Gå til hovedinnhold

Åndens folk


Å være en kristen er noe vi håper kan vare lenge. Troen skal tåle noen lavtrykk i livet. Den kan ikke være avhengig av at jeg befinner meg i salighetens boblebad 24 timer i døgnet. Vi spør derfor: hva er det som skaper en bærekraftig tro? Avhenger det av meg alene? Handler det om oppvekst og flaks? Er det hardt arbeid? Hvordan ser et disippelliv ut i 2017?

Og hva er min fortelling, jeg som nå er kommet inn i mitt livs september eller der omkring?

Jeg slipper deg …

Det finnes også andre fortellinger: For en tid tilbake utga Eskil Skjeldal boken Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Vi har vært kolleger. Han har vært prest. Så sluttet han å tro. Boken er ei intens lesning om livskrisen som oppstår når troen svikter, når et ekteskap havarerer, når en nær venn rykkes bort, og når bønnesvarene uteblir. Boken konfronterer oss med en eksistensiell kamp: Finnes Gud? Hva er det å tro?

Dette er den moderne versjonen av Jakobs kamp med Gud. Den gangen sa Jakob etter sin nattlige konfrontasjon: «Jeg slipper deg ikke uten at du forlater meg» (1 Mos 32,26). Det gjorde imidlertid Eskil, og det er en ærlig sak, men også en trist fortelling. Og det tvinger oss til å gå noen runder i egne liv. Er jeg en kristen fordi jeg får det til? Eller handler det om noe helt annet?

Aldri alene!

For noen år siden hadde forfatter Ralph Ditlef Kolnes og teologen Notto Thelle en brevveksling om troen. Den ble gjengitt i avisen Vårt Land. Kolnes skrev følsomt og gjenkjennende om lengselen etter Gud:

Lengselen overlever Guds fravær. Men i dypet av dette tomme rommet ligger en anelse: at langt utover alle solemerker, langt bortenfor det sannsynliges siste grenser, makter bønner fra urolige sjeler å nå fram til sin hemmelige adresse og si: «Fader vår, du som bor i himmelen».

Og når disse to møtes – vår gudslengsel og hans lengsel etter oss – når disse to møtes i korsets krysningspunkt, da flommer lyset mot oss. Som evangelium. Om jeg skulle gi et svar på det som gir meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et langt livs vandring, da er den korteste formelen dette: Aldri alene!

Er vi her, kan hende, på sporet av et svar? Aldri alene! Slik taler Åndens folk.

Disiplenes fortelling

Men først, slå følge med meg til noen særegne kapitler i Johannesevangeliet. Kapitlene 14 til 17 er unike i den forstand at det bare er her du finner den bestemte kommunikasjonen som Jesus hadde med vennene sine i dagene før korsfestelsen. Disse samtalene var avgjørende for det som gradvis ble en vending i disiplenes relasjon til Jesus. De er alle slitne etter å ha gått den lange veien fra Galilea og opp til Jerusalem. De kjenner på stemningen i byen. Noe er i gjære. Og så hører de ord fra Jesus som de ikke hadde hørt før, og som nå gjør dem redde:

«Dit jeg går, kan dere ikke komme», er den første, litt kryptiske, meldingen han gir dem en kveld de sitter og kjenner på den rare stemningen. De ser på hverandre, og Jesus vet hva de tenker. Så legger han til:

Men jeg gir dere et nytt bud. Dere skal elske hverandre etter modell av min kjærlighet til dere. Slik skal de som er rundt dere skjønne at dere er mine etterfølgere. De skal kort og godt se det på omsorgen dere har for hverandre.

