Artikkelen er et kapittel i boken Pentekostale perspektiver, utgitt av Fagbokforlaget, 2015, s. 165-186. Bokens redaktører er Knut-Willy Sæther og Karl Inge Tangen
Introduksjon
Denne artikkelen er opptatt av noen
grunnleggende elementer i en pentekostal ekklesiologi. Artikkelen tar
utgangspunkt i den tredje trosartikkelen der kirken framstår som et resultat av
den entydige bekjennelsen «Jeg tror på Den hellige ånd». Artikkelen tegner et
historisk bakteppe som viser at fokuset på Ånden gradvis ledet
pinsefellesskapet i retning av en lære om menigheten som et forpliktende,
lokalt fellesskap. Dette var basert på en tolkningstradisjon som kan betegnes
som «transhistorisk», en førkritisk lesning som overskred bibeltekstenes
historiske rammer, og som gjorde urkristendommen til et ideal.
Artikkelen peker
videre på at spiritualitetsfokuset trolig kan sies å være det mest nyskapende
bidraget, i den forstand at pentekostal lære om kirken ikke så mye er en
tematisert teologi som det er en levd realitet av erfaringsdimensjonen ved det
å være en kristen i verden. Det spesifikt teologiske
bidraget er tanken om at Guds ulike manifestasjoner fremdeles finner sted i
verden fordi Ånden er utgytt, og den utruster kirken med gaver og frukter. Noe
som igjen gjør teologien «kroppslig» gjennom maksimal deltakelse.
Tradisjonslinjene
Når jeg velger å omtale pentekostal
ekklesiologi som «Menigheten i lys av den tredje trosartikkel», handler det om
at en hundre år gammel vekkelsesbevegelse har orientert seg mer i
kommunitaristisk retning.[1] Pentekostale teologer er
blitt opptatt av å undersøke hva som måtte være av distinkt pentekostal
karakter når ekklesiologien skal tegnes, og hvordan forholdet mellom tro, dåp
og medlemskap skal tilrettelegges.[2] I stadig større grad
innser de at det er slektskapsbånd til de lengre tradisjonslinjene som har
båret kristen tro gjennom århundrene.[3] Dessuten handler det om å
ta seg selv og sin egen vekst på alvor: Da den nordiske systematikerkonferansen
i København for noen år siden satte «Spirit and Spirituality» øverst på sakslisten,
ble det begrunnet med at veksten i antall pentekostale kirker i andre deler av
verden gjorde at nettopp læren om Åndens rolle i kirken nå trenger seg på som
et stadig mer aktuelt forskningsfelt.[4]
Vi kan vel legge
til at den karismatiske fornyelse som ble synlig i eldre kirker for om lag femti
år siden, har normalisert og gitt språk til den type kristne erfaringer som ga
rom for ytringer og gaver som ikke lar seg bestemmes eller bestilles, verken av
en flertallsavstemning eller av tungetale. Uavhengig av hvor mye vi vil
systematisere og katalogisere, er det et perspektiv ved Ånden at den både er og
blir den uventede gjesten som ikke alltid lar seg innpasse i våre mønstre.
Dette skulle for så vidt bare mangle: Troen på den ene, hellige, alminnelige
kirke følger naturlig av den oldkirkelige bekjennelsesformelen «Jeg tror på Den
hellige ånd, herre og livgiver». Tanken om at kirken – og dermed den enkelte
troende – er utrustet med Åndens gaver og frukter, følger naturlig av det
treene gudsbildet. For kirkefedrene var det vel nettopp slik: De distingverte
ikke så mye mellom den kristne og den åndsfylte, omtrent like lite som det er
naturlig å si en «norsk nordmann».[5] Den var kristen som hadde
Ånden. Den paulinske formaningen om å drikke dypt av Ånden (Ef 5,18), hadde i
blikkfeltet det som kom til å bli dens naturlige forlengelse: det åndsfylte
fellesskapet av troens folk.
Det historiske bakteppet: «Det er nok av
kirker i verden!»
