Gå til hovedinnhold

Samliv i lys av Bibelen og vår tid


«Må deres kjærlighet bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig» (Fil 1,9).

Merk dere ordene «innsikt» og «dømmekraft». De er viktige for meg og kan samles i et annet begrep: behovet for å utvikle en teologisk skjelningskompetanse.

Først et par ord om motivene mine for å være her: For det første at de høye skilsmissetall lenge har utfordrer meg. Alle relasjonsbruddene som dermed rammer tusenvis av barn hvert år, er vår tids store krise. Det har fått meg til å spørre etter hvilken grunn det er som bærer og hva det er som får oss til å leve gode liv, ut fra de forutsetningene vi er gitt når vi snakker sant om livene våre.

Så har jeg ønsket å bidra inn i et tema som – og det er viktig for meg å understreke – i første rekke omfatter de innenfor våre fellesskap som ikke tilhører den heterofile majoriteten. Bibelen sier at «for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, må alle lemmene ha samme omsorg for hverandre». Vi vet at det ikke har vært tilfelle. Jeg sitter med fortellinger om utfrysninger og sanksjoner som har rystet meg dypt inn i sjelen. I framtiden vil nok mange spørre: hvorfor var det så vanskelig for oss å innrømme at vi sviktet dem vi skulle ha stått opp for?

En tredje presisering: I boken Det trofaste samlivet har jeg ikke tatt for meg kjønnsdebatten i hele sin bredde. Jeg har hatt et mer avgrenset perspektiv. Derimot presenterer jeg noe av forskningen jeg har gjort, og jeg organiserer mitt innlegg ut fra det jeg kaller noen premisser, noen erkjennelser og dilemmaer og noen motiver og innsikter. Til slutt har jeg et særlig fokus på Romerne 1-teksten.

NOEN PREMISSER:

Gud er trofast kjærlighet: Det viktigste premisset for meg er å begynne med Gud. Sølvtråden i vår forståelse er at Gud er kjærlighet, eller mer presist: at Gud er trofast kjærlighet, slik Bibelen omtaler det. Dette er den fundamentale beskrivelsen av Guds vesen. Profeten Mika spør hva dette betyr for oss: «Hva er det Herren krever av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud». Og Johannes kvalifiserer dette som en unik kristen posisjon: «Hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud».

Den gudgitte kjærligheten: Den kristne forståelsen av kjærlighet er altså at den er gudgitt. Da må vi øve oss på å se mennesker med Guds øyne. Det betyr det at vi verken vil overprøve eller snakke ned det som er kjærlighetens eget uttrykk, når to mennesker erklærer at de elsker hverandre og tar konsekvensen av det, kanskje for resten av livet. Den største gaven et menneske er gitt ved skapelsen, er evnen til å elske. Det er en refleks av at Gud elsker oss alltid slik vi faktisk er.

Vår evne til å elske: Inspirert av at Gud er trofast kjærlighet, så holder kjærligheten oss fast i et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love hverandre troskap. Trygghetsfaktoren nummer én er at du er der når nødens time kommer.

Selv om vi lever under syndens vilkår i verden, så kan to som elsker hverandre bygge noe fint sammen. Jeg tenker at det er et godt budskap for en tid som denne. Jeg håper å kunne si det, med bakgrunn i mine egne snart 50 års personlige samlivserfaringer.

Å skape en troskapskultur: Jeg tenker at det å skape en trofasthetskultur er en etisk målsetting som er dypt forankret i den kristne tradisjonen. Det vil være et konstruktivt bidrag i en tid ellers preget av sterke motsetninger i synet på kjønn og seksualitet.

Poenget mitt er dette: Ved å definere noen posisjoner som trolig alle i et samliv kan gjenkjenne, spør jeg om det ikke nettopp er «det trofaste samlivet» som kan være den mest samlende rammen som bringer samtalen videre. Slik stimulerer vi alle til å være ansvarlige subjekter i eget liv.

Et samfunnsansvar: Kirkene har noen samlivsetiske ressurser til disposisjon som er kommuniserbare i det offentlige rom. Å skape gode rammevilkår for par er ikke mindre enn et samfunnsansvar. Det er i vår tid også en lengsel etter stabile og langvarige relasjoner. Dette premisset korresponderer dermed med mer allmenne betraktninger som gjør at etikeren i meg spør: Har vi råd til å la en sånn sjanse gå fra oss?

