Gå til hovedinnhold

Menigheten i lys av den tredje trosartikkel


Denne artikkelen er opptatt av noen grunnleggende elementer i en pentekostal ekklesiologi. 

Artikkelen tar utgangspunkt i den tredje trosartikkelen der kirken framstår som et resultat av den entydige bekjennelsen «Jeg tror på Den hellige ånd». Artikkelen tegner et historisk bakteppe som viser at fokuset på Ånden gradvis ledet pinsefellesskapet i retning av en lære om menigheten som et forpliktende, lokalt fellesskap. Dette var basert på en tolkningstradisjon som kan betegnes som «transhistorisk», en førkritisk lesning som overskred bibeltekstenes historiske rammer, og som gjorde urkristendommen til et ideal.

Artikkelen peker videre på at spiritualitetsfokuset trolig kan sies å være det mest nyskapende bidraget, i den forstand at pentekostal lære om kirken ikke så mye er en tematisert teologi som det er en levd realitet av erfaringsdimensjonen ved det å være en kristen i verden. Det spesifikt teologiske bidraget er tanken om at Guds ulike manifestasjoner fremdeles finner sted i verden fordi Ånden er utgytt, og den utruster kirken med gaver og frukter. Noe som igjen gjør teologien «kroppslig» gjennom maksimal deltakelse.

Tradisjonslinjene
Når jeg velger å omtale pentekostal ekklesiologi som «Menigheten i lys av den tredje trosartikkel», handler det om at en hundre år gammel vekkelsesbevegelse har orientert seg mer i kommunitaristisk retning.[1] Pentekostale teologer er blitt opptatt av å undersøke hva som måtte være av distinkt pentekostal karakter når ekklesiologien skal tegnes, og hvordan forholdet mellom tro, dåp og medlemskap skal tilrettelegges.[2] I stadig større grad innser de at det er slektskapsbånd til de lengre tradisjonslinjene som har båret kristen tro gjennom århundrene.[3] Dessuten handler det om å ta seg selv og sin egen vekst på alvor: Da den nordiske systematikerkonferansen i København for noen år siden satte «Spirit and Spirituality» øverst på sakslisten, ble det begrunnet med at veksten i antall pentekostale kirker i andre deler av verden gjorde at nettopp læren om Åndens rolle i kirken nå trenger seg på som et stadig mer aktuelt forskningsfelt.[4]

Vi kan vel legge til at den karismatiske fornyelse som ble synlig i eldre kirker for om lag femti år siden, har normalisert og gitt språk til den type kristne erfaringer som ga rom for ytringer og gaver som ikke lar seg bestemmes eller bestilles, verken av en flertallsavstemning eller av tungetale. Uavhengig av hvor mye vi vil systematisere og katalogisere, er det et perspektiv ved Ånden at den både er og blir den uventede gjesten som ikke alltid lar seg innpasse i våre mønstre. Dette skulle for så vidt bare mangle: Troen på den ene, hellige, alminnelige kirke følger naturlig av den oldkirkelige bekjennelsesformelen «Jeg tror på Den hellige ånd, herre og livgiver». Tanken om at kirken – og dermed den enkelte troende – er utrustet med Åndens gaver og frukter, følger naturlig av det treene gudsbildet. For kirkefedrene var det vel nettopp slik: De distingverte ikke så mye mellom den kristne og den åndsfylte, omtrent like lite som det er naturlig å si en «norsk nordmann».[5] Den var kristen som hadde Ånden. Den paulinske formaningen om å drikke dypt av Ånden (Ef 5,18), hadde i blikkfeltet det som kom til å bli dens naturlige forlengelse: det åndsfylte fellesskapet av troens folk.

Det historiske bakteppet: «Det er nok av kirker i verden!»
Veli-Matti Kärkkäinen har rett når han påpeker at pinsevennene har skrevet overraskende lite om ekklesiologi, til tross for at pinsekristne nesten hele tiden har definert seg som en menighetsbevegelse.[6] At pionerene deres for om lag hundre år tilbake ikke var opptatt av dette, skyldtes ikke at de manglet teologisk kompetanse – den hadde de ervervet seg fra sine respektive kirker – men heller at de mente at det var kirker nok i denne verden. På en presis måte uttrykkes dette av den nederlandske pinselederen Gerit R. Polman, som i 1919 skrev at «… hensikten med pinsebevegelsen er ikke å bygge opp ett kirkesamfunn, men å bygge opp alle kirkesamfunnene.»[7] 

Et lignende perspektiv framkom allerede i 1906 i Apostolic Faith, bladet som sprang ut av den merkelige vekkelsen i Azusa Street, ved foten av nåværende Beverly Hills i Los Angeles: «It is not our desire to tear down churches but to make new churches out of old ones. We pray for God to send the Pentecost to every church.»[8]

Under sin pre-konstituerende periode mente altså pinsevennene at deres særskilte bidrag ikke var av ekklesiologisk, men av pneumatologisk og økumenisk karakter. Dette fikk på sin side betydning for kirkesynet ettersom pneumatologien gradvis ble mer ekklesiologisk orientert, først innenfor et avgrenset pentekostalt rom, og deretter – i nyere tid – gradvis utvidet i mer økumenisk retning.[9] Denne utviklingen sto i tydelig kontinuitet til den moderne pinsevekkelsens utspring: Vinteren 1906 skrev den afro-amerikanske forkynneren i Azusa Street, William Seymour, følgende: 

«This Pentecostal movement is too large to be confined in any denomination or sect. It works outside, drawing all together in one bond of love, one church, one body of Christ.»[10] De første venner av pinsen tenkte altså at de karismatiske gavene skulle kunne fremme et miljø som fremmet en enhet som ikke lot seg å begrense av konfesjonelle skillelinjer. For eksempel kunne åndsgavene forstås som ekklesiologiske samhandlinger, og tungemålsgaven og tilbedelsen var sakramentale enhetstegn som kalte kirkene til verdensvid misjon.[11]

Dette var både overraskende og nytenkende, men særlig realistisk var det knapt. De økumeniske idealene ble snart fortrengt til fordel for en motstandsidentitet som ga det motsatte resultat: Det «fargeblinde» miljøet i Azusa Street som hadde bestått av både sorte og hvite ble splittet i henholdsvis sorte og hvite menighetsfellesskap. Det kjønnsinkluderende lederskapet som hadde plass til både kvinner og menn, ble borte. Polmans påstand om at det var kirker nok, ble erstattet av et helt annet budskap: At pinsevennenes kall nå var å etablere «nytestamentlige menigheter», i tydelig opposisjon til alle andre «religiøse systemer». Påfallende raskt bleknet enhetsidealene til fordel for sterke grensemarkeringer og en tilsvarende uniformering av egne menighetsmiljøer. Azusa Street ble et motsigelsens tegn i den pentekostale historien, og den engelsk-norske Thomas Ball Barratt ble gradvis en av landets sterkeste kritikere av andre kirkers teologi. I hans slagord «Fram til urkristendommen» lå det en tydelig kritikk av eldre kirkesamfunn, de som – tross alt – hadde båret troen gjennom århundrene, alt kirkelig forfall til tross.

På den annen side kan situasjonen leses i mer positiv retning: I en relativt radikal vekkelseskultur som ble stående i opposisjon til deler av de allerede etablerte kirkene, var det et legitimt behov for en viss kultivering og fellesskapsstrukturer som pinsevennene i praksis kunne orientere seg i forhold til, vise sin lojalitet til og anvende som ramme for sin egen identitetsbygging og virketrang.

