Å være en kristen er noe vi håper kan vare lenge. Troen skal tåle noen lavtrykk i livet. Den kan ikke være avhengig av at jeg befinner meg i salighetens boblebad 24 timer i døgnet.
Vi spør derfor: hva er det som skaper en bærekraftig tro? Avhenger det av meg alene? Handler det om oppvekst og flaks? Er det hardt arbeid? Hvordan ser et disippelliv ut i 2017? Og hva er min fortelling, jeg som nå er kommet inn i mitt livs september eller der omkring?
Jeg slipper deg …
Det finnes også andre fortellinger: For en tid tilbake utga
Eskil Skjeldal boken Eg slepper deg utan
at du velsignar meg. Vi har vært kolleger. Han har vært prest. Så sluttet
han å tro. Boken er ei intens lesning om livskrisen som oppstår når troen
svikter, når et ekteskap havarerer, når en nær venn rykkes bort, og når
bønnesvarene uteblir. Boken konfronterer oss med en eksistensiell kamp: Finnes
Gud? Hva er det å tro?
Dette er den moderne versjonen av Jakobs kamp med Gud. Den
gangen sa Jakob etter sin nattlige konfrontasjon: «Jeg slipper deg ikke uten at
du forlater meg» (1 Mos 32,26). Det gjorde imidlertid Eskil, og det er en ærlig
sak, men også en trist fortelling. Og det tvinger oss til å gå noen runder i
egne liv. Er jeg en kristen fordi jeg får det til? Eller handler det om noe
helt annet?
Aldri alene!
For noen år siden hadde forfatter Ralph Ditlef Kolnes og teologen
Notto Thelle en brevveksling om troen. Den ble gjengitt i avisen Vårt Land.
Kolnes skrev følsomt og gjenkjennende om lengselen etter Gud:
Lengselen
overlever Guds fravær. Men i dypet av dette tomme rommet ligger en anelse: at
langt utover alle solemerker, langt bortenfor det sannsynliges siste grenser,
makter bønner fra urolige sjeler å nå fram til sin hemmelige adresse og si:
«Fader vår, du som bor i himmelen».
Og når disse to
møtes – vår gudslengsel og hans lengsel etter oss – når disse to møtes i
korsets krysningspunkt, da flommer lyset mot oss. Som evangelium. Om jeg skulle
gi et svar på det som gir meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et
langt livs vandring, da er den korteste formelen dette: Aldri alene!
Er vi her, kan hende, på sporet av et svar? Aldri alene! Slik
taler Åndens folk.
Disiplenes
fortelling
Men først, slå følge med meg til noen særegne kapitler i
Johannesevangeliet. Kapitlene 14 til 17 er unike i den forstand at det bare er her
du finner den bestemte kommunikasjonen som Jesus hadde med vennene sine i
dagene før korsfestelsen. Disse samtalene var avgjørende for det som gradvis
ble en vending i disiplenes relasjon til Jesus. De er alle slitne etter å ha
gått den lange veien fra Galilea og opp til Jerusalem. De kjenner på stemningen
i byen. Noe er i gjære. Og så hører de ord fra Jesus som de ikke hadde hørt før,
og som nå gjør dem redde:
«Dit jeg går, kan dere
ikke komme», er den første, litt kryptiske,
meldingen han gir dem en kveld de sitter og kjenner på den rare stemningen. De
ser på hverandre, og Jesus vet hva de tenker. Så legger han til:
Men jeg gir dere et nytt bud. Dere skal elske hverandre
etter modell av min kjærlighet til dere. Slik skal de som er rundt dere skjønne
at dere er mine etterfølgere. De skal kort og godt se det på omsorgen dere har
for hverandre.