Veli-Matti Kärkkäinen har rett når han påpeker at
pinsevennene har skrevet overraskende lite om ekklesiologi, til tross for at
pinsekristne nesten hele tiden har definert seg som en menighetsbevegelse.[6]
At pionerene deres for om lag hundre år tilbake ikke var opptatt av dette, skyldtes ikke
at de manglet teologisk kompetanse – den hadde de ervervet seg fra sine respektive
kirker – men heller at de mente at det var kirker nok i denne verden. På en
presis måte uttrykkes dette av den nederlandske pinselederen Gerit R. Polman,
som i 1919 skrev at «… hensikten med pinsebevegelsen er ikke å bygge opp ett
kirkesamfunn, men å bygge opp alle kirkesamfunnene.»[7] Et lignende perspektiv
framkom allerede i 1906 i Apostolic Faith,
bladet som sprang ut av den merkelige vekkelsen i Azusa Street, ved foten av
nåværende Beverly Hills i Los Angeles: «It is not our desire to tear down
churches but to make new churches out of old ones. We pray for God to send the Pentecost to every church.»[8]
Under sin
pre-konstituerende periode mente altså pinsevennene at deres særskilte bidrag
ikke var av ekklesiologisk, men av pneumatologisk og økumenisk karakter. Dette
fikk på sin side betydning for kirkesynet ettersom pneumatologien gradvis ble
mer ekklesiologisk orientert, først innenfor et avgrenset pentekostalt rom, og
deretter – i nyere tid – gradvis utvidet i mer økumenisk retning.[9] Denne utviklingen sto i
tydelig kontinuitet til den moderne pinsevekkelsens utspring: Vinteren 1906
skrev den afro-amerikanske forkynneren i Azusa Street, William Seymour,
følgende: «This Pentecostal movement is too large to be confined in any
denomination or sect. It works
outside, drawing all together in one bond of love, one church, one body of
Christ.»[10] De
første venner av pinsen tenkte altså at de karismatiske gavene skulle kunne
fremme et miljø som fremmet en enhet som ikke lot seg å begrense av konfesjonelle
skillelinjer. For eksempel kunne åndsgavene forstås som ekklesiologiske
samhandlinger, og tungemålsgaven og tilbedelsen var sakramentale enhetstegn som
kalte kirkene til verdensvid misjon.[11]
Dette var både
overraskende og nytenkende, men særlig realistisk var det knapt. De økumeniske
idealene ble snart fortrengt til fordel for en motstandsidentitet som ga det
motsatte resultat: Det «fargeblinde» miljøet i Azusa Street som hadde bestått
av både sorte og hvite ble splittet i henholdsvis sorte og hvite menighetsfellesskap.
Det kjønnsinkluderende lederskapet som hadde plass til både kvinner og menn,
ble borte. Polmans påstand om at det var kirker nok, ble erstattet av et helt
annet budskap: At pinsevennenes kall nå var å etablere «nytestamentlige
menigheter», i tydelig opposisjon til alle andre «religiøse systemer».
Påfallende raskt bleknet enhetsidealene til fordel for sterke grensemarkeringer
og en tilsvarende uniformering av egne menighetsmiljøer. Azusa Street ble et
motsigelsens tegn i den pentekostale historien, og den engelsk-norske Thomas
Ball Barratt ble gradvis en av landets sterkeste kritikere av andre kirkers
teologi. I hans slagord «Fram til urkristendommen» lå det en tydelig kritikk av
eldre kirkesamfunn, de som – tross alt – hadde båret troen gjennom århundrene,
alt kirkelig forfall til tross.
På den annen
side kan situasjonen leses i mer positiv retning: I en relativt radikal
vekkelseskultur som ble stående i opposisjon til deler av de allerede etablerte
kirkene, var det et legitimt behov for en viss kultivering og
fellesskapsstrukturer som pinsevennene i praksis kunne orientere seg i forhold
til, vise sin lojalitet til og anvende som ramme for sin egen identitetsbygging
og virketrang.
I dag kjenner en
rekke pinsekristne seg ironisk nok tiltrukket av oldkirkelige idealer og av
liturgiske spiritualitetsformer som ville vært fremmed for pinsepionerene. Og
den sterkeste kritikken mot pinseteologien kommer ikke lenger fra de eldste
kirkene. Den karismatiske vekkelsen har endret mange av pinsevennenes tidligere
forestillinger. Logikken fra Polman og andre er dessuten hentet opp igjen: at
Ånden faktisk arbeider innenfor
rammen av de kristne kirkene, og at det derfor finnes en «bevegelse av pinse»
utenfor pinsebevegelsen. Logisk nok tenker man omtrent på denne måten: Siden
Joels profeti om at «Ånden skulle falle på alle mennesker» (Joel 3,1-2), vil
det med nødvendighet også måtte inkludere de store kirkesamfunnene.[12] I dag ser dette ut til å
vokse seg fram til å bli en av pinsebevegelsens identitetsbærende teologiske
grunnholdninger, slik det var det første tiåret av dens komme, både på
amerikansk og europeisk kirkemark.[13]
Tolkningstradisjonen: Det «transhistoriske»
bibelsynet
Hvilke særtrekk var det som
utviklet seg innenfor den gryende pentekostale ekklesiologien, og hvilke er det
som i dag framstår som umistelige idealer som pinsekristendommen er preget av?
La meg kort nevne noen av de historiske trekkene, og så vise til mer
tidsaktuelle endringer. Dette gjør jeg likevel med visse forbehold, siden denne
trostradisjonen er så mangfoldig og har så mange ansikter når det gjelder
struktur og gudstjenesteformer at vi nok må snakke om pentekostale
ekklesiologier i flertallsform. Ett av de historiske særtrekkene var det vi kan
kalle den «transhistoriske» lesemåten av bibelske tekster, en førkritisk
lesning som overskred tekstenes historiske rammer. Slik ble det formet et
felles meningsunivers og et vokabular som ble aktivert i utformingen av det
pentekostale kirkesynet. Dette er blant annet bekreftet av de dialogsamtalene
som har vært ført med de reformerte kirkene i nyere tid. Her heter det:
For Pentecostals, the Bible is a story; they read their lives
into that story and that story into their lives. They stress returning to the
experiences of God to which Scripture bears witness, but also moving forth into
the world to witness to the deeds of God multiplied through them in new
contexts.[14]
Med andre ord befinner pinsevennene
seg i en pietismetradisjon der det gjelder å forsøke å føre både normative og –
om mulig – også empiriske bevis for så vel kristendommens sannhetsdoktriner som
for egne erfaringer. Empiri og bibeltolkning blir forsøkt likestilt: Praksis skal
i størst mulig grad ha skriftmessig basis, og skriftsynet skal gjenkjennes i
erfaringen. I følge Bloch-Hoell hindret det pinsebevegelsen fra å ende
henholdsvis som et svermerisk sektsamfunn eller som en fundamentalistisk
konfesjonsghetto.[15]
Dermed ble det
et naturlig – om enn ganske uoppnåelig – ideal at menighetssynet skulle forsøke
å operasjonalisere og gjenvinne urkristendommen.[16] Det gjorde
pinsebevegelsen baptistisk. Man fant kort og godt ikke så mange fortellinger om
barnedåp i NT, og man hadde ingen tradisjonshistorie å ta hensyn til.
