Ingen av oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til å tenke etter hva vi faktisk står sammen om.
I en tid
med økende polarisering, interessekonflikter og nasjonalisme, kommer idealer
som fremmer forsoning og dialog under press. Det kan se ut som om enkelte
kirker er blitt mer opptatt av å markere sine egne revir. I enkelte medier er
debattnivået urovekkende lavt. Det er blitt lettere å påpeke andres feil og
svakheter. Mange er bekymret for at det tillitsfulle samarbeidet som
møysommelig har vært bygd opp mellom kirkene, skal gå tapt. Hvis
enhetstemperaturen faller, dras vi fra hverandre og avstanden mellom kirkene
blir større.
Når
demokratiske verdier og internasjonal rettsorden tråkkes ned, reagerer også
kristne ledere. Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen (SKKB) har
lagt ned sitt dialogarbeid etter at krigen i Ukraina brøt ut. Biskoper i nord
fordømmer både krigshandlingene og de nære båndene som den russiske kirken har
til regimet i Kreml. Når staten og kirken bruker hverandre gjensidig for å
legitimere krigshandlingene og når ortodokse brødre slåss mot hverandre, så er
ikke det noe vakkert syn.
Spørsmålet
blir påtrengende: Går vi mot en økumenisk vinter? Er den kristne enhetstanken i
krise? Hvordan gjenvinner vi visjonen om at kirken dypest sett er én?
Bedehuset bortenfor
pinsemenigheten
Når
kirkelige toppledere svikter og perspektivene smalner, er jeg glad for å kunne
se sporene av en annen enhet. Den som vokser fram nedenfra.
For noen år
tilbake deltok jeg i en konferanse i Finland i regi av den økumeniske
bevegelsen Global Christian Forum. Ledere fra mange kirker møttes til samtaler
og fellesskap. En ettermiddag gikk jeg en lang tur sammen med en ortodoks prest
fra Hviterussland. Vi delte våre troshistorier og åndelige erfaringer.
Plutselig slo presten armene sine rundt meg og utbrøt: «Takk! Men du er jo
ortodoks!» Det var så mye ved min fortelling som han kjente seg igjen i, til
tross for forskjellene mellom oss. Dette sier noe om økumenikkens vesen: Den er
der selv om den ikke alltid er så synlig. Man må bare grave dypt nok og lytte
med hjertet.
Jeg var
bare 17 år da jeg dro hjemmefra og til Værøy i Lofoten som nyslått evangelist.
Like bortenfor pinsemenigheten lå bedehuset. Der kom en liten indremisjonsflokk
sammen til møte. Jeg gikk gjerne dit og ble snart en gjest som ikke ville gå.
Her fant jeg igjen den samme troen, den samme inderligheten og det samme rike
livet i Gud som jeg kjente igjen fra min egen trostradisjon. Det var noe mer
lavmælt, men like ekte. Og jeg skjønte snart at de hadde innsikter og skatter
som min egen tradisjon kunne trengt å få del i.
Pinsemenigheten
var min åndelige mor, men trosfamilien min var likevel større. Jeg hadde flere
nære slektninger enn jeg var klar over. Og jeg kjente meg rikere: Dette var jo
også mitt folk! For Ånden er ikke porsjonert ut i prosenter, men er gitt alle
troens barn. Da flyttet bedehuset inn i hjertet mitt.
100 år med
samtaler
Drømmen om
kirkens synlige enhet har preget den økumeniske historien. Ikke uten
grunn: Man tenkte at enheten burde manifestere seg og skape nye former for
samarbeid. Slik kunne gamle fordommer bygges ned. Man ville få bedre innsikt i
andres tro og kanskje til og med overvinne historiske splittelser. Noen av de
økumeniske drømmene var urealistisk høye. Andre er blitt mer enn oppfylt.
Etter 100
år med samtaler mellom kirkene trer det fram et tydelig bilde: Økumenikk er
mer enn det som er framforhandlet i teologiske dokumenter, fellesuttalelser og
samarbeidsavtaler. Vi responderer økumenisk når vi tar del i sentrale kristne
praksiser som gudstjenestefeiring, diakoni og misjon. Økumenikk er blitt
synlig, men på nye måter. Kan det være at påstanden om en økumenisk vinter er
overdrevet?
