Kristendommen spinner
rundt noen store hendelser, jul, påskedag og pinsedag. Barnet i krybben,
seierherren i kors og oppstandelse og gudsnærværet på pinsedag representerer
brennpunkter som gjør at kirken både er sakramental og karismatisk på samme
tid. De hellige handlinger aktualiserer Krist liv, død og oppstandelse, mens
pinsedag aktiverer kirkens nådegavepotensial. Til sammen gir det mening å
snakke om kirken som det fellesskap som formidler nådens gaver i gjestfrihetens
hus.
I en bok som
kommer ut i disse dager forsøker jeg å rydde et beboelig rom mellom på den ene
siden de miljøer som kan kjenne seg innleiret i en kirkelig tradisjonalisme som
lukker seg for endring, og på den andre siden en oppbruddskultur som ikke ser
rikdommen i lange og bærekraftige tradisjoner. Jeg ønsker å vise at alle kirker
lever av de gaver de er gitt av Gud, og ikke noe annet. Min oppfordring blir
dermed å gi plass til de nådegavefortrinn hver enkelt av oss har, samtidig som
troen vår finner sitt trygge feste i den nåde som forkynnes oss fra talerstol,
nattverdbord og i dåpsbad.
Den verdensvide kirke er nemlig ikke enten karismatisk
eller sakramental. Den er begge deler samtidig. Den identitetsmessige balanse denne
innsikten lokker fram, gir en menighetsspiritualitet som både er gjestfri,
økumenisk og misjonal. Gradvis vokser erkjennelsen av at det ikke er våre
programmer og prestasjoner som bygger kirke – det er det bare Guds nåde som
gjør. Ledere som erkjenner dette, blir i stand til å se og skjelne på måter som
bringer menighetene i kontakt med de kilder som gjør dem til nådefulle
fellesskap.
Gjestfrihetens hus er troens mor som hele tiden skaper
nytt liv. Og fordi kirken er nådens rom, slipper jeg å lytte til fryktens krav
om ensretting og uniformering. Det er
bare i nådefulle landskap vi kan hvile og vokse i frihet. Kirkelige fellesskap som
både har vind i seilene og en tydelig kjøl, blir dannelsesarenaer for gode,
indre foredlingsprosesser, preget av både hvilepuls og arbeidsglede.
Dette gir oss en kirke som ikke bestemmes av sine
grenser, men av sitt sentrum. Vi begynner å gjenkjenne stedene der kirke
oppstår og ny verdighet kommer til syne. Vi gjør dørene høye og portene vide.
Er det dette vi skal få være med på, at Ånden lokker oss til å ta del i Guds
eget gjestfrihetsprogram i verden – der innbydelsen som kjent sitter løst og
der gaten blir omdanne til katedral – «så huset mitt kan bli fullt» (Luk 14,23)?
Det er de gode nyhetene som skaper kirke, ikke motsatt. Det er ikke Guds kirke
som har en misjon i verden. Det er misjonens Gud som har en kirke i verden. Fordi
hvert menneske er skaperens juvél, samme hvordan dressen ser ut.
Publisert i Korsets Seier, 19. januar 2018