NOEN ERKJENNELSER

Samliv er skjøre konstruksjoner: Samlivsterapeut Sissel Gran sier at mange kjemper for sine parforhold. Alle samliv er skjøre konstruksjoner. Det å kunne velge hverandre bort, er blitt det moderne parets rett – og manges frykt. Men heldigvis så har vi også friheten til å la være å gå.

Spørsmålene blir dermed – midt i vår egen sårbarhet: Tar vi godt nok vare på hverandre? Hvordan kan kjærligheten bli til et felles livsløp som varer? Dette er det større bakteppet for at jeg skrev boken Det trofaste samlivet. En tydelig kristen samlivsetikk har så mange viktige ting å melde i møte med dem som ønsker hjelp til å reise troskaps-standarder som tåler et vindkast eller to.

Skyggesidene: En annen erkjennelse er at vi ikke lenger kan lukke øynene for de skyggesidene som tidligere tiders holdninger til homofili både innenfor og utenfor kirkene har bidratt til å skape: fortielsene og fornektelsene, selvforakten, skammen og tap av tro og kirkefellesskap. Og for noen: en kamp for å orke å leve videre.

Jeg har de siste tre årene fått innblikk i en vond virkelighet som har smertet meg. I tillegg kommer alle historiene fra de store kirkesamfunnene om mangeårig, systematisk misbruk og overgrep, noe som ha skapt en moralsk krise av dimensjoner. Resultatet er at den seksuelle orienteringen blir et gjentagende tema i skriftestol og sjelesorg. Ingen lever godt med en lære som ikke rommer livets realiteter.

Det utenforskap og den psykiske uhelse som har rammet homofile er dypt tragiske, og noe vi bør beklage. Vi må orke å lytte til disse vonde erfaringene. For de inneholder en smerte og dermed en visdom vi ikke kan unnvære. De skeive må kjenne at de dras til kirkene, ikke at de drives vekk fra dem. For vi lever alle med de samme drømmene om å kunne leve gode liv med den vi er blitt glad i.

Trøtte kristne ledere: En annen erkjennelse er at kristne ledere mister frimodigheten til å gi en tydelig samlivetisk veiledning. Spesielt krevende er det å gi den form for pastoral veiledning som sier at du er ute den dagen du innleder et trofast homofilt forhold. Det blir stadig vanskeligere å argumentere for en posisjon som i praksis inviterer til å opprettholde fortielser og til å skjule deler av ens identitet, med den uhelse det representerer.

En ny historisk situasjon: Så må vi må forholde oss til at synet på homofilt samliv er endret og har befestet seg i holdning og lovgivning. Dette er en ny historisk situasjon. Vi har fått innsikter som ikke nødvendigvis samsvarer med en lang (kristen) tradisjonshistorie.

Når åpenheten blir større, trer mennesker av kjøtt og blod fram. De får ansikter og navn. Kanskje tilhører de min egen familie og kanskje er de en del av mitt trosfellesskap. I årene framover vil vi trolig møte flere som fastholder sin kristne tro og som inkluderer sin homofile identitet som en integrert del av i sin egen livsfortelling.

Jeg tror vi tåler møtet med denne nye virkeligheten, så sant vi ikke kompromisser med de bærende etiske og teologiske verdiene som Bibelen og den kristne tradisjonen alltid har forsøkt å formidle. Denne nye virkeligheten er likevel krevende for kirkene. Det må vi alle ta på alvor. Jeg kjenner selv på noe av denne smerten.

Rom for en nyskapende forståelse? Med utgangspunkt i den store bibelske fortellingen om kjærlighet, så tenker jeg at det blir vanskelig å opprettholde tanken om at kjærligheten er forbeholdt bare den heterofile parrelasjonen som på grunn av reproduksjonen er tilkjent samtlige av kjærlighetens privilegier. Det har fått meg til å spørre om det er mulig å etablere en nyskapende forståelse av at også trofaste ikke-heterofile samliv kan gjenkjennes som en legitim kristen posisjon?

NOEN INNSIKTER OG MOTIVER

Hva er så mine viktigste innsikter i den teologiske konstruksjonen av samlivsetikken?

Min første og andre identitet: En viktig innsikt har for meg vært at det er ikke den seksuelle legningen som er bestemmende for vår identitet, men relasjonen til Gud. Det gir mening å skjelne mellom vår første og andre identitet.

Min første identitet er definert av Gud – jeg er skapt i hans bilde og har ukrenkelig verdi. Min andre identitet er knyttet kjønn og legning. Vi må klare å leve i fred med både vår første og andre identitet. En beslektet innsikt er at det å være skapt i Guds bilde handler i etisk og teologisk forstand om en gudbildelighet der mennesket som relasjonelt vesen fullt ut anerkjennes for det hun er, inkludert hennes seksualitet. I tidligere tider tiet man gjerne om sin andre identitet, begravde spørsmålene, gikk rundt dem, noe som førte til fortielser og skjulte liv. Det er en kultur jeg ikke ønsker å opprettholde.

Skjelningskompetanse: For det andre har jeg har i min forskning sett behovet for å utvikle den form for dømmekraft som gjør at vi skjelner tydeligere mellom trofaste parrelasjoner og de mer utprøvende former for livsstil som man kan finne for så vidt både i heterofile og homofile miljøer og som det alltid må reises et moralsk vern imot.

Det aktualiserer en annen innsikt: At vi må ta livsfortellingene til kristne homofile på alvor og forstå erfaringene deres i lys av kristen teologi. En av mine utgangsposisjoner er at det store flertallet av homofile i dag erfarer sine seksuelle preferanser som ikke selvvalgt. Derfor er det så mye som står på spill i deres liv.

Ekteskapets særstilling: En tredje viktig innsikt er at hovedmønsteret for reproduksjon og foreldreskap alltid vil være det heterofile ekteskapet. Det er det som er innenfor Bibelens horisont. Ekteskapet mellom én mann og én kvinne vil for en kristen alltid stå i en særstilling og ha en ubestridt majoritetsposisjon. Det bærer i seg både paktens storhet og ansvar. 

Det heterofile samlivet beholder både ekteskapets rettigheter og ansvar, selv om den juridiske adgangen til å gifte seg er blitt åpnet også for samkjønnede i en rekke land. Jeg kan heller ikke se at en inkluderende holdning til skeive vil svekke eller redusere kjønnspolariteten i det heterofile samlivet.

Noe av det mest interessante i tiden framover vil det være å drøfte om det er mulig å holde sammen en lære om ekteskapet som er forankret i den klassiske kristne tradisjonen, med et like bekreftende ja til dem som ikke har en heterofil seksuell orientering, og som enten velger å leve sølibatært eller leve et i et trofast samliv.

Skapelsestekstene – mer enn biologi: En fjerde innsikt er at skapelsestekstene rommer mer enn bare kjønnspolaritet, biologi og forplantning. De har også etiske og sosiale dimensjoner som peker i retning fellesskap, samarbeid og forvalterskap.

Når det heter at det ikke er «godt for mennesket å være alene», er dette et utsagn som trolig gjelder alle – også de som ikke er heterofile. Det tilsier at vi må vise både pastoralt skjønn og ta sjelesørgeriske hensyn i møte med dette komplekse bildet.

Den etiske profil: Så til mitt viktigste metaperspektiv: det kristne samliv bygger på en etisk profil som handler om hvilke verdier det er som fremmer god moralsk praksis. Kjærlighet, trofasthet, likeverd, samarbeid, vennskap og ansvarlighet er både visjoner og grunnstrukturer i samlivsetikken. De er fyrtårn og ledestjerner som vi kan manøvrere våre samliv i lys av.

Alt dette er ingredienser også i den paktstenkningen som ekteskapet alltid har bygd på og som representerer Guds gode ordning. Disse målsettingene gir oss verktøy til å skjelne, og de korresponderer med de kvaliteter som bærer Bibelens gener i seg. Den kristne samlivsetikken er i det hele tatt en «verdibørs» som sikrer den gjensidige omsorgen og troskapen, etablerer en vekstplass for kjærligheten, verner det mest sårbare, gir sosial forutsigbarhet og anerkjenner kjønnenes likeverdighet.

Samlivsterapeuter snakker også i dag om at varige relasjoner alltid bygger på de tre pilarene vennskap, forpliktelse og intimitet.

I tråd med kristen tradisjon: Jeg er overbevist om at det nettopp er etikken som best sikrer forbindelsen til den lange kristne tradisjonen og som også er det viktigste korrektivet i møte med de sider av samtidskulturen som står i motstrid til de verdier som tegnes for oss i Det nye testamente. 

Fordi Bibelen ber oss å leve sømmelig og å gjøre det gode (1 Kor 7), så er det logisk å hevde at det er det usømmelige livet som i teologisk forstand er synd. I lys av denne temadagen kan vi slå fast at synd først og fremst er brudd på de etiske samlivsverdiene.

Den moralske logikk: Med dette som bakgrunn tenker jeg at trofaste homofile samlivsformer kan fra kristent hold bli møtt med de samme utfordringer og forventninger som heterofile samliv møter: å stimulere til troskap og forplikte seg overfor den andre.

Slik kan kirkene utfordre alle – både heterofile og homofile – med den samme moralske logikk som handler om det vi kan ha et bevisst forhold til (etikken), og ikke det vi i utgangspunktet ikke så lett kan endre (identitet og orientering).

Evangeliet og Åndens frukter: I utvidet forstand handler den etiske profil om vår forståelse av evangeliet og Åndens frukter: Jesu budskap om betingelsesløs tilgivelse innebærer på samme tid et kall til en ny livsførsel, uansett legning. Jeg tenker at vi i framtiden må utvikle en samlivsetikk som er i tråd med sannheten om at det er på fruktene at god teologi skal kjennes.

Vi kan ikke framstille evangeliet som om det ikke har etiske konsekvenser og er uten noe kall etterfølgelse. Som kjent skriver Paulus at Helligånden fremmer bestemte frukter. Det er ikke så vanskelig å se hvordan flere av disse fruktene samsvarer med samlivsetiske verdier. Vi kan altså med frimodighet peke på visdommen som ligger i den kristne samlivsetikken. Og jeg tror vi etter hvert vil klare å bygge en bro mellom frontene, øke forståelsen og senke fryktkulturen.

ET CASE: ROMERNE 1, 21-32

La oss se på en tekst som har lagt premissene for mye av vår tidligere forståelse av homofilt samliv. Vi gjør det i lys av det jeg sa i starten om å vise teologisk skjelningskompetanse. En nærlesning av Romerne 1 viser at vi må være rimelig sikre på at det Bibelen omtaler, faktisk dekker det problemfeltet vi har oppe til drøfting. God teksttolkning har som kjennetegn at vi ikke foretar ukvalifiserte koblinger mellom kontekster som ikke uten videre er kompatible med hverandre og unngå tolkninger som blir for grovmaskede, generelle og upresise.

Så hva er den mest «bibeltro» tolkningen av Romerne 1? Selv om alle fagteologiske kommentarer hevder at denne teksten inngår i en bredere beskrivelse av hedningenes opprør mot Gud, så kommer vi ikke unna at dette er en ytterst radikal tekst. Den er egnet til å vekke vemmelse. For her stiller ikke bare apostelen en diagnose over den tilstand menneskeheten har havnet i.

Ett av symptomene på denne tilstanden, er en form for homoseksualitet som er løsrevet fra alle ansvarlige etiske rammer. Teksten sier at når vi ikke gir Gud den ære han fortjener, ender vi i dårskap. Vi foretar et usalig bytte ved at vi i stedet begynner å tilbe mennesker, fugler og krypdyr. Vi følger hjertets lyster, vi brenner av begjær etter hverandre, og vi vanærer kroppen.

Det er med andre ord en tekst om frafall, lyster, skammelige lidenskaper, promiskuitet, løgn, hor og utukt. Guds dom er å overgi menneskene til «en sviktende dømmekraft, så vi gjør slikt som ikke sømmer seg» (v. 28). Beskrivelsen glir så sømløst over i en lastekatalog, som handler om alt som ikke kjennetegner en kristen:

Vi får en beskrivelse av urett, umoral, grådighet og ondskap, misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet, sladder, baktalelse, gudshat og vold, for å nevne noe. Og så konkluderer Paulus med at «de som gjør slikt, fortjener å dø» (v. 32). Dette leder til handlinger styrt av et ukontrollert begjær som både trosser Guds vilje og ellers alle former for anstendig selvbeherskelse. Spørsmålet vi må bale med, er følgende? Er teksten en allmenn beskrivelse av homofilt samliv – eller krever den kan hende en bestemt fortolkning?

Tolkningsmulighetene: Vi står overfor flere tolkningsstrategier. Den mest upresise tolkningen er å tenke at denne teksten gjelder alle homofile uansett livsstil. Det tvinger oss i tilfelle til også å trekke inn 1 Kor 6, der Paulus snakker om å utøve kirketukt og bryte all kontakt med de mennesker som lever slik det beskrives i lastekatalogene, herunder homoseksualitet. Ifølge Paulus skal vi «ikke ha noe å gjøre med dem». «Vi skal drive det onde vekk fra oss».

Resultatet av en denne tolkningen ser vi utfolde seg i en del miljøer i verden i dag. Vi oppnår en hel del: Vi kan klare å gjøre menighetene til homofrie soner. Kostanden ved det er at vi blir irrelevante som samtalepartnere i det offentlige rom. Og vi står vi i fare for å speile de holdninger som ellers forekommer i vulgær-homofobisk propaganda, i både religiøs og politisk tapning, flere steder i både øst og sør.

Men det er ingen av oss som syns at det er særlig fristende å framstå som allierte av verken Putin eller Orban eller av det segmentet av afrikanske politikere og kirkeledere som i dag oppmuntrer samfunnet til å ta Rom 1, 32 på ordet: «De som gjør slikt, fortjener å dø».

Virkningshistorien av en slik tolkning av Romerne 1 er da også entydig: Stereotypiene og en fortidskultur som rammet alle homofile med straffeforfølgelse og moralsk fordømmelse, ikke bare de mest dekadente miljøene. Teksten bidro til å lokke fram det homoerotiske monsteret. For når ord som «vemmelse, avskyelig, skammelig, løgn, urenhet, usømmelig …», tegnes ut, så males det med en så bred pensel at vi tvinges til å spørre: Kan virkelig alle former for homofilt samliv passe til en slik beskrivelse?

Et ufravikelig premiss: Spørsmålet melder seg: Er det en bedre måte å være bibeltro på i møte med på denne teksten? Det er et ufravikelig premiss at det må være samsvar mellom den historiske konteksten og den virkelighet vi retter teksten imot. Det skal altså være en tilstrekkelig grad av likhet og relevans mellom de forhold som omtales og dem vi lar denne teksten ramme.

Hva er det Romerne 1 snakke om? Jeg spør med andre ord om hva som er rekkevidden for Rom 1. For heldigvis finnes det andre og mer adekvate tolkningsmuligheter. Når vi i dag drøfter forholdet til kristne homofile som vil leve innenfor rammen av trofaste relasjoner, vil vi se at denne teksten handler om noe annet. Vi står overfor to ulike kontekster om ikke uten videre kan harmoniseres. Rom 1 beskriver det selvnytende begjæret og ikke det mer nyanserte bildet vi i dag ser i samlivsetikken. Den troende tar kort og godt ikke lenger del i den type grenseoverskridende seksuell adferd som det her henvises til. Altså er det etikken som blir skjelningskriterium nr. én.

Karl Olav Sandnes: MF-teologen Karl Olav Sandnes sier da også at tekstene som er avvisende til homoseksuelle handlinger, i hovedsak er begrenset til en omtale av det seksuelle begjæret. De behandler ikke det langt bredere bildet av en livsstil der homofile etablerer ansvarlige samlivsrelasjoner.

En annen horisont: Den bibelske etikken er tydelig: Seksuell promiskuitet er utelukket innenfor den etiske profil som handler om å ta ansvar for den andre. Som en disippel av Jesus preges vi av helt andre verdier og holdninger. I møte med dette, er det nødvendig for oss å være bevisst på hva det er som er innenfor horisonten av Romerbrevet.

Ikke adressater: Hvis vi fortolker trofaste samkjønnede ved hjelp av Romerne 1, vil det på en urimelig måte ramme mennesker som lever i pakt med de etiske normer som Paulus ellers framholder i brevene sine. Mao: mennesker som er etterfølgere av Jesus og som har Den hellige ånd, kan ikke være adressater for denne teksten.

Forskeren Sarah Ruden: I sin bok om Paulus’ samtid (Paul Among the People) antyder Harvard-forskeren Sarah Ruden at beskrivelsen i Rom 1 kan ha sammenheng med den motbydelige homoseksuelle misbrukskulturen som Paulus møtte i de store bykulturene.

De homoseksuelle overgrepene rammet slaver og andre forsvarsløse unge gutter med lav sosial status. Overgrepene kunne finne sted når som helst og hvor som helst, ikke minst i Aten og Korint, noe som medførte alvorlige psykiske og fysiske skader. Ruden er overbevist om at det var denne kulturen Paulus beskrev både i Romerbrevet og i enkelte andre passasjer. Når han først skulle formidle hvordan det virkelige frafallet fra Gud artet seg, visste han ikke om noen kulturell fordervelse som var verre enn dette.

Kristne homofile – på sin side – gjør jo det motsatte av dette: De vil gjerne vil bli integrert i kristne kirker. Deres tro er ikke eksempler på frafall fra Gud, men heller på tilhørighet til Gud. Teksten er derfor ikke treffende for den sak den kristne samlivsetikken ønsker å fremme for alle: et samliv som bærer i gode og onde dager. Dermed må vi adressere denne type tekster i en annen retning:

Hva og hvem teksten rammer: Romerne 1 handler om et kulturelt forfall, utagerende seksualitetsformer og alle andre former for en uansvarlig livsførsel. En konsistent og sakssvarende tolkning er å hevde at tekstene omtaler holdninger og handlinger som er av en slik karakter at de faller utenfor rammen av et kirkelig fellesskap.

Det er en tolkning som samsvarer med den etisk profil og den moralsk logikk som Bibelen ellers tegner rundt samliv. Det er samtidig en konsistent tolkning som ivaretar Bibelen som norm og ledestjerne. Dermed må vi ta stilling til homofilt samliv på andre premisser – og på en bredere grunnlag – enn det Romerne 1 gir oss.

SAMTALENE FRAMOVER

I samtalene om samlivsetikken må vi klare å romme at dette berører mennesker som har et forhold til våre kirkefellesskap. Derfor må vi ikke konkludere for raskt og ukvalifisert. Kirkene må også ha i tankene at noen av deres egne barn og tenåringer i framtiden vil ha en legning som trekker dem mot samme kjønn. De må i framtiden slippe å bære på sin hemmelighet alene, men bevares i et miljø der de kjenner seg trygge og ivaretatt.

Og fordi samlivsetikken berører mennesker på måter som erfares dypt personlig og eksistensielt, egner den seg dårlig som en kirkepolitisk flaggsak eller som et testspørsmål på bibeltroskap. For vi lever alle sårbare liv. Vi har troen vår i sprukne leirkar.

Innenfor eller utenfor? Å sikre en god integrering av homofile i kirkene, handler om å vise respekt for enkeltindividers grunnleggende verdighet og integritet. Alle homofile skal kjenne seg trygge i sin gudstro. Alle monogame relasjoner fortjener derfor så gode rammer som mulig, og alle trenger de vår omsorg, støtte og forbønn.

I årene som kommer, kan kanskje heterofile og den del av den homofile befolkningen som kirken og menighetsledere har et særlig ansvar for, stå sammen om å forsvare verdien av det trofaste samlivet. Det hadde vært fint! For kirkene må gjenvinne den språklige frimodigheten i samlivsetikken. Uten den, fremmer vi bare den indre sekulariseringen av menighetsmiljøene våre.

Poenget mitt er: I stedet for å ha alt fokus på homoflagg, Pride og skeive teorier, kan vi øve oss på å tenke at homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det vokser fram en trofasthetskultur, ikke er tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men på et kristent liv. Et viktig kjennetegn for en som tror, er at livet i Ånden ikke drives av seksuelle instinkter. Bibelen sier at kroppene våre er Kristi lemmer og Åndens tempel, ikke objekter for andres begjær.

Til slutt: Det er interessant at store klassiske kirker som den anglikanske og den romersk-katolske nå tar initiativ til ulike varianter av forbønn og velsignelse av homofile samliv, ut fra tanken om at kirken ikke må diskriminere noen ut fra sivilstand, kjønn eller seksuell legning. Her gjenkjenner jeg både dømmekraft og skjelningskompetans.

Innlegg på fagdag i regi av SKN, Centralkirken, Oslo, lørdag 6. januar 2024