Er det mulig å snakke om kall og utvelgelse på måter
som skaper trygghet og glede?
Den
såkalte predestinasjonslæren (forutbestemmelse) har vært til både trøst og
plage gjennom kirkens lange historie. Må tanken om utvelgelse med nødvendighet
innebærer at andre er utvalgt til ikke
å komme til tro? Hvordan skal vi forstå tekster som synes å omtale en
forutbestemmelse, for eks. Rom 8, 28-29?
Utvelgelse
og forutbestemmelse
Spørsmålet om hvem som er kalt, utvalgt og
forutbestemt handler først og fremst om hvilken forståelse vi har av Guds og
menneskets rolle i frelsen. Tanken om at frelsen til syvende og sist ligger hos
Gud, har støtte i tanken om Guds utvelgelse. Vi har ikke utvalgt Gud. Det er
han som har utvalgt oss, skriver Johannes (15,16). Paulus sier at å være «Guds
utvalgte» (Kol 1,12) bunner i en tilsvarende bestemmelse i Guds hjerte før
verden ble til (Rom 8, 29f.; Ef 1,2). Det skapte tanken om en forutbestemmelse
eller predestinasjon.
Normalt har dette vært
knyttet til det faktum at Gud i kraft av sin forutviten er i stand til å
forutse hvordan mennesker kommer til å forholde seg til evangeliet. I noen
teologiske miljøer tenkte man at noen var «predestinert» til frelse i den
mening at de med nødvendighet ble frelst (soteriologisk monergisme). Dette førte til tanken om en dobbelt
predestinasjon; at det finnes mennesker som aldri blir inkludert i Guds frelsesplan.
Et sentralt spørsmål vil altså være om utvelgelsen er absolutt eller ikke. Er
Guds kall uimotståelig? Denne artikkelen tar til orde for at begrepene ikke med
nødvendighet trenger å leses kategorisk. Men først en kort historisk skisse:
En
trøstefunksjon
I sin tid mente Augustin at Guds nåde – for de som
var utvalgt – var uimotståelig og at de dermed ikke kunne falle ifra, mens
andre ikke var utvalgt til den samme frelse. Luther overtok i stor grad denne
posisjonen. I sitt skrift Om den
trellbundne vilje knyttet han rettferdiggjørelseslæren til Guds frie og
ubetingede utvelgelse. Riktignok videreførte han Augustins tanker om menneskers
doble forutbestemmelse, men han gjorde det av hensyn til frelsesvissheten og for
å verne tanken om at frelsen ikke har sin grunn i noe annet enn Guds nåde, slik
denne kommer til uttrykk i Jesu død og oppstandelse. Han ønsket altså at
predestinasjonen skulle fungere som trøst. Enhver tale om menneskelige
betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi
verk alene.
De lutherske
bekjennelsesskriftene justerer den augustinske arven, bl.a. ved at Confessio
Augustana slår fast at «Ånden virker troen når og Gud vil». Det interessante
her er at Guds universelle frelsesvilje settes i sammenheng med den allmenne forvaltningen
av nådemidlene. Luthersk teologi understreker dessuten at mens frelsen i
dypeste forstand alltid vil være et Guds verk, ligger fortapelsens årsak hos
mennesket.
Guds
allmakt og ære
Calvin, på sin side, går så langt at han tenker seg
at Guds herlighet «kommer til uttrykk i så vel de fordømtes kvaler som i de
utvalgtes salighet» (Aulén). Tanken er at selv om kallet ytre sett når alle som
hører, er det bare de utvalgte som får et «indre» kall. Til gjengjeld vil disse
både bli og forbli troende. Dem Gud vil frelse,
Dette kan framstå som en trøstefull tanke. Men historisk ble tanken om Guds ære
og majestet utøvd på måter som berøvet mennesket dets selvstendighet. Det endte
i et temmelig hensynsløst strev etter å realisere den guddommelige vilje, ikke
bare i kirken, men også i forsøket på å kristianisere samfunnet gjennom en
nådeløs maktutøvelse som rammet annerledes tenkende gjennom en jernhard
kirketukt alle i dag tar avstand fra.
Når Calvin hevdet at «noen
mennesker er bestemt til det evige livet og andre til den evige fordømmelse»
(dobbel forutbestemmelse), så han for seg at Gud viser sin rettferdighet
gjennom fordømmelsen og sin barmhjertighet gjennom frelsesutvelgelsen. Mens
nåden for de utvalgte dermed ble definitiv og umistelig og en kilde til
absolutt frelsessikkerhet, ble forkynnelsen om nåden overfor de forkastede bare
en skinnhandling, og en tilsvarende kilde til de dypeste tvilskvaler. I et
slikt skjema ble frelsen speilet i lys av dommen på en måte som gjorde at
frelsesbudskapet ble heftet med en et skjebnesvangert premiss: at
forutsetningen for din frelse er at du er blant de utvalgte og ikke blant de
fordømte. Og hvem er det som med sikkerhet kan stadfeste det? Dette fører til
at evangeliet blir evangelium bare for noen, og de gode nyheter er ikke lenger
godt nytt for alle.