Menighetene skulle ikke ha så mange regler og statutter, og den skulle ikke
være et kirkesamfunn. For man fant heller ingen nasjonal styringsstruktur i NT,
bare lokale menigheter bundet sammen av reisende forkynnere og et lokalt valgt
lederskap. Bevegelsen skulle ikke ha noen geistlighet, for i Apostlenes
Gjerninger ble det verken snekret pavestoler eller bygd bispeseter. I stedet
skulle de nye fellesskapene være ledet av Ånden og preget av liturgisk frihet
med rom for karismatiske gaver.
Andre teologer
smilte en smule av denne urkirkeromantikken og dette litt naive idealet om å
være «nytestamentlig». Dessuten var kanskje ikke avstanden til det geistlige
særlig stor: Den svenske pinseteologen Ulrik Josefsson mener at pinsebevegelsen
i Sverige på 1920-tallet kombinerte sin radikale kongregasjonalisme med det han
kaller «en karismatisk episkopalisme» på grunn av forstandernes (pastorenes)
sterke karismatiske posisjon. I alle fall var det bibelsynet som ga ammunisjon
både til kirkekritikken og til forsøkene på å tegne det nye ekklesiologiske
kartet.[17]
Det ekklesiologiske bidraget:
spiritualiteten
Hva kan så det
pentekostal-ekklesiologiske bidraget sies å være? Det mest nyskapende er
kanskje at den ikke har produsert en ny teologi i samme grad som den har
presentert nye spiritualitetsformer, vært misjonalt orientert, progressiv i
profil og tidsrelevant i metodevalg. Pentekostal ekklesiologi er ikke så mye en
tematisert teologi som det er en levd realitet. Spesielt i starten var
eskatologien så sterkt til stede at det å bygge kirke framsto en smule
irrelevant. Det var et påtvunget behov som det hjemløse pilegrimsfolket måtte
fasilitere i påvente av gjenkomsten, ettersom det ikke lenger kjente seg hjemme
andre steder.
Dette var
tydelig i 1910. Da ble den første summariske opplistingen av hvilke
lærestandpunkter som ble forkynt i pinsebevegelsen, presentert. I disse
«grunnleggende sannheter» sto det som tiende og siste punkt: «Vår konges komme
er nær forestående … Vi arbeider ikke for en forsamling eller et samfunn, men
for Jesus.»[18]
Først seks år senere ble «menigheten» innskrevet i lærepunktene. Om du i dag
spør unge pinsepastorer, vil svaret være et helt annet enn det var i 1910. Alt
hos dem dreier seg om å bygge nye og relevante menigheter, og jeg tipper at du
ikke hører så mye om at «vår konges komme er nær forestående».
Det viktigste
pentekostale bidraget har nok vært tanken om at Guds manifestasjoner kan finne
sted fremdeles fordi Ånden er utgytt, og den utruster sin kirke med gaver og
frukter. Dette er et normalt uttrykk for kirkens liv i verden, selv om
nådegavebruken i dag ikke lenger er like synbar eller hørbar i de offentlige
gudstjenesterommene. Den verdimessige oppskrivingen av de karismatiske gavene
ga en dynamisk spiritualitet som igjen påvirket ekklesiologien. Daniel Albrecht
mener at kjernen i den pentekostale gudstjenesten, «ritene» og lovsangen, er
strukturert omkring «møtet med Den Hellige». Lovprisningen og forbønnen får
dermed en sakramental karakter.[19] Få har greid å uttrykke
det vi kunne kalle «den pentekostale erfaringen» så presist som Jerry Sandidge
i hans forskning på de katolsk-pentekostale dialogsamtalene som pågikk mellom
1977 og 1982:
The Pentecostal experience is not a goal to be
reached, not a place to stand, but a door through which to go into a greater
fullness of the life in the Spirit. It is an event which becomes a way of life
in which often charismatic manifestations have a place. Characteristic of this
way of life is a love of the Word of God, fervency in prayer and
witness in the world and to the world, and a concern to live by the power of the Holy Spirit.[20]
witness in the world and to the world, and a concern to live by the power of the Holy Spirit.[20]
Pinseteologen
Steven J. Land benytter seg av peruaneren Bernardo Campos, som forstår
pentekostal ekklesiologi som «… the living experience and reflection [metoden] which
the Church as a community of the faith does [subjektet], in a social space and
a given time [konteksten], concerning the action of God in the world in Jesus
and by the Holy Spirit [objekt og innhold].[21] Pentekostal
ekklesiologi spinner altså ikke rundt doktriner alene. Deres teologiske
identitet utviklet seg heller i form av sang og dans enn i teser; i
fortellinger heller enn i definisjoner. Spontaniteten var viktigere enn den
akademiske diskursen, og åndelige opplevelser ble foretrukket framfor
systematisk argumentasjon.[22]
Dette ga en
teologi med «kropp», der kirken ble stedet for et forsont fellesskap og
maksimal deltakelse, og der håndspåleggelse og forbønn skapte korrespondanse
mellom den kognitive refleksjon og de mer affektive dimensjonene.