Hvorfor sier han dette? tenker Jakob og Andreas. De tenkte ikke at dette faktisk var et av de første skissene Jesus tegner av det som senere skulle bli klodens mest forunderlige, slitesterke, men også sårbare, fenomen i verden: det nye fellesskapet av troende som skulle kjennetegnes av at Jesus ikke lenger var hos dem rent fysisk. Dette var en ny tanke for dem. De står med andre ord foran et helt nytt kapittel i livene sine, noe de kanskje ikke hadde rukket å tenke på. Tiden de hadde vært sammen med Jesus hadde gått så fort. Hva er tre år, egentlig, i denne sammenheng? De så jo for seg et helt liv sammen med ham! De hadde fulgt kallet. Var det hele nå over? Et kritisk øyeblikk hadde inntrådt.

Når det uvirkelige skjer

Det uvirkelige blir bare stadig mer påtrengende: Jesus skal forlate dem, og han kommer nå med stadig nye hint om dette. Vi aner at Jesus kjemper for at det som nå tvinger seg fram, ikke skal være fortellingen om nedrigging av et religiøst prosjekt, men starten på noe mye større. Derfor er ikke Jesus opptatt av sin egen skjebne disse dagene. I stedet bruker han tiden sammen med disiplene i en bestemt hensikt: å gjøre sin relasjon til dem uavhengig av det fysiske nærværet av ham.

De kunne imidlertid ikke se for seg noe annet enn at han var sjefen, de var etterfølgerne. Men om noen dager skulle noen usikre disipler måtte stå fram som modne apostler. Visst er dette skjebnetunge dager, og spørsmålet var: Ville han makte å fordype sin relasjon til dem, samtidig som han annonserte sin avskjed? Dette er bakgrunnen for at Jesus i grunnen sier ja, takk begge deler!

Ja, jeg kommer til å dra hjem til min Far, men jeg vil komme tilbake, og da i en annen form – en annen substans: Ikke som kropp, men som kraft. Ikke som en som bare må være ett sted av gangen. Når jeg kommer tilbake, vil jeg være hos dere alle, på alle steder og til alle tider, samtidig. Jeg skal bryte geografiens begrensninger og tyngdekraftens lover. Jeg skal komme i globalt format. Jeg skal komme som et universelt nærvær.

Et skrøpelig byggemateriale?

Jeg frykter nok at mye av dette var vanskelig å forstå, for å si det forsiktig.  Samtidig tegner Bibelen et ærlig bilde av hvor sammensatt denne flokken av Jesustroende var. En av dem gikk med planer om å ikle seg forræderens kappe for å vinne seg noen sølvmynter. En annen ville åpent komme til å nekte for at han overhode kjente Jesus. En tredje gled inn i tvilens mørke. Og under Jesu tyngste natt – da de ble bedt om å våke og be – sovnet de og sviktet kollektivt. Et skrøpeligere materiale å bygge framtidens kirke på, er det vanskelig å tenke seg.  

Jesus forsøker seg med noen oppmuntringens ord: «La ikke hjertet bli grepet av angst … for dit jeg går, vet dere veien (Joh 14,1,4). Tomas kommer med en nokså logisk innvending: Men vi vet jo ikke hvor du har tenkt deg, og da vet vi jo heller ikke veien dit. Hallo, Jesus!

Da gjør Mesteren et nytt forsøk: Tomas, veien jeg snakker om, er ikke sånn dere tenker dere at den er. Du finner den ikke på Google Maps. Det er jeg som er veien. Dere skal ikke reise noen steder. Forsøk å tenke dypere og større! Saken er den at når jeg blir borte, så skal dere få noe annet i stedet, noe som aldri skal komme til å forlate dere. Når jeg ikke er hos dere, er det bare verden som ikke lenger ser meg. Dere skal se meg igjen, på en ny og bedre måte. Jeg har ikke tenkt å etterlate dere foreldreløse (fritt etter Joh 14).

