Gå til hovedinnhold

Behovet for dømmekraft i samlivsetikken


Kristen etikk vil være opptatt av å utvise dømmekraft i møte med den eksperimentering og usikkerhet som rår rundt samlivsformer og kjønnsidentitet.  

 

Det er nå vel tre år siden ble boken Det trofaste samlivet utgitt, og det er tid for noen oppsummerende refleksjoner om hva som er vesentlig å holde fast ved i samlivsetikken.

Et av mine viktigste ledemotiv under arbeidet med boken var å ta i bruk den skjelningskompetansen som Bibelen selv oppfordrer til å anvende (se Fil 1,9). Det innebærer at vi spør etter hva som er innenfor rekkevidden og horisonten for aktuelle bibeltekster. Gode tolkninger vil alltid være tro mot teksten, men kjennetegnes samtidig av at vi ikke foretar ukvalifiserte koblinger mellom kontekster som ikke er kompatible med hverandre. Begge perspektivene er like viktige. 

I samlivsetikken vil dømmekraften i praksis innebære at vi skjelner tydelig mellom det tøylesløse livet som Paulus omtaler i Romerbrevet og den virkelighet som trofaste samkjønnede parforhold representerer (Rom 1,21-32). Det som Bibelen definerer som synd, er det usømmelige, troløse og uforpliktende.  

Det forfall og den livsførsel som beskrives i denne teksten, er utelukket innenfor den etiske profil som handler om å ta ansvar for den andre. Den som er en disippel av Jesus og som har Den hellige ånd, preges av andre verdier og holdninger enn det som her kommer til uttrykk.  


Å skjelne mellom to debatter 

Dømmekraften gjør at det i samlivsetikken også er naturlig å skjelne mellom hvilke debatter som til enhver tid føres. Kjønnsdebatten og debatten om legning er to debatter som ikke må blandes sammen på en ukvalifisert måte. For selv om de har berøringspunkter, er de ikke identiske. Mens debatten om homofilt samliv langt på vei er over i det offentlige rom i vår del av verden, pågår debatten om kjønn på alle flater og har blitt en ideologisert kulturkrig. Skjelningskompetansen tilsier at man kan ha en inkluderende holdning til homofile uten at man av den grunn omfavner radikale kjønnsteorier.  

Å anse forpliktende likekjønnede relasjoner som et etisk gode, er ikke det samme som å si at kjønn bare er en subjektiv følelse eller en sosial konstruksjon. Man kan også forsvare det trofaste monogamiet uten å bli beskyldt for å fremme polyamori.  


Se mennesker med Guds øyne 

Med dette som bakgrunn håper jeg at det skal være mulig å utvikle nye perspektiver på samlivsetikken både i lys av teologiske innsikter og aktuelle mellommenneskelige erkjennelser og erfaringer. For det første trenger vi alle å øve oss på å se mennesker med Guds øyne. Det betyr det at vi verken overprøver eller snakker ned det som er kjærlighetens eget uttrykk, når to mennesker erklærer at de elsker hverandre og tar konsekvensen av det, kanskje for resten av livet. Den største gaven et menneske er gitt ved skapelsen, er evnen vi er gitt av Gud til å elske og til å holde fast ved.  

Inspirert av at Gud er trofast kjærlighet, knytter kjærligheten oss til et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love hverandre troskap. Trygghetsfaktoren nummer én er at du er der når nødens time kommer. For selv om vi lever under syndens vilkår i verden, kan to som elsker hverandre bygge noe fint sammen. Det er godt budskap for en tid som denne.  

Å fremme trofasthetsidealet både blant heterofile og homofile, er en etisk målsetting som er dypt forankret i den kristne tradisjonen. Slik stimulerer vi hverandre til å være ansvarlige subjekter i eget liv.  


Samliv er skjøre konstruksjoner 

Det er ikke vanskelig å erkjenne at alle samliv er skjøre konstruksjoner. Det å kunne velge hverandre bort, er blitt det moderne parets rett, og manges frykt. Men heldigvis har vi også friheten til å la være å gå. Spørsmålene blir dermed, midt i vår egen sårbarhet: Tar vi godt nok vare på hverandre? Hvordan kan kjærligheten bli til et felles livsløp som varer? 

Jeg mener at teologien har noen samlivsetiske ressurser til disposisjon som er kommuniserbare også i det offentlige rom. Midt i den flyktige postmoderniteten er det hos de fleste en lengsel etter stabile og langvarige relasjoner. Å fremme en trofasthetskultur er ikke mindre enn et samfunnsansvar. Dette gjør at etikeren i meg spør: Har vi råd til å la en sånn sjanse gå ifra oss?  