Da
forsøkene på å forme en læremessig enhet stagnerte og de mest optimistiske
enhetsvisjonene ikke ble realisert, begynte økumenikken like godt å vokse fram
nedenfra. Det er et faktum at menigheter ikke lenger er like homogene
som de engang var. Ulike trosuttrykk og spiritualiteter lever i dag side om
side – ofte i samme menighet. Åndens vinder har altså blåst på andre måter enn
det mange kirkelige byråkrater så for seg i økumenikkens barndom.
Å tro
sammen
At det i
dag vokser fram mer hybride kirkelige identiteter fordi mennesker med
forskjellige kirkebakgrunner verdsetter gullet i andres tradisjoner, er blant
de mer overraskende fruktene av et århundre med økumeniske samtaler. Et
eksempel: I den menigheten jeg tilhører – Filadelfiakirken i Oslo – er det hver
søndag fire gudstjenester. To av dem samler troende fra hele spekteret av
kristne kirker. De færreste er formelt medlemmer av den kirken som likevel i
praksis er blitt deres åndelige hjem. Det de hører av forkynnelse og gjør av
trospraksiser, er likevel noe som de gjenkjenner som felleskristne kilder.
I noen grad
kan den økumeniske bevegelse ta æren for dette, ettersom den i sin tid bidro
til å skape mange gode møteplasser og varige relasjoner. Ingen går uberørt fra
møtet med den andres ansikt. Flere og flere skjønte at det å tro, er noe vi i
grunnleggende forstand gjør «sammen med alle de hellige» (Ef 3,18).
Aldri har
kontaktflatene mellom kirkene vært bredere enn de er i dag. Aldri har
kunnskapen om hverandre vært større. Noe skjedde da økumenikken nådde det
kirkelige grunnfjellet. Når jeg innser at kirkens enhet er et teologisk
faktum, og ikke er et fjernt mål langt der framme, er det klokt å definere seg
ved hjelp av det som forener, ikke av det som skiller. Dermed er det heller
ingen krise at kirken trolig i en viss utstrekning alltid vil komme til å være
et fellesskap av uenige.
Stadig viktigere
å fastholde posisjoner
En av
årsakene til at noen likevel tror at en økumenisk vinter er på vei, er at det
virker som om det er blitt stadig viktigere for enkelte kirkeledere å løfte
fram sin egen kirkes særpreg, forsvare skanser og fastholde posisjoner, enn å
være del av en helhet som er større. I seg selv er det naturligvis ikke noe
galt i at kirkene fremmer sin konfesjonelle identitet. Det er bra å være
bevisst sin historie og sitt oppdrag. Men trolig er det nettopp kirkeledere og
debattanter som er mest opptatt av hva det vil si å være katolsk, luthersk
eller pentekostal. Andre vil hevde at det viktigste er hvordan jeg kan være en
god kristen midt i dagens verden.
Å være
opptatt av konfesjonell identitet, trenger ikke å bli noe eksklusivt og
innsnevrende, slik tilfellet er med en konfesjonspolitikk som er basert på
frykt og grensemarkeringer. Konfesjonell tilhørighet står ikke i veien for
økumenisk åpenhet. I alle de kirkene som lar seg definere ved hjelp av de
oldkirkelige bekjennelsene, gjenfinner vi hos hverandre det samme ene
evangelium.
For mange
år siden skrev den lutherske teologen Oscar Cullmann at mangfoldet av kirker
ikke står i veien for den enhet som Ånden skaper. Tvert imot kan mangfoldet
sies å være en frukt av Den hellige ånd og nødvendig for at enheten ikke skal
forveksles med uniformering og likhetstvang. Cullmann tenkte seg at kristne i
hovedsak er enige om det mest vesentlige i kristen teologi. Enheten er med
andre ord en gave som er gitt oss av Gud.
Cullmann
hevdet også at alle kirker har sine spesifikke åndelige gaver, karismaer,
som de bør ta vare på, foredle og dele. De er en verdi som andre kirker kan
trenge. Ingen skal måtte oppgi sin egenart for homogenitetens skyld. Innenfor
alle kirker er Kristus nærværende. Kanskje har én kirke medisinen en annen
kirke trenger å leges ved hjelp av. Slik blir vi hverandres fornyende kraft og
en kilde til bedre å forstå.