Når preposisjonene taler teologisk

Så tar Jesus dette enda et steg til. Han begynner å antyde at det vil finne sted en stafettveksling. At det er noen roller som skal byttes om. For det er et oppdrag som skal realiseres. Men først er tiden kommet for å ta i bruk et lite ord på bare én bokstav. Små ord kan som kjent rommet store innsikter. Det gjelder den lille preposisjonen «i». Jesus sier: «Når jeg forlater dere, er det for å bli i min Far, slik dere er i meg og jeg er i dere» (Joh 14,20).

Med et fint ord heter dette internalisering. I følge Stor Norske Leksikon er det en «psykologisk prosess hvor ytre normer, ideer og andre personers innstillinger og egenskaper som opprinnelig ikke finnes hos personen, opptas og oppleves som del av personens selvbilde.»

Det var dette disiplene til Jesus sto midt oppe i disse dagene. Det nye kapitlet i disiplene liv handlet om å transformere en ytre fascinasjon til å bli en indre relasjon; en dyp overbevisning. Den som skulle komme til å bli deres nye identitet. Det er dette som er bakgrunnen for at Jesus nå sier: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Jo 14, 23).

Er det ikke vakkert? Stein på stein legger altså Jesus grunnlaget for det nye taktskiftet, den nye dagen i disiplenes liv. Det som skal gjøre noen usikre disipler til modne apostler. Legg merke til at den lille i-en nå kommer på løpende bånd: Bli i meg, bli i min Far, bli i vintreet, bli i mitt ord, bli i min kjærlighet, bli i min glede, jeg vil bevare dere i mitt navn, det dere ber om i mitt navn, det skal dere få.

Taktskiftet og stafettvekslingen

«Så kjære disiplene mine», sier Jesus. «Det presser seg fram et taktskifte! Noe større er på gang! Slusene skal åpnes på vidt gap! Dere tolv skal komme til å vokse og vokse og vokse. Denne lille arameisk-talende jødisk gruppen av tollere og fiskere som dere er skal bli et fellesskap av Jesustroende som kommer til å snakke alle verdens språk og befolkes av alle stammer og folkeslag. Og den dagen når jeg kommer i nytt format, skal gleden komme som er vårflom inne i dere, og jeg lover dere at ingen skal makte å ta gleden fra dere.»

Vi vet at enhver stafettveksling er en kritisk fase. Enten det er på idrettsarenaen eller i livet. Overgangsfasene. Det å flytte hjemmefra. Det å endre på noe kjent og trygt. Bryte opp og starte på et annet nivå. Det er ikke enkelt, men ofte nødvendig for å komme videre.

Tillat meg å bruke et eksempel: Har du oppfanget hvordan høydehopp har utviklet seg som idrettsgren? Opprinnelig hoppet man over listen med samlede bein. Alle skjønner at man ikke kom så høyt da! I 1890-årene ble saksestilen lansert, der hopperen først svinger det ene beinet over listen og deretter resten av kroppen. Krevende, men man hoppet likevel litt høyere. Så ble den amerikanske rullestilen lansert i 1911.

Fra 1936 kom dykkstilen, hvor man passerte listen med hodet først og brystet ned. Men man kom likevel omtrent 20 cm høyere med denne stilen. Og så, i 1971, ble floppen introdusert. Enda en ny og bedre måte å hoppe på. Med den satte kubanske Javier Sotomayor verdensrekord på 2,45, en rekord som ennå gjelder, satt for nesten 25 år siden.

Lærdommen er: vær åpen for at nye innsikter ofte er den eneste veien til framgang.

Ingen vei tilbake

For disiplene var det heller ingen vei tilbake. Påskekvelden sto han foran dem. De hadde bak seg noen dramatiske dager. Nå var dørene stengt. De forsøkte å summe seg etter det som hadde hendt. Kanskje gjenfortalte de for hverandre det han hadde sagt for noen dager siden. Nå kom Jesus og demonstrerte for dem en ny virkelighet, at han ikke lenger hindres av noen fysiske begrensninger. Han bare er der midt i rommet med sitt nærvær og sin fredshilsen. Så løfter han hendene over dem, puster dypt ut og sier: «Ta imot Den hellige ånd!»