Ekklesiologien ble dermed organisk. Menigheten ble fellesskapet der Ånden deler
ut sine gaver til den enkelte, men der det individuelle likevel ble underlagt
den kommunitaristiske dimensjon. Det kristne fellesskapet ble med andre ord
lest i lys av den tredje trosartikkel, og det formet en teologi som ble kritisk
til begrepsdefinisjoner der man lente seg til intellektuelle refleksjoner alene
uten samtidig å fange inn sentrale praktisk-teologiske aspekter uttrykt gjennom
kirkens liv, tilbedelse og tjeneste. Pinsekristne tenker seg å være deltakere i
det guddommelige «drama» der Guds nyskapende gjerning blir synlig til stede i
verden og avspeiler den kommende festen hos Gud ved tidenes slutt, som Jackie
David Johns skriver.[23]
Dette har
stimulert enkelte pinseforskere til å gå i debatt om teologiforståelsen mer
allment; i alle fall slik den framsto før den empiriske vendingen.[24] En av dem er Walter J.
Hollenweger, forfatteren av det monumentale verket The Pentecostals fra 1972. Ved flere anledninger har han retorisk
spurt om ikke teologi har vært for sterkt knyttet opp til et rasjonelt
oppbygget system basert på aristotelisk logikk, som dermed i for stor grad
opererer med konsepter og definisjoner. Han mente at teologien i kirkens rom
like gjerne kunne uttrykkes som liknelser, historier, sanger og muntlig
tradisjon.[25]
Han utfordret vestlige fagteologer, integrert som de den gang var i sin
analytiske tradisjon, til å utvikle et språk som var mer kompatibelt med
religiøse erfaringer slik disse var å gjenfinne hos teologer som befant seg
innenfor andre religiøse uttrykksrammer og som levde i de deler av verden der
kirkene framsto mest dynamisk.
Hollenweger mente at «… present-day
oral Christianity is different in its colourful pluralism, its spontaneity, its
very artistic music, the theological responsibility shared by the whole
congregation and in the participation in liturgical and theological
formulations by everybody.»[26] En slik tradisjon
bygger ikke så mye på erklæringer som på lignelser. Den har et
multidimensjonalt tolkningspotensial som ikke bare vil informere, men også transformere. Den synges og danses mer enn den
diskuteres. Den leder ikke alltid til klare konsepsjoner, men den inspirerer
til å feire «… the great banquet; the
class- and race-transcending eucharist.»[27]
Dette er
refleksjoner som – da de ble formulert – var forut for sin tid, og som i dag
blir bedre forstått innenfor den verdensvide kirken. Jeg blir mer og mer
overbevist om at vi ligger nærmest opp til det nytestamentlige materialet
dersom kirkens indre liv både har en sakramental forankring og en karismatisk
åpenhet, og at disse to dimensjonene finner hverandre som to brennpunkter i en
slags praktisk-teologisk ellipse som er kontekstuelt forankret og samtidsorientert,
både språklig og formmessig (Apg 2,38-39).
Pinsevenner
forstår seg ikke på ekklesiologier som ikke er konkret forankret i lokale
fellesskap, og de har begrenset interesse av å diskutere abstrakte
kirkemodeller. Derimot har de mer sans for Harald Hegstads definisjon: Kirken
er der folket samles for å feire gudstjeneste.[28] En annen luthersk
ekklesiolog, amerikanske Cheryl M. Peterson, presenterer i sin bok Who is the Church? An Ecclesiology for the Twenty-First Century, en metode for tolkningen
av kirken som hun kaller «pneumatologisk/narrativ». «The church finds its identity in the activity of the
Holy Spirit.»[29] Hennes «starting with
the Spirit» korresponderer her med det som nok vil kunne sies å være en kjent
pentekostal tilnærming til forståelsen av det å være kirke. Ekklesiologene
finner altså hverandre på tvers av kirkeskillene.
Simon Chan: Kirken som troens mor
Blant de pinseteologer som har gitt
de beste bidrag til en pentekostal ekklesiologi, er sørøst-asiaten Simon Chan.[30] I boken Pentecostal Ecclesiology fra 2011 finner
han særlige ressurser i den katolske og den ortodokse kirketradisjonen, mens
han i artikkelen «Mother Church: Toward a Pentecostal Ecclesiology» reiser det
betimelige spørsmålet: Er det kirken som «gjør oss» eller er det vi som «gjør
kirken»?[31]
Han viser til subjektivismens og instrumentalismens farer i en tradisjonell
ikke-sakramental ekklesiologi og forstår kirken som «troens mor» og dermed den
sterkeste leverandør av personlig identitet. Som «Kristi kropp» og med Jesus som
«hode for kirken» sprenges enhver sosial fortolkningsramme. Ved at den er en
del av Kristi konkrete nærvær i verden vil kirken alltid være mer enn summen av
dens medlemmer.