I dag kjenner en rekke pinsekristne seg ironisk nok tiltrukket av oldkirkelige idealer og av liturgiske spiritualitetsformer som ville vært fremmed for pinsepionerene. Og den sterkeste kritikken mot pinseteologien kommer ikke lenger fra de eldste kirkene. Den karismatiske vekkelsen har endret mange av pinsevennenes tidligere forestillinger. Logikken fra Polman og andre er dessuten hentet opp igjen: at Ånden faktisk arbeider innenfor rammen av de kristne kirkene, og at det derfor finnes en «bevegelse av pinse» utenfor pinsebevegelsen. Logisk nok tenker man omtrent på denne måten: Siden Joels profeti om at «Ånden skulle falle på alle mennesker» (Joel 3,1-2), vil det med nødvendighet også måtte inkludere de store kirkesamfunnene.[12] I dag ser dette ut til å vokse seg fram til å bli en av pinsebevegelsens identitetsbærende teologiske grunnholdninger, slik det var det første tiåret av dens komme, både på amerikansk og europeisk kirkemark.[13]

Tolkningstradisjonen: Det «transhistoriske» bibelsynet
Hvilke særtrekk var det som utviklet seg innenfor den gryende pentekostale ekklesiologien, og hvilke er det som i dag framstår som umistelige idealer som pinsekristendommen er preget av? La meg kort nevne noen av de historiske trekkene, og så vise til mer tidsaktuelle endringer. Dette gjør jeg likevel med visse forbehold, siden denne trostradisjonen er så mangfoldig og har så mange ansikter når det gjelder struktur og gudstjenesteformer at vi nok må snakke om pentekostale ekklesiologier i flertallsform. Ett av de historiske særtrekkene var det vi kan kalle den «transhistoriske» lesemåten av bibelske tekster, en førkritisk lesning som overskred tekstenes historiske rammer. Slik ble det formet et felles meningsunivers og et vokabular som ble aktivert i utformingen av det pentekostale kirkesynet. Dette er blant annet bekreftet av de dialogsamtalene som har vært ført med de reformerte kirkene i nyere tid. Her heter det:

For Pentecostals, the Bible is a story; they read their lives into that story and that story into their lives. They stress returning to the experiences of God to which Scripture bears witness, but also moving forth into the world to witness to the deeds of God multiplied through them in new contexts.[14]

Med andre ord befinner pinsevennene seg i en pietismetradisjon der det gjelder å forsøke å føre både normative og – om mulig – også empiriske bevis for så vel kristendommens sannhetsdoktriner som for egne erfaringer. Empiri og bibeltolkning blir forsøkt likestilt: Praksis skal i størst mulig grad ha skriftmessig basis, og skriftsynet skal gjenkjennes i erfaringen. I følge Bloch-Hoell hindret det pinsebevegelsen fra å ende henholdsvis som et svermerisk sektsamfunn eller som en fundamentalistisk konfesjonsghetto.[15]

Dermed ble det et naturlig – om enn ganske uoppnåelig – ideal at menighetssynet skulle forsøke å operasjonalisere og gjenvinne urkristendommen.[16] Det gjorde pinsebevegelsen baptistisk. Man fant kort og godt ikke så mange fortellinger om barnedåp i NT, og man hadde ingen tradisjonshistorie å ta hensyn til. Menighetene skulle ikke ha så mange regler og statutter, og den skulle ikke være et kirkesamfunn. For man fant heller ingen nasjonal styringsstruktur i NT, bare lokale menigheter bundet sammen av reisende forkynnere og et lokalt valgt lederskap. Bevegelsen skulle ikke ha noen geistlighet, for i Apostlenes Gjerninger ble det verken snekret pavestoler eller bygd bispeseter. I stedet skulle de nye fellesskapene være ledet av Ånden og preget av liturgisk frihet med rom for karismatiske gaver.

Andre teologer smilte en smule av denne urkirkeromantikken og dette litt naive idealet om å være «nytestamentlig». Dessuten var kanskje ikke avstanden til det geistlige særlig stor: Den svenske pinseteologen Ulrik Josefsson mener at pinsebevegelsen i Sverige på 1920-tallet kombinerte sin radikale kongregasjonalisme med det han kaller «en karismatisk episkopalisme» på grunn av forstandernes (pastorenes) sterke karismatiske posisjon. I alle fall var det bibelsynet som ga ammunisjon både til kirkekritikken og til forsøkene på å tegne det nye ekklesiologiske kartet.[17]

Det ekklesiologiske bidraget: spiritualiteten
Hva kan så det pentekostal-ekklesiologiske bidraget sies å være? Det mest nyskapende er kanskje at den ikke har produsert en ny teologi i samme grad som den har presentert nye spiritualitetsformer, vært misjonalt orientert, progressiv i profil og tidsrelevant i metodevalg. Pentekostal ekklesiologi er ikke så mye en tematisert teologi som det er en levd realitet. Spesielt i starten var eskatologien så sterkt til stede at det å bygge kirke framsto en smule irrelevant. Det var et påtvunget behov som det hjemløse pilegrimsfolket måtte fasilitere i påvente av gjenkomsten, ettersom det ikke lenger kjente seg hjemme andre steder.

Dette var tydelig i 1910. Da ble den første summariske opplistingen av hvilke lærestandpunkter som ble forkynt i pinsebevegelsen, presentert. I disse «grunnleggende sannheter» sto det som tiende og siste punkt: «Vår konges komme er nær forestående … Vi arbeider ikke for en forsamling eller et samfunn, men for Jesus.»[18] Først seks år senere ble «menigheten» innskrevet i lærepunktene. Om du i dag spør unge pinsepastorer, vil svaret være et helt annet enn det var i 1910. Alt hos dem dreier seg om å bygge nye og relevante menigheter, og jeg tipper at du ikke hører så mye om at «vår konges komme er nær forestående».

Det viktigste pentekostale bidraget har nok vært tanken om at Guds manifestasjoner kan finne sted fremdeles fordi Ånden er utgytt, og den utruster sin kirke med gaver og frukter. Dette er et normalt uttrykk for kirkens liv i verden, selv om nådegavebruken i dag ikke lenger er like synbar eller hørbar i de offentlige gudstjenesterommene. Den verdimessige oppskrivingen av de karismatiske gavene ga en dynamisk spiritualitet som igjen påvirket ekklesiologien. Daniel Albrecht mener at kjernen i den pentekostale gudstjenesten, «ritene» og lovsangen, er strukturert omkring «møtet med Den Hellige». Lovprisningen og forbønnen får dermed en sakramental karakter.[19] Få har greid å uttrykke det vi kunne kalle «den pentekostale erfaringen» så presist som Jerry Sandidge i hans forskning på de katolsk-pentekostale dialogsamtalene som pågikk mellom 1977 og 1982:

The Pentecostal experience is not a goal to be reached, not a place to stand, but a door through which to go into a greater fullness of the life in the Spirit. It is an event which becomes a way of life in which often charismatic manifestations have a place. Characteristic of this way of life is a love of the Word of God, fervency in prayer and witness in the world and to the world, and a concern to live by the power of the Holy Spirit.[20]

Pinseteologen Steven J. Land benytter seg av peruaneren Bernardo Campos, som forstår pentekostal ekklesiologi som «… the living experience and reflection [metoden] which the Church as a community of the faith does [subjektet], in a social space and a given time [konteksten], concerning the action of God in the world in Jesus and by the Holy Spirit [objekt og innhold].[21] Pentekostal ekklesiologi spinner altså ikke rundt doktriner alene. Deres teologiske identitet utviklet seg heller i form av sang og dans enn i teser; i fortellinger heller enn i definisjoner. Spontaniteten var viktigere enn den akademiske diskursen, og åndelige opplevelser ble foretrukket framfor systematisk argumentasjon.[22]

