Gå til hovedinnhold

Livets egen tolkningsreise


Hvordan kan vi forholde oss til de spørsmål som oppstår når gamle fortolkninger møter nye tider?

Mot en dypere forståelse

Mange av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å lese tekstene så bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise. De såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte. Følelsen av å leve i et parallellsamfunn er borte og man forholder seg mer uanstrengt til verden utenfor menigheten. Man puster lettere og beveger seg mer sømløst over de grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». For andre ble denne reisen mer smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store, rommet for trangt, og de forlot trosfellesskapet.

Noen av de spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, eller skyldes det at vi med tiden lot en dypere livsvisdom og personlige erfaringer spille en tyngre rolle? Med andre ord: vi lot livet selv få en tolkningsstemme. Hvis denne utviklingen altså ikke er en forfallshistorie, hvordan kan vi tenke klokt om hva det er som hender når tekst møter tolk, når ordene møter livet og når troen møter et åpnere landskap? Kan vi midt i det hele ha tillit til at det er Ånden som leder oss til dypere forståelser?

Det som hender mellom tekst og tolk kan gi oss innsikter som gjør at Bibelen både beholder og styrker sin autoritet som norm for liv og lære.

Å speile en fortelling

La oss begynne forfra og slå fast at det ikke var Bibelen som skapte fortellingen. Det var fortellingen som skapte Bibelen. Det startet med at Gud Herren i tidenes morgen begynte å skape. Det ga oss fortellingen om jorden og blomstene. Om mennesket, om synden, om frelsen i Jesus Kristus og visjonen om en nyskapelse. Dette ville vært skjult for oss om det ikke var for at noen begynte å skrive.

I Orientens fargerike språkdrakt kom ordene til oss. De ble ropt ut på Israels fjell og forkynt i Judas byer, i Arabias ørken og ved Sinais høyder. I Salomos prektige saler, blant diskusjonsglade vismenn i Korint og i et dystert fengsel i Roma. Hyrder, konger og statsmenn, filosofer og diktere, skriftlærde og profeter, en lege, en toller og noen fiskere. Et så broket selskap hadde ikke tidligere formet en bok sammen. Om lag 40 forfattere, over et tidsrom på 1000 år. Men da de hadde gjort sine skrifter ferdige, var de likevel ikke deres. De skulle med tiden bli den bok som ga lys og retning til alle kirker gjennom århundrene.

Takket være Bibelen har Gud spent nådens bue over oss alle. Tilværelsen fikk mening og innhold. Bibelen ga oss de gode livslovene og den etiske veiledningen som beskytter livet. Med sine ord om livets ukrenkelighet og om vår unike verdi – uavhengig av kjønn og sosial status – kunne vi grave fram de ressursene som skapte kirken og som stimulerte til en stadig dypere toleranse, likhet, respekt og humanitet. Gradvis forsto vi at alle fortjente å leve et oppreist liv, og at Guds ånd ledet sitt folk til stadig dypere innsikter (Joh 16,13).

Noen bestemte perspektiver

Slik fikk Bibelen en eksklusiv autoritet, større enn noen andre kilder. Men de bibelske forfatterne var verken naturforskere, historikere, økonomer eller politikere. Så var det heller ingen lovbok vi fikk, men skrifter som inneholdt bestemte perspektiver: De lærte oss noe om hvilke holdninger og verdier det er som kjennetegner Guds rike i verden. De pekte på den modellmakt Jesus-fortellingen har. Og de inneholdt det som fikk oss til å opptre som etisk ansvarlige subjekter i eget liv og i møte med andre.

Det glødende hjertet i Bibelen er evangeliet, de gode nyhetene som bare kan tas imot i tro og takk: budskapet om Guds grenseløse nåde, holdt levende gjennom kirkenes tro og praksishandlinger. Dette gjør Bibelen til mer enn «skrift». Den blir levende tale, performativ og nyskapende. Den ber også om å bli tolket og forstått av nye generasjoner, til lys for unge kristne som i dag lever i en tid der rammer og grenser ikke er like tydelig som før.