Jeg
tenker at du kan ta initiativet til en lokal menighetsdannelse, men du er for
sent ute til å kunne kalle deg grunnlegger. Det «agenturet» er det Kristus som
for lengst har sikret seg copyrighten til (jfr. Matt 16,18). Vi, derimot, er
døpt inn i menighetsfellesskapet, uavhengig av hvilken kirkelig tjeneste vi
har. Vi næres ved dens gaver, uavhengig av hvilken posisjon vi måtte vært gitt.
Vi kunne si i Kennedys ånd at vi ikke spør hva kirken kan gjøre for oss, men
hva vi kan gjøre for kirken. Dermed tenker jeg at det framtrer noen sentrale
perspektiver i en pentekostal ekklesiologi for det 21. århundre.
Det åndsfylte koinonia-fellesskapet
Pentekostal ekklesiologi er de
senere år blitt forsøkt innholdsbestemt ved hjelp av koinonia-begrepet, noe som dels er en katolsk og dels en
fellesøkumenisk impuls.[32] Her er det
fellesskapsdimensjonen som er tydeligst. Veli-Matti Kärkkäinen og Wolfgang
Vondey er blant dem som hevder at koinonia-
(eller communio-begrepet) er en forståelse av kirken som
pinsekristne kjenner seg igjen i og i praksis lenge har levd etter.[33] Det innebærer å leve i et
delt erfaringsfellesskap med hverandre og i en tillitsrelasjon til Gud, gitt
ved Ånden (1 Kor 1,9). I følge 1 Kor
12,13 «ble vi alle døpt til å være én kropp …, vi fikk alle én Ånd å drikke».
Spørsmålet om hvor og hvem kirken er, kan altså ikke besvares uten å referere
til dette levende enhetsfellesskapet, også beskrevet som en gave gitt gjennom
«Åndens enhet». Pinseteologen
Simon Chan skriver:
To call the church
Pentecostal is to affirm the special relation that the church bears to the
Spirit in the Pentecostal event which is part of the story of the triune God.
This relationship involves a personal indwelling in which the Spirit’s own
particularity is revealed. Through his indwelling the church is ontologically
united to Christ and participates in the Trinitarian life and becomes the
communion of the Holy Spirit.[34]
Tilsvarende
skriver Cheryl Peterson at «… the church is not created by human activities,
but by the activities of the Holy Spirit through word and sacrament […] to become
a koinonia of sharing and healing […] and forgiveness.»[35]
En ekklesiologisk pneumatologi er altså bestemt av
at kirken blir betraktet som en konkret, synlig og organisk realitet,
kontekstuelt forankret og lokalt nærværende.
Stedet for
Åndens påvirkning er dermed ikke primært meg som individ, men meg som del av et
større fellesskap. Der kirken er til for min skyld, kommer individets behov i
fokus, og jeg bedømmer kirken ut fra dens evne til å være «a service provider».
Når jeg er til for kirkens skyld, inntrer det et fokusskifte der vårt felles
liv i Kristus skaper ett folk som tjener en større hensikt. Den som blir døpt
til Kristus, står opp av dåpsgraven som en organisk og konkret del av Kristi
kropp i verden. En person går ned i dåpsgraven som individ og står opp igjen
som kirke, ikledd Kristus som kirkens kropp i verden (Gal 3,27). Det samme tror
jeg kan sies om åndsdåpen: Dens primære fokus er rettet mot det fellesskap vi
har med Kristus og hverandre. Før pinsedag, allerede 1. påskedags kveld, hørte
disiplene ordene fra Jesus: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). Med andre
ord: Som fellesskap ble en ny
menneskelighet født påskedag. Det forhindrer ikke at disiplene også som individer mottok Ånden. Dette
understrekes ved det som skjedde på pinsedag, da «tunger av ild viste seg for
dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem» (Apg 2,3).
I dette ligger
det også en tydelig misjonal fordring som også er konstituerende for en gryende
pentekostal ekklesiologi. For pinsevenner vil kirkesynet alltid være knyttet
sammen med Jesu befaling om å gjøre mennesker til etterfølgere ved at kirken
forkynner, døper og disippelgjør (Matt 28,18-20). Som normativt materiale har
Lukas sine urkirke-narrativer vært viktige: Den samme ånd som reiste Kristus
fra de døde, lokket redde disipler ut av sine komfortsoner, pushet dem til å
krysse religiøse, etniske og sosiale barrierer og skapte forkynnende
fellesskaper. Disse fortellingene har formet kirkens identitet og hensikt, og
den gjør det fremdeles.[36]
Et uoppgivelig
pentekostalt perspektiv er altså at den kristne tradisjonen har sin opprinnelse
i det som skjedde pinsedag. Kirken står i en form for pneumatologisk suksesjon
som alltid vil knytte den til pinsedagshendelsen. Fra pinsevennenes side vises
det dessuten til at det er en pluralitet i ekklesiologiske selvforståelser som
kan være teologiske komplementære og dermed faktisk ønskelige, siden de ofte er
født fram og formet av de ulike praksiserfaringer som et fellesskap gjør i møte
med sin egen tid og sin egen kontekst.