Hvorfor sier han dette? tenker Jakob og Andreas. De
tenkte ikke at dette faktisk var et av de første skissene Jesus tegner av det
som senere skulle bli klodens mest forunderlige, slitesterke, men også sårbare,
fenomen i verden: det nye fellesskapet av troende som skulle kjennetegnes av at
Jesus ikke lenger var hos dem rent
fysisk. Dette var en ny tanke for dem. De står med andre ord foran et helt nytt
kapittel i livene sine, noe de kanskje ikke hadde rukket å tenke på. Tiden de
hadde vært sammen med Jesus hadde gått så fort. Hva er tre år, egentlig, i
denne sammenheng? De så jo for seg et helt liv sammen med ham! De hadde fulgt
kallet. Var det hele nå over? Et kritisk øyeblikk hadde inntrådt.
Når det uvirkelige
skjer
Det uvirkelige blir bare stadig mer påtrengende: Jesus
skal forlate dem, og han kommer nå med stadig nye hint om dette. Vi aner at
Jesus kjemper for at det som nå tvinger seg fram, ikke skal være fortellingen
om nedrigging av et religiøst prosjekt, men starten på noe mye større. Derfor
er ikke Jesus opptatt av sin egen skjebne disse dagene. I stedet bruker han
tiden sammen med disiplene i en bestemt hensikt: å gjøre sin relasjon til dem uavhengig av det fysiske nærværet av ham.
De kunne imidlertid ikke se for seg noe annet enn at han
var sjefen, de var etterfølgerne. Men om noen dager skulle noen usikre disipler
måtte stå fram som modne apostler. Visst er dette skjebnetunge dager, og spørsmålet
var: Ville han makte å fordype sin relasjon til dem, samtidig som han annonserte
sin avskjed? Dette er bakgrunnen for at Jesus i grunnen sier ja, takk begge
deler!
Ja, jeg kommer til å dra hjem til min Far, men jeg vil
komme tilbake, og da i en annen form – en annen substans: Ikke som kropp, men
som kraft. Ikke som en som bare må være ett sted av gangen. Når jeg kommer
tilbake, vil jeg være hos dere alle, på alle steder og til alle tider,
samtidig. Jeg skal bryte geografiens begrensninger og tyngdekraftens lover. Jeg
skal komme i globalt format. Jeg skal komme som et universelt nærvær.
Et skrøpelig
byggemateriale?
Jeg frykter nok at mye av dette var vanskelig å forstå,
for å si det forsiktig. Samtidig tegner Bibelen
et ærlig bilde av hvor sammensatt denne flokken av Jesustroende var. En av dem
gikk med planer om å ikle seg forræderens kappe for å vinne seg noen
sølvmynter. En annen ville åpent komme til å nekte for at han overhode kjente
Jesus. En tredje gled inn i tvilens mørke. Og under Jesu tyngste natt – da de
ble bedt om å våke og be – sovnet de og sviktet kollektivt. Et skrøpeligere
materiale å bygge framtidens kirke på, er det vanskelig å tenke seg.
Jesus forsøker seg med noen oppmuntringens ord: «La ikke hjertet bli grepet av angst … for
dit jeg går, vet dere veien (Joh 14,1,4). Tomas kommer med en nokså logisk innvending: Men vi vet jo ikke
hvor du har tenkt deg, og da vet vi jo heller ikke veien dit. Hallo, Jesus!
Da gjør Mesteren et nytt forsøk: Tomas, veien jeg
snakker om, er ikke sånn dere tenker dere at den er. Du finner den ikke på
Google Maps. Det er jeg som er veien.
Dere skal ikke reise noen steder. Forsøk å tenke dypere og større! Saken er den
at når jeg blir borte, så skal dere få noe annet i stedet, noe som aldri skal
komme til å forlate dere. Når jeg ikke er hos dere, er det bare verden som ikke
lenger ser meg. Dere skal se meg igjen, på en ny og bedre måte. Jeg har ikke
tenkt å etterlate dere foreldreløse (fritt etter Joh 14).