Og det gir forkynnere og bibeltolkere et ærefullt oppdrag: å bygge broer mellom den gang og nå, slik at kildene kommer til orde, selv om de ble til i en annen tid. Slik opprettholdes Bibelens relevans, og slik får vi lettere et grep om hva som er tekstenes budskap til oss i dag.

Det store paradigmeskiftet

Bibelen har en unik fortelling om hvordan et nytt forståelsesparadigme brøt fram i urkirken, på helt bestemte premisser (Apg 10). Helligånden var regissøren, og aktørene var en romersk offiser (Kornelius) og en jødisk etterfølger av Jesus (Simon Peter). Mens de var i bønn på hver sine steder, romeren i sitt palass i Cæsarea ved havet og Peter hjemme hos garveren i Jaffa, viste Ånden seg for dem i syner og begynte å røske opp i gamle tankemønstre. Snart satt Peter, stikk i strid med alle jødiske tradisjoner, hjemme hos Kornelius. Allerede da var mange konvensjoner overskredet.

Men Peter hadde hørt Åndens stemme. Han delte sin troshistorie, og plutselig, uten noe forvarsel, ble Kornelius og hans hus vitne til at pinsedagen i Jerusalem ble sendt i reprise: Ånden falt over hedningene. Noe radikalt og grensesprengende fant sted. En ny og lovprisende menneskehet var skapt. Det store paradigmeskiftet var et faktum. Troens barn var Åndens folk, og de skulle være å finne på tvers av alle sosiale, etniske, kulturelle og kjønnsmessige forskjeller. 

Teologien var ikke til å ta feil av: Ånden gjorde kirkens ledere til et profetisk folk som både lyttet til skriftene og i tillegg maktet å integrere i skrifttolkningen de nye erfaringene de hadde gjort av Ånden. Dette ble fortellingen om en kirke som lar seg bevege og forandre av Gud. Vi kan tenke at dypest sett er alle nyvinninger som bryter gjennom våre hindringer og som lar flere erfare nåden, ikke noe mindre enn et verk av Gud, Den hellige ånd.  For Peter var det ingen vei tilbake. Han ble en radikal og nytenkende fortolker da alt sto på spill for kristendommens framtid.

Dette var det store gjennombruddet. Men også i våre små livsfortellinger har vi fra tid til annen sett spor av Gud som har klarnet blikket og gitt troen nye impulser.

Når helhetsbildene trer fram

Fordi Bibelen er en samling av skrifter som spenner over et tidsrom på mange århundrer, er det viktig å skjelne mellom hvilke tekstelementer som er historisk betinget, og hvilke som sprenger det kontekstuelle. Selv om det for eksempel er tekster som avdekker polygami, er det i seg selv ikke et argument for en slik ekteskapspraksis. Selv om den bibelske familiestrukturen er hierarkisk, påvirkes vår lesning av at mer likestilte idealer også kan finne god tolkningsstøtte.

God teksttolkning ser etter hvilke helhetsbilder som trer fram, og vi forsøker å forstå hva de betyr for oss i dag. Detaljene i tekstene er ikke uviktige, men vi ser etter hvilke større perspektiver som binder detaljene sammen. Uten slike helhetlige forståelser kommer vi ikke lenger enn det vi finner på detalj- og setningsnivå, og det er ikke alltid tilstrekkelig.

Slik avdekkes det at Bibelen rommer mange innsikter som overskrider den historiske konteksten. De sprenger seg vei gjennom århundrene og når helt fram til oss med en hilsen om at vi kan leve vårt liv midt i vår egen tid og kjenne oss båret av Guds nåde. For eksempel er det tydelig hva Guds tanker er om oss: de handler om at vi skal ha fred, framtid og håp (Jer 29,11).

