I vår har vi hørt stemmene til noen
av dem som hadde en tørst etter det beste, men som brente seg på
menighetsmiljøer som ikke hadde de kvalitetene deres hengivne medlemmer hadde
fortjent.
En av dem er Bjørn Aslaksen som skrev en tankevekkende artikkel
hvordan et frihetsberøvende miljø gjorde at han i dag kjenner seg
diskvalifisert fra å tilhøre en menighet. Men lengselen er fortsatt der, og Jesus
er fremdeles hans kjæreste eie. Artikkelen er smertefull lesning. Mine
refleksjoner om kirke, lederskap og karismatikk håper jeg er et bidrag til den
ærlige samtalen som med tyngde må komme blant dem som sto nærmest det miljøet
Bjørn var en del av.
Plassering i kirkelandskapet. Den tyngste kritikken har vært rettet
mot den delen av frikirkeligheten som på 1980- og -90-tallet ble dannet på
karismatikkens noe uryddige høyreside. Med få unntak ble dette en knoppskyting
som i dag – bare etter bare et par ti-år – ligger med brukket rygg. Det gjør
den til et av de minst vellykkede menighetsprosjektene i nyere norsk kirkehistorie,
selv om visjonene i starten var store og uavhengigheten ble dyrket i den grad
at det i praksis hindret eksternt tilsyn.
Den autoritære
lederstrukturen var nok et resultat av en teologi som ikke hadde bærekraft nok
til å tåle både gode og vonde dager. Dette var dessuten relativt marginale
miljøer som hadde begrenset kontakt med andre kirker, noe som gjorde at de økumeniske
innsiktene ble svakt utnyttet, parallelt med at oppdriften de første årene ga
lite rom for ytre korrigeringer. I dag vet vi mer om hvor krevende det er å
bygge menigheter som makter å kombinere et tydelig oppdrag med å være nådefulle
og åpne fellesskap.
Kontrast. Nedbyggingen av antall trosmenigheter står i kontrast til
den ellers sterke veksten som kjennetegner mer moderate karismatiske og
pentekostale miljøer verden over. Kanskje har det sammenheng med at disse
miljøene legger stadig større vekt på teologisk (ut)dannelse, og nasjonalt
samarbeid. Unge pinsepastorer er nå mer pragmatisk innstilt til å hente
innsikter fra kirkemiljøer som har lang tradisjonshistorie, og mer positive med
hensyn til å underlegge seg styringsstrukturer. Som identitetsmarkør er den
lokale og konsekvente uavhengigheten et
ideal som tilhører fortiden.
Belastningen. Det som imidlertid bekymrer meg mest, er hvordan alle
de som har forlatt trange karismatiske miljøer i Norge – vi snakker trolig om flere
hundre – kan bli pastoralt møtt i tiden framover. Det innebærer for det første
at kristne ledere tar moralsk ansvar for å lytte til fortellingene deres, tro
på dem og ta lærdom av det de forteller. De lot seg positivt fascinere av et
miljø der temperaturen var høy, visjonene sterke og drømmene om vekst store. Men
trosforkynnelsen ga ikke uten videre den uttelling som ble forespeilet. De
indre spenningene økte ettersom proklamasjonene ikke hadde inndekning i det
faktiske livet. Noen lot seg derfor friste til å anvende religiøs makt og misbruke
karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll, og de som ble
rammet, mistet til slutt følelsen av å eie sine egne liv. I stedet kjente de på
skam og selvfordømmelse. På toppen kom belastningen med å bryte opp og den
lange veien i retning sosial reorientering.
Hvem er verdig min hengivenhet? Like lite som en person fortjener å
være et instrument i en leders ambisjonsunivers, like lite skal en kristen
leder forvente andres absolutte lydighet. Den eneste som er verdig vår
hengivenhet, er Kristus. Dermed er det er forbindelse mellom modent lederskap,
en etikk som gir oppreiste liv, og en spiritualitet som har sin forankring i
det som rekkes meg i forkynnelse og sakramenter.
Sunne kristne ledere
etablerer arenaer for personlig modning, og inviterer til ansvar og
medinnflytelse. De er ikke kontrollerende, men spør alltid, slik Jesus gjorde:
«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Sunne ledere er derfor ansvarlige
veiledere som kjenner sine egne grenser og forbilder som minner om Guds nåde.
Den dagen jeg ikke lenger er opphengt i min egen uunnværlighet, kan jeg innse
at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger ham. I møte med Jesu
nåde finner mitt behov for identitet sitt gjensvar.
Opptre varsomt. Ingen kirkestrukturer eller ledermodeller er
perfekte. Religiøs maktutøvelse kan komme i mange forkledninger, noe som gjør
at vi ikke må felle for nådeløse dommer eller dra for raske slutninger. Dersom
etiske filtre er underutviklet og viktige teologiske innsikter mangler, vil
ethvert fellesskap være et risikoprosjekt.
Like fullt er det
grunner for å si at miljøer som har en positiv holdning til bruk av
karismatiske gaver, må opptre særlig varsomt. Mitt råd er å se nærmere på NTs
egne beskrivelser av hvordan karismatisk gaver kan forvaltes. For det første
skal alle underlegges kritisk prøve. Visdom, kunnskap og prøving er selv navn
på en del av de nådegavene som omtales. I sitt brev til menigheten i Korint
advarer Paulus mot at manifestasjonsgavene (bl.a. profetisk tiltale) prioriteres
foran gaven til å lede, styre og hjelpe. Altså er tilsynsstrukturer, god
ledelse og en diakonal profil integrert i NTs forståelse av karismatisk
lederskap. Kritisk refleksjon er et tegn på sunn åndelighet.
For det andre skal
karismatiske gaver underlegges et større hensyn: formidlingen av evangeliet. Den
må ikke hindres av en intern kultur som virker fremmed for dem som kommer til gudstjeneste
som gjester. Det innebærer at vi må ha tanker om hvor og hvordan nådegaver kan brukes
slik at de fremmer kirkens misjonale oppdrag.
For det tredje har
alle åndsgavene kjærlighet som sitt fremste adelsmerke. Den setter mennesker
fri til å tjene og minner om pinsedagens store mirakel: at alle har mottatt Ånden fra Gud. Denne innsikt har et tydelig
demokratisk potensial ved at den kombinerer personlig frihet med respekt for
den Andre. Åndsgavene skal altså være et åndelig overskuddsfenomen som krydrer
et ellers velfungerende menighetsliv. Når de blir instrumentelt anvendt for å
etablere bestemte lydighetsregimer, etterlater de seg brent mark.
Alt er gaver. Et modent, åpent og tidsrelevant menighetsmiljø er
opptatt av å spørre hva det er som på grunnleggende måte konstituerer kirken.
Et av svarene er at kirken er et trosfellesskap som identifiserer seg ved hjelp
av de gaver den hele tiden mottar. For meg innebærer det både karismatiske og
sakramentale gaver. Grunnholdningen er med andre ord de åpne hender som hele
tiden tar imot, for så å gi det videre. Dersom karismatiske miljøer i årene
framover utvikler en slik dobbel identitet, kan de bli bærekraftige. Ved å være
både karismatisk velvillige og sakramentalt bevisste, får man både en solid
kjøl og framdrift i sine segl.
Heldigvis finnes
det alternative kirkemiljøer i Guds store hage der sår kan leges og der det på
nytt kan tennes bål av gamle glør.
Publisert i Vårt Land 11. mai 2016