Det kan være krevende å ta inn over seg
at selv om Bibelen har autoritet og er rettesnor for liv og lære, må frikirkelige
fellesskap trolig være forberedt på å håndtere en større grad av teologisk
uenighet i årene som kommer. For noen er dette truende. For andre er det en
befriende tanke at troen og enheten har et fundament som ikke står og faller med
teologisk ensretting og uniformering.
Det virker ikke lovende når KS avdekker
et samtaleklima der intervjuobjekter av frykt for mulige konsekvenser velger å
uttale seg anonymt om for eks. samlivsetiske spørsmål. Når det trekkes opp smale
grenser for hva samtalene bør handle om og når responsen tilbake er «takknemlighet
for klar tale», gir det følelsen av å være presset opp i et hjørne der det
gjelder å yte motstand og opptre med djervhet.
For å unngå at dette blir en ny fortelling
om frykt og tilbaketrekking, tror jeg det er nødvendig med en annen tilnærming.
For det første trenger frikirkene å ta seg tid og ikke handle forhastet. Det må
fasiliteres trygge samtaler som både teologisk og sjelesørgerisk tar på alvor hva
det dreier seg om, særlig når det handler om enkeltmenneskers livsskjebne. Refleksjonene
må være grundige og språkbruken sensitiv.
For det andre må fellesskapet øve seg på
å håndtere hva det i praksis innebærer at vi «ser og forstår stykkevis». Våre
perspektiver er altså begrenset. Hvordan kan vi da ydmykt utfordre hverandre
til å gjøre rommet for undring og spørsmål større?
For det tredje vil et ansvarlig kristent
fellesskap være opptatt av hva det er som konstituerer kristen enhet. Verken
innad i et kirkesamfunn eller mellom kirkene er det graden av enighet som er enhetens
grunn, men at vi holder fast på nåden i Kristi kors og oppstandelse. Det gjør menighetene til nådens
fellesskap der vi kalles til omvendelse og der vi kobler våre brutte liv på han
som er enhetens kilde. Det kan kjennes smertefullt, men kanskje det nettopp er
i tider av uenighet at samtalene må holdes åpne og relasjonene være varme.
Jeg observerer med tilfredshet at de som innenfor Dnk fastholder
idealet om at ekteskapet er en livslang pakt mellom én mann og én kvinne, av
sine meningsmotstandere i den samme kirken nå blir oppmuntret til å være
frimodige og benytte de mulighetene som er gitt dem til å framholde et klassisk
syn i undervisning og forkynnelse. Med andre ord: Et kirkelig uenighetsfellesskap
stimulerer den andre til faktisk å kunne stå for den oppfatning som hun eller
han med alvor og i ærlighet har arbeidet seg fram til. Enheten kan altså ha
bedre vilkår under en avklart uenighet enn en påtvunget enighet.