Gå til hovedinnhold

Nattverden: Det hellige måltidet (del 1)


At kristne holder et måltid sammen, er et karaktertrekk ved Guds rike (Matt 9,10f). Brødet og vinen identifiserer dette måltidet med Jesus selv, og det har – til forskjell fra dåpen – karakter av stadig gjentakelse. I likhet med dåpen kan nattverden spores tilbake til den første kristne tid og til en av de ordninger Jesus sa skulle kjennetegne hans kirke i verden. På mange måter uttrykker nattverden fellesskapsdimensjonen ved troen.
I samklang med eukaristien 
Den viktigste betegnelsen på nattverden er det greske ordet for takksigelse, eucharistia. Allerede på 200-tallet e. Kr. skrev kirkefaderen Ireneus at «vår undervisning er i samklang med eukaristien – og eukaristien befester vår undervisning». Nattverden er altså i konsentrert form en framstilling av selve frelseshistorien. Det er evangelieformidling par excellence. Troens hemmelige dører åpnes når vi feirer Herrens måltid. Nattverden er festen foran Guds ansikt. Det som skjer i nattverden: ordene, symbolene, elementene, bønnene og handlingene, reflekterer de troendes delaktighet i en guddommelig virkelighet.
Både dåp og nattverd er handlinger som har sitt utspring i Jesu befalinger og innrammet av løfter fra Jesus. I Bibelen framstår nattverden som en av de fire søylene som bar troens folk gjennom kriser og hedenskap. De «holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2). Alle disse elementene fanges opp i nattverden. Den er feiringen av Guds mektige handlinger i Kristus. Nattverden er derfor vårt lovprisningsoffer – vår lovsang – for at alt er gjort ferdig. Derfor kan vi komme. Og takke.
Min barndoms menighet
Jeg husker hvordan nattverdmøtene i min barndoms menighet ble feiret med respekt, verdighet og varme. Vi fikk en bestemt følelse av at menigheten var et gudstjenestefeirende folk på vandring. Når elementene gikk fra hånd til hånd i benkeradene ved hjelp av noen enkle påminnelser om hva det var som ble gitt oss. Gudsnærværet var påtakelig. Handlingen hellig. Følelsen av å flytte inn i påskens mysterium. Se hvordan måltidet utløste lovsanger, bønner og takk. Etterpå den stille stemningen av tilbedelse som var blitt utløst på grunn av en handling som vi ikke var i stand til å tolke ved hjelp av ord alene.
Bakgrunnsbildene
Bakgrunnsbildene om Israelfolkets pilegrimsvandring, ørkenoppholdet, mannaen fra himmelen, blodet på dørstolpene og andre symboler og metaforer fra den gamle tid. Dette er bilder som videreføres og gis et distinkt nytt innhold i den nye pakt, når Jesus bryter brødet, rekker dem kalken og sier: «… dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt» (Mat 26, 28). Feiringen av Herrens måltid i den unge kirken ble en av hjørnesteinene i menighetens gudstjenestefellesskap og den sentrale handlingen. Dette bygger på det faktum at Jesus feiret sitt siste bordfellesskap med sine venner som et liturgisk måltid der han benyttet seg av symbolske ord og handlinger.
Det er inkarnasjonen som åpner for at tanken om at det guddommelige kan uttrykkes i det skapte – som for eks. brød og vin. Å plassere det åndelige og det fysiske i skarp motsetning til hverandre er en form for moderne gnostisisme som kommer i motsetning til det som den kristne tradisjonen alltid har bekjent seg til, helt fra oldkirkens dager. Den kristne kirke i verden har alltid vedkjent seg at synlige tegn kan formidle usynlige skatter.
Reformatorene
Den tredje reformatoren fra reformasjonsårhundret, Jean Calvin, posisjonerte seg et sted mellom de to andre, Luther med sin realpresens (at brød og vin fremdeles er brød og vin, samtidig som det er Jesu kropp og Jesu blod), og Zwingli med sin rent symbolske eller representative tolkning av nattverden som et minnemåltid. For Calvin var Kristus reelt nærværende i nattverden gjennom Ånden. At kirken tar del i Jesu kropp og Jesu blod under nattverden, blir dermed tolket pneumatologisk (åndelig).
Kristi nærvær er ikke som sådan i brødet og vinen, men ved en enda større tanke: at Ånden gir oss del i Kristus. Calvin mente at «det endelig ikke kan romme det uendelige», dvs. at Kristus ikke kunne være nærværende i brødets og vinens skikkelse de facto, og samtidig være hos Gud i himmelen. En velvillig lesning av denne posisjonen rommer i betydelig grad en pentekostal tilnærming: at det Ånden formidler fellesskapet med Jesus, noe som ikke bare begrenser seg til nattverdens elementer som sådan, men til hele den handlingen som finner sted der «to eller tre er samlet i hans navn».