Rom for nye innsikter

Dermed kjennetegnes god teksttolkning av at selv om det kan koste å tro, gir tekstene oss støtte til å leve et integrert og meningsfullt liv som forplikter oss til å være disipler av Jesus. Dette utløser en positiv respons tilbake til teksten, ettersom tolkningen bekrefter vår grunnleggende erfaring av livsmestring. Det avler i sin tur gode frukter (Gal 5,22). 

I møte med Jesus-fortellingen gjenkjenner vi vår egen verdighet. Vi ser at vi alltid er mer enn våre gjerninger, større enn de begrensningene vi til daglig lever under, og viktigere enn det forbrukersamfunnet forkynner oss. Det er ikke overraskende at begreper som ansvar, nestekjærlighet, omsorg, troskap, respekt og kampen mot urett og krenkelser er kjennetegn som har hatt en særlig bred virkningshistorie. Disse verdiene er forankret i den lange kristne overleveringstradisjonen, og de spiller med når gamle tekster taler til nye generasjoner.

Bibeltolkningen forsøker også å integrere det nye innsikter innenfor ulike fagfelt kan tilføre teologien. Det samme gjelder når kirkene skal sameksistere med liberale og humane samfunnsverdier. For eksempel har kvinnenes posisjon i familie, menighet og samfunn tydelig sammenheng med hvordan synet på kvinnerollen har endret seg i samfunnet. Det berører teksttolkningen, selv om det isolert sett kan stå i et spenningsforhold til den samtidshistorien som preger enkelte bibeltekster (f.eks. 1 Tim 2,12–14).

Nye innsikter har alltid hatt en betydelig fortolkningskraft og påvirket forståelsen av enkelttekster. Slik er teksttolkningen preget av både spenning til – og et samspill med – samtiden. Det innebærer ikke at Bibelens autoritet svekkes. Den er selv ikke ukjent med at ulike former for skjønnsutøvelse kommer til anvendelse. Nyanseringer og skjønn ble ved flere tilfeller anvendt av Jesus i møte med de skriftlærdes bokstavtrelldom.

En visdom vi ikke kan unnvære

I tillegg spiller livserfaringene en rolle. De vitnesbyrd vi deler med hverandre om hvordan Gud på ulike måter handler i livet vårt, baserer seg jo nettopp på erfaringer, opplevelser, kall og nye innsikter. Noe av Guds virkelighet erkjenner vi gjennom mentale følelser og sansbare erfaringer. Selv om disse ikke skal anvendes ukritisk, avdekker de ofte en visdom vi ikke kan unnvære. Det har mer og mer vist seg umulig å la kirkenes undervisning være upåvirket av denne type innsikter. Vi kan ikke hevde en tolkning uten at vi samtidig tar ansvar for de resultater og frukter den gir.

Forskere ved Vid Vitenskapelige Høgskole og Institutt for sjelesorg ved Modum Bad har funnet ut at det gjerne er i overgangsfaser i livet at det skjer bevegelser i troen. Dette handler om noe så fundamentalt som at god teologi må kunne leves og bekreftes av livet selv. På samme måte som praksis informerer teologien, må god teologi også kunne praktiseres. Den tyske teologen Jürgen Moltmann sier i boken The Spirit of Life at den treenige Gud er involvert i alt som er livsbejaende og som stimulerer menneskets skapende ressurser.

Hva skal vi tenke når troen tar litt nye veier i livet vårt? Når vi utfordres av nye innsikter, og når Ånden åpner for oss flere horisonter? Når vi som tolkere har møtt tekstene på måter som har gitt oss perspektiver vi tidligere ikke hadde og troen er blitt tilført nye dimensjoner? Et mulig svar er at dette er velkjente mønstre i våre trosfortellinger og i utviklingen av våre gudsbilder. Livets egen tolkningsreise handler om at forståelse og mening er noe vi mottar og bearbeider ved hjelp av alle de fortolkningsressurser vi rår over, for deretter å gi det vårt eget stempel.

Kanskje vi midt i dette ser sporene av Gud. Slik Peter gjorde.

Publisert i Vårt Land, 11. mars 2023