Når
preposisjonene taler teologisk
Så tar Jesus dette enda et steg til. Han begynner å
antyde at det vil finne sted en stafettveksling. At det er noen roller som skal
byttes om. For det er et oppdrag som skal realiseres. Men først er tiden kommet
for å ta i bruk et lite ord på bare én bokstav. Små ord kan som kjent rommet
store innsikter. Det gjelder den lille preposisjonen «i». Jesus sier: «Når jeg forlater dere, er det for å bli i
min Far, slik dere er i meg og jeg er i dere» (Joh 14,20).
Med et fint ord heter dette internalisering. I følge Stor Norske Leksikon er det
en «psykologisk prosess
hvor ytre normer, ideer og andre personers innstillinger og egenskaper som
opprinnelig ikke finnes hos personen, opptas og oppleves som del av personens
selvbilde.»
Det var dette disiplene til Jesus sto midt oppe i disse
dagene. Det nye kapitlet i disiplene liv handlet om å transformere en ytre
fascinasjon til å bli en indre relasjon; en dyp overbevisning. Den som skulle komme
til å bli deres nye identitet. Det er dette som er bakgrunnen for at Jesus nå sier:
«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal
elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Jo 14, 23).
Er det ikke vakkert? Stein på stein legger altså
Jesus grunnlaget for det nye taktskiftet, den nye dagen i disiplenes liv. Det
som skal gjøre noen usikre disipler til modne apostler. Legg merke til at den
lille i-en nå kommer på løpende bånd: Bli
i meg, bli i min Far, bli i vintreet, bli i mitt ord, bli i min kjærlighet, bli
i min glede, jeg vil bevare dere i mitt navn, det dere ber om i mitt navn, det
skal dere få.
Taktskiftet og
stafettvekslingen
«Så kjære disiplene mine», sier Jesus. «Det presser seg fram et taktskifte! Noe større er på
gang! Slusene skal åpnes på vidt gap! Dere tolv skal komme til å vokse og vokse
og vokse. Denne lille arameisk-talende jødisk gruppen av tollere og fiskere som
dere er skal bli et fellesskap av Jesustroende som kommer til å snakke alle
verdens språk og befolkes av alle stammer og folkeslag. Og den dagen når jeg
kommer i nytt format, skal gleden komme som er vårflom inne i dere, og jeg
lover dere at ingen skal makte å ta gleden fra dere.»
Vi vet at enhver stafettveksling er en
kritisk fase. Enten det er på idrettsarenaen eller i livet. Overgangsfasene.
Det å flytte hjemmefra. Det å endre på noe kjent og trygt. Bryte opp og starte
på et annet nivå. Det er ikke enkelt, men ofte nødvendig for å komme videre.
Tillat meg å bruke et eksempel: Har du
oppfanget hvordan høydehopp har utviklet seg som idrettsgren? Opprinnelig hoppet man over listen med samlede bein. Alle skjønner
at man ikke kom så høyt da! I 1890-årene ble saksestilen lansert, der hopperen først svinger det ene beinet over listen og
deretter resten av kroppen. Krevende, men man hoppet likevel litt høyere. Så
ble den amerikanske rullestilen lansert i 1911.
Fra 1936 kom dykkstilen, hvor man passerte listen med hodet først og brystet ned. Men man
kom likevel omtrent 20 cm høyere med denne stilen. Og så, i 1971, ble floppen
introdusert. Enda en ny og bedre måte å hoppe på. Med den satte kubanske Javier
Sotomayor verdensrekord på 2,45, en rekord som ennå gjelder, satt for nesten 25
år siden.
Lærdommen er: vær åpen for at nye innsikter ofte er den
eneste veien til framgang.
Ingen vei tilbake
For disiplene var det heller ingen vei tilbake. Påskekvelden sto han foran dem. De hadde
bak seg noen dramatiske dager. Nå var dørene stengt. De forsøkte å summe seg
etter det som hadde hendt. Kanskje gjenfortalte de for hverandre det han hadde
sagt for noen dager siden. Nå kom Jesus og demonstrerte for dem en ny
virkelighet, at han ikke lenger hindres av noen fysiske begrensninger. Han bare
er der midt i rommet med sitt nærvær og sin fredshilsen. Så løfter han hendene
over dem, puster dypt ut og sier: «Ta
imot Den hellige ånd!»
