- Er budskapet om dom et "godt budskap"?

- Ja, jeg har tillit til Gud som dommer, ikke bare som frelser. Det store håpet om at Gud en dag skal gjøre slutt på urett, hat og ondskap, er definitivt et godt budskap. Det kristne budskapet rommer altså dommen, men ikke hevnen. En dag skal Guds rettferdighet bryte fram, og selv døden skal tilintetgjøres. Det gode budskap om dommedag er at vi venter på en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor (2 Pet 3,13). Dermed kan vi slippe å opptre dømmende og selvsikre. Det står ikke til oss, verken nå eller siden. Fortapelsens alvor får heller gå gjennom vårt eget liv og rettes mot vår egen selvsikkerhet i stedet for at vi klassifiserer andre (Luk 13, 23-30; Matt 25). Bibelen sier at enten vi lever eller vi dør, hører vi Herren til (Rom 14,8). Visst er det et godt budskap!

Det store Håpet

Publisert i Korsets Seier 18. november 2016

Knapt noe tema er så krevende – og så viktig – å debattere som det som ligger utenfor vår forståelse av tid og rom. Både Guds frelse og Guds dom må vi leve med som uttrykk for livets alvor. Men hvordan nærmer vi oss dette på en ansvarlig måte?

Jeg var bare en ung gutt da jeg første gang begynte å stille meg selv spørsmål som kjentes dypt eksistensielle: hva om forsoningen likevel har en større rekkevidde enn at bare noen prosent av jordas befolkning kan kalle seg kristne? Hva betyr det at Gud en dag skal bli «alt i alle» og at han skal «sammenfatte alt i Kristus»? I et domsperspektiv, hva innebærer det at Guds nåde er for dem som fortjener det minst og at Gud elsker sine fiender?

Det berører også menneskesynet: hvor rimelig er det at et menneske, med begrenset horisont og trellbundet i sine synder og egosirkler, under noen korte år på jorden har en reell frihet til å treffe valg som skal være bestemmende for en hel evighet? Og ikke minst: hvordan kan jeg legge meg til å sove om kvelden med vissheten om at den som ikke tror går evig fortapt? Spørsmålene påvirker både mitt gudsbilde, mitt syn på verden og mitt møte med aktuelle bibeltekster. Noen av dem taler tydelig om faren for å tape sin sjel, mens andre er tvetydige.
 
Visst kan et menneske velge bort Gud, men greier Gud å velge bort menneskene? Hva innebærer innsikten om at Gud er full av kjærlighet, barmhjertighet og rettferdighet? Kan fortapelsens mulighet sees på som Guds store kjærlighetssorg overfor en menneskeslekt guddommen betalte en så høy pris for å vinne? I lys av evangeliet er straffen allerede båret og prisen er betalt. Hvordan uttrykker vi det på måter som ikke blir til trusler om evig pine, men en invitasjon til å komme så nær at vi kjenner varmen fra Guds store farshjerte?
 
Jeg tror at den ubetingede nåde er en konsekvens av den absolutte kjærlighet. Tanken om en hevngjerrig Gud er derfor utelukket. Folkelige fortapelsesforestillinger bør vi også holde på solid distanse. Hva et helvete framstår som, er det bare vår egen virkelighet som jevnlig gir oss noen inntrykk av, når bombene regner over barnehager i Aleppo og når mennesker forteller om unevnelige krenkelser, misbruk og fornedrelser.
 
Hvordan Guds endelige dom blir, vet vi mindre om, annet enn at vi må forutsette at den kommer til å avspeile en rettferdig og nådig Gud som holder verden i sin hånd. Jeg tror at Guds dom på en eller annen måte vil være en oppreisning for ofrene og et oppgjør med overgriperne. Både i liv og død er evangeliet det store håpet om en Gud som «skal gjøre alle ting nye».  
 
Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er – håpet.

De alminnelige

Publisert i Korsets Seier 9. september 2016

Jeg vokste opp med dem i pinsemenigheten Betel, Lofoten. Tulla og Karl Klevstad, bønder og foreldre til mange barn. I dag er Tulla død, men Karl lever og rundet 90 år i sommer. Haldis og Jon Angelsen, hun husmor og han fisker. Foreldre til en stor barneflokk, de også. Men det var flere av dem: Einar Nymark, Borghild Iversen, Ingrid og Bernhard på Ostad, Ovidia og Ferdinand Fredriksen, Karl Henningsen, Lilly og Jakob Pedersen, Julie og Agnar Bjørnsand, Oddny og Hans Krogtoft, Betty og Edmond Krogh. Mamma og pappa. Hvorfor nevner jeg dem? Fordi jeg i dag vil ære de alminnelige. Enten de lever eller er gått bort.