Så legger han stafettpinnen i hendene deres, gir dem nøkkelmakten til både å tilgi og å fastholde synder. Oppdraget kommer med disse ordene: «I mitt navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag … Se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye» (Luk 24,49).

Det er ikke til å ta feil av: alt skulle ikke stå og falle på dem: Troen skulle ikke være deres prosjekt alene. En ny virkelighet ville bryte fram.

Kraften fra det høye

Og halvannen måned etterpå kommer den, kraftutrustningen. Pinsedag gjør dem til en kirke av fortellere og til ledere med apostolisk autoritet. De blir alle omsluttet og dynket med Ånden, den nye dåpen. Den som beruste sjelen med sin uendelige mildhet.

Dermed er vi introdusert for en dimensjon i den kristne tro som ble helt uunnværlig for den første lille flokken av Jesustroende, og som kirken siden ikke har kunne leve uten: nærværet av Jesus i Den Hellige Ånd. Det var dette som gjorde at de kunne «flytte inn i Jesus» og som gjorde at Jesus flyttet inn i dem. Dette nærværet ble dynamoen i det nye felleskapet. Og det gjorde dem også til et fellesskap som tålte den tøffe motstanden som siden viste seg å skulle komme.

Innlagt vann

Dere vet, det har vært tider i Norge da vann måtte bæres inn i hjemmet. Den gang da bad var et luksusgode, og slitne husmødre lå på knærne og skrubbet gulvene. Så kom et vidunderlig framskritt: det innlagte vannet! Trøtte kropper kunne rette ryggen og velsigne det som nå kom rett ut av kranen, uten begrensninger og bare ved hjelp av en håndbevegelse.

Det innlagte vannet er også en måte å forklare pinsen på. Vannet er bildet på Ånden som gir troen liv. Foran en kvinne utenfor landsbyen Sykar sa Jesus at den som drakk av det vannet han ville gir, skulle aldri tørste. Det ville bli en kilde til evig liv. Senere kom Jesus til Jerusalem og snakket om troen som skulle være som en strøm av levende vann som skulle komme fra kilder innenfra.

Etter pinsedag har den troende fått innlagt vann. Urkirken ville ikke ha forstått et moderne begrep som å være «en åndsfylt kristen». Det er som å si «en norsk nordmann». Å være en kristen, var å ha Ånden. Uten denne innsikten blir tro og teologi fort et krevende prosjekt.

Aldri alene!

Hvordan var det forfatteren Ralph Kolnes formulerte seg: Om jeg skulle gi et svar på det som gir meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et langt livs vandring, da er den korteste formelen dette: Aldri alene!

Det er det som også har båret min tro og som fremdeles er min fortelling: I korsets krysningspunkt strømmer lyset fra Guds nåde imot meg. Som Lys og som Nærvær. For etter pinse er vi aldri alene!

Noe av det viktigste livet har lært meg er dette: det er ikke jeg som bærer Guds rike; det er Guds rike som bærer meg. Det er ikke Gud som behøver meg; det er jeg som behøver Gud. Gud er kanskje ikke engang så avhengig av min tro som sådan. Derimot er min tro definitivt avhengig av det livet som flyter ut fra navnet Jesus. Det er det som får hjertet mitt til å brenne. All verdens innsikt kan ikke måle seg med det.

Mot slutten av sitt liv sa Frank Mangs, den store nordiske forkynneren i mellomkrigsårene: «Min tro og teologi har i grunnen skrumpet inn til dette ene, at navnet Jesus ringer i mitt hjerte.»  

Fordi det kom en pinsedag …

Pinsen ga oss altså et nytt og grensesprengende bilde av hva tro er. Fordi det kom en pinsedag, er hans frelsende nærvær kommet til oss før vi rekker å gå til ham. Nå er Jesus der – i tilbedelsens nærvær, i brødet og Ordet, i vinen og vannet, i Åndens gaver og frukter, i menighetenes diakonale liv og i den profetiske kritikken av uretten i verden.

Hva har dette å si oss i dag? Hva er det som holder liv i et disippelskap i 2017? Hva er det som får oss til å «forbli i ham»? Hvordan viderefører vi det fellesskap som var rundt Jesus? Jeg tror ikke det finnes så mange alternativer annet enn at vi fortsetter med å snakke varmt om troens fellesskap, den lokale menigheten. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid tenkt stort om dette fellesskapet. Det kan jo ikke være fordi det er feilfritt, for det er det jo ikke. Det kan jo heller ikke være fordi det ikke svikter mange ganger, for det gjør det jo.

Kanskje det er fordi dette fellesskapet, med alle sine svakheter og brister, tross alt er det nærmeste vi kommer starten med Jesus og vennene hans. Det hele begynte med at noen redde og forvirrede venner av Jesus valgte å satse alt på ham. Frøen ble da lagt til det som Ronald Fangen kaller «jordens største under». Uten opphold har kirkene i verden gitt evangeliet videre, og under sine beste tider har det skapt glimt av håp om en ny framtid og en annen rett.

Lovprisningens vinger

Intuitivt visste de første kristne at det bare var i Åndens kraft Guds rike bygges. Ånden representerer det overskudd av Guds liv som gir menighetene lovprisningens vinger, frimodighet til å dele og kraft til å tåle.

Så er det ikke så mye vi som tror. Det er Guds ånd som tror gjennom oss. For troen er en gave. Det er det i grunnen ikke et problem at kirkens skatt alltid er i sprukne leirkar. Eller at lovsangen er et brustent halleluja. For nærværet av Gud omdanner våre livsfortellinger til et språk om Guds nåde. Vi tilbys verdighet og et oppreist liv. Derfor vil alltid tilbedelsen komme til å være kirkens grunnposisjon.

Jeg tenker at kvaliteten på dette fellesskapet ikke dreier seg om hva som presteres fra scenekanten, men heller at vi bærer hverandres byrder. Nå er ikke dette alles erfaring; det må vi snakke sant om. Noen blir skuffet fordi de midt i fellesskapet sliter med å finne seg til rette. Noen bærer sine byrder altfor alene.

Noe av det viktigste jeg har lært av mine katolske trossøsken er dette: «Når troen min er svak og byrdene mine for tunge å bære, da lener jeg meg til kirken min. Den bærer både meg og den haltende troen min.»

Lyden av amazing grace

Derfor er det ikke noe viktigere begrep i den kristne troen enn ordet nåde. Menighetene ikke bare har et budskap, de lever av å motta det budskapet som skinner: jeg får være hos Jesus på grunn av nådens gåte alene. Det er grunnen til at jeg fremdeles er en kristen. På tusen måter hører jeg at frelsesverket er fullbrakt og prisen er betalt. For evangeliet er lyden av amazing grace.

Derfor ber vi, slik kirken alltid har bedt: «Kom, Hellige Ånd!» Ånden spenner ikke buen. Den lokker heller fram en bevegelse av tilbedelse og respons. Har du noen gang tenkt på at det mest kraftfulle og varige uttrykket for Åndens nærvær på pinsedag kanskje ikke var tungetalen eller ildtungene. Men at det ble skapt et synlig og deltakende fellesskap som ingen motkrefter i verden så langt har greid å rydde av veien. Fra dag én framsto troens folk som et diakonalt, karismatisk, misjonalt og sakramentalt omsorgsfellesskap.

Og slik har det vært gjennom alle århundrene. Aldri før har så mange mennesker hemningsløst tilbedt Jesus og vært trofaste etterfølgere av ham, selv om det brenner under beina på mange av dem i land der det å tro er mer enn et risikoprosjekt.

