fredag 24. februar 2017

Kirkens røst

Publisert i Korsets Seier, fredag 24. februar 2017

I en tid der intoleranse og populisme ser ut til å fascinere og gi økt oppslutning for enkle løsninger på kompliserte spørsmål, er det naturlig å spørre etter kirkens røst. Noen vil hevde at den er identisk med evangeliet, og at kirken derfor skal gjøre det den alltid har gjort: å forkynne. Andre blander kortene slik at skjelningen mellom religion og politikk står i fare for å utviskes. Jeg tror kirkens røst først og fremst handler om de overgripende spørsmål som gjelder synet på mennesket og hvilke samfunnsformer det er som best verner friheten til å tro og retten til å mene, uten trusler om staff.

I Aftenposten 4. februar setter palestinske Iyad El-Baghdadi ord på hva som er i spill i verden i dag og som rammer etablerte politiske strukturer. Globaliseringen truer kjente tradisjoner og har skapt et ønske om større politisk kontroll og orden. Mange kjenner på et tap av identitetsfølelse fordi enkelte stabile tilhørighetspunkter har blitt borte. Dermed kommer fristelsen til å legge overdrevet vekt på forskjellene mellom «oss» og «dem». Når i tillegg de økonomiske godene har blitt ujevnt fordelt og rammer urettferdig, har nye former for nasjonalisme vokst fram.

Det alvorligste er likevel oppblomstringen av islamistisk terrorisme og etableringen av IS. Ikke bare ble forhåpningene som var knyttet til den arabiske våren knust, med borgerkrigen i Syria som vanviddets store klimaks. Hele verdensordenen kom også under press, og hundretusener av flyktninger presser i dag mot de europeiske grensene i sør.

Alt dette er komplekse utfordringer som krever mange ulike tiltak, både politisk og ideologisk. Frihetsverdiene som preger det åpne samfunnet må gjentas på nytt, noe som vil kreve en offensiv mobilisering fra alle demokratiske krefter. Det berører også den globale kirken og troens folk. Makter den å lese tidens tegn og vise en annen vei? Det kan være viktig å minne om at kirken eksisterte lenge før de moderne nasjonalstatene var til. Diakonien har aldri tatt hensyn til politisk farge eller etnisk bakgrunn. De gode nyheter har vært forkynt fra pol til pol. Det er noe universelt og grensesprengende ved troens fellesskap. Det gjør at kirkens stemme er viktig i tider som dette, selv om det kan koste.

Bak hvert navn på verdens 65 millioner flyktninger – av dem er halvparten barn! – skjuler det seg et menneske som er skapt i Guds bilde. Med følelser og lengsler og drømmer som oss. Og som ber om å bli sett og forstått. Når pave Frans advarer mot populistiske statsledere og henviser til vårt kristne solidaritetsansvar, og når pastor Niklas Piensoho under LED17 snakker om at pinsemenigheter i dag utvider sitt diakonale engasjement og taler frykten midt imot, er det kirkens røst som høres. Det er noen verdier som ikke står til forhandling, og vi har et menneskesyn som ikke er til salgs.

Det løser så visst ikke alle problemer. Men det gjør verden litt varmere.