Jeg skal ikke underslå at forstandere og evangelister har vært viktige. Men det er disse som er heltene mine. Det var andre navn som glimret under stevner og kampanjer, men det var disse som la grunnlaget. De var der før vekkelsen kom. De sørget for at det var en forsamling å tale til, og at det var mat på bordet mellom møtene. De kom med selvtrukket fisk og nyplukkede poteter. De hadde så vidt rukket fjøsstellet før de ga seg i vei til Betel, mange med store barneflokker. Det måtte ha vært mange slitne rygger og trøtte kropper. Like fullt var de alltid der. Trofastheten hadde visst ingen grenser. Å være eldste var for flere av dem et livslangt kall. Som barn hadde jeg en aldri så liten hemmelig avtale med Betty Krogh, Betels myndige kokk: da hun blunket til meg, visste jeg at det vanket en ekstra porsjon sviskegrøt til meg på krakken inne på kjøkkenet.

De alminnelige var der også da møteserien var over. De var kjent for ikke å svikte da de vanlige dagene kom. Eller da lokalet skulle vaskes og ikke minst da tiden for utbygging kom. På Betel hadde man ikke egne arkitekter, langt mindre egne tegninger. Karl var arkitekten og tegningene hadde han i hodet. Så det var bare å møte fram! De kjente bare én arbeidsform: dugnaden. Og pengene, ja, hva annet kunne de forvente enn å hente dem fra egen beholdning?

 Jeg minnes smilet og latteren deres midt i alt det alvorlige. Og jeg husker gangene da Åndens vind blåste litt ekstra. Skjelvende hender som løftet seg i glede, og bønnebruset som fylte rommet. Selv var jeg bare en ung gutt da jeg – som en av deres egne – fikk deres håndspåleggelse og forbønn. Det er som jeg fremdeles kjenner Jon og Karl sine grove arbeidshender på hodet mitt. Vigslingen har fulgt meg som et banner av salvelse og nåde siden.

Det er de alminnelige som bygger Guds rike.   

Religion eller ideologi?

Publisert i Korsets Seier 9. april 2016

Samme dag som verdens kirker feiret Jesu oppstandelse, ble mer enn 70 kristne – mange av dem barn – drept i en fornøyelsesmark i Lahore. Det islamistiske terrornettverket Jamaat-ul-Ahrar har tatt på seg ansvaret for denne feige handlingen som bevisst var rettet mot Pakistans kristne minoritet. Når min kristne bror og søster rammes av islamistiske eller hinduistiske attentater, viser det at landene i regionen ikke er i stand til å beskytte sin kristne minoritetsbefolkning. Det gir grunn til bekymring. Og protest.

I lojalitet til ofrene vil jeg være «en edru blant rasende» (Sokrates). Vi kan ikke tillate oss å stifte fred med terrorens logikk. For handlinger som dette kan gi ny pust til ondskapens glør og radikalisere den verdikampen som pågår på den internasjonale scene. Det motsatte vil imidlertid være en bedre hyllest til kirkens martyrer: at demokratiske stater greier å meisle ut en strategi for å møte og nedkjempe islamismen og samtidig bevare verdiene om demokrati, rettstat og menneskeverd som radikaliserte islamistiske miljøer retter sine angrep imot. 

For å sikre at en tydelig kritikk treffer rett adressat, er det viktig å avklare forholdet mellom ideologien islamisme og religionen islam. I boken «Islamisme: Ideologi og trussel», redigert av Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Nik. Brandal, skjelnes det nettopp mellom islam som en religion som har sitt gudsbegrep, sine riter og dogmer, og islamismen som en politisk ideologi. Dette er en meningsfull skjelning som nyanserer mellom en ikke-voldelig muslimsk trosutøvelse og jihadistiske ideologier som Al Qaida, Taliban og monsteret IS. Deres totalitære ideologi drømmer om det rene og fullkomne samfunnet, der all uenighet skal nedkjempes med alle midler.