Det traderingsbevisste fellesskapet
Dialogsamtalene
med den katolske kirke fra 1972 og dokumentene fra KVs Faith and Order har
gjort at deler av det pentekostale miljøet er blitt faglig bevisstgjort på
kirkesyn og ekklesiologi. Den særlige
utfordringen har vært å sondre mellom de karismatiske inspirasjonsgavene (1 Kor
12,5-11) på den ene siden og de mer institusjonelle tjenestegavene på den andre
siden (Ef 4,11-13). I de teologiske refleksjonene forsøker pinseteologene å
holde sammen at kirken både er karismatisk og strukturert. De som kjenner
pinsekristendommen internasjonalt, vet imidlertid at her er pinsebevegelsene
ikke enige med seg selv. De kan ha alt fra en konsekvent kongregasjonalistisk
til en like gjennomført episkopal struktur.
Man
kommer altså ikke forbi spørsmålet om hvordan forbindelsen mellom Ånden, Ordet
og kirken tilrettelegges. En effektiv traderings-prosess forutsetter i det
minste at det er et forhold av konstituerende karakter mellom disse leddene. Dette blir særlig viktig i en pentekostal
ekklesiologi der man tenker seg at hele menigheten er karismatisk, polysentrisk
og deltakende mer enn hierarkisk strukturert.[37]
Det utfordrer individorienteringen og forsterker nådeperspektivet.
I
denne sammenheng er det legitimt å spørre om hvorvidt det er jeg som individ
eller jeg sammen i et fellesskap som
i følge Paulus er «tempel for Den hellige ånd» (1 Kor 3,16). Pentekostal tro
har gjerne tenkt dette i individuell retning, siden Paulus også snakker om at
kroppen er et tempel for Ånden. Men samtidig tar han et forbehold: «Dere
tilhører ikke lenger dere selv» (1 Kor 6,19). Det gir mening å kunne tenke at
det er kirken som er et tempel for Ånden, fordi kirken nettopp er byggverket av
levende steiner; av troens folk.
Dermed blir respekt, gjensidighet og
allsidighet viktige stikkord for de etiske kvaliteter som preger et modent,
rekrutterende, tjenende og misjonsbevisst pentekostalt menighetslederskap.
Dermed reflekteres det allmenne prestedømmet, det som er kalt til å gjøre
verden vakrere med ordene fra Gud (1 Pet 2,4-5;9), noe den katolske teologen
Hans Küng er opptatt av å understreke innenfor rammen av en ellers alternativ
ekklesiologi.[38]
At kirken alltid
vil være noe mer og noe annet enn et undervisningsrom eller en teatersal, var
noe den nå avdøde engelske karismatiske teologen, Michael Harper, var opptatt
av. Mens den katolske kirke har lagt vekt på det historiske apostolatet, og de
protestantiske kirkene har forsøkt å restaurere den apostoliske læren om
kirken, hevdet han at det spesielle ekklesiologiske bidraget fra
pinsekristendommen har vært å restaurere de apostoliske tegn: nådegavene,
erfaringsdimensjonen i kirkens apostolat og myndiggjøringen av lekfolket. Det
viktigste har likevel vært evnen til å være kulturelt relevant, hevdet Harper.[39] I dag er kanskje det et
av de mest drivende motivene i de pentekostale kirkemodeller som utvikles av
yngre pinsepastorer.
På den annen
side har påvirkningen fra andre kirker gjort at pinsekirker i tillegg utfordres
til å gjennomtenke hvordan en tydeligere undervisning om dåp, nattverd og
sosial rettferdighet kan forankre troens liv i liturgiske ledd som ikke er
avhengig av pastorens «dagsform».[40] Den «frikirkelige»
trostradisjonen har imidlertid vært tilbakeholden med å etablere strukturer som
man fryktet kunne «temme» Ånden og Ordet dersom de ble underlagt en for stram
kirkelig styringskontroll. Men dermed har man heller ikke lyktes med å redusere
det Chan beskriver som «den sentrifugale voluntarismen»:[41] Det som har skapt
svingdørseffekter og kirkedelinger i et slikt omfang at det kaster lange
skygger over verdens pinsekristne.[42]
Miroslav Volfs
løsningsforsøk er å fastholde kirkens behov for strukturer, men han avviser at
kirken må være hierarkisk oppbygd.[43] Med utgangspunkt i en
trinitarisk relasjonsteologi som ikke rangsmessig posisjonsbestemmer
guddomspersonene, gir han «det åndsfylte lekfolket» en status som ellers ville
vært forbeholdt geistlige. Selv om Volfs løsningsforsøk ikke er helt overbevisende,
synes én ting å tre fram som en stille erkjennelse: Uten tradisjonens hellige
innsikter står karismatiske bevegelser i konstant fare for å ta opp i seg
opplevelsesmønstre som blir et plagsomt speilbilde av den narsissistiske
kulturen som omgir den. Og vekkelse blir fort forvandlet til lovløst land.[44] Det har ført til at ynge
pinseledere i dag har et langt mer avslappet forhold til spørsmål om nasjonal
organisering og pastoralt tilsyn.[45] I de teologiske
refleksjonene forsøker pinseteologene å holde sammen at kirken trenger både
Ånden og strukturene, det dagsaktuelle og relevante så vel som de beste
innsiktene fra tradisjonshistorien.