Både
predestinasjon og frihet
Arminiansk teologi (fra Jakob Arminius fra slutten av
1500-tallet) reagerte på den strenge kalvinismen. I følge denne posisjonen er
Guds kall en forutsetning for menneskets mulighet til å ta imot nåden, men i
tråd med menneskets frihet er det mennesket selv om aksepterer – eller avviser
– Guds kall. Vi snakker her om en betinget
utvelgelse: at Gud fra evighet har bestemt seg for å frelse alle som kommer
til tro, men ikke har forutbestemt hvilke personer som kommer til å gjøre det.
Lik den senere posisjonen til Luthers medarbeider Melanchthon, mente Arminius
at når Ordet og Ånden virker på et menneske, får det mulighet til å ta imot
nåden eller la være. Mennesket kalles til tro ved at Guds nåde allerede har
virket i kraft av Guds forutgående nåde. Denne
tanken ble for øvrig hentet opp av
John Wesley og videreført av metodismen.
I
Kristus er alle utvalgt
Den romersk-katolske forståelsen unngår
predestinasjonsproblematikken ved å understreke menneskets frihet i
frelsestilegnelsen. Den store reformerte teologien i forrige århundre, Karl
Barth, hadde en offensiv tilnærming: I Kristus er alle utvalgt og det kan dermed
formidles som ledd i de gode nyheter. Det er i denne tradisjonslinjen
pinsekristendommen, med sitt sterke fokus på misjon, befinner seg. Den kan også
defineres som en form for semi-pelagianisme (fra Pelagius på 400 tallet og hans
positive menneskesyn). Posisjonen fastholder at vi er i stand til både å si ja
eller nei til kallet fra Gud, på bakgrunn av Guds forberedende nåde som virker
i mennesket på til både å ville og gjøre hans gode vilje (Fil 2, 14).
Den troende kan få lov til
å forstå sin tro på bakgrunn av Guds utvelgelse. Forutbestemmelsen er først og
fremst en bestemmelse av at Gud vil at alle skal leve i hans
frelsesvirkelighet. Vi er alle henvist til hans nåde og skal få leve i kraft av
Kristi verk i frelse og gjenopprettelse (Rom 10,9-13). Når
Bibelen så sier at «vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven» (Fil
2,13), signaliserer det at mennesket, ved å være skapt i Guds bilde, er et
ansvarlig handlingssubjekt som bærer på en verdighet som vekkes i møte med Gud
ånd (Joh 1,12f).
En
balansert tilnærming
Dette kan summeres opp i noen punkter:
1) Når et menneske først er kommet til tro, kan det
med styrke hevdes at Gud er eneste årsak til tro og frelse. En for sterk
understrekning av menneskets frie vilje og bruk av egne krefter til å samvirke
til frelsen (synergisme), kan komme til å bryte med tanken om at frelsen
skyldes nåden alene, og på tilsvarende måte underkommunisere fallets realiteter
(Rom 3,9-20).
2) I sin bunnløse kjærlighet gir ikke Gud slipp på
menneskene. Gud ikke bare vil frelse
alle (1 Tim 2,4). Han har allerede
gjort det ved at frelsen er tilgjengelig for alle og ved at Kristus døde for
alle, uten unntak (Rom 3,23-24, se også Ef 1,4). All tale om menneskelige
betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi
verk alene (Ef 2,8). Kristi uendelige kjærlighet oppsluker alle menneskers
synder.
3) På den annen side: en for sterk understrekning av
Guds suverenitet kan dra i fatalistisk retning, noe som rammer det utvelgelsesdoktrinen
var tenkt å beskytte: rettferdiggjørelsens radikale håpsbudskap og i neste omgang
frelsesvissheten. For mennesket er ikke bare en marionett i Guds teater. Å være
«predestinert» må dessuten formidles slik at det ikke kommer i konflikt med et
menneskes mulighet for å tape sin frelse (Joh 3,16) og advarslene om å falle
fra troen (for eks. 1 Kor 10). Det innebærer at forutbestemmelsen ikke kan
forstås absolutt.
4) Mennesket har et grunnleggende ansvar for å handle,
og den må finne sted i frihet. Men menneskets frihet er alltid en frihet i
avhengighet, båret og næret av Guds ånd. Den er fri først når Gud får befridd
den. At frelsen er Guds og Guds alene, står med andre ord ikke i motstrid til
at mennesket kalles til omvendelse. Den virkelighet som omgir oss synes å
bekrefte det. Den utvelgelse som i Gud er kjent fra evighet av, er den samme
som realiseres i tiden gjennom
kirkens misjon. Utvelgelsen blir så opprettholdt og næret gjennom trofast
disippelskap.
5) Av hensyn til frelsesvissheten er det viktig å
balansere en offensiv vekkelsesforkynnelse som appellerer til tydelige avgjørelser
med en tilvarende tydelig nådemiddelforkynnelse som lar troen hvile i den nåde
som tilsies meg fra kilder som ligger utenfor meg selv.
6) Når mennesker kommer til tro, er det fordi
Helligånden har skapt den, og den erfares som tillit og fortrøstning.
Evangeliet forkynnes i nåde, tas imot som kall og erfares som utvelgelse.
Kilder:
Gustav Aulén: Dogmhistoria,
1946
Harald Hegstad: Gud, verden og håpet, 2015
Olav Refvem: «Forutbestemmelse hos Paulus» (masteravhandling), 2013
Harald Hegstad: Gud, verden og håpet, 2015
Olav Refvem: «Forutbestemmelse hos Paulus» (masteravhandling), 2013
Publisert i Korsets Seier, 12. 2 2016