For islamistene eksisterer riktignok ikke dette skillet mellom religionen islam og en politisert, islamistisk ideologi. For dem er religion politikk og politikk er religion. Dette er en problematisk virkelighetstolkning som alltid har virket undertrykkende, også gjennom kristendommens lange historie. I virkeligheten er jihadistene parasitter som snylter på religionen islam og som derfor svikter muslimene. Dersom vi ikke ser dette, treffer vi heller ikke med kritikken. Å skjelne tydelig, vil derimot gjøre oss i stand til å bekjempe de totalitære tyranniene med alle de midler som siviliserte samfunn har til rådighet. Og vi vil bli bedre i stand til å anerkjenne eksistensen av både religionen islam og av muslimer som legitimt religiøst praktiserende individer.

Det er dette legen og spaltisten Mohammad Usman Rana gjør i sin bok Norsk Islam. Han er opptatt av å bygge bro mellom en vestlig preget islam og et sekulært demokrati, preget av rettssikkerhet, maktfordeling og kunnskapsbaserte innsikter. Innsikter som ville spart livene til mine trossøsken i parken i Lahore. «Salige er de som skaper fred…» (Mt 5,9).

Dannelsesreisen


Innlegg i Korsets Seier, 14. juni 2016


Da Salomo skulle videreføre planene om et tempel for Herren, kalte hans far David ham til seg og sa: «Måtte Herren gi deg forstand og innsikt…» (1 Krøn 22). For tiden ber jeg den samme bønnen for alle som ønsker «å bygge et hus for Herren» i årene som kommer. Mange av de råd Bibelen gir handler om å søke det som er et særtrekk ved Gud: «visdom og styrke, råd og forstand» (Job 12).  

Oppfordringen om å søke visdom og forstand gjennomsyrer Ordspråkene. Vi blir bedt om å søke visdom like ivrig som om vi leter etter en skatt, fordi kunnskap og forstand går ut fra Herrens munn (Ord 2). Et av Bibelens vakreste løfter er at «visdom skal komme inn i ditt hjerte, kunnskap skal gi deg glede, omtanke skal vokte deg, forstand bevare deg» (v 10-11). Den som opptrer forstandig, vinner velvilje og er en kilde til liv (Ord 13/16). Derfor er det naturlig at Jesus betegner det å tro som ensbetydende med å elske Herren av all sin forstand.

Blant de løfter Mesteren ga sin kirke i verden, var at den skulle utrustes med «ord og visdom» ingen motstandere skulle kunne motsi. Apostlenes tilrettelegging av diakonien i urkirken var å velge personer som hadde «godt ord på seg» og som var fylt av Ånd og visdom. En av Åndens strategier er at han gir mennesker visdom og lar dem vinne velvilje. Paulus ber oss gå fram med redelighet og visdom, med tålmodighet og godhet, i Den hellige ånd (2 Kor 6). Både visdommen og kunnskapen tilhører Åndens karismatiske gaver.

Å bli en kristen er å starte på en dannelsesreise der både etiske, teologiske og fornuftmessige elementer inngår. De som har hatt størst innflytelse i kirkens historie – ikke minst de største reformatorene og kirkeledere – har alle vært personer som kombinerte åndelig visdom med å ha solid teologisk kompetanse. De hadde gjort hjemmeleksa si. Det ga dem både bibelsk innsikt, historisk oversikt, profetisk utsikt og en autoritet de ellers ikke ville hatt.

Den motstand mot teologiske studier som har preget deler av pinsetradisjonen, bør nå være passé. De mest dynamiske og kraftfulle pinsemiljøene i verden i dag, kjennetegnes av en seriøs og ydmyk holdning til de løfter som er gitt dem som «har sin glede i Herrens lov» (Sal 1). De skal være lik tre, plantet ved rennende vann.  

I tider som dette gjelder det å ha visdom. Kunnskap og utdanning utslukker ikke Ånden, men foredler kraften. Eller for å si det med Jack Hayford: det gir oss «power with dignity».

Uten pinse - ingen kirke


Produsert av Kristelig Pressekontor, mai 2016

Professor ved MF, Terje Hegertun, og preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, mener pinsen er en undervurdert høytid. Uten pinsen ville det neppe vært noen kirke, mener de.