Når ordene ikke strekker til

Likevel er ikke dette bare en suksesshistorie om medvind og evig framgang. «Å forbli i Kristus» har en dimensjon ved seg som handler om at Ånden til tider bare uttrykker seg som «sukk uten ord» (Rom 8,23-27). Ikke sjelden er kristne i omstendigheter der språket ikke strekker til og der troen kaver i hard motvind. Det kan dreier seg om dype, ordløse og vanskelige følelser. Det kan være smerte og troskamper, tap og krenkelser. Og det kan være lengsler og undringer som ikke lar seg uttrykke ved hjelp av ord. Men da kommer Ånden «oss til hjelp i vår svakhet» (Rom 8,26). Når vi mangler ordene, går Ånden i forbønn for oss. Den bærer våre smerter og deler våre byrder.

Noen ganger kan dette ta form av en stille tungetale som ikke er hørbar for andre enn Gud. Tungetale er ikke bare en strøm av uforståelige ord, men kan like gjerne være ordløse sukk som uttrykke min indre takknemlighet på måter som vanlige ord ikke greier å formulere.

Å være vendt mot ham vi elsker

En siste innsikt, som også er min personlige erfaring, er at denne tillitsrelasjonen til Jesus dypest sett handler om tilbedelse. På en grunnleggende måte er vi vendt mot ham vi elsker. Vår felles tilbedelse er som en dans på troens vinger. Det berører hele meg, også kroppen og følelsene mine. Menigheten er lovsangens hus. Derfor vil tilbedelse alltid være trosfellesskapets primære handling.

Ja, mer enn det, også livet mitt og hverdagene mine kan være «lovsangens hus». Christer Hultgren formulerer dette så vakkert i en av sangene sine: «Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang til deg, la hver tone en hyllest til deg være. Og i dager med glede og dager med sorg, vil jeg leve hver dag til din ære.» Hva gudstjenesten gjør med meg, er viktigere enn hva jeg gjør i en gudstjeneste. Jeg tror tilbedelsen har en formende virkning på hvordan jeg fasiliterer min hverdag. Den skaper gode trosvaner. Tilbedelsen får oss til å forstå livene våre i lys av hvem vi tilber. For Gud er ikke til for å diskuteres, bare for å tilbes.

Det er det som gjør at gudstjenesten blir menighetens «sentralnervesystem». Det er som om Gud puster sitt liv i meg og gir meg del i kraften av Jesu oppstandelse. Tekster blir lest og tolket. Nattverdbordet dekkes. Og nåden fra Gud rekkes meg i en atmosfære av gjestfrihet, søskenskap og fred. Det hele er som en «visitas» der folket tas imot av kongenes konge. Gud betjener oss med sine gaver og deretter sender han oss ut i den verden vi allerede er en del av. Jeg tenker at det samfunnet er rikt som har mennesker som tror på den gode makten i de foldende hender. 

Nådebordet

Har du tenkt på hva du gjør når du går til nattverd? Bordet som dekkes for deg, slik de kristne uavbrutt har feiret Herrens måltid til alle tider og under alle omstendigheter. Har det slått deg at den er mye mer enn en minneøvelse. Den gir oss del i Kristi liv. Ingen handling har vel en sterkere symbolikk: mine teoretiske forestillinger om tro får lov til å vike plassen for en enkel handling: når jeg ta imot hans kropp og blod, spiser elementene og tenker: Omtrent sånn må det ha vært den gangen Jesus forsøkte å utvide hjertene til disiplene sine.

Hver nattverdshandling senere er derfor et gjentagende uttrykk for hva det vil si å ha flyttet inn i Kristus. Som en åndelig illustrasjonshistorie er nattverden uoppgivelig: Jesus kommer oss i møte og betjener oss som en gjestfri vert og ber oss åpne våre indre rom for ham. Nattverden aktiverer minnet om han som alltid tilbyr oss nåde i stedet for krav. 

Artikkel utgitt i tilknytning til LED-konferansens lederhefte