Dette ga en teologi med «kropp», der kirken ble stedet for et forsont fellesskap og maksimal deltakelse, og der håndspåleggelse og forbønn skapte korrespondanse mellom den kognitive refleksjon og de mer affektive dimensjonene. Ekklesiologien ble dermed organisk. Menigheten ble fellesskapet der Ånden deler ut sine gaver til den enkelte, men der det individuelle likevel ble underlagt den kommunitaristiske dimensjon. Det kristne fellesskapet ble med andre ord lest i lys av den tredje trosartikkel, og det formet en teologi som ble kritisk til begrepsdefinisjoner der man lente seg til intellektuelle refleksjoner alene uten samtidig å fange inn sentrale praktisk-teologiske aspekter uttrykt gjennom kirkens liv, tilbedelse og tjeneste. Pinsekristne tenker seg å være deltakere i det guddommelige «drama» der Guds nyskapende gjerning blir synlig til stede i verden og avspeiler den kommende festen hos Gud ved tidenes slutt, som Jackie David Johns skriver.[23]

Dette har stimulert enkelte pinseforskere til å gå i debatt om teologiforståelsen mer allment; i alle fall slik den framsto før den empiriske vendingen.[24] En av dem er Walter J. Hollenweger, forfatteren av det monumentale verket The Pentecostals fra 1972. Ved flere anledninger har han retorisk spurt om ikke teologi har vært for sterkt knyttet opp til et rasjonelt oppbygget system basert på aristotelisk logikk, som dermed i for stor grad opererer med konsepter og definisjoner. Han mente at teologien i kirkens rom like gjerne kunne uttrykkes som liknelser, historier, sanger og muntlig tradisjon.[25] Han utfordret vestlige fagteologer, integrert som de den gang var i sin analytiske tradisjon, til å utvikle et språk som var mer kompatibelt med religiøse erfaringer slik disse var å gjenfinne hos teologer som befant seg innenfor andre religiøse uttrykksrammer og som levde i de deler av verden der kirkene framsto mest dynamisk.

Hollenweger mente at «… present-day oral Christianity is different in its colourful pluralism, its spontaneity, its very artistic music, the theological responsibility shared by the whole congregation and in the participation in liturgical and theological formulations by everybody.»[26] En slik tradisjon bygger ikke så mye på erklæringer som på lignelser. Den har et multidimensjonalt tolkningspotensial som ikke bare vil informere, men også transformere. Den synges og danses mer enn den diskuteres. Den leder ikke alltid til klare konsepsjoner, men den inspirerer til å feire «… the great banquet; the class- and race-transcending eucharist.»[27]

Dette er refleksjoner som – da de ble formulert – var forut for sin tid, og som i dag blir bedre forstått innenfor den verdensvide kirken. Jeg blir mer og mer overbevist om at vi ligger nærmest opp til det nytestamentlige materialet dersom kirkens indre liv både har en sakramental forankring og en karismatisk åpenhet, og at disse to dimensjonene finner hverandre som to brennpunkter i en slags praktisk-teologisk ellipse som er kontekstuelt forankret og samtidsorientert, både språklig og formmessig (Apg 2,38-39).

Pinsevenner forstår seg ikke på ekklesiologier som ikke er konkret forankret i lokale fellesskap, og de har begrenset interesse av å diskutere abstrakte kirkemodeller. Derimot har de mer sans for Harald Hegstads definisjon: Kirken er der folket samles for å feire gudstjeneste.[28] En annen luthersk ekklesiolog, amerikanske Cheryl M. Peterson, presenterer i sin bok Who is the Church? An Ecclesiology for the Twenty-First Century, en metode for tolkningen av kirken som hun kaller «pneumatologisk/narrativ». «The church finds its identity in the activity of the Holy Spirit.»[29] Hennes «starting with the Spirit» korresponderer her med det som nok vil kunne sies å være en kjent pentekostal tilnærming til forståelsen av det å være kirke. Ekklesiologene finner altså hverandre på tvers av kirkeskillene.

Simon Chan: Kirken som troens mor
Blant de pinseteologer som har gitt de beste bidrag til en pentekostal ekklesiologi, er sørøst-asiaten Simon Chan.[30] I boken Pentecostal Ecclesiology fra 2011 finner han særlige ressurser i den katolske og den ortodokse kirketradisjonen, mens han i artikkelen «Mother Church: Toward a Pentecostal Ecclesiology» reiser det betimelige spørsmålet: Er det kirken som «gjør oss» eller er det vi som «gjør kirken»?[31] Han viser til subjektivismens og instrumentalismens farer i en tradisjonell ikke-sakramental ekklesiologi og forstår kirken som «troens mor» og dermed den sterkeste leverandør av personlig identitet. Som «Kristi kropp» og med Jesus som «hode for kirken» sprenges enhver sosial fortolkningsramme. Ved at den er en del av Kristi konkrete nærvær i verden vil kirken alltid være mer enn summen av dens medlemmer.

Jeg tenker at du kan ta initiativet til en lokal menighetsdannelse, men du er for sent ute til å kunne kalle deg grunnlegger. Det «agenturet» er det Kristus som for lengst har sikret seg copyrighten til (jfr. Matt 16,18). Vi, derimot, er døpt inn i menighetsfellesskapet, uavhengig av hvilken kirkelig tjeneste vi har. Vi næres ved dens gaver, uavhengig av hvilken posisjon vi måtte vært gitt. Vi kunne si i Kennedys ånd at vi ikke spør hva kirken kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for kirken. Dermed tenker jeg at det framtrer noen sentrale perspektiver i en pentekostal ekklesiologi for det 21. århundre.

Det åndsfylte koinonia-fellesskapet
Pentekostal ekklesiologi er de senere år blitt forsøkt innholdsbestemt ved hjelp av koinonia-begrepet, noe som dels er en katolsk og dels en fellesøkumenisk impuls.[32] Her er det fellesskapsdimensjonen som er tydeligst. Veli-Matti Kärkkäinen og Wolfgang Vondey er blant dem som hevder at koinonia- (eller communio-begrepet) er en forståelse av kirken som pinsekristne kjenner seg igjen i og i praksis lenge har levd etter.[33] Det innebærer å leve i et delt erfaringsfellesskap med hverandre og i en tillitsrelasjon til Gud, gitt ved Ånden (1 Kor 1,9). I følge 1 Kor 12,13 «ble vi alle døpt til å være én kropp …, vi fikk alle én Ånd å drikke». Spørsmålet om hvor og hvem kirken er, kan altså ikke besvares uten å referere til dette levende enhetsfellesskapet, også beskrevet som en gave gitt gjennom «Åndens enhet». Pinseteologen Simon Chan skriver:

To call the church Pentecostal is to affirm the special relation that the church bears to the Spirit in the Pentecostal event which is part of the story of the triune God. This relationship involves a personal indwelling in which the Spirit’s own particularity is revealed. Through his indwelling the church is ontologically united to Christ and participates in the Trinitarian life and becomes the communion of the Holy Spirit.[34]

Tilsvarende skriver Cheryl Peterson at «… the church is not created by human activities, but by the activities of the Holy Spirit through word and sacrament […] to become a koinonia of sharing and healing […] and forgiveness.»[35] En ekklesiologisk pneumatologi er altså bestemt av at kirken blir betraktet som en konkret, synlig og organisk realitet, kontekstuelt forankret og lokalt nærværende.
Stedet for Åndens påvirkning er dermed ikke primært meg som individ, men meg som del av et større fellesskap. Der kirken er til for min skyld, kommer individets behov i fokus, og jeg bedømmer kirken ut fra dens evne til å være «a service provider». Når jeg er til for kirkens skyld, inntrer det et fokusskifte der vårt felles liv i Kristus skaper ett folk som tjener en større hensikt. Den som blir døpt til Kristus, står opp av dåpsgraven som en organisk og konkret del av Kristi kropp i verden. En person går ned i dåpsgraven som individ og står opp igjen som kirke, ikledd Kristus som kirkens kropp i verden (Gal 3,27). 

Det samme tror jeg kan sies om åndsdåpen: Dens primære fokus er rettet mot det fellesskap vi har med Kristus og hverandre. Før pinsedag, allerede 1. påskedags kveld, hørte disiplene ordene fra Jesus: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). Med andre ord: Som fellesskap ble en ny menneskelighet født påskedag. Det forhindrer ikke at disiplene også som individer mottok Ånden. Dette understrekes ved det som skjedde på pinsedag, da «tunger av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem» (Apg 2,3).