Av: Ingunn Marie Ruud, KPK

Første pinsedag kom Jesus igjen. Ikke som kjøtt og blod, men som nærvær i form av Den hellige ånd. Hegertun forteller at dette nærværet var og er forutsetningen for Guds kirkes utbredelse på jorden.
– Hva ville kirken vært uten pinse? Den ville ikke vært kirke i det hele tatt. Det nye testamentet forteller at Jesu venner befant seg bak lukkede dører. De var fylt av frykt og redsel. Det fremstår et helt annet bilde av dem etter erfaringen de gjorde på pinsedag, sier han.
Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, er enig.
– Uten pinsen ville kirken blitt en liten sekt og krympet. Det viktigste med pinsen er at kirken fremdeles består. Troen på Kristus i verden forsvinner ikke, men vokser faktisk, sier hun.

Undervurdert høytid
Pinsen sitter gjerne ikke like langt fremme i folk flest sin bevissthet som de andre store kristne høytidene.
– For meg er pinsen sentral. Det er noe mye mer enn noe fluffy som karismatiske manifestasjoner, gaver, tungetaler og profetier. Det er én dimensjon i dette, men viktigere er det at Jesus kom tilbake i et globalt format, som Den hellige ånd, sier Hegertun.
Han synes det er beklagelig at pinsen som høytid ikke har den samme status som for eksempel jul og påske.
– Jeg kan ikke sette disse høytidene opp mot hverandre, men jeg vil hevde at pinsen på mange måter er like viktig som påsken. Hvis påsken er kirkens kjøl, så er pinsen vinden i seilene som gir den framdrift, sier han.

Kirkens fødselsdag
Haugland Byfuglien synes også at pinsen er noe neglisjert som høytid.
– Pinsen er den høytiden som feires minst, er mest ukjent for folk flest og samler færrest, forteller hun.
Pinsen regnes ofte som kirkens fødselsdag.
– Beretningen om pinsen i Det nye testamentet står som et grensepunkt for disiplene og den første kirken. Men pinsen kan like gjerne kalles misjonens fødselsdag da disiplene fikk nådegaven å kunne forkynne til folk med ulike språk og ulik tilhørighet, sier Haugland Byfuglien.

Gave, nærvær og mot
Hegertun bruker gjerne tre stikkord når han snakker om Den hellige ånd: Gave, nærvær og mot.
– Ifølge Det gamle testamentet skulle folket nyskapes ved at de fikk et nytt hjerte og en ny ånd. Oppgaven for den troende er å se livet og troen som en gave. Frelsen er noe vi en gang for alle har mottatt og noe som vi hver time av dagen fremdeles mottar, sier han.
Nærværet som pinsen og Den hellige ånd gir kan vi ifølge professoren ha forskjellig tilnærming til.
– Fordi det kom en pinsedag, er Guds frelsende nærvær kommet til oss gjennom kirkens sakramentale og diakonale liv i verden, og gjennom de gaver og frukter som Ånden gir for å bygge kirken, sier han.
Når Bibelen gir formaninger om at vi skal være brennende i Ånden eller la oss bli oppfylt av Ånden, så handler det ifølge Hegertun mye om mot.
– Det handler om det relativt dynamiske språket som urkirken og oldkirken var kjent for. Det handler om mot til å reise seg som kirke i omgivelser tettpakket av andre guder og dekadent livsstil: Mot til å være kirke, kort og godt, sier han.

Ned på jorda
For mange kristne kan Den hellige ånd fort bli noe svevende og lite håndfast. Det ønsker Hegertun å gjøre noe med.
– Jeg vil omskrive begrepet Den hellige ånd, som fort drar i retning av noe svevende som ikke er konkret og fysisk, til at det nettopp er noe av det mest fysiske i den kristne tro. Den hellige ånd er i praksis den dynamiske og levende kirke overalt i verden, sier han.
Som pinsevenn er Hegertun også opptatt av at vi ikke snevrer inn betydningen av pinsen til et bestemt kirkesamfunn.
– Fortellingen om pinse må ut av de rammene mange folk har, for eksempel knyttet til et bestemt kirkesamfunn. Dette skjer heldigvis i dag. En kristendomsform som snakker mer om kristen erfaring har en forunderlig sterk vekst verden over på tvers av kirkesamfunn, sier han.
Kirkehistorikere sier, ifølge professoren, at veksten som har vært de siste hundre årene i denne form for kristendomsutøvelse kanskje er et av de største kirkehistoriske mirakler som har skjedd gjennom hele kirkens historie.
– Det gleder meg at mange teologer nå har fått et felles språk rundt det som har med pinse å gjøre. Pinsekristendom er en kristendomsform som drar Gud og Jesus inn i vår egen hverdag og lar den bety en forskjell, sier Hegertun.