Så legger han stafettpinnen i hendene deres, gir dem
nøkkelmakten til både å tilgi og å fastholde synder. Oppdraget kommer med disse
ordene: «I mitt navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle
folkeslag … Se, jeg sender over dere det som min Far
har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det
høye» (Luk 24,49).
Det er ikke til å ta feil av: alt
skulle ikke stå og falle på dem: Troen skulle ikke være deres prosjekt alene.
En ny virkelighet ville bryte fram.
Kraften fra det høye
Og halvannen måned etterpå kommer den,
kraftutrustningen. Pinsedag gjør dem til en kirke av fortellere og til ledere
med apostolisk autoritet. De blir alle omsluttet
og dynket med Ånden, den nye dåpen. Den som beruste sjelen med sin uendelige
mildhet.
Dermed er vi introdusert for en
dimensjon i den kristne tro som ble helt uunnværlig for den første lille
flokken av Jesustroende, og som kirken siden ikke har kunne leve uten: nærværet
av Jesus i Den Hellige Ånd. Det var dette som gjorde at de kunne «flytte inn i
Jesus» og som gjorde at Jesus flyttet inn i dem. Dette nærværet ble dynamoen i
det nye felleskapet. Og det gjorde dem også til et fellesskap som tålte den
tøffe motstanden som siden viste seg å skulle komme.
Innlagt vann
Dere vet, det har vært tider i Norge da vann måtte bæres
inn i hjemmet. Den gang da bad var et luksusgode, og slitne husmødre lå på
knærne og skrubbet gulvene. Så kom et vidunderlig framskritt: det innlagte
vannet! Trøtte kropper kunne rette ryggen og velsigne det som nå kom rett ut av
kranen, uten begrensninger og bare ved hjelp av en håndbevegelse.
Det innlagte vannet er også en måte å forklare pinsen
på. Vannet er bildet på Ånden som gir troen liv. Foran en kvinne utenfor
landsbyen Sykar sa Jesus at den som drakk av det vannet han ville gir, skulle
aldri tørste. Det ville bli en kilde til evig liv. Senere kom Jesus til
Jerusalem og snakket om troen som skulle være som en strøm av levende vann som
skulle komme fra kilder innenfra.
Etter pinsedag har den troende fått innlagt vann. Urkirken
ville ikke ha forstått et moderne begrep som å være «en åndsfylt kristen». Det er
som å si «en norsk nordmann». Å være en kristen, var å ha Ånden. Uten denne
innsikten blir tro og teologi fort et krevende prosjekt.
Aldri alene!
Hvordan var det forfatteren Ralph Kolnes formulerte seg:
Om jeg skulle gi et svar på det som gir
meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et langt livs vandring, da
er den korteste formelen dette: Aldri alene!
Det er det som også har båret min tro og som fremdeles er min
fortelling: I korsets krysningspunkt
strømmer lyset fra Guds nåde imot meg. Som Lys og som Nærvær. For etter pinse
er vi aldri alene!
Noe av det viktigste livet har lært meg er dette: det er
ikke jeg som bærer Guds rike; det er Guds rike som bærer meg. Det er ikke Gud
som behøver meg; det er jeg som behøver Gud. Gud er kanskje ikke engang så avhengig
av min tro som sådan. Derimot er min tro definitivt avhengig av det livet som
flyter ut fra navnet Jesus. Det er det som får hjertet mitt til å brenne. All
verdens innsikt kan ikke måle seg med det.
Mot slutten av sitt liv sa Frank Mangs, den store
nordiske forkynneren i mellomkrigsårene: «Min tro og teologi har i grunnen
skrumpet inn til dette ene, at navnet Jesus ringer i mitt hjerte.»