I dette ligger det også en tydelig misjonal fordring som også er konstituerende for en gryende pentekostal ekklesiologi. For pinsevenner vil kirkesynet alltid være knyttet sammen med Jesu befaling om å gjøre mennesker til etterfølgere ved at kirken forkynner, døper og disippelgjør (Matt 28,18-20). Som normativt materiale har Lukas sine urkirke-narrativer vært viktige: Den samme ånd som reiste Kristus fra de døde, lokket redde disipler ut av sine komfortsoner, pushet dem til å krysse religiøse, etniske og sosiale barrierer og skapte forkynnende fellesskaper. Disse fortellingene har formet kirkens identitet og hensikt, og den gjør det fremdeles.[36]

Et uoppgivelig pentekostalt perspektiv er altså at den kristne tradisjonen har sin opprinnelse i det som skjedde pinsedag. Kirken står i en form for pneumatologisk suksesjon som alltid vil knytte den til pinsedagshendelsen. Fra pinsevennenes side vises det dessuten til at det er en pluralitet i ekklesiologiske selvforståelser som kan være teologiske komplementære og dermed faktisk ønskelige, siden de ofte er født fram og formet av de ulike praksiserfaringer som et fellesskap gjør i møte med sin egen tid og sin egen kontekst.

Det traderingsbevisste fellesskapet
Dialogsamtalene med den katolske kirke fra 1972 og dokumentene fra KVs Faith and Order har gjort at deler av det pentekostale miljøet er blitt faglig bevisstgjort på kirkesyn og ekklesiologi. Den særlige utfordringen har vært å sondre mellom de karismatiske inspirasjonsgavene (1 Kor 12,5-11) på den ene siden og de mer institusjonelle tjenestegavene på den andre siden (Ef 4,11-13). I de teologiske refleksjonene forsøker pinseteologene å holde sammen at kirken både er karismatisk og strukturert. De som kjenner pinsekristendommen internasjonalt, vet imidlertid at her er pinsebevegelsene ikke enige med seg selv. De kan ha alt fra en konsekvent kongregasjonalistisk til en like gjennomført episkopal struktur.

Man kommer altså ikke forbi spørsmålet om hvordan forbindelsen mellom Ånden, Ordet og kirken tilrettelegges. En effektiv traderings-prosess forutsetter i det minste at det er et forhold av konstituerende karakter mellom disse leddene. Dette blir særlig viktig i en pentekostal ekklesiologi der man tenker seg at hele menigheten er karismatisk, polysentrisk og deltakende mer enn hierarkisk strukturert.[37] Det utfordrer individorienteringen og forsterker nådeperspektivet.

I denne sammenheng er det legitimt å spørre om hvorvidt det er jeg som individ eller jeg sammen i et fellesskap som i følge Paulus er «tempel for Den hellige ånd» (1 Kor 3,16). Pentekostal tro har gjerne tenkt dette i individuell retning, siden Paulus også snakker om at kroppen er et tempel for Ånden. Men samtidig tar han et forbehold: «Dere tilhører ikke lenger dere selv» (1 Kor 6,19). Det gir mening å kunne tenke at det er kirken som er et tempel for Ånden, fordi kirken nettopp er byggverket av levende steiner; av troens folk.

Dermed blir respekt, gjensidighet og allsidighet viktige stikkord for de etiske kvaliteter som preger et modent, rekrutterende, tjenende og misjonsbevisst pentekostalt menighetslederskap. Dermed reflekteres det allmenne prestedømmet, det som er kalt til å gjøre verden vakrere med ordene fra Gud (1 Pet 2,4-5;9), noe den katolske teologen Hans Küng er opptatt av å understreke innenfor rammen av en ellers alternativ ekklesiologi.[38]

At kirken alltid vil være noe mer og noe annet enn et undervisningsrom eller en teatersal, var noe den nå avdøde engelske karismatiske teologen, Michael Harper, var opptatt av. Mens den katolske kirke har lagt vekt på det historiske apostolatet, og de protestantiske kirkene har forsøkt å restaurere den apostoliske læren om kirken, hevdet han at det spesielle ekklesiologiske bidraget fra pinsekristendommen har vært å restaurere de apostoliske tegn: nådegavene, erfaringsdimensjonen i kirkens apostolat og myndiggjøringen av lekfolket. Det viktigste har likevel vært evnen til å være kulturelt relevant, hevdet Harper.[39] I dag er kanskje det et av de mest drivende motivene i de pentekostale kirkemodeller som utvikles av yngre pinsepastorer.

På den annen side har påvirkningen fra andre kirker gjort at pinsekirker i tillegg utfordres til å gjennomtenke hvordan en tydeligere undervisning om dåp, nattverd og sosial rettferdighet kan forankre troens liv i liturgiske ledd som ikke er avhengig av pastorens «dagsform».[40] Den «frikirkelige» trostradisjonen har imidlertid vært tilbakeholden med å etablere strukturer som man fryktet kunne «temme» Ånden og Ordet dersom de ble underlagt en for stram kirkelig styringskontroll. Men dermed har man heller ikke lyktes med å redusere det Chan beskriver som «den sentrifugale voluntarismen»:[41] Det som har skapt svingdørseffekter og kirkedelinger i et slikt omfang at det kaster lange skygger over verdens pinsekristne.[42]

Miroslav Volfs løsningsforsøk er å fastholde kirkens behov for strukturer, men han avviser at kirken må være hierarkisk oppbygd.[43] Med utgangspunkt i en trinitarisk relasjonsteologi som ikke rangsmessig posisjonsbestemmer guddomspersonene, gir han «det åndsfylte lekfolket» en status som ellers ville vært forbeholdt geistlige. Selv om Volfs løsningsforsøk ikke er helt overbevisende, synes én ting å tre fram som en stille erkjennelse: Uten tradisjonens hellige innsikter står karismatiske bevegelser i konstant fare for å ta opp i seg opplevelsesmønstre som blir et plagsomt speilbilde av den narsissistiske kulturen som omgir den. Og vekkelse blir fort forvandlet til lovløst land.[44] Det har ført til at ynge pinseledere i dag har et langt mer avslappet forhold til spørsmål om nasjonal organisering og pastoralt tilsyn.[45] I de teologiske refleksjonene forsøker pinseteologene å holde sammen at kirken trenger både Ånden og strukturene, det dagsaktuelle og relevante så vel som de beste innsiktene fra tradisjonshistorien.

Et eksempel på dette kan være hvordan lederskapet i Filadelfiakirken i Oslo blir stadig mer opptatt av å tenke helhetlig omkring forholdet mellom menighetens hensikter og medlemmenes livsfaser. Menigheten har definert sine seks åndelige hensikter: Den er kalt til å forherlige Guds navn gjennom tilbedelse, til å formidle Guds kjærlighet gjennom tjeneste, til å forløse Guds kraft gjennom evangelisering, til å forene Guds familie gjennom fellesskap, til å formes som Guds barn gjennom disippelskap og til å forkynne Guds rike gjennom misjon. Dette blir så styrende for den praktisk-teologiske og balanserte traderingen som skal forme koinonia-fellesskapet.

Man tenker seg videre at medlemmene befinner seg innenfor én av syv livsfaser: barn, ungdom, unge voksne, voksne single, voksne hjem, midt i livet og senior. Det menigheten vil formidle av hensikter og verdier skal forankres inn i disse livsfasene ved hjelp av en konsekvent traderingsstrategi. Ledelsen gjør seg derfor bruk av bildet av en kirke av eldre årgang, sett ovenfra. Her ser du hovedskipet, og her finner du sideskipene. I hovedskipet er alle de offentlige gudstjenestene, bygd på de sju livsfasene. I de offentlige gudstjenestene – det være seg søndag formiddag eller ungdomsmøtet fredag kveld – skal de seks hensiktene gjenspeiles. 75 prosent av det som skjer i gudstjenestene skal være gjenkjennende og overførbart på tvers av livsfasene, mens 25 prosent av det som skjer – for eksempel av sang- og musikkuttrykk – skal være livsfasegjenkjennende, alt etter hvilken gudstjeneste vi snakker om.