Skyggesidene  

En annen erkjennelse som vi ikke lenger kan lukke øynene for, er skyggesidene som tidligere tiders holdninger til homofili både innenfor og utenfor kirkene bidro til å skape: fortielsene og fornektelsene, selvforakten, skammen og tap av tro og kirkefellesskap. Og for noen, en kamp for å orke å leve videre. Jeg har de siste tre årene fått innblikk i en vond virkelighet som har smertet meg. I tillegg kommer alle historiene fra de store kirkesamfunnene om mangeårig, systematisk misbruk og overgrep, noe som ha skapt en moralsk krise av dimensjoner.  

Vi må orke å lytte til disse erfaringene. De inneholder både en smerte og en visdom som vi ikke kan unnvære. De skeive må kjenne at de dras til kirkene, ikke at de drives vekk fra dem. Alle har de samme drømmene om å kunne leve gode liv med den de er blitt glad i. Det er noe de heterofile – som representerer majoritetsmakten – ikke må glemme.  


Det heterofile ekteskapet 

Så er det en grunnleggende teologisk innsikt at hovedmønsteret for reproduksjon og foreldreskap er det heterofile ekteskapet. Det er det som er innenfor Bibelens horisont. Ekteskapet mellom én mann og én kvinne vil for en kristen alltid stå i en særstilling og ha en ubestridt majoritetsposisjon. Det bærer i seg både paktens storhet og ansvar.   

Det heterofile samlivet beholder både ekteskapets posisjon og ansvar selv om den juridiske adgangen til å gifte seg er blitt åpnet også for samkjønnede i en rekke land. Jeg kan ikke se at en inkluderende holdning til skeive vil svekke eller redusere kjønnspolariteten i det heterofile samlivet. 

Noe av det mest interessante i tiden framover vil være å drøfte om det er mulig å holde sammen en lære om ekteskapet som er forankret i den klassiske kristne tradisjonen, med et like bekreftende ja til dem som ikke har en heterofil orientering og som enten velger å leve sølibatært eller i et trofast samliv.  


En ny historisk situasjon 

Det handler også om å kjenne sin tid: Synet på homofilt samliv er radikalt endret i Vesten, noe som har befestet seg i både holdning og lovgivning. Dette er en ny historisk situasjon som ikke nødvendigvis samsvarer med hva vi tidligere tenkte. Når åpenheten blir større, trer mennesker av kjøtt og blod fram. De får ansikter og navn. Kanskje tilhører de vår egen familie og kanskje er de en del av våre trosfellesskap. 

I årene framover vil vi møte mennesker som fastholder sin kristne tro og som samtidig har integrert sin homofile identitet i egen livsfortelling. Det tar tid å møte denne nye virkeligheten med lave skuldre. Men det kan vi klare, så sant vi ikke kompromisser med de bærende etiske og teologiske verdiene som Bibelen og den kristne tradisjonen alltid har forsøkt å formidle.


Å stå sammen 

I årene som kommer kan kanskje heterofile og den del av den homofile befolkningen som kirken og menighetsledere har et særlig ansvar for, stå sammen om å forsvare verdien av det trofaste samlivet. Kirkene trenger å gjenvinne den språklige frimodigheten i samlivsetikken. Uten den, fremmer vi bare den indre sekulariseringen av kirkene. 

I stedet for å ha et ensidig fokus på homoflagg, Pride og skeive teorier, kan vi øve oss på å tenke at homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det vokser fram en trofasthetskultur, ikke er tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men på et kristent liv.  


Samtalene framover  

Dersom kirkene ikke jobber grundig nok med teologien rundt samlivsetikken i lys av nye innsikter og erkjennelser, er det naturlig at resultatet blir at «vi må holde fast på det vi alltid har ment». Noe annet vil være uansvarlig og ensbetydende med at det er samtidskulturen som legger de tyngste premissene for kirkelig tenkning og praksis. Det er uholdbart.  

I samtalene framover kan kirkene ha i tankene at noen av deres egne barn og tenåringer i framtiden vil ha en legning som trekker dem mot samme kjønn. De skal i framtiden slippe å bære på sin hemmelighet alene, men bevares i et miljø der de kjenner seg ivaretatt.  


Å gjenkjenne Ånden

Å sikre en god integrering av homofile i kirkene, handler om å vise respekt for enkeltindividers grunnleggende verdighet og integritet. Alle homofile skal kjenne seg trygge i sin gudstro. Monogame relasjoner fortjener så gode rammer som mulig, og alle trenger vår omsorg, støtte og forbønn.  

Bibelen sier at Guds folk i verden er Kristi kropp og Åndens tempel. Det gjør at det blir påtrengende at vi – uavhengig av identitet – gjenkjenner Åndens liv hos alle som tror.

Juni 2024,
publisert i Vårt Land og Dagen 27. juni 2024