Terje Hegertun

Da Birgitta og Ulf Ekman konverterte til den katolske kirke, var dette et veloverveid valg, som de skal respekteres for. Selv om det stiller hans tidligere sterke kritikk av andre kirker i et underlig lys, er det heller ikke vanskelig å forstå hva han mener når han til KS beskriver følelsen av at «det fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått form og det abstrakte har blitt konkret». Spørsmålet som reiser seg, er derimot om det er nødvendig å skifte kirke for å gjøre denne type vesentlige erfaringer. Etter min erfaring nei. Selv har jeg fulgt en rekke personer, både unge og voksne, som både på grunn av teologi, kultur og form har kjent seg tiltrukket av andre kirkelige miljøer. For noen ble det naturlig å finne seg et nytt hjem. Andre fant det mest meningsfullt å bli der de hadde sine røtter. De lot i stedet innsikter fra andre kirker være byggesteiner i en identitet som ble bredere og mer økumenisk. For konvertering er ikke nødvendigvis enhetens vei. Underlig nok kan

Er det mulig å snakke om kall og utvelgelse på måter som skaper trygghet og glede?   Den såkalte predestinasjonslæren (forutbestemmelse) har vært til både trøst og plage gjennom kirkens lange historie. Må tanken om utvelgelse med nødvendighet innebærer at andre er utvalgt til ikke å komme til tro? Hvordan skal vi forstå tekster som synes å omtale en forutbestemmelse, for eks. Rom 8, 28-29? Utvelgelse og forutbestemmelse Spørsmålet om hvem som er kalt, utvalgt og forutbestemt handler først og fremst om hvilken forståelse vi har av Guds og menneskets rolle i frelsen. Tanken om at frelsen til syvende og sist ligger hos Gud, har støtte i tanken om Guds utvelgelse. Vi har ikke utvalgt Gud. Det er han som har utvalgt oss, skriver Johannes (15,16). Paulus sier at å være «Guds utvalgte» (Kol 1,12) bunner i en tilsvarende bestemmelse i Guds hjerte før verden ble til (Rom 8, 29f.; Ef 1,2). Det skapte tanken om en forutbestemmelse eller predestinasjon. Normalt har dette vært knyttet til de

Mens han så hvordan storhavet brøt i vest, satt den store dikterpresten på Alstadhaug og skrev noen verselinjer som Guds storhet: «GUD er GUD, om alle land laa øde, GUD er GUD, om alle mand var døde». Det aner meg at Petter Dass hadde et stort og vakkert gudsbilde som rommet både ham og en ellers strevsom hverdag som sokneprest og handelsmann på Helgeland. Hvorfor har de kristne alltid sunget sitt gloria, og hvorfor utsa prestene fra gammelt av sitt Deus semper major – at Gud alltid er større? Kunne det være fordi om vi tenkte at vi til fulle forsto Gud, ville det bety at vi hadde skapt ham i vårt eget bilde. En slik Gud ville vi snart ikke lenger ha bruk for. Den Gud som alltid er større og nærmere meg enn min egen pust, påvirker hvordan jeg tolker tilværelsen og hvilken forståelseshorisont jeg har. Jeg trenger ikke lenger å være så opphengt i min egen uunnværlighet. Med tilfredshet kan jeg erkjenne at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger Gud. Det er ikke jeg som b

Det er en grunn for at vi under nattverden beveger oss fram til nådebordet.  Vi kunne ha sittet i benkeraden for å minnes Kristus. Vi kunne bare ha hørt ordene om Herrens måltid. Men vi fører brødet til munnen og vi drikker kalken. Slik kobles natur og nåde sammen, og vi aner noe om nattverdens spiritualitet. Den drar oss inn i frelsesfortellingen, ikke bare som tenkende objekter, men som handlende subjekter, der tid og rom oppheves. Gitt ved troen og Ånden Å betrakte nattverden som et minnemåltid (gresk: anamnesis) er mer enn en tankemessig rekonstruksjon av en historisk hendelse. Ved å minnes det Gud har gjort i fortiden gjøres handlingen virksom i nåtiden. Fortid, nåtid og framtid smelter sammen og får den samme funksjon som i jødenes rekapitulering av utferden fra Egypt hver gang påskemåltidet feires. Slavene på de amerikanske steppene sang under sene kveldstimer: “Where you there when they crucified my Lord”? Og vi svarer tilbake: «Ja, vi var der. Og vi er der.» Ved troen og Ån

At kristne holder et måltid sammen, er et karaktertrekk ved Guds rike (Matt 9,10f). Brødet og vinen identifiserer dette måltidet med Jesus selv, og det har – til forskjell fra dåpen – karakter av stadig gjentakelse.  I likhet med dåpen kan nattverden spores tilbake til den første kristne tid og til en av de ordninger Jesus sa skulle kjennetegne hans kirke i verden. På mange måter uttrykker nattverden fellesskapsdimensjonen ved troen. I samklang med eukaristien Den viktigste betegnelsen på nattverden er det greske ordet for takksigelse, eucharistia. Allerede på 200-tallet e. Kr. skrev kirkefaderen Ireneus at «vår undervisning er i samklang med eukaristien – og eukaristien befester vår undervisning». Nattverden er altså i konsentrert form en framstilling av selve frelseshistorien. Det er evangelieformidling par excellence. Troens hemmelige dører åpnes når vi feirer Herrens måltid. Nattverden er festen foran Guds ansikt. Det som skjer i nattverden: ordene, symbolene, elementene, bønnen

Professor Per Ketil Farstad har skrevet en bok som vil være obligatorisk lesning for alle som vil forstå norsk pinsebevegelse som kulturfenomen.  Da må man kjenne til det rike og varierte sang- og musikklivet som har kjennetegnet denne frikirkebevegelsen gjennom vel 100 år. Kanskje det er mulig å gå så langt som til å si at det trolig er sangen og musikken – mer enn forkynnelsen og teologien – som er det mest verdifulle ved denne menighetsbevegelsen. Det er gode grunner for å påstå at fra pinsebevegelsens start og gjennom hele dens historie har sangen og musikken stått i sentrum. Den har fått bred plass i gudstjenestelivet og i det personlige fromhetslivet – og den har vært gjenstand for mange debatter i pinsebevegelsens ulike fora. Gjennom sine ulike og høyst varierte sangtradisjoner er en rekke av pinsebevegelsens særtrekk blitt fanget opp. Sangen og musikken har etablert arenaer der mange har latt seg engasjere. Slik har frivillighet og delaktighet på tvers av kjønn, stil og ald

Lederskap er en vanskelig kunst. Og det vanskeligste dreier seg trolig om holdningsverdiene ledere har til sine medarbeidere. Å være med på noe stort Da denne artikkelen ble skrevet, ble Barak Obama innsatt som USAs 4. president. I et fjernsynsprogram ble det opplyst at han under sin valgkampanje trengte 15.000 frivillige medarbeidere, men fikk 60.000! En av dem som ble intervjuet snakket energisk om hva det betydde for henne å arbeide frivillig for Obama. Hun hadde for første gang i sitt liv gitt av sin tid og sine penger for at en presidentkandidat skulle bli valgt, men hun gjorde det med stor glede, selv om hun regnet med at hun aldri kom til å få hilse på Obama personlig. Andre har motsatte erfaringer: følelsen av å være en medarbeider – frivillig eller ansatt – som aldri blir sett, men som i stedet kjenner seg brukt og utnyttet og som ikke er viktig for annet enn at oppgavene blir utført. Hva skyldes denne forskjellen? Alltid mer enn et redskap Sosialfilosofen Hans S

Ved hjelp av begrepet «kontekstuell teologi» vil denne artikkelen reflektere over den pentekostale families brede tilstedeværelse i et utall varianter praktisk talt over hele verden. [1]   Av mange forskere forklares dette med nettopp den kontekstuelle og kirkelige fleksibilitet som denne trostradisjonen representerer. [2] Ånden og kulturen Det er i dag bred enighet om at den kristne tro alltid er kulturelt formidlet og dermed en del av det til enhver tid rådende kulturelle samtidsbildet, slik dette bildet framstår i all sin mangfoldighet i ulike deler av verden. En slik tilnærming unndrar seg alle former for teologisk uniformering og er allerede som sådan en kritikk av modernitetens rasjonalistiske objektivitetsidealer.  Som begrep ble «kontekstualisering» introdusert i den teologiske utdannelsen på 1970-tallet. Når det gjelder pentekostal teologi, hevdet Robert J. Schreiter i 1985 at et trosfellesskap ikke ville være i stand til å utvikle en lokalt forankret teologi uten å