Et eksempel på
dette kan være hvordan lederskapet i Filadelfiakirken i Oslo blir stadig mer
opptatt av å tenke helhetlig omkring forholdet mellom menighetens hensikter og
medlemmenes livsfaser. Menigheten har definert sine seks åndelige hensikter: Den
er kalt til å forherlige Guds navn gjennom tilbedelse, til å formidle Guds
kjærlighet gjennom tjeneste, til å forløse Guds kraft gjennom evangelisering,
til å forene Guds familie gjennom fellesskap, til å formes som Guds barn
gjennom disippelskap og til å forkynne Guds rike gjennom misjon. Dette blir så
styrende for den praktisk-teologiske og balanserte traderingen som skal forme koinonia-fellesskapet.
Man tenker seg
videre at medlemmene befinner seg innenfor én av syv livsfaser: barn, ungdom,
unge voksne, voksne single, voksne hjem, midt i livet og senior. Det menigheten
vil formidle av hensikter og verdier skal forankres inn i disse livsfasene ved
hjelp av en konsekvent traderingsstrategi. Ledelsen gjør seg derfor bruk av
bildet av en kirke av eldre årgang, sett ovenfra. Her ser du hovedskipet, og
her finner du sideskipene. I hovedskipet er alle de offentlige gudstjenestene,
bygd på de sju livsfasene. I de offentlige gudstjenestene – det være seg søndag
formiddag eller ungdomsmøtet fredag kveld – skal de seks hensiktene
gjenspeiles. 75 prosent av det som skjer i gudstjenestene skal være
gjenkjennende og overførbart på tvers av livsfasene, mens 25 prosent av det som
skjer – for eksempel av sang- og musikkuttrykk – skal være
livsfasegjenkjennende, alt etter hvilken gudstjeneste vi snakker om.
I tillegg
foregår det en kontinuerlig virksomhet i alle de mindre sideskipene, som for eksempel
bønnehuset, Alpha-arbeidet og konkrete misjonsprosjekter. Fellesskapsbegrepet
rommer tre nivåer: stor-fellesskapet, smågruppene og tjenestene. Du er først en
del av fellesskapet når du har latt deg aktivt integrere.
Fellesskapet rundt Herrens bord
En rekke
kirkelige miljøer, ikke minst innenfor den ortodokse tradisjonen, anser at
«hele menigheten» (Rom 16,23) er et begrep som Bibelen anvender om det lokale
nattverdfeirende gudstjenestefellesskapet som er kommet sammen i Jesu navn, og
som er konstituert av Ånden som kirkens dynamiske og levende kraft.[46]
Slik ble kirkens enhet og katolisitet forstått lenge før det ble et universelt
begrep. Det unike ved den kontekstuelt forankrede kirken er at de deler det ene
brød. Dette transcenderer alle sosiale og kjønnsmessige grenser.
Pentekostal
ekklesiologi kan her hente impulser også fra den pinsepioneren som kanskje
framstår som den mest særegne, framtidsrettede og økumeniske av dem alle,
William Seymour fra Azusa Street Mission i Los Angeles rundt forrige
århundreskifte. Kanskje var han den eneste som til fulle forsto den
ekklesiologiske rekkevidden av den gryende åndsutgytelsen som den gang fant
sted. Douglas Nelson beskriver Seymours posisjon slik:
Amid the most racist era
of a totally segregated society, a miracle happened. For the first time in
history a miniature global community came together beyond the color line,
meeting night and day continuously for three years, inviting everyone to enter
the new life in fellowship together. The original vision for a new society –
forged again in the USA during 250 years of black slave experience – became a
historical reality in the church.[47]
For
Seymour var ikke tungetalen tegnet på en bestemt opplevelse eller et bestemt
kjennemerke som skulle følge pinsebevegelsen, selv om det var det som siden
skjedde. Det er mulig å forstå pinsedagshendelsen i retning av at tungetalen
var det store inkluderingssymbolet på hva som kom til å bli viktig særtrekk ved
kirken: at den skulle formidle Guds store gjerninger på alle slags språk og
dialekter, og at den skulle blir starten på det miraklet som heter den
inkluderende kirken, og gi plass til folk fra hver stamme under himmelen,
uavhengig av kjønn og status. Seymour mislyktes den gang med å forankre denne
tanken, og pinsebevegelsen mistet dermed sitt største ekklesiologiske
potensial. I stedet lot den oppmerksomheten spinne rundt den personlige
opplevelsen og de mer instrumentelle sidene ved åndsutrustningen.[48]
Jeg håper pinsevennene gjenvinner den økumeniske drømmen ved at pentekostal
teologi gir sine konstruktive bidrag til en økumenisk ekklesiologi som både har
sakramental forankring og spirituelt driv. Allerede i kraft av sin
tverrkirkelige opprinnelse har den dette potensialet, noe pinseteologen
Wolfgang Vondey er opptatt av. I sin
refleksjon over KV-dokumentet «The Nature and Mission of the Church»[49]
skriver han:
Rather than perceiving
Pentecostals as distinct from the established theological and religious
traditions from which they emerged, the ecclesiality of worldwide
