Pinsevennene var «mitt folk» allerede før jeg kom ut av mammas mage, et sted i Lofotens vakre landskap. Her ble jeg født, og Lofoten pinsemenighet ble min åndelige mor. 16 år gammel lot jeg meg døpe og jeg fikk en identitet som nådens barn. Her fant jeg ly under Helligåndens vinger. Allerede året etter begynte jeg på min kallsreise. Det brakte meg til Værøy der jeg møtte pinsekvinnene med glød i blikket og rull i nakken. De elsket Jesus og øste av bønnens kilder. Og her traff jeg henne som har vært kjæresten min gjennom 45 år.
Senere,
i møtet med fagteologi og forskning har jeg båret med meg skattene fra min
barndoms tro og det beste fra min pinsetradisjon: Kjærligheten til Jesus,
respekten for Bibelen og ønsket om å tjene Gud. Det har alltid vært
ledestjerner for meg. Ikke bare på talerstolen, men også når jeg har stått i
auditoriene på MF, landets fremste teologiske utdanningsinstitusjon.
For
et par år side hadde jeg privilegiet å leve med Guds ord og forske på heltid.
Så jeg startet på et arbeid, og skjønte snart at det begynte å ligne en bok,
dette her. Det resulterte i Det trofaste samlivet.
Innsikt
og dømmekraft
Ett
av de spørsmål som har blitt viktig for meg å stille er dette: hvilke frukter
og verdier er det teologien skaper? Da trenger vi å spørre, lytte og reflektere
rundt det mottakerne av våre teologiske posisjoner erfarer så å si på sin egen
kropp, i livet, i følelsene og i virkeligheten til dem det angår. Vi har ikke
alltid vært like sensitive for det. Det blir ingen reell inkludering uten at vi
er villig til å se nærmere på hvordan vi også teologisk tilrettelegger en
posisjon. Teologi og erfaring henger nøye sammen.
For
øvrig definerer jeg meg selv som en klassisk teolog. Ikke alle er enige
i det, men jeg har et nært forhold til skriftmaterialet, har respekt for den
kristne tradisjonen og er meg bevisst min pentekostale tilhørighet. Det hindrer
meg ikke fra å jobbe både åpent, faglig og kritisk også med spørsmål som er
teologisk omstridte.
Det aktuelle bildet
Jeg
har lenge latt meg utfordre av hvorfor samlivsetikken har skapt så store
spenninger i den verdensvide kirke. Det alvorlige er at spenningene tydeligvis
ikke bare er av teologisk art. Noen kirker speiler negative samfunnsholdninger
som finnes utenfor kirkene. Både i Øst-Europa og i Afrika er det kirker som er ideologiske
våpendragere med samfunnskrefter som åpent krenker homofile. Her hjemme er temaet
i stor grad utdebattert i det offentlige rom. Det har skapt en
kommunikasjonsutfordring for konservative kirker.
De
ønsker å møte homofile med åpenhet og respekt, men kjenner seg
samvittighetsforpliktet til en bestemt forståelse av de aktuelle bibeltekstene.
Ikke minst gjelder det i de miljøer der homofili-spørsmålet er blitt det store
testspørsmålet på bibeltroskap. Men det er faktisk ikke særlig bra at noen blir
kirkepolitiske ammunisjonsobjekter i en stillingskrig mellom teologiske fløyer.
Vi blir så lett ufølsomme for sårbarheten og smerten hos dem det angår. Det har
vært trist å registrere akkurat det.
Noen livsfortellinger
Dermed
er jeg ved den andre grunnen til at jeg skrev boken: de homofiles egne
livsfortellinger. Jeg har fått en privilegert tilgang til en rekke av deres
historier og de vanskelige valgene de ble stående overfor. Fastholde troen
eller fortrenge følelsene? Leve alene – eller kanskje gifte seg heterofilt? Våge
å være fri til å elske?
Dessuten:
det gikk ikke over. Bønnene og forbønnene ble ikke besvart. Det har etterlatt
seg mange skyggesider som ingen kirker lenger kan lukke øynene for: Fortielsene,
fortrengningen, fornektelsen, depresjonene, skammen, nederlagene, tapet av
troen, overgrep, og for noen: en kamp for å orke å leve videre. Jeg mener at
kirkene må spørre seg om grunnene til at det pekes på det sølibatære livet er
så viktig at det står i et rimelig forhold til den smerten slike idealer
påfører mennesker. Vi «vet» at mange mislykkes, og hvor bærekraftig er en posisjon
da? I framtiden må vi utvikle en samlivsetikk som er i tråd med visdommen som
sier at det er på fruktene at god teologi
skal kjennes.
I
skvis mellom to verdener
Når
jeg drøfter situasjonen til kristne homofile, er det med stor respekt for at
noen ut fra sin overbevisning velger å leve sølibatært uten noen livsledsager.
Så er det noen som ut fra en like tydelig overbevisning etablerer et samliv med
den de er blitt glad i, og som vil leve gode og ansvarlige liv. De har gjerne
trofaste heterofile samliv som sitt ideal, gjerne sine egne foreldre. Dette er
mennesker som på den ene siden ikke kjenner seg hjemme i en liberal homokultur
og som på den andre siden har opplevd at menigheter de har vokst opp i, har
markert en eller annen form for avstand til dem. De har altså havnet i en
ulykkelig skvis mellom to verdener, noe som har gjort at de ikke har fått den
bekreftelsen de hadde fortjent noen av stedene, og skadeomfanget er betydelig.
Resultatet
er gjerne at den seksuelle orienteringen i stedet blir et gjentagende tema i
skriftestol og sjelesorg. Det som kunne ha tilført livet kvaliteter – å bli
bekreftet og elsket av den andre – framstår som stjålne frukter som tilranes i
smug. Ingen lever godt med det.
En
ny sitasjon
Noen
har sagt at jeg rokker ved kirkens tradisjonelle forståelse. Saken er snarere
at forekomsten av stabile homofile samlivsrelasjoner som er anerkjent av
samfunn og i lovverket, er en ny historisk situasjon. I årene framover vil vi
trolig møte flere homofile som fastholder en klassisk kristen tro og samtidig
snakker sant om sin identitet. Vi befinner oss altså i en virkelighet der nye
innsikter ikke nødvendigvis samsvarer med teologiske posisjoner som ble
etablert lenge før de nye samlivsspørsmålene kom innenfor blikkfeltet til både
samfunn og kirker. Det betyr at vi må arbeide med disse spørsmålene på måter
som ikke bare handler om å fastholde noe i kraft av en lang tradisjonshistorie,
selv om vi kjemper mot vekten av fortidens holdninger.
Noen
har også spurt om jeg tar et tilstrekkelig oppgjør med samtidskulturen. Det
håper jeg at jeg gjør, gitt det store fokus jeg har på de troskapsverdier som
er så dypt rotfestet i kristen tro og som denne boken er badet i. Derimot er
det sider ved det vi kanskje kunne kalle for kirkenes og samfunnets
fortidskultur som trenger et kritisk søkelys. Det forsøker jeg også å gjøre i
denne boken.
Jeg
har forsøkt å skrive en bok som kanskje kan bygge en bro mellom frontene, som
kan gjøre at vi unngår splittelsene og som demper frykten. For kirkene må
gjenvinne den språklige frimodigheten i samlivsetikken. Fordi uten den, fremmer
vi bare den indre sekulariseringen av kirkene og øker avstanden til samfunnet. Boken
har åpnet et rom som pastorene i dag kan gå inn i og hente ressurser fra. Jeg tror ikke at norsk frikirkelighet er befolket av
mennesker med harde hjerter eller homofobe holdninger. Derimot har mange blitt
fortalt at dersom du er kristen og homofil, men ikke lever sølibatært, så «bryter
du med Bibelens klare ord». Men hva om det finnes en annen fortelling? Hva om
det kan tegnes en alternativ forståelse?
For
eksempel har jeg allerede observert at konservative pastorer i dag nøler med å proklamere
at homofilt samliv er iboende syndig, helt uavhengig av om det preges av
livslang trofasthet eller ikke. Slik lød det ikke for noen år tilbake.