Fordi det kom en
pinsedag …
Pinsen ga oss altså et nytt og grensesprengende bilde av
hva tro er. Fordi det kom en pinsedag, er hans frelsende nærvær kommet til oss
før vi rekker å gå til ham. Nå er Jesus der – i tilbedelsens nærvær, i brødet
og Ordet, i vinen og vannet, i Åndens gaver og frukter, i menighetenes
diakonale liv og i den profetiske kritikken av uretten i verden.
Hva har dette å si oss i dag? Hva er det som holder liv
i et disippelskap i 2017? Hva er det som får oss til å «forbli i ham»? Hvordan
viderefører vi det fellesskap som var rundt Jesus? Jeg tror ikke det finnes så
mange alternativer annet enn at vi fortsetter med å snakke varmt om troens
fellesskap, den lokale menigheten. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har
alltid tenkt stort om dette fellesskapet. Det kan jo ikke være fordi det er
feilfritt, for det er det jo ikke. Det kan jo heller ikke være fordi det ikke
svikter mange ganger, for det gjør det jo.
Kanskje det er fordi dette fellesskapet, med alle sine
svakheter og brister, tross alt er det nærmeste vi kommer starten med Jesus og
vennene hans. Det hele begynte med at noen redde og forvirrede venner av Jesus
valgte å satse alt på ham. Frøen ble da lagt til det som Ronald Fangen kaller
«jordens største under». Uten opphold har kirkene i
verden gitt evangeliet videre, og under sine beste tider har det skapt glimt av
håp om en ny framtid og en annen rett.
Lovprisningens
vinger
Intuitivt visste de første kristne at det bare var i
Åndens kraft Guds rike bygges. Ånden representerer det overskudd av Guds liv
som gir menighetene lovprisningens vinger, frimodighet til å dele og kraft til
å tåle.
Så er det ikke så mye vi som tror. Det
er Guds ånd som tror gjennom oss. For troen er en gave. Det er det i grunnen ikke et problem at kirkens skatt alltid er i
sprukne leirkar. Eller at lovsangen er et brustent halleluja. For nærværet av Gud omdanner våre
livsfortellinger til et språk om Guds nåde. Vi tilbys verdighet og et oppreist liv. Derfor vil alltid tilbedelsen komme til å være kirkens
grunnposisjon.
Jeg tenker at kvaliteten på dette fellesskapet ikke
dreier seg om hva som presteres fra scenekanten, men heller at vi bærer
hverandres byrder. Nå er ikke dette alles erfaring; det må vi snakke sant om. Noen
blir skuffet fordi de midt i fellesskapet sliter med å finne seg til rette.
Noen bærer sine byrder altfor alene.
Noe av det viktigste jeg har lært av mine katolske
trossøsken er dette: «Når troen min er svak og byrdene mine for tunge å bære,
da lener jeg meg til kirken min. Den bærer både meg og den haltende troen min.»
Lyden av amazing
grace
Derfor er det ikke noe viktigere begrep i den kristne
troen enn ordet nåde. Menighetene
ikke bare har et budskap, de lever av
å motta det budskapet som skinner: jeg
får være hos Jesus på grunn av nådens gåte alene. Det er grunnen til at jeg
fremdeles er en kristen. På tusen måter hører jeg at frelsesverket er fullbrakt
og prisen er betalt. For evangeliet er lyden av amazing
grace.
Derfor ber vi, slik kirken alltid har bedt: «Kom,
Hellige Ånd!» Ånden spenner ikke
buen. Den lokker heller fram en bevegelse av tilbedelse og respons. Har du noen
gang tenkt på at det mest kraftfulle og varige
uttrykket for Åndens nærvær på pinsedag kanskje ikke var tungetalen eller
ildtungene. Men at det ble skapt et synlig og deltakende fellesskap som
ingen motkrefter i verden så langt har greid å rydde av veien. Fra dag én framsto troens folk som et diakonalt,
karismatisk, misjonalt og sakramentalt omsorgsfellesskap.
