Gå til hovedinnhold

Bekreftet, tilgitt og oppreist


Forfatteren Alex Haley forteller i boken Røtter om sin amerikanske familie den dagen i 1750 da Kunta Kinte ble født i landsbyen Juffure i Gambia i Vest-Afrika. Han beskriver fødselen og navneseremonien. På kvelden tar barnets far, Omoro, den nyfødte med seg til utkanten av landsbyen. Under månen og stjernene løfter han barnet opp på de sterke armene sine, vender ansiktet til barnet mot himmelen og hvisker lavmælt: «Betrakt det eneste som er større enn deg selv!»

 

Et ubetinget verd

 

Om vi bare skulle tenke på oss selv som ren biologi, inneholder vi nok karbon til et par poser grillkull. Vi har jern i oss til et par to-toms spiker og svovel til et titalls fyrstikkesker. Bestående av bare en håndfull grunnstoffer er vi en relativt enkel kjemisk sammensetning. Men dersom vi går veien om Gud, lyder Salme 8 som en fanfare over menneskets iboende og unike verdighet: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære». Dette omkranser den kristne identitet og gir alle et ubetinget verd.

 

Tanken om at vi er skapt i Guds bilde, at vår verdi ikke er bestemt av personlig utrustning, intelligens eller ytre skjønnhet og at det ikke er rasjonelle eller kognitive kapasiteter som definerer vår eksistensielle status, er kanskje den viktigste religiøse innsikten den jødisk-kristne tradisjonen har gitt verden.

 

«Hva er da et menneske?» spør Salme 8. Fosteret i mors liv ber oss aldri å slutte med å stille dette spørsmålet, og ved livets sluttfase er det noen etiske standarder vi ikke skal overskride i grenselandet mellom lidelse og menneskets verd og hellighet. Men det samme spørsmålet bør også vibrere som et bakteppe for alle debatter vi fører. Undringen over menneskets storhet får oss til å tenke godt om den andre og setter en standard for hvordan vi omtaler hverandre.

 

Adelsmerket

 

Det er jo som det svimler for oss, når vi uttaler ordene om at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1Mos 1,27). Vi stilles overfor noe som nesten overgår vår fatteevne og etterlater oss målløse og undrende. Man blir høytidsstemt foran det mysteriet som mennesket er. Dette er adelsmerket som hvert menneske bærer. Det rommer oss alle og det definerer oss, uavhengig av sosial bakgrunn, egenskaper, funksjonsevne, livssyn, kjønn eller seksuell legning. Det betyr at vår dypeste identitet ikke er bestemt av de vilkår vi er gitt gjennom fødsel, oppvekst og sosial tilhørighet. Det er mennesket som sådan som bærer Guds stempel.

 

Tunge kirketradisjoner er tydelige på dette. Den katolske sosiallæren «ser i alle personer, i mann og kvinne, det levende bildet av Gud». Et rettferdig samfunn kan bare bli virkeliggjort dersom det er basert på «respekt for menneskets uendelige verdighet». I tråd med dette skal ingen utsettes for handlinger som ikke harmonerer med grunnsynet i de universelle menneskerettighetene. Verdens største kirke slår fast at kildene til disse rettighetene ligger nedfelt i mennesket selv og uttrykker hva som er Skaperes vilje for alle: retten til liv, familiens grunnleggende betydning og menneskets ukrenkelige verdighet.

 

Som et resultat av de lidelser vi påførte hverandre under to verdenskriger i Europa, ble menneskerettighetserklæringen skapt. Dette er blitt noe av det ypperste verdenssamfunnet har frembrakt: «Alle mennesker er født frie og med samme verd og rettigheter. Denne verdigheten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden». Noen utenfor kirkens rom sa med tydelighet noe som for lengst er blitt et globalt ideal blant alle siviliserte stater. Dermed var en viktig allianse etablert mellom humanistiske innsikter og kristendommens radikale likeverdsbudskap.