I tillegg foregår det en kontinuerlig virksomhet i alle de mindre sideskipene, som for eksempel bønnehuset, Alpha-arbeidet og konkrete misjonsprosjekter. Fellesskapsbegrepet rommer tre nivåer: stor-fellesskapet, smågruppene og tjenestene. Du er først en del av fellesskapet når du har latt deg aktivt integrere.

Fellesskapet rundt Herrens bord
En rekke kirkelige miljøer, ikke minst innenfor den ortodokse tradisjonen, anser at «hele menigheten» (Rom 16,23) er et begrep som Bibelen anvender om det lokale nattverdfeirende gudstjenestefellesskapet som er kommet sammen i Jesu navn, og som er konstituert av Ånden som kirkens dynamiske og levende kraft.[46] Slik ble kirkens enhet og katolisitet forstått lenge før det ble et universelt begrep. Det unike ved den kontekstuelt forankrede kirken er at de deler det ene brød. Dette transcenderer alle sosiale og kjønnsmessige grenser.

Pentekostal ekklesiologi kan her hente impulser også fra den pinsepioneren som kanskje framstår som den mest særegne, framtidsrettede og økumeniske av dem alle, William Seymour fra Azusa Street Mission i Los Angeles rundt forrige århundreskifte. Kanskje var han den eneste som til fulle forsto den ekklesiologiske rekkevidden av den gryende åndsutgytelsen som den gang fant sted. Douglas Nelson beskriver Seymours posisjon slik:

Amid the most racist era of a totally segregated society, a miracle happened. For the first time in history a miniature global community came together beyond the color line, meeting night and day continuously for three years, inviting everyone to enter the new life in fellowship together. The original vision for a new society – forged again in the USA during 250 years of black slave experience – became a historical reality in the church.[47]

For Seymour var ikke tungetalen tegnet på en bestemt opplevelse eller et bestemt kjennemerke som skulle følge pinsebevegelsen, selv om det var det som siden skjedde. Det er mulig å forstå pinsedagshendelsen i retning av at tungetalen var det store inkluderingssymbolet på hva som kom til å bli viktig særtrekk ved kirken: at den skulle formidle Guds store gjerninger på alle slags språk og dialekter, og at den skulle blir starten på det miraklet som heter den inkluderende kirken, og gi plass til folk fra hver stamme under himmelen, uavhengig av kjønn og status. Seymour mislyktes den gang med å forankre denne tanken, og pinsebevegelsen mistet dermed sitt største ekklesiologiske potensial. I stedet lot den oppmerksomheten spinne rundt den personlige opplevelsen og de mer instrumentelle sidene ved åndsutrustningen.[48]

Jeg håper pinsevennene gjenvinner den økumeniske drømmen ved at pentekostal teologi gir sine konstruktive bidrag til en økumenisk ekklesiologi som både har sakramental forankring og spirituelt driv. Allerede i kraft av sin tverrkirkelige opprinnelse har den dette potensialet, noe pinseteologen Wolfgang Vondey er opptatt av. I sin refleksjon over KV-dokumentet «The Nature and Mission of the Church»[49] skriver han:

Rather than perceiving Pentecostals as distinct from the established theological and religious traditions from which they emerged, the ecclesiality of worldwide Pentecostalism can be perceived only in continuing awareness of other confessions not as an alternative to but as a root and source of Pentecostal life and praxis […]. Worship, service, and proclamation are acts of the churches that originate within the churches and are directed toward the churches in order to affirm the unity, holiness, catholicity, and apostolicity of the one Church beyond the churches and into the world […] Church is a reflective, discerning reality that finds consensus about its nature and mission not only in formal statements but in an often painful process of repentance, forgiveness, conversion and renewal in and among the churches while the Church proclaims the gospel to the world. I suggest that this form of evangelistic, contextual, critical, non-triumphant, and pragmatic Pentecostal ecclesiology has much to say to what often appears as an idealistic, romantic, and authoritarian ecclesiology.[50]

En slik tilnærming har med andre ord økumeniske konsekvenser. Ved å betrakte sin egen historie som en «fortelling» som trosfellesskapet bare kan sies å ha hatt begrenset kontroll over, vil det kunne være i stand til å utvide sitt konfesjonelle selvbilde og tilføre egen identitet et betydelig økumenisk handlingsrom. Eller sagt med den britiske økumenen Martin Conway: Veien går fra «competition» til «co-existence» til «commitment» til «communion». Det vil måtte inkludere et kirkelig mangfold som er betydelig bredere enn de kirker pinsebevegelsen normalt har kjent seg mest i slekt med.[51] I et grunnlagsdokument for pinsebevegelsen i Norge, kalt «Visjon og ordninger» kommer et bredt økumenisk ideal til uttrykk: «Vi tror at Guds kirke i verden dypest sett er en kirke. Derfor vil vi arbeide for enhet og fellesskap i menighetene, mellom menigheter og ulike kirkesamfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. Vi tror på pinse for alle kirker og mennesker.»[52]

Det helbredende fellesskapet
Chan hevder at en fellesskapsbevisst, inkluderende, nattverdfeirende og traderingsbevisst pentekostal ekklesiologi vil gi en viktig helhetsfølelse som igjen virker forsonende og helbredende. Ånden gir sine gaver innenfor rammen av fellesskapet og «for the common good», slik det heter i 1 Kor 12,7. Konkrete forbønnshandlinger vil derfor alltid være en del av en pinsekirkes liturgiske liv. Det er en oppgave for menighetens valgte ledelse, slik Jakob skriver i sitt brev (Jak 5,14-15), og slike praksiser bør være integrert i selve gudstjenestefeiringen. Min erfaring er at få ting kan fasilitere forbønnshandlingen bedre enn når den finner sted i tilknytning til nattverd og tilbedelse.[53]

En tidlig metodistisk tradisjon var dessuten å samle inn en gave til de fattige som avslutningen på nattverdsfeiringen. I den sammenheng kommer det en viktig betraktning fra svensk hold. I et hefte om «forsamlingen», utgitt av svenske Pingst, heter det: «Karismatisk kristendom er inte bara tungomål og profetia. Det är stöd åt missbrukare, nödhjälp åt de hungrande och kamp för att överbrygga de sociala klyftorna i samhället. När kyrkan inte entydigt ställer sig på de svagas sida, har den svikit evangeliet.»[54]

Ulike forbønns- og helbredelsespraksiser er en naturlig følge av at hele det lokale trosfellesskapet tenker i retning forsoning og gjenopprettelse. Det forankrer og utvider dermed praksisrommet, som vil kunne strekke seg fra det individuelt nådegavestyrte til en tenkning der den indre kvaliteten på fellesskapet i seg selv har en helbredende virkning fordi det tar i bruk etiske filtre og utviser sensitivitet for ulike behov og dermed for ulike forbønnspraksiser.

