Da
Birgitta og Ulf Ekman konverterte til den katolske kirke, var dette et
veloverveid valg, som de skal respekteres for. Selv om det stiller hans
tidligere sterke kritikk av andre kirker i et underlig lys, er det heller ikke
vanskelig å forstå hva han mener når han til KS beskriver følelsen av at «det
fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått form og det abstrakte har
blitt konkret». Spørsmålet som reiser seg, er derimot om det er nødvendig å
skifte kirke for å gjøre denne type vesentlige erfaringer. Etter min erfaring
nei.
Selv har
jeg fulgt en rekke personer, både unge og voksne, som både på grunn av teologi,
kultur og form har kjent seg tiltrukket av andre kirkelige miljøer. For noen
ble det naturlig å finne seg et nytt hjem. Andre fant det mest meningsfullt å
bli der de hadde sine røtter. De lot i stedet innsikter fra andre kirker være
byggesteiner i en identitet som ble bredere og mer økumenisk.
For konvertering
er ikke nødvendigvis enhetens vei. Underlig nok kan det se ut som at enkelte i
begeistringen over sin nye kirketilhørighet overtar og viderefører særkirkelige
posisjoner som andre i den samme kirke har reist spørsmål. Ikke minst gjelder
det kirkesynet. Dermed framstår konverteringen i seg selv som noe som like
gjerne hemmer arbeidet for en sterkere synlig kristen enhet. Overgangen blir så
definitiv at kirkeskillene i praksis får for stor makt.
Det er
lett å glemme at de færreste kirkeledere – det være seg Luther, Wesley eller
Barratt – ønsket i utgangspunktet å starte egne kirkesamfunn. Deres ultimate
tanke var å bidra til at en fornyende strøm av åndelig liv og teologisk
nytenkning kunne berike hele kirkens lange og rike trosskatt. De erkjente at de
befant seg i en dyp kontinuitet med den lange kirkelig tradisjonen helt siden
apostlenes dager. Splittelsene som likevel oppsto ble først på et senere
tidspunkt begrunnet som saklig teologisk uenighet.
I tråd
med hva Peter Halldorf sier, har frikirkeligheten vært vekkelsesrøsten som
stikker i hjertet og profetstemmen som minner kirkene om at de ikke må stivne. Selv
om vi ikke var først, ikke har kommet lengst og heller ikke har forstått mest,
har vi likevel alltid hatt noe å melde. Enhetens vei overskrider altså de
historiske kirkeskillene. Uten å gå
veien om konvertering, er Åndens enhet allerede et faktum, som del av kirkens
dype «katolisitet», noe som ikke betyr annet enn at jeg vedkjenner meg den
alminnelige kristne troen som gjelder alle, overalt og til alle tider. Den er
det tusen anledninger for oss til å bekrefte, «sammen med alle de hellige» (Ef
3,18), både lokalt og nasjonalt.
Publisert i Korsets Seier, 15. januar 2016