 

Det moralske kompasset

 

Tanken om menneskets ukrenkelige verdi er blant Bibelens viktigste bidrag inn i mange av vår tids debatter og et moralsk kompass det er mulig å navigere etter. For nå er det mye som står på spill og som går i motsatt retning: 90-tallets optimisme er erstattet med frykt og usikkerhet. Demokratiske idealer og menneskerettigheter er kommet under press. Høyrepopulismen øker. Det er krig i vår egen verdensdel. Makthavere går etter politiske og seksuelle minoriteter. Systematisk diskriminering er blitt politisk strategi. Drap og terrorhandlinger skaper redsel hos grupper som fortjener å leve trygge og verdige liv.

 

Norske elever som besøker kunstinstallasjonen Roseslottet ved Holmenkollen, blir møtt av ordene fra den tyske tenkeren, Otto Gritschneder: «Den som sover i et demokrati, våkner opp i et diktatur». Også Nordahl Grieg skrev allerede i 1936: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.» Dette er innsikter det er verd å våke over.

 

Ikke lenger «oss og dem»

 

I den kristne tro er menneskeverdet uttrykk for en villet kjærlighetshandling fra Guds side. Vi har sterke og klare bilder i Bibelen som fastslår at alle er likeverdige. Fellesskapet mellom kirkens medlemmer er faktisk en sakramental enhet i Kristi kropp, der ingen kan si: «Jeg har ikke bruk for deg» (1 Kor 12). I Guds kjærlige øyne finnes det ikke forskjellige kategorier av mennesker, inndelt etter status, rase eller funksjonsevne.

En annen teologisk visdom er at troen river ned de murer som skaper skiller mellom oss (Ef 2,14). Oppdelinger mellom «oss» og «dem» er tegn på at slike murer – gjerne forårsaket av frykt og fordommer – fremdeles finnes, også i kirkene. Alle fellesskap kan briste, enkeltmennesker og grupper kan kjenne seg utestengt. Prøvesteinen på om et fellesskap formidler nåde, sannhet og barmhjertighet, er at ingen trenger å skjule sentrale sider ved sin identitet eller la seg krenke av fortielse og frykt. Dette utfordrer den konstante fristelsen vi har til å ville harmonisere, uniformere og rendyrke.

 

En viktig formulering har derfor vært Galaterbrevet 3,28 som sier at «her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus». Trolig var dette del av et oldkirkelig dåpsformular. Paulus minner sine lesere om at troen og dåpen har skapt en enhet som har potensial i seg til å sprenge seg vei gjennom hierarkiske forestillinger og kulturelle begrensninger; roller som opp gjennom historien særlig har rammet kvinner. Den nye identiteten kristne fikk som etterfølgere av Jesus, innebar at verden ble konfrontert med en ny likeverdighet. Den ble et speil av Jesu egen radikale inkludering og kjærlighet til alle slags mennesker.

 

Tolkninger som skaper gjenkjennelse

 

Likeverdsteologien har også betydning i møte med religiøse tekster. Det er et kjennetegne ved god teksttolkning at den skaper gjenkjennelse og livsmestring, noe som igjen utløser en positiv respons tilbake til teksten. Bibelens univers minner oss om hva som står på spill i den andres liv og den bærer i seg en appell om å stå opp imot alle former for nedverdigende omtale av enkeltpersoner og grupper.

Grunnleggende sett er vi kalt til å bekrefte menneskets grunnleggende erfaring av verdighet og selvrespekt. En teologi som ikke tar oppgjør med det som holder mennesker fast i krenkelser, skam, marginalisering og undertrykkelse, har ingen bærekraft. Det er som kjent på fruktene at den gode teologien skal kjennes.

 

Det har ikke alltid vært slik. Vi kommer ikke unna at historien er full av skremmende eksempler om hva som skjedde da tekster ble løftet ut av sin kontekst og presentert som tidløse sannheter under henvisning til bestemte bibeltekster. Det har vært tider da man fant skriftmessig støtte for drap på jøder (Matt 27,25), kvinner kunne brennes som hekser (2 Mos 22,18), Bibelen ble tatt til inntekt for slaveri og apartheid (1 Mos 9,25), for vold mot homofile (3 Mos 20,13), og for tanken om at kvinner var dømt til å underordne seg mannen i lydighet (1 Mos 3,16). Nye tider har alltid måttet kjempe mot tyngden av de holdninger som preget mange av fortidskulturens posisjoner. Dette må vi i dag tale sant om.