Å forstå hele gudsbildet
Ifølge Hegertun kommer man ikke utenom Den hellige ånd om man skal forstå hele gudsbildet i den kristne troen.
– Den hellige ånd er en sentral del av den kristne gudsforståelsen og det rike kristne gudsbildet som Bibelen og særlig Det nye testamentet tegner. Ånden opererer ikke på egen hånd som en egen gud, den er Jesu Kristi nærvær iblant oss, sier han.
Professoren sier det er ved hjelp av Den Hellige Ånd kirken har forsøkt å beskrive Jesus Kristus.
–Den Hellige Ånd er ikke den som kaster lys på seg selv, men kaster alltid lys på bildet av Jesus Kristus, som er det viktigste. Det er viktig at man hele tiden tenker på Den hellige ånd sammen med resten av det kristne gudsbildet, med Jesus og Gud. Det er Ånden som aktualiserer og lar oss forstå hvem Gud og Jesus er.

Tørsten etter det beste

Publisert i Vårt Land 11. mai 2016

I vår har vi hørt stemmene til noen av dem som hadde en tørst etter det beste, men som brente seg på menighetsmiljøer som ikke hadde de kvalitetene deres hengivne medlemmer hadde fortjent. En av dem er Bjørn Aslaksen som skrev en tankevekkende artikkel hvordan et frihetsberøvende miljø gjorde at han i dag kjenner seg diskvalifisert fra å tilhøre en menighet. Men lengselen er fortsatt der, og Jesus er fremdeles hans kjæreste eie. Artikkelen er smertefull lesning. Mine refleksjoner om kirke, lederskap og karismatikk håper jeg er et bidrag til den ærlige samtalen som med tyngde må komme blant dem som sto nærmest det miljøet Bjørn var en del av.   

Plassering i kirkelandskapet. Den tyngste kritikken har vært rettet mot den delen av frikirkeligheten som på 1980- og -90-tallet ble dannet på karismatikkens noe uryddige høyreside. Med få unntak ble dette en knoppskyting som i dag – bare etter bare et par ti-år – ligger med brukket rygg. Det gjør den til et av de minst vellykkede menighetsprosjektene i nyere norsk kirkehistorie, selv om visjonene i starten var store og uavhengigheten ble dyrket i den grad at det i praksis hindret eksternt tilsyn.
Den autoritære lederstrukturen var nok et resultat av en teologi som ikke hadde bærekraft nok til å tåle både gode og vonde dager. Dette var dessuten relativt marginale miljøer som hadde begrenset kontakt med andre kirker, noe som gjorde at de økumeniske innsiktene ble svakt utnyttet, parallelt med at oppdriften de første årene ga lite rom for ytre korrigeringer. I dag vet vi mer om hvor krevende det er å bygge menigheter som makter å kombinere et tydelig oppdrag med å være nådefulle og åpne fellesskap.

Kontrast. Nedbyggingen av antall trosmenigheter står i kontrast til den ellers sterke veksten som kjennetegner mer moderate karismatiske og pentekostale miljøer verden over. Kanskje har det sammenheng med at disse miljøene legger stadig større vekt på teologisk (ut)dannelse, og nasjonalt samarbeid. Unge pinsepastorer er nå mer pragmatisk innstilt til å hente innsikter fra kirkemiljøer som har lang tradisjonshistorie, og mer positive med hensyn til å underlegge seg styringsstrukturer. Som identitetsmarkør er den lokale og konsekvente uavhengigheten et ideal som tilhører fortiden.

Belastningen. Det som imidlertid bekymrer meg mest, er hvordan alle de som har forlatt trange karismatiske miljøer i Norge – vi snakker trolig om flere hundre – kan bli pastoralt møtt i tiden framover. Det innebærer for det første at kristne ledere tar moralsk ansvar for å lytte til fortellingene deres, tro på dem og ta lærdom av det de forteller. De lot seg positivt fascinere av et miljø der temperaturen var høy, visjonene sterke og drømmene om vekst store. Men trosforkynnelsen ga ikke uten videre den uttelling som ble forespeilet. De indre spenningene økte ettersom proklamasjonene ikke hadde inndekning i det faktiske livet. Noen lot seg derfor friste til å anvende religiøs makt og misbruke karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll, og de som ble rammet, mistet til slutt følelsen av å eie sine egne liv. I stedet kjente de på skam og selvfordømmelse. På toppen kom belastningen med å bryte opp og den lange veien i retning sosial reorientering.  

Hvem er verdig min hengivenhet? Like lite som en person fortjener å være et instrument i en leders ambisjonsunivers, like lite skal en kristen leder forvente andres absolutte lydighet. Den eneste som er verdig vår hengivenhet, er Kristus. Dermed er det er forbindelse mellom modent lederskap, en etikk som gir oppreiste liv, og en spiritualitet som har sin forankring i det som rekkes meg i forkynnelse og sakramenter.
Sunne kristne ledere etablerer arenaer for personlig modning, og inviterer til ansvar og medinnflytelse. De er ikke kontrollerende, men spør alltid, slik Jesus gjorde: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Sunne ledere er derfor ansvarlige veiledere som kjenner sine egne grenser og forbilder som minner om Guds nåde. Den dagen jeg ikke lenger er opphengt i min egen uunnværlighet, kan jeg innse at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger ham. I møte med Jesu nåde finner mitt behov for identitet sitt gjensvar.

Opptre varsomt. Ingen kirkestrukturer eller ledermodeller er perfekte. Religiøs maktutøvelse kan komme i mange forkledninger, noe som gjør at vi ikke må felle for nådeløse dommer eller dra for raske slutninger. Dersom etiske filtre er underutviklet og viktige teologiske innsikter mangler, vil ethvert fellesskap være et risikoprosjekt. 
Like fullt er det grunner for å si at miljøer som har en positiv holdning til bruk av karismatiske gaver, må opptre særlig varsomt. Mitt råd er å se nærmere på NTs egne beskrivelser av hvordan karismatisk gaver kan forvaltes. For det første skal alle underlegges kritisk prøve. Visdom, kunnskap og prøving er selv navn på en del av de nådegavene som omtales. I sitt brev til menigheten i Korint advarer Paulus mot at manifestasjonsgavene (bl.a. profetisk tiltale) prioriteres foran gaven til å lede, styre og hjelpe. Altså er tilsynsstrukturer, god ledelse og en diakonal profil integrert i NTs forståelse av karismatisk lederskap. Kritisk refleksjon er et tegn på sunn åndelighet.
For det andre skal karismatiske gaver underlegges et større hensyn: formidlingen av evangeliet. Den må ikke hindres av en intern kultur som virker fremmed for dem som kommer til gudstjeneste som gjester. Det innebærer at vi må ha tanker om hvor og hvordan nådegaver kan brukes slik at de fremmer kirkens misjonale oppdrag.
For det tredje har alle åndsgavene kjærlighet som sitt fremste adelsmerke. Den setter mennesker fri til å tjene og minner om pinsedagens store mirakel: at alle har mottatt Ånden fra Gud. Denne innsikt har et tydelig demokratisk potensial ved at den kombinerer personlig frihet med respekt for den Andre. Åndsgavene skal altså være et åndelig overskuddsfenomen som krydrer et ellers velfungerende menighetsliv. Når de blir instrumentelt anvendt for å etablere bestemte lydighetsregimer, etterlater de seg brent mark. 

Alt er gaver. Et modent, åpent og tidsrelevant menighetsmiljø er opptatt av å spørre hva det er som på grunnleggende måte konstituerer kirken. Et av svarene er at kirken er et trosfellesskap som identifiserer seg ved hjelp av de gaver den hele tiden mottar. For meg innebærer det både karismatiske og sakramentale gaver. Grunnholdningen er med andre ord de åpne hender som hele tiden tar imot, for så å gi det videre. Dersom karismatiske miljøer i årene framover utvikler en slik dobbel identitet, kan de bli bærekraftige. Ved å være både karismatisk velvillige og sakramentalt bevisste, får man både en solid kjøl og framdrift i sine segl.
Heldigvis finnes det alternative kirkemiljøer i Guds store hage der sår kan leges og der det på nytt kan tennes bål av gamle glør.