Kjønn og seksualitet
Selv
om jeg i boken ikke drøfter kjønnsproblematikken i hele sin bredde, er jeg
opptatt av at kjønn er en grunnleggende komponent i den personlige identiteten
og i våre relasjoner til andre. Vi trenger å være nøkterne i møte med en kjønnsdebatt
som til tider er litt ute av proporsjoner. For kjønn er ikke bare en sosial
konstruksjon. Det er ikke bare en tilfeldig egenskap eller en sjablong som står
til forhandling. Selv om det er mennesker som reelt sliter med kjønnsdysfori
fordi de ikke kjenner seg hjemme i det kjønn de et blitt tildelt, er det liten
grunn til å sette spørsmålstegn ved de biologiske grunnstrukturene. Kvinner og
menn er både forskjellige og like på samme tid. Det kvinnelige og mannlige
supplerer hverandre, noe som beriker relasjonene våre. Vi er som kjønnede Guds
gode gaver, gitt til hverandre.
Vi
vet fremdeles for lite om hvilke konsekvenser en overdrevet
kjønnseksperimentering kan få. Derimot påvirker den kristne troen måten vi
forvalter kjønnsforståelsen på. Når Paulus proklamerer at «her er ikke mann og
kvinne», så handler det om at i Kristus, og ved troen og dåpen, er vi gitt en
ny enhet og likeverdighet. I den nye pakt fortsetter Gud sin
skapelsesfortelling, men nå i Kristus. Paulus minner sine lesere om at i troen
og dåpen har Kristus skapt en grunnleggende og kjønnsoverskridende enhet som sprenger
seg vei på tvers av hierarkier, underordning og andre kjønnsbestemte og
kulturelle begrensninger, som i særlig grad har rammet kvinner og skapt
uheldige former for kjønnsstereotypier.
Seksualitet
Og
hvordan skal vi snakke om seksualitet? Kanskje at den er et vitnesbyrd om
hvordan Gud har skapt oss med en lengsel etter å gå utover oss selv og søke den
andre. Når den seksuelle drivkraften søker fellesskap med et annet menneske – for
dette menneskets egen skyld – da sprenger vi selvnytelsens trange rammer og vi
forplikter oss overfor den andre. Seksualiteten er en kilde til nytelse, men
den gjør oss også sårbar. Mest sårbare er vi når de forpliktende rammene ikke
er etablert. Det er derfor ikke uten grunn at en klassisk kristen tenkning om
seksualitet understreker at sex må være frivillig og av lyst og kjærlighet,
samtidig som den vernes av noe som er fast og forpliktende. Du stiller opp i
dag for den du begjærte i går.
Seksuelle
følelser er blant menneskets definitive grunntrekk. Og fordi sex er en Guds
gave, bør vi ikke forbinde den bare med ansvarsløshet og umoral. Vi kan leve
godt både med og uten sex – men vi trenger alle noen å elske. Vi ønsker å
berøre og selv bli berørt. Dette er noe jeg legger vekt på i boken, og jeg
viser bl.a. til Høysangen som beskriver nytelse, hengivenhet og en likeverdig
seksualitet. Den største gaven et menneske er gitt ved skapelsen, er evnen til
å elske.
Den etiske profil
Hva
er så mine viktigste innsikter og funn? For det første at vi i dag vanskelig
kan drive god teksttolkning av moralsk ladede bibeltekster uten å se dem i lys
av det jeg kaller «en etisk profil». Det nye testamente snakker mye om at vi
skal «legge vinn på alt som er sant og edelt», som er «verd å elske og akte»,
«det som bygger opp» og «som er til den andres beste» (1 Kor 10,23; 1 Kor
6,12).
Ut
fra dette forsøker jeg å utvikle en samlivsetisk verdibørs som korresponderer
med at vi alle er utstyrt med en moralsk og rasjonell kapasitet. Også den
kristne troen aktiverer det indre kompasset som får kjærligheten til å sette
seg noen gode mål: vi viser trofasthet, tar ansvar, er omsorgsfulle, har
respekt for den andre, fremmer gjensidighet og utvikler samarbeid og bygger
vennskap. I boken utvider jeg dette perspektivet ved å spørre om ikke nettopp
de samme verdiene er kriterier for hvordan homofile skal kunne leve gode liv
sammen.
Hele
poenget med «det trofaste homofile samlivet» er at det er regulert etter de samme forventninger om eksklusiv
trofasthet som ekteskapet bygger på. Dersom dette er idealer som historisk ikke
har stått så sterkt i skeive miljøer, er det jo desto større grunn til at
frikirkeligheten bør vurdere å gi sin støtte til kristne homofile som reelt ønsker
å ordne sitt samliv i tråd med disse verdiene.