Et verk av Ånden
I et trinitarisk perspektiv er det naturlig å tolke dette som nettopp realisert ved Åndens evne til å bringe frelsens velsignelser nær den som i bønn mottar elementene. På denne måten får man fram en viktig innsikt, at det er Ånden som etter himmelfarten bringer Jesus nær. For «den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag (Joh 6,54). Dette er i tråd med for eks. en europeisk-økumenisk avtaletekst (Leuenbergkonkordien) som sier at i nattverden «Jesus gir seg selv uten forbehold til alle som mottar vin og brød». Åndens oppgave i dag er å gjøre Jesu historiske ord levende og nærværende. Det er på grunn av Ånden at Kristus er realt til stede i nattverden.
Det er spor av alle disse posisjonene i den frikirkelige nattverdstradisjonen. Men kanskje er det den kalvinske tilnærmingen som er den sterkeste inspirasjonskilden, fordi den tar på alvor nattverdens materialitet uten å avsvekke tanken om at enhver tale om nærvær forutsetter at det er gjennom Ånden at Gud er gjort tilgjengelig i nattverdens gaver som en konkret, åndelig realitet. Uten Ånden og uten troen blir sakramentene – uansett teologisk posisjon – en religiøs rite.
Veier som leder mot Gud
Symboler og konkrete handlinger kan være veier som leder mot Gud. Herrens måltid handler ikke om ord. Den gjør gudstjenesten sakramental. I bønnen om Herrens nærvær ved Ånden (epiklesen) og ved å dele brødet og vinen mellom hverandre dannes en jordfestet spiritualitet. Det ligger altså et klart skapelsesteologisk motiv i at nattverdens elementer er framstilt av jordens grøde, av korn og druer. Nattverden kan forstås som noe menigheten gjør på vegne av hele skaperverket.
Det er jo noe vakkert ved dette: at den kristne kirke i verden ikke kjennetegnes av sine meninger, men av sine sansbare og hørbare nådige midler som bygger bro mellom den fysiske og den åndelige virkelighet. Fordi begge er Guds virkelighet, som Skaper og Frelser.
Ord med lukt og smak
Ordet symbol betyr å sammenføye - slik nattverden forener det synlige med det usynlige. Symbol er for meg noe langt mer enn en «illustrativ framstilling» av noe. I teologisk forstand er et symbol i stand til å framstille virkeligheten. Symboler uttrykker realiteter. Det er gjennom vår symbolske forestillingskraft at vi er i stand til å gripe en åndelig virkelighet. Så for meg er det lite interessant å få svar på spørsmålet om hvorvidt nattverden er symbolsk, reell eller spirituell. Den er trolig alt på en gang. Nattverden minner oss om at levende gudsmøter kan finne sted gjennom symbolhandlinger. Nattverden er ord med lukt og smak.
Nattverden omdanner et verbalt språk og gjør det til «synlige ord». Det avgjørende – det som gjør vin til mer noen dråper druesaft – er at nådemidlet framfor noe, Ordet fra Guds munn, knyttes til tekstene og til handlingen. Innstiftelsesordene gjør at nattverden blir til evangelium - gjort tilgjengelig for ører, øyne, nese og munn. Som barn av moderniteten er vekkelsesbevegelser sårbar for en ren rasjonalistisk forståelse av virkeligheten. Det kan igjen ramme forståelsen av nattverden som hellig handling.
«Delaktighet i Kristus»
Lewi Pethrus var blant dem som kunne si at «vi blir delaktige i Kristus ved å nyte dette måltidet» og han mente at nattverden hadde en legende kraft (kilde: Söndag: Gudstjänst i en ny tid, Libris, 2015, s.117). Dette er en posisjon som klart strekker seg ut over en ren symbolsk tolkning. Her klinger den johanneiske tenkningen med. For «den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh 6,56).
På en særlig måte formidler nattverden fellesskap med Jesus og med andre troende vi deler måltidet sammen med. At nattverden er et nådemiddel har vært fastholdt til alle tider gjennom kirkens historie med bakgrunn i bl.a. det Jesus sier om at hans blod er utøst «så syndene blir tilgitt». Dette kan forstås ved hjelp av det vi kan kalle for «nattverdens spiritualitet», noe som er tema for artikkelens andre del (se neste uke).
Publisert i Korsets Seier, 15. mai 2015