Når ordene ikke
strekker til
Likevel er ikke dette bare en suksesshistorie om medvind
og evig framgang. «Å forbli i Kristus» har en dimensjon ved seg som handler om
at Ånden til tider bare uttrykker seg som «sukk uten ord» (Rom 8,23-27). Ikke
sjelden er kristne i omstendigheter der språket ikke strekker til og der troen
kaver i hard motvind. Det kan dreier seg om dype, ordløse og vanskelige følelser.
Det kan være smerte og troskamper, tap og krenkelser. Og det kan være lengsler
og undringer som ikke lar seg uttrykke ved hjelp av ord. Men da kommer Ånden
«oss til hjelp i vår svakhet» (Rom 8,26). Når vi mangler ordene, går Ånden i
forbønn for oss. Den bærer våre smerter og deler våre byrder.
Noen ganger kan dette ta form av en stille tungetale som
ikke er hørbar for andre enn Gud. Tungetale er ikke bare en strøm av
uforståelige ord, men kan like gjerne være ordløse sukk som uttrykke min indre takknemlighet
på måter som vanlige ord ikke greier å formulere.
Å være vendt mot
ham vi elsker
En siste innsikt, som også er min personlige erfaring, er
at denne tillitsrelasjonen til Jesus dypest sett handler om tilbedelse. På en grunnleggende måte er
vi vendt mot ham vi elsker. Vår felles tilbedelse er som en dans på troens
vinger. Det berører hele meg, også kroppen og følelsene mine. Menigheten er
lovsangens hus. Derfor vil tilbedelse alltid være trosfellesskapets primære
handling.
Ja, mer enn det, også livet mitt og hverdagene mine kan
være «lovsangens hus». Christer Hultgren formulerer dette så vakkert i en av
sangene sine: «Jeg vil gjøre mitt liv til
en lovsang til deg, la hver tone en hyllest til deg være. Og i dager med glede
og dager med sorg, vil jeg leve hver dag til din ære.» Hva gudstjenesten
gjør med meg, er viktigere enn hva jeg gjør i en gudstjeneste. Jeg tror
tilbedelsen har en formende virkning på hvordan jeg fasiliterer min hverdag.
Den skaper gode trosvaner. Tilbedelsen får oss til å forstå livene våre i lys
av hvem vi tilber. For Gud er ikke til for å
diskuteres, bare for å tilbes.
Det er det som gjør at gudstjenesten blir menighetens «sentralnervesystem».
Det er som om Gud puster sitt liv i meg og gir meg del i kraften av Jesu
oppstandelse. Tekster blir lest og tolket. Nattverdbordet dekkes. Og nåden fra
Gud rekkes meg i en atmosfære av gjestfrihet, søskenskap og fred. Det hele er
som en «visitas» der folket tas imot av kongenes konge. Gud betjener oss med
sine gaver og deretter sender han oss ut i den verden vi allerede er en del av.
Jeg tenker at det samfunnet er rikt som har mennesker som tror på den gode
makten i de foldende hender.
Nådebordet
Har du tenkt på hva du gjør når du går til nattverd?
Bordet som dekkes for deg, slik de kristne uavbrutt har feiret Herrens måltid
til alle tider og under alle omstendigheter. Har det slått deg at den er mye
mer enn en minneøvelse. Den gir oss del i Kristi liv. Ingen handling har vel en
sterkere symbolikk: mine teoretiske forestillinger om tro får lov til å vike plassen
for en enkel handling: når jeg ta imot hans kropp og blod, spiser elementene og
tenker: Omtrent sånn må det ha vært den gangen Jesus forsøkte å utvide hjertene
til disiplene sine.
Hver nattverdshandling senere er derfor et gjentagende
uttrykk for hva det vil si å ha flyttet inn i Kristus. Som en åndelig illustrasjonshistorie
er nattverden uoppgivelig: Jesus kommer oss i møte og betjener oss som en
gjestfri vert og ber oss åpne våre indre rom for ham. Nattverden aktiverer
minnet om han som alltid tilbyr oss nåde i stedet for krav.
Artikkel utgitt i tilknytning til LED-konferansens lederhefte