Den trofaste kjærligheten
Jeg
sier dette fordi jeg tror at den trofaste kjærligheten både er gulltråden og
fyrtårnet i samlivsetikken. Den heterofile ekteskapspakten er en bærekraftig og
velprøvd parrelasjon som fra uminnelige tider har vært båret fram ved hjelp av
etiske kvaliteter som er tydelig forankret i mange bibeltekster. Det er i dag
viktig å framsnakke både kjærligheten, trofastheten, dømmekraften og
ansvarligheten mot det bakteppet av eksperimentering og usikkerhet som rår
rundt samlivsformer og kjønnsidentitet. Trofastheten gjenspeiler dessuten på en
så vakker måte den kjærlighetspakten Gud har inngått med oss.
Kjærligheten
holder oss fast i et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love
hverandre varig troskap. Det er både dristig og risikofylt, fordi det innebærer
muligheten til å bryte, men også friheten til å la være å gå. Trygghetskilden
nummer én er jo at du er der når nødens time kommer. Selv om vi lever under
syndens vilkår i verden, kan to som elsker hverandre bygge noe varig og fint
sammen. Mon tro om ikke nettopp dette er en god hilsen til oss alle for en tid
som denne?
Mellomposisjonen
I
boken argumenterer jeg for behovet for en «mellomposisjon» - eller en tredje
vei om du vil – i synet på homofilt samliv. For meg er ikke dette kompromissets
vei, men samlivsetikkens gylne balansepunkt som bør være interessant for
frikirkelige miljøer. Det er en tilnærming som tydelig avviser tanken om at
alle samlivsformer er like bra. Det er en posisjon som ikke bagatelliserer de
etisk relevante forskjellene som faktisk eksisterer i dag når ekteskap, samliv,
foreldreskap, kjønn og identitet debatteres.
Det
er også en posisjon som tar avstand fra lettvinte liberalteologiske påstander
om at «Paulus tok feil» og at vi må sette til side deler av bibelmaterialet.
Jeg tar til orde for et tydelig og frimodig ja til ekteskapet – som en livslang
troskapspakt mellom én mann og én kvinne. I den forstand vil den alltid stå i
en særstilling.
Men i tillegg er boken et ja til at
de av kirkens medlemmer som har en annen seksuell identitet, kan få være med i
det kristne fellesskapet uten begrensninger knyttet til kjønnsidentitet. Også
de må kunne få virkeliggjøre sine drømmer om det trofaste samlivet med den de
elsker. Jeg kan ikke se at vi med dette «skifter syn». Man velger ikke mellom
det ene eller det andre. Man omstøter ikke noe, men åpner for en tenkning som
ivaretar kirkens vern om ekteskapet som den gode rammen for seksualitet og
foreldreskap, samtidig som vi bekrefter det mindretall som faktisk har en annen
seksuell identitet og som søker å ordne sitt samliv innenfor ordnede rammer. Hvilke
det er som vil være i tråd med en frikirkelig ekteskapsteologi, er et tema for
videre drøftinger i forlengelsen av det boken har vært opptatt av.
Tekstene
I
tillegg til at jeg framholder etikken som et bevisst retningsvalg i
samlivsetikken, drøfter jeg også de aktuelle tekstene. Slik jeg ser det, adresserer
ikke de det trofaste samlivet spesifikt. Det ser ikke ut til å være innenfor
deres horisont. Det påvirker hva som kan sies å være tekstenes horisont og
rekkevidde. Tekstene beholder derfor sin autoritet best når de forsås i tråd
med det de faktisk beskriver: samlivsformer og livsstiler som er løsrevet fra
den etikk som alle relasjoner skal utfordres på, og som er et kirkelig mandat å
framholde.
Tekstene
– og i særlig grad Rom 1 – lar seg best forstå når de rammer det de faktisk omtaler:
det dekadente, utagerende og tøylesløse begjæret. Vi kan ikke sette likhetstegn
mellom et likestilt homofilt forhold av i dag med den form for atferd som
tillot en romersk borger å forgripe seg på sin mannlige slave.
Tekstene
er derfor ikke treffende for den sak den kristne samlivetikken ønsker å fremme
for alle: et samliv som bærer i gode og onde dager. Paulus var velinformert,
men han var neppe i stand til å se for seg muligheten av «praktiserende
homofile Jesus-disipler». Konservative kristne homofile som anerkjenner de trofasthetsverdier
som ellers regulerer heterofile ekteskap, passer dermed ikke inn i det bildet
Paulus tegner i Rom 1. Dessuten, for en troende kjennetegnes livet i Ånden av
at vi ikke drives av seksuelle instinkter. Kroppene våre er Kristi lemmer og
Åndens tempel, ikke objekter for andres begjær.
Er
det derfor mulig å ikke se seg blind på homoflagg, Pride og paroler, men i
stedet se at de homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det
vokser fram en trofasthetskultur blant dem, ikke er tegnkandidater på en
hedensk livsførsel (jfr. Rom 1), men på et kristent liv?
Nye muligheter?
Jeg
vil faktisk mene at ettersom denne tenkningen støtter alle de relasjoner som
bestreber seg på å fremme det trofaste monogamiet, åpner det samtidig et rom
til storsamfunnet og til alle som i dag er på leting etter det varige og
stabile som tåler både storm og stille. Klassiske samlivsverdier kan komme til
å vise seg attraktive midt i postmoderniteten. Det minner meg om den gangen
kona mi og jeg var i en gullsmedforretning. Vi kom i prat med butikkbetjenten.
Da hun hørte at vi hadde vært gift i over 30 år (nå har vi vært gift i 47 år!),
ble hun så overrasket og fascinert at hun ville invitere oss til å holde
samlivskurs for vennene sine …
Så,
mon tro om ikke frikirkelige en dag vil tenke at et trofast og monogamt
homofilt samliv vil fortone seg som et av de aller minste seksualetiske
problemene vi har, ettersom det korresponderer med selve grunntonen i en
konservativ samlivsetikk. Og for det andre: mon tro om ikke frikirkeligheten – samtidig
som den anerkjenner trofaste likekjønnede samliv – kan klare den
vinn-vinn-situasjonen det er samtidig å utvikle en dypere og tydeligere
ekteskapsteologi. Jeg håper på modne ledere og pastorer som tar den ballen uten
frykt, heller enn å ta mannen.
Responsene
Etter
at boken kom ut, har jeg fått mange tilbakemeldinger som har gitt meg en klump
i halsen. Frikirkelighetens egne sønner og døtre har skrevet gripende ting om
at de nå «kjenner seg mange kilo lettere», «troens flamme har igjen begynt å
brenne», og de kjenner at de «kanskje kan klare å identifisere seg med
menigheten sin igjen» (gjengitt med tillatelse). La meg helt anonymt nevne noen
andre responser:
En
katolikk skriver: «Takk for ditt tydelige engasjement for å gi alle mennesker –
inkludert homofile – en bedre mulighet til å erfare Guds kjærlighet, og til å
leve det livet Gud skapte dem til». En lutheraner skriver: «Du bringer samtalen
inn på et nytt spor. Kanskje vi kan finne en løsning, med både
Jesus-begeistringen og bibeltroskapen intakt?» En ungdomsarbeider i
pinsebevegelsen skriver: «Takk for at du går opp veien for
mange av oss».
Fra Nordmøre kom denne takken: «Eg tenkte å
lese heile boka di før eg gjorde meg opp ei meining. No er eg på side 21
og eg vil berre seie deg at du gjev meg nytt håp, ny tru og forhåpentlegvis ny
kjærleik til Gud og folk. Tusen
takk! Eg les vidare - varm i hjartet.» En
pinsepastor skriver: «Jeg er glad du har erfaring med nordavind».
Så er det kommet brev fra mange homofile, deriblant medlemmer av Norsk Luthersk Misjonssamband, og også fra en eldre forkynner i NLM som til sin 85 årsdag ba barna sine om å skaffe ham en signert utgave av boken. Han var så takknemlig for at den var skrevet. Og nylig kom hilsenen som jeg satte særlig stor pris på, fra han som skrev at boken ikke bare var viktig. For ham var den blitt helt eksistensiell. Slike tilbakemeldinger gjør at den er verd arbeidet. Og så er det de som tydelig hevder at boken har reddet liv. Da var den kanskje verd å bli skrevet.
Foredrag i Lund kirke, 8. februar 2023