Det eskatologiske håpsfellesskapet
Et pneumatologisk og eukaristisk fellesskap blir med nødvendighet også et eskatologisk fellesskap. Å forstå kirken som et slikt fellesskap, konstituert av Ånden, er fundamental i pentekostal spiritualitet og historie. Kirken bæres oppe av sin framtidstro, en tro som konkret griper inn i historien som håp og forventning. Dette er den ortodokse teologen John D. Zizioulas opptatt av i boken Being as Communion. Han skriver:

History understood in the light of Eucharistic experience is not the same as history as normally understood; it is conditioned by the anamnetic and epicletic character of the Eucharist which, out of distance and decay, transfigures time into communion and life. Thus history ceases to be a succession of events moving from past to present linearly, but acquires the dimension of the future, which is also a vertical dimension transforming history into charismatic-pentecostal events. Within history thus pictured, truth […] comes as a Pentecostal event which takes linear history up into a charismatic present-moment.[55]

Ved Ånden lever pinsekristne i spenningene mellom allerede å ha del i frelsens goder, samtidig som de lever med sine «sukk», som minner dem om at sammen med hele skapningen lengter de etter det som ennå ikke er kommet. De har latt seg bevege av Ånden til både å le og gråte, danse og vente i stillhet. Som en «tidsmaskin» gir Ånden dem anledning til å reise både bakover og framover i frelsens rom. Ved troen tar de del i den frelsesøkonomi som allerede har funnet sted, og ved håpet kan de forestille seg at de tar del i de begivenheter som ennå ikke er realisert. Slik kan frelsen leses som en forsmak på det gode som kommer. Og det gudstjenestefeirende folket blir et håpsfellesskap som tror, og som tilber.

En ekklesiologi formet av den 3. trosartikkel
Dette uttrykker en kirkesyn som er informert av den 3. trosartikkel. Som guddomsperson er ikke Ånden et undervurdert appendiks, et supplement til reformatorisk og kristologisk teologi. Pneumatologien åpner for å se kirken som et verk av Ånden og for å kvalifisere troen som levd erfaring. Ved å gå bakenfor de ulike kirkelige strukturene som normalt definerer ekklesiologiene, er det mulig for alle å beskrive kirken som «a composition of the Spirit», og teologi som noe både teologer og kirkeledere «gjør» på en konkret, praktisk og refleksiv måte.

For å sikre at et slikt fellesskap i Ånden er gjenstand for sunn bedømmelse, må den være rotfestet i et trinitarisk gudsbilde og forankret i en moden og offensiv bruk av bibelmaterialet, slik det tegner den åpenbaringshistorie som har båret kirkene til alle tider. En sunn ekklesiologi overlever ikke uten at vi gjør våre konkrete erfaringsvirkeligheter til gjenstand for et «trialektisk» samspill mellom nettopp Ånden, Ordet og fellesskapet. Dette fellesskapet blir av Ånden formet gjennom det levde, talte, skrevne og traderte Ordet. Det danner teologiske refleksjoner som så igjen vender tilbake som nytolket erfaring av den ekklesiologiske praksis. Teologen Amos Yong skriver:

Hence, the understanding of the Bible can, by the faithful community, be grasped as a practical reasoning driven by virtues, habits, traditions, concerns, practices and ways of living. The centrality of praxis flows out of the logic of trinitarian theology, and both biblical and theological symbols transform the souls of the believers as they are living within specific socio-historical contexts and cultural and religious traditions.[56]

Dermed kan misjonsteologen Lesslie Newbigin snakke om at kirken ikke kan influere verden ved å endre dens maktstrukturer, eller ved å lene seg til noen felles aksepterte sannhetsstandarder: «The church can only commend the gospel to the world by its own consistent character: by being the church, which is the only theologically coherent missionary strategy.»[57] En kirke inspirert av troen på Ånden kan ikke begrenses til bare å forkynne evangeliet. Den må selv å være et levende, ærlig og dynamisk uttrykk for hva evangelium er. Det er det som gjør kirken til verdens håp.

Avslutning
Denne artikkelen har drøftet noen aspekter ved en pentekostal ekklesiologi som både viser noe av denne teologiens særegenhet, men som også viser at den trekker på innsikter fra en tradisjonsrikdom som er lengre enn pinsebevegelsens egen korte historie. Simon Chan er blant de teologer som har vært anvendt. Han definerer det å være forankret i et kirkelig fellesskap som «troens mor» og den sterkeste leverandør av personlig identitet. Som uttrykk for Kristi nærvær i verden vil et pentekostalt kirkefellesskap alltid være mer enn summen av dens medlemmer. Artikkelen har pekt på bestemte sider og idealer ved dette fellesskapet: at det er et åndsfylt fellesskap, at det viderefører den kristne trostradisjonen, at det er et nattverdfeirende og legende fellesskap, og at det er et fellesskap som formidler håpet om en framtid sammen med Gud.

Litteratur
Albrecht, Daniel E. Rites in the Spirit: A Ritual Approach to Pentecostal/Charismatic Spirituality. Sheffield: Sheffield Academic Press, 1999.
Alexander, Kimberly Ervin. Pentecostal Healing. Models in Theology and Practice. Dorset: Deo Publishing, 2006.
Alvarsson, Jan-Åke (red.). Medlemskap. En tvärvetenskaplig studie av medlemskap i pingströrelsen. Uppsala: Institutet för Pentekostala Studier, 2011.
Anderson, Allan. An Introduction to Pentecostalism: Global Charismatic Christianity. Cambridge: Cambridge University Press, 2004.
Apostolic Faith. Organ for Apostolic Faith Mission, Los Angeles (1906–09).
Barratt, Tomas Ball. Fra brytningsårene. T. B. Barratt minneutgave. Oslo: Filadelfiaforlaget AS, 1949.
Belcher, Jim. Deep Church. A Third Way Beyond Emerging and Traditional. Downers Grove: IVP Books, 2009.
Bloch-Hoell, Nils. Pinsebevegelsen: en undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1956.
Burgess, Stanley M. Encyclopedia of Pentecostal and Charismatic Christianity. New York: Routledge, 2006.
Burgess, Stanley M. og Eduard M. van der Maas (red.). The New International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements. Grand Rapids, MI: Zondervan, 2002.
Chan, Simon. «Mother Church. Toward a Pentecostal Ecclesiology». Pneuma: The Journal of the Society for Pentecostal Studies 22:2 (2000), 177–208.
Chan, Simon. Pentecostal Ecclesiology. An Essay on the Development of Doctrine. Dorset: Deo Publishing, 2011.
Conway, Martin. «Helping the Ecumenical Movement to Move On: Hollenweger and the Rediscovery of the Value of Diversity». I Jan A. Jongeneel (red.). Pentecost, Mission and Ecumenism: Essays on Intercultural Theology: Festschrift in Honour of Professor Walter J. Hollenweger. Frankfurt am Main: Peter Lang, 1992, 273–287.
De Spade Regen. Organ for den nederlandske pinsebevegelse (1908-31), juni 1919, 37.
Församlingen. Trons hemlighet – vägledning i den kristna trons grunder. Avesta: Libris/Pingst, 2006.
Halldorf, Peter. Drikk dypt av Ånden: Den hellige ånds nærvær og gaver i den kristnes personlige liv. Oslo: Luther, 2006.
Halldorf, Peter. Ånd og bokstav: Den smale veien mellom fanatisme og forfall. Oslo: Luther, 2006.
Harper, Michael. «The Holy Spirit Acts in the Church, Its Structures, Its Sacramentality, Its Worship and Sacraments». One in Christ 12 (1976), 319–328.
Hegertun, Terje. «Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde». Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2009.
Hegertun, Terje. «Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse. Notat utarbeidet på vegne av lederskapet i Filadelfiakirken, Oslo».
 http://www.hegertunsblogg.org/2010/02/gudstjenesterefleksjoner.html (oppsøkt 10.05.2013).
Hegertun, Terje. «Pinsebevegelse og økumenikk». I Kjell Olav Sannes og Egil Grandhagen (red.). Med Kristus Til jordens ender: Festskrift til Tormod Engelsviken. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2008, 155–64.
Hegstad, Harald. Den virkelige kirke: bidrag til ekklesiologien. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2009.
Hollenweger, Walter J. The Pentecostals. London: SCM Press.
Hollenweger, Walter J. The Pentecostals: The Charismatic Movement in the Churches. London: SCM Press, 1976.
Hollenweger, Walter J. «After Twenty Years of Research on Pentecostalism». International Review of Mission 75:297 (1986), 3–12.
Hollenweger, Walter J. «The Ecumenical Significance of Oral Christianity». Ecumenical Review 41:2 (1989), 259–265.
Johns, Jackie David. «Pentecostalism and the Postmodern Worldview». Journal of Pentecostal Theology 4:7 (1995), 73–96.
Josefsson, Ulrik. Liv och över nog: den tidiga pingströrelsens spiritualitet. Skellefteå: Artos, 2005.
Jørgensen, Jonas Adelin, Kirsten Busch Nielsen, og Niels Henrik Gregersen (red.). Spirit and Spirituality: Proceedings of the 15th Nordic Conference in Systematic Theology. Kobenhavn: Seksjon for systematisk teologi, Teologisk fakultet, Universitetet i København, 2007.
Kaufman, John. «Salvation as Deification in the Theology of Symeon the New Theologian». Masteroppgave. Universitetet i Oslo, 2001.
Korsets Seier. Organ for pinsebevegelsen i Norge (diverse årganger).
Küng, Hans. The Church. London: Search Press, 1981.
Kärkkäinen, Veli-Matti. An Introduction to Ecclesiology: Ecumenical, Historical & Global Perspectives. Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 2002.
Land, Steven J. Pentecostal Spirituality: A Passion for the Kingdom. Sheffield: Sheffield Academic Press, 1993.
Longenecker, Richard N. Community Formation in the Early Church and in the Church Today. Peabody, MA: Hendrickson Publishers, 2002.
McDonnell, Kilian. The Charismatic Renewal and Ecumenism. New York: Paulist Press, 1978.
McDonnell, Kilian og George T. Montague. Christian Initiation and Baptism in the Holy Spirit: Evidence from the First Eight Centuries. Collegeville, MN: Liturgical Press, 1991.
Miller, Donald E. og Tetsunao Yamamori. Global Pentecostalism: The New Face of Christian Social Engagement. Berkeley: University of California Press, 2007.
The Nature and Mission of the Church. A Stage on the Way to a Common Statement. Faith and Order Paper 198. Geneve: World Council of Churches, 2005.
Nelson, Douglas J. «For Such a Time as This: The Story of Bishop William J. Seymour and the Azusa Street Revival». Masteroppgave. University of Birmingham, 1981.
Newbigin, Lesslie. The Gospel in a Pluralist Society. Grand Rapids, MI: Eerdmans Publishing Company/WCC Publications, 1989.
Peterson, Cheryl M. Who Is the Church?: An Ecclesiology for the Twenty-First Century. Minneapolis, MN: Fortress Press, 2013.
Robeck, Cecil M. «My Call to Ecumenism». I Richard Howell (red.). Global Christian Forum: Transforming Ecumenism. New Delhi: Evangelical Fellowship of India, 2007, 66–72.
Sandidge, Jerry L. Roman Catholic/Pentecostal Dialogue (1977-1982): A Study in Developing Ecumenism Vol. 1. Studien Zur Interkulturellen Geschichte Des Christentums, Band 44. Frankfurt am Main: Peter Lang, 1987.
Van Gelder, Craig. The Essence of the Church: A Community Created by the Spirit. Grand Rapids, MI: Baker, 2000.
Volf, Miroslav. After Our Likeness: The Church as the Image of the Trinity. Grand Rapids, MI / Cambridge: Eerdmans Publishing Company, 1998.
Vondey, Wolfgang. «Pentecostal Perspectives on ‘the Nature and Mission of the Church’».
Presented paper. I 35th Annual Meeting of the Society for Pentecostal Studies. Fuller Theological Seminary, Pasadena, CA, 2006.
Vondey, Wolfgang. «Pentecostalism and the Possibility of Global Theology. Implications of the Theology of Amos Yong». Pneuma: The Journal of the Society for Pentecostal Studies 28:2 (2006), 289–312.
Yong, Amos. Spirit-Word-Community: Theological Hermeneutics in Trinitarian Perspective. Aldershot: Ashgate, 2002.
Zizioulas, John D. Being as Communion: Studies in Personhood and the Church. London: Darton, Longman and Todd, 1985/2004.

Endnotes:


[1] Dette begrepet bygger på at et tradisjonsbevisst verdifellesskap (eng.: community) er det primære i samfunnet, ikke individet, staten eller nasjonen. Kommunitarismen som politisk-filosofisk ide er kritisk til liberalismens ensidige betoning av individualisme og personlig suksess. De mest sentrale filosofiske aktørene som har utviklet kommunitarismens grunnideer, er Charles Taylor og Alasdair MacIntyre. Dette idealet utfordres riktignok idag av en individfokusert kultursituasjon, som frikirkene ikke er uberørt av.
[2] Se f.eks. Jan-Åke Alvarsson (red.), Medlemskap. En tvärvetenskaplig studie av medlemskap i pingströrelsen, 2011.
[3] I sin bok Deep Church argumenterer Jim Belcher for at en misjonal kirke trenger å være kommuniserende både overfor samtidskulturen og nyskapende gudstjenesteformer, være åpen for kunst og kommunikasjon, men den trenger også å kjenne seg forpliktet av kristne bekjennelsestekster og det beste ved kirkenes tradisjons-overleveringer. Jim Belcher, Deep Church. A Third Way Beyond Emerging and Traditional, 2009.
[4] Jonas Adelin Jørgensen, Kirsten Busch Nielsen og Niels Henrik Gregersen (red.), Spirit and Spirituality: Proceedings of the 15th Nordic Conference in Systematic Theology, 2007.
[5] Kilian McDonnell og George T. Montague, Christian Initiation and Baptism in the Holy Spirit: Evidence from the First Eight Centuries, 1991.
[6] Veli-Matti Kärkkäinen, An Introduction to Ecclesiology: Ecumenical, Historical & Global Perspectives, 2002, 73.
[7] Sitatet er hentet fra pinseorganet De Spade Regen (1908–31), juni 1919, 37. Se også Allan Anderson,
An Introduction to Pentecostalism: Global Charismatic Christianity, 2004, 252.
[8] Apostolic Faith, 1/1 1906, 4.
[9] I Norge kom denne utviklingen til å bli markert på en særlig måte da pinsebevegelsen lot seg integrere som medlemmer av Norges kristne råd. For en nærmere presentasjon av denne utviklingen, se Terje Hegertun, «Pinsebevegelse og økumenikk», i Kjell Olav Sannes og Egil Grandhagen (red.), Med Kristus til jordens ender: Festskrift til Tormod Engelsviken, 2008.
[10] Apostolic Faith, 1/1 1906, 1.
[11] Terje Hegertun, «Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde». Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer, 2009, 28–31.
[12] Walter J. Hollenweger, The Pentecostals: The Charismatic Movement in the Churches, 1976. Se også: Cecil M. Robeck, “My Call to Ecumenism”, i Richard Howell (red.), Global Christian Forum: Transforming Ecumenism, 2007, 66–72.
[13] Ulrik Josefsson, Liv och över nog: Den tidiga pingströrelsens spiritualitet, 2005, 179f.
[14] Kilde: http://warc.ch/dt/erl1/20.html (23.05.2009).
[15] Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen: En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge, 1956, 19 og 298.
[16] Josefsson, Liv och över nog: den tidiga pingströrelsens spiritualitet, 98. Tanken om at «urkristendommen» skal kunne forstås som et ekklesiologisk ideal er blitt problematisert av senere forskning. Også denne tidsfasen i kirkens historie var preget av sterke motsetninger og flere tradisjonsstrømninger som ikke uten videre lar seg harmonisere. Om dette, se John Kaufman, «Salvation as Deification in the Theology of Symeon the New Theologian», 2001, 113–128.
[17] Ulrik Josefsson, Liv och över nog: den tidiga pingströrelsens spiritualitet, 2005, 10.
[18] Tomas Ball Barratt, Fra brytningsårene. T. B. Barratt minneutgave, 1949, 277ff. Det samme gjengitt i Korsets Seier, 1/11 1910, 1. Lærepunktet om baptistisk dåp kom inn i lærepunktene i 1913, og lærepunktet om «selvstendige, lokale menigheter» ble lagt til i 1916.
[19] Daniel E. Albrecht, Rites in the Spirit: A Ritual Approach to Pentecostal/Charismatic Spirituality, 1999.
[20] Jerry L. Sandidge, Roman Catholic/Pentecostal Dialogue (1977-1982): A Study in Developing Ecumenism Vol. 1. Studien Zur Interkulturellen Geschichte Des Christentums, Bind 44, 141.
[21] Steven J. Land, Pentecostal Spirituality: A Passion for the Kingdom, 1993, 45.
[22] Kilian McDonnell, The Charismatic Renewal and Ecumenism, 1978.
[23] Jackie David Johns, «Pentecostalism and the Postmodern Worldview», Journal of Pentecostal Theology 4:7 (1995).
[24] Dette er et uttrykk som anerkjenner at ulike former for erfaringer er legitime også i teologisk refleksjon og posisjonsdannelse.
[25] Walter J. Hollenweger, «After Twenty Years of Research on Pentecostalism», International Review of Mission 75:297 (1986).
[26] Walter J. Hollenweger, «The Ecumenical Significance of Oral Christianity», Ecumenical Review 41:2 (1989).
[27] Walter J. Hollenweger, «After Twenty Years of Research on Pentecostalism», 262.
[28] Harald Hegstad, Den virkelige kirke: bidrag til ekklesiologien, 2009.
[29] Cheryl M. Peterson, Who Is the Church?: An Ecclesiology for the Twenty-First Century, Minneapolis, MN: Fortress Press, 2013, 7. Her introduserer hun begrepet «the Spirit-breathed church» og slår fast at «the story of the church […] starts with the Spirit», ibid., 8.
[30] Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay on the Development of Doctrine, 2011.
[31] Simon Chan, «Mother Church. Toward a Pentecostal Ecclesiology», Pneuma: The Journal of the Society for Pentecostal Studies 22:2 (2000).
[32] Alternativt anvendes også communion-begrepet. Walter Kasper hevder at alle de økumeniske dialogprosessene som den katolske kirke er involvert i, «converge in the fact that they revolve around the concept of communio as their key concept. All dialogues define the visible unity of all Christians as communio-unity, and agree in understanding it, in analogy with the original trinitarian model, not as uniformity but as unity in diversity and diversity in unity». Se Walter Kasper, «Present Situation and Future of the Ecumenical Movement», Pontifical Council for Promoting Christian Unity, Plenary 2001 (2001), http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/chrstuni/documents/rc_pc_chrstuni_
doc_20011117_kasper-prolusio_en.html (13.05.2013).
[33] Wolfgang Vondey, «Pentecostal Perspectives on ‘the Nature and Mission of the Church’», i 35th Annual Meeting of the Society for Pentecostal Studies, 2006.
[34] Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay of the Development of Doctrine, 2011.
[35] Cheryl Peterson, Who Is the Church?: An Ecclesiology for the Twenty-First Century, 143ff.
[36] Ibid., 115.
[37] Terje Hegertun, «Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse. Notat utarbeidet på vegne av lederskapet i Filadelfiakirken, Oslo». Kilde: http://www.hegertunsblogg.org/2010/02/gudstjenesterefleksjoner.html. Se også Richard N. Longenecker, Community Formation in the Early Church and in the Church Today, 2002 og Craig Van Gelder, The Essence of the Church: A Community Created by the Spirit, 2000.
[38] Hans Küng, The Church, 1981, 370.
[39] Michael Harper, «The Holy Spirit Acts in the Church, Its Structures, Its Sacramentality, Its Worship and Sacraments», One in Christ 12 (1976), 323.
[40] For et studium av pinsekristendommens sosiale, men fortsatte ubenyttede, potensial i et globalt perspektiv, se Donald E. Miller og Tetsunao Yamamori, Global Pentecostalism: The New Face of Christian Social Engagement, 2007, 15–38.
[41] Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay of the Development of Doctrine, 182.
[42] Stanley M. Burgess, Encyclopedia of Pentecostal and Charismatic Christianity, 2006. Se også Stanley M. Burgess og Eduard M. van der Maas (red.), The New International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements, 2002.
[43] Miroslav Volf, After Our Likeness: The Church as the Image of the Trinity, 1998. Se spesielt del II av boken, kapitlene 4 til 7.
[44] Peter Halldorf, Ånd og bokstav: den smale veien mellom fanatisme og forfall, 2006.
[45] Se diverse nettressurser som http://www.pingst.se/ og http://www.pinsebevegelsen.no
[46] John D. Zizioulas, Being as Communion: Studies in Personhood and the Church, 1985/2004, 148. En oldkirkelig tekst fra Justin Martyr (Apology 61: 65–67) som beskriver det gudstjenestefeirende fellesskapet, gir et tydelig inntrykk av at nattverden framsto som gudstjenestens samlende høydepunkt. Dette er blant de idealene som videreføres inn i frikirkelig tenkning av bl.a. Peter Halldorf, Drikk dypt av Ånden: Den hellige ånds nærvær og gaver i den kristnes personlige liv, 2006.
[47] Douglas J. Nelson, «For Such a Time as This: The Story of Bishop William J. Seymour og the Azusa Street Revival», 1981, 11 og 204.
[48] Vi skal ikke se bort fra at tungetalen like gjerne kunne virke ekskluderende overfor miljøer og enkeltpersoner som i utgangspunktet var positivt innstilt til tanken om Åndens fylde, men som likevel ikke erfarte å tale i tunger. Historisk har nok pinsebevegelsen vist for lite sensitivitet overfor de teologiske og sjelesørgeriske utfordringene dette har representert. I sin nådegaveveiledning i 1 Kor 12-14 er Paulus nettopp opptatt av å avgrense tungetalen i forhold til det som synes å være «større» gaver, samtidig som han ved hjelp av kroppsmetaforen advarer mot alle former for eksklusivitet med hensyn til hvem som har hvilke gaver.
[49] The Nature and Mission of the Church. A Stage on the Way to a Common Statement, Faith and Order Paper 198, 2005.
[50] Wolfgang Vondey, «Pentecostalism and the Possibility of Global Theology. Implications of the Theology of Amos Yong», Pneuma: The Journal of the Society for Pentecostal Studies 28:2 (2006).
[51] Martin Conway», «Helping the Ecumenical Movement to Move On: Hollenweger and the Rediscovery of the Value of Diversity», I Jan A. Jongeneel (red.), Pentecost, Mission and Ecumenism: Essays on Intercultural Theology: Festschrift in Honour of Professor Walter J. Hollenweger, 1992.
[52] http://pinsebevegelsen.no/pinsebevegelsen/vedlegg/Pinsebevegelsens-visjon-og-ordninger--febr-2012.pdf
[53] For en omfattende framstilling av pentekostale helbredelsesteologier, slik disse framsto i henholdsvis den wesleyansk-pentekostale tradisjonen og i den tradisjonen som gjerne kalles «Finished Work Pentecostals», se Kimberly Ervin Alexander, Pentecostal Healing. Models in Theology and Practice, 2006.
[54] Församlingen. Trons hemlighet – vägledning i den kristna trons grunder, 2006.
[55] Zizioulas, Being as Communion: Studies in Personhood and the Church, 115–116. Se også Steven Land, Pentecostal Spirituality: A Passion for the Kingdom, 98 og 100–101 og Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay of the Development of Doctrine, 193.
[56] Amos Yong, Spirit-Word-Community: Theological Hermeneutics in Trinitarian Perspective, 2002, 276.
[57] Lesslie Newbigin, The Gospel in a Pluralist Society, 1989, 222–233.

Artikkelen er et kapittel i boken Pentekostale perspektiver, utgitt av Fagbokforlaget, 2015, s. 165-186. Bokens redaktører er Knut-Willy Sæther og Karl Inge Tangen