Pentecostalism can be perceived only in continuing awareness of other
confessions not as an alternative to but as a root and source of Pentecostal
life and praxis […]. Worship, service, and proclamation are acts of the
churches that originate within the churches and are directed toward the
churches in order to affirm the unity, holiness, catholicity, and apostolicity
of the one Church beyond the churches and into the world […] Church is a
reflective, discerning reality that finds consensus about its nature and
mission not only in formal statements but in an often painful process of
repentance, forgiveness, conversion and renewal in and among the churches while
the Church proclaims the gospel to the world. I suggest that this form of
evangelistic, contextual, critical, non-triumphant, and pragmatic Pentecostal
ecclesiology has much to say to what often appears as an idealistic, romantic,
and authoritarian ecclesiology.[50]
En slik tilnærming har med andre ord
økumeniske konsekvenser. Ved å betrakte sin egen historie som en «fortelling»
som trosfellesskapet bare kan sies å ha hatt begrenset kontroll over, vil det
kunne være i stand til å utvide sitt konfesjonelle selvbilde og tilføre egen
identitet et betydelig økumenisk handlingsrom. Eller sagt med den britiske
økumenen Martin Conway: Veien går fra «competition» til «co-existence» til
«commitment» til «communion». Det vil måtte inkludere et kirkelig mangfold som
er betydelig bredere enn de kirker pinsebevegelsen normalt har kjent seg mest i
slekt med.[51] I
et grunnlagsdokument for pinsebevegelsen i Norge, kalt «Visjon og ordninger»
kommer et bredt økumenisk ideal til uttrykk: «Vi tror at Guds kirke i verden dypest sett er en
kirke. Derfor vil vi arbeide for enhet og fellesskap i menighetene, mellom
menigheter og ulike kirkesamfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. Vi tror på
pinse for alle kirker og mennesker.»[52]
Det helbredende fellesskapet
Chan hevder at en
fellesskapsbevisst, inkluderende, nattverdfeirende og traderingsbevisst
pentekostal ekklesiologi vil gi en viktig helhetsfølelse som igjen virker
forsonende og helbredende. Ånden gir sine gaver innenfor rammen av fellesskapet
og «for the common good», slik det heter i 1 Kor 12,7. Konkrete
forbønnshandlinger vil derfor alltid være en del av en pinsekirkes liturgiske
liv. Det er en oppgave for menighetens valgte ledelse, slik Jakob skriver i
sitt brev (Jak 5,14-15), og slike praksiser bør være integrert i selve
gudstjenestefeiringen. Min erfaring er at få ting kan fasilitere
forbønnshandlingen bedre enn når den finner sted i tilknytning til nattverd og
tilbedelse.[53]
En tidlig
metodistisk tradisjon var dessuten å samle inn en gave til de fattige som
avslutningen på nattverdsfeiringen. I den sammenheng kommer det en viktig
betraktning fra svensk hold. I
et hefte om «forsamlingen», utgitt av svenske Pingst, heter det: «Karismatisk
kristendom er inte bara tungomål og profetia. Det är stöd åt missbrukare,
nödhjälp åt de hungrande och kamp för att överbrygga de sociala klyftorna i
samhället. När kyrkan inte entydigt ställer sig på de svagas sida, har den
svikit evangeliet.»[54]
Ulike forbønns-
og helbredelsespraksiser er en naturlig følge av at hele det lokale
trosfellesskapet tenker i retning forsoning og gjenopprettelse. Det forankrer
og utvider dermed praksisrommet, som vil kunne strekke seg fra det individuelt
nådegavestyrte til en tenkning der den indre kvaliteten på fellesskapet i seg
selv har en helbredende virkning fordi det tar i bruk etiske filtre og utviser
sensitivitet for ulike behov og dermed for ulike forbønnspraksiser.
Det eskatologiske håpsfellesskapet
Et pneumatologisk og eukaristisk
fellesskap blir med nødvendighet også et eskatologisk fellesskap. Å forstå
kirken som et slikt fellesskap, konstituert av Ånden, er fundamental i
pentekostal spiritualitet og historie. Kirken bæres oppe av sin framtidstro, en
tro som konkret griper inn i historien som håp og forventning. Dette er den
ortodokse teologen John D. Zizioulas opptatt av i boken Being as Communion. Han
skriver:
History understood in the
light of Eucharistic experience is not the same as history as normally
understood; it is conditioned by the anamnetic and epicletic character
of the Eucharist which, out of distance and decay, transfigures time into
communion and life. Thus history ceases to be a succession of events moving
from past to present linearly, but acquires the dimension of the future, which
is also a vertical dimension transforming history into charismatic-pentecostal
events. Within history thus pictured, truth […] comes as a Pentecostal event
which takes linear history up into a charismatic present-moment.[55]
Ved Ånden lever pinsekristne i spenningