Tar vi godt nok vare på hverandre? Hvordan kan kjærligheten bli til et felles livsløp som varer? I sin bok Kjærlighet i hastighetens tid skriver samlivsterapeut Sissel Gran at mange kjemper for parforholdet sitt fordi det er en skjør konstruksjon. Det å kunne velge hverandre bort er blitt det moderne parets rett – og manges frykt. Dette er det større bakteppet for at jeg skrev boken Det trofaste samlivet.
Det
å skrive fram en etisk visjon for det trofaste samlivet, rotfestet i Bibelens
tekstunivers, åpnet også opp for et mer spesifikt motiv:
at visjonen også kan omfatte homofile som ønsker å stå opp for de samme idealene. Naturlig
nok er det elementer her som er gjenstand for debatt og kirkelig uenighet. Det
har jeg respekt for. Også jeg synes samlivsfeltet er vanskelig.
Bred
enighet
Både
parterapeuter og teologer er imidlertid enige om at kjærligheten er sølvtråden
i samlivsetikken. Jeg deler drømmen mange bærer på om at alle i framtiden skal
kunne leve et godt liv med den de elsker. Det
trofaste samlivet tar til orde for en samlivsteologi som er innenfor
horisonten av de normer, verdier og forpliktelser som er utviklet med
utgangspunkt i ekteskapet. Som kjent bygger det på en troskapspakt som fra
uminnelige tider har vært båret fram ved hjelp av kvaliteter som har hatt sin
forankring i kristen tro.
Jeg
har ønsket å framsnakke både kjærligheten, trofastheten, ansvarligheten,
likeverdigheten og det gjensidige vennskapet mot det bakteppet av
eksperimentering og usikkerhet som rår rundt samlivsformer og kjønnsidentitet.
Trofastheten gjenspeiler på en vakker måte den kjærlighetspakten Gud har
inngått med oss.
Trygghetsfaktoren
Kjærligheten
holder oss fast i et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love
hverandre varig troskap. Det er både dristig og risikofylt, fordi det innebærer
muligheten til å bryte, men også friheten til å la være å gå. Trygghetsfaktor
nummer én er at du er der når nødens time kommer. Selv om vi lever under
syndens vilkår i verden, kan to som elsker hverandre, bygge noe varig og fint
sammen. Det får både heterofile og homofile til å opptre som ansvarlige
moralske subjekter. Ingen er fritatt fra å bli utfordret av den etiske profil
som gjenspeiles i bibeltekstene.
Responsene
Når Vårt Land nå har bedt meg å reflektere over responsen
og mottakelsen boken har fått, er det noen tilbakemeldinger som framstår som
viktigere enn andre. Frikirkelighetens og lavkirkelighetens egne sønner og
døtre har uttrykt at de etter å ha lest «kjenner seg mange kilo lettere»,
«troens flamme har igjen begynt å brenne», og de tror at de kanskje kan klare «å
identifisere seg med menigheten sin igjen» (gjengitt med tillatelse).
Også fra en rekke andre kirker har det kommet
takknemlige tilbakemeldinger. En eldre mann som har vært engasjert i Norsk
Luthersk Misjonssamband hele sitt liv, ønsket til sin 87-årsdag at barna skulle
skaffe ham en signert utgave. Andre har uttrykt at boken ikke bare er viktig,
men helt eksistensiell for dem.
En klassisk tilnærming
Fra
annet hold hevdes det imidlertid at innholdet bryter med sentrale sider ved klassisk
kristen samlivslære. Andre, derimot, mener at boken er konservativ i omtrent
alle spørsmål som har vært viktige for mennesker som tenker tradisjonelt om
samlivsteologi. En teolog slo forleden fast at boken tydelig framholder det
heterofile ekteskapets særstilling. De bibelske kjønnsmetaforene opprettholdes,
og foreldreskap og forplantning sees i relasjon til ekteskapet. Bibelen holdes
høyt. Tosomheten og trofastheten løftes fram som rammer for samlivet. Boken
målbærer ingen radikal kjønnsideologi og oppløser ingen tradisjonelle normer.
Når
boken i tillegg argumenterer for at det trofaste samlivet mellom homofile
vanskelig kan være i tråd med et bibelsk syndsbegrep, er det fordi det inneholder
de etiske kvalitetene som Bibelen løfter fram som ledd i en ansvarlig, kristen
livsstil. Synd bryter mennesket ned og har andre kjennetegn. Å mene at
bibeltekstene som omtaler homoerotikk rammer trofaste og forpliktende samliv,
er å gå ut over det tekstene selv inneholder. På den annen side, når Bibelen fordømmer
uetisk og syndig livsførsel på det seksuelle området, må det gjøres gjeldende
overfor både heterofile og homofile.
Tekst og tolkning
Det
er altså mulig å foreta en teologisk gjennomtenkning av homofilt samliv med
utgangspunkt i de verdier og forpliktelser som klassisk tro alltid har stått
for. Jeg har forsøkt å påvise at de aktuelle tekstene trolig best beholder sin
autoritet når de leses i tråd med det de reelt beskriver: samlivsformer og
livsstiler som er løsrevet fra den trofasthetsetikk som alle relasjoner
bør utfordres på, og som det er kirkenes mandat å framholde. Ikke minst lar
Romerne 1 seg best forstå når vi leser teksten i lys av det den faktisk
omtaler: det dekadente, utagerende og tøylesløse begjæret.
Vi
kan ikke sette likhetstegn mellom et trofast heterofilt eller homofilt forhold
av i dag med den form for atferd som tillot en romersk mann å forgripe seg på
sin mannlige slave, for deretter å gå inn til sin kone. Tekstene er i det hele
tatt ikke treffende for den sak den
kristne samlivetikken ønsker å fremme: et samliv som bærer i gode og onde
dager.
Myndiggjøre
og inkludere
Kristne
med en ikke-heterofil orientering er individer med drømmer, lengsler og tro,
akkurat som alle andre. Vil
de bli bønnhørt når de uttrykker i sin hjemlengsel tilbake til et aktivt liv i
tro og tjeneste? En bedre inkludering må etter mitt skjønn gå hånd i hånd med
en vilje til en teologisk nytenkning som både fastholder de sentrale elementene
i klassisk kristen samlivsetikk, men som likevel ikke går ut over de rammer som
tekstene selv setter.
Det
er i dag en voksende bevegelse av konservative kristne som ønsker en mer nyansert
skjelning mellom hvilke samlivsformer som er berettiget en kirkelig støtte.
Felles for disse miljøene er at de peker på de etiske troskapsidealene. Den
posisjonen som representerer en reell inkludering, erkjenner at homofili sannsynligvis
må inngå i den variasjonsbredden som ser ut til å finnes innenfor
menneskeslekten som art.
For
det andre anerkjenner den som et etisk gode at homofile kan få leve sanne liv innenfor
rammen av de kirkelige fellesskapene, på lik linje med hva alle andre har
anledning til. Når kirkene bekrefter at de etiske troskapskvalitetene også må
kunne gjelde likekjønnede relasjoner som en legitim kristen posisjon, unngår de
å operere med ulike etiske standarder. Vi kan ikke pålegge noen byrder som andre
slipper å bære.
Tro
og tjeneste
Et
tredje aspekt: I de frikirkelige og lavkirkelige miljøene er det personlige
engasjementet og de frivillige tjenestene både motor og hjerte. Tro og tjeneste
går gjerne hånd i hånd. Hvordan er det for frikirkelige homofile å høre at de
kan være medlemmer, men de kan ikke ha en tjeneste dersom de realiserer sin
kjærlighetslengsel? Hvis vi tror at det fortsatt er plass for dem ved Guds
hjerte, har de en selvsagt plass i kirkene også. Alle som tilhører Kristus ved
troen og dåpen, kan inneha tjenester i det lokale trosfellesskapet, og ellers
ut fra kompetanse, evner og gaver. Det er trolig noe kirkene kommer til å bli
målt på i årene som kommer.
Integritet og verdighet
Å
sikre en god kirkelig integrering av alle handler om å vise respekt for
enkeltindividers grunnleggende integritet og verdighet. Også mennesker med en
ikke-heterofil legning har behov for å forankre sin identitet i den gode tanken
om at de er skapt i Guds bilde. Ingen faller utenfor denne bestemmelsen. Går
det an å håpe at i årene som kommer, kan heterofile og homofile stå sammen om å
forsvare verdien av det trofaste samlivet?
I
stedet for å fokusere på homoflagg, Pride og paroler kan vi anerkjenne at
homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det vokser fram en
trofasthetskultur, ikke er tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men på et
kristent liv. Et viktig kjennetegn for den som tror, er at livet i Ånden ikke drives av seksuelle instinkter.
Kroppene våre er Kristi lemmer og Åndens tempel, ikke objekter for andres
begjær.
I
framtiden må vi utvikle en samlivsetikk som er i tråd med visdommen som sier at
det er på fruktene at god teologi skal kjennes.
Publisert i Vårt Land, 30. desember 2021