Slik kan vi
skape samhold
Hvilke nye
og varme økumeniske vinder er det som kan ta oss videre inn i det 21. århundre
og hindre at kuldegradene setter seg fast mellom oss? For det første vil
økumenisk gjestfrihet være en grunnleggende kvalitet vi bør kunne forvente å
finne hos alle kirkelige ledere (Kol 3,14). Den sveitsiske pinseteologen
Matthias Wenk understreker at enheten ikke nødvendigvis oppnås gjennom
læremessig enighet, men heller ved at kristne aksepterer og «mottar» hverandre,
slik de selv en gang ble mottatt av Gud. Enhet handler mer om kjærlighet enn om
sammenfallende teologi, mer om etikk enn om dogmatikk.
For det
andre vil det være nødvendig med en viss postmoderne fleksibilitet. Den kan
kombineres med at kirkene med tydelighet formidler frelseshistorien og andre
teologiske kjernesannheter. Det fleksible ligger i at vi erkjenner at det
mellom kirkene har utviklet seg ulike teologiske «dialekter» som gjør at flere
stemmer høres side om side. La oss ikke glemme at det nettopp er i de krevende
tidene at samtalene mellom kirkene må være åpne og relasjonene holdes varme,
understreker den amerikanske teologen Amos Yong.
Ingen av
oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til
å tenke etter hva vi faktisk står sammen om. Det gir oss blikk for et landskap
som er større.
For det
tredje er det mulig å tenke at kirkelige ulikheter ikke er et uoverstigelig
problem for kirker som er trygge og klare på hva som er deres oppdrag i verden.
Ifølge den katolske teologen James J. Buckley er det ingen økumeniske
bevegelser som ikke er blitt initiert av Den hellige ånd. Vi responderer på hva
Ånden sier og gjør midt i den verdensvide kirken.
En enhet
som stikker dypere
Både mellom
enkeltindivider og mellom kirker er det en Åndens enhet som ikke lar seg
begrense av det som ellers har blitt institusjonalisert og sementert gjennom
kirkens lange historie. Den store katolske pneumatologen Yves Congar sa ofte at
Ånden kan bygge broer over de splittelser som i århundrer har preget kirkene.
Ånden former nye virkeligheter og skaper nye reformer, relasjoner og nettverk.
Gårdagens kirkeskiller skal ikke få lov til å definere hvordan framtidens kirke
skal være.
Den
økumeniske historie har lært oss at det som ikke leder i retning av tilbedelse,
diakoni og misjon, lett blir en akademisk og livsfjern øvelse som har begrenset
interesse. Det er når vi inkluderer innsikter fra hverandres tradisjoner,
trosreiser og livserfaringer at vi utvikler enheten nedenfra.
Til tross
for at kirken som Kristi kropp i verden er splittet, får vi et glimt av kirkens
dype enhetsgrunn hver gang den kristne bekjennelsen høres på leppene til troens
folk. Den enheten Jesus en gang ba om, er aldri langt borte. Den finnes som en
lengsel i oss alle, og den er til stede i mangfoldet av gudstjenesteformer og
kristne praksiser. Derfor tør vi å overskride noen av de grenser vi har arvet,
tråkke opp noen nye spor og lytte til hva Ånden sier til oss i dag. Det gir en
enhet som ikke bare er bredere, men som også stikker dypere.
Forventning
til kirkeledere
Jeg
forventer at kirkeledere i framtiden skal være tydelige forbilder i å fremme
kristen enhet. Hvis ikke, svikter de det bildet av kirken som alltid er større
enn deres egen innhegning.
For om vi
liker det eller ikke: det er summen av alle kirkesamfunn som utgjør den
verdensvide kirke. Når den uttrykker sitt brustne halleluja, inkluderer det
både konservative, liberale og radikale stemmer. Uenigheten kan være betydelig,
men vi befinner oss i et tros- og dåpsfellesskap som gjør at ordene fra den
svenske økumenen, kirkelederen og fredsaktivisten, Natan Söderblom, fremdeles
er høyaktuelle: «Det er ikke ett som forener oss – det er én, Kristus».
Publisert i Vårt Land, 30. april 2022