 

Men det finnes også andre fortellinger: Alle de gangene profetene i Det gamle testamentet talte tydelig mot alle former for undertrykkelse. De tillot ikke at de som i andre menneskers øyne manglet ære og verdighet, skulle bli utnytte og refset dem som «tråkket ned småkårsfolk» (Amos 5,11). Vi kan se en utviklingslinje fra profetenes kamp for sosial rettferdighet via Jesu radikale eksempel på grenseoverskridende kjærlighet, til dagens likestilte samfunn i land som har vært påvirket av kristendommen. Den sterke betoningen av alle menneskers likeverd og en mer positiv vurdering av menneskers ulikhet, representerer ikke et steg bort fra Bibelens budskap. Det er snarere en konsekvens av det.

 

Innsikter som endret historien

 

Det var jo nettopp innsikten om menneskeverdet som gjorde at skotske presbyterianere for om lag 250 år siden endret synet på slaveriet. Man fant at det var grunnlagt på «mishandling og urett, det var sjokkerende inhumant, destruktivt i møte med menneskets rettigheter og livsglede, og på tvers av enhver moralsk og religiøs forpliktelse». Det var ikke et oppgjør som satte bibeltekster til side. I stedet handlet det om at noen grunnleggende innsiktet knyttet til menneskets verdighet kastet et nytt lys over tidligere tolkningstradisjoner. Slik opprettholdt Bibelen sin status som ressurs i kampen for den enkeltes integritet og verdighet.

 

At posisjoner forflytter seg og holdninger endres, har med andre ord sammenheng med at viktige etiske idealer, mellommenneskelige hensyn og nyvunne faglige innsikter får gjennomslag og har forandringskraft, også innad i kirkene. Det påvirker forståelsen av tekstene, noe som får den tyske teologen Jürgen Moltmann til å se på Åndens gjerning i verden som et uttrykk for at den treenige Gud er involvert i alt som styrker folks livskvalitet og som stimulerer folks indre ressurser. Ånden skaper dyp livsmening. Det gjelder fremdeles i møte med nye former for undertrykkelser og menneskehandel.

 

Et oppgjør med skyggesidene

 

Jeg vil gjøre mitt for å skape et samfunn og kirkemiljøer der alle kjenner seg trygge for den de er. Med den trosidentitet og den forståelse av seg selv de faktisk har. Det innebærer å ta et større ansvar for språket vi fører, debattklimaer vi etablerer, hva vi definerer som synd og hvilket gudsbilde vi fremmer. Det gjelder for alle samtaleflater vi opererer på.

Det berører også skyggesidene ved sosiale medier. Når det utvikles fankulturer og konfronterende stammekriger. Når mennesker reduseres til hatobjekter, når vi stigmatiserer og polariserer. Da ser vi hvor skjøre grensene er mellom retten til å ytre seg og behovet for å føre en anstendig og respektfull samtale med den andre.

Når vi kryper ut av våre ekkokammere og bestemmer oss for å tenke stort og høyt om den andre, blir vi ikke bare opptatt av ytringsfrihet og rettigheter, men også av å skape en god ytringskultur.

 

Å erfare seg bekreftet, tilgitt og oppreist

 

Blant de viktigste spørsmålene vi kan stille, er kanskje dette: Hvordan kan jeg ivareta den andres behov for å kjenne seg forstått, ivaretatt og elsket? Evangeliet minner oss om at vi alltid er mer enn våre meninger, større enn våre handlinger og viktigere enn selvbilder vi baler med. Kjennetegnet på nådens frigjørende kraft er å erfare seg bekreftet, tilgitt og oppreist.

 

Jeg kommer ikke til å gi opp tanken om at menneskets ukrenkelighet skal være en fundamental betraktning i livet mitt. Jeg vil heller ikke gi opp tanken om at kirkene – uten å oppgi å være kirker – skal makte å være radikalt inkluderende, minimalt stigmatiserende og ubetinget gjestfrie.


Publisert i Vårt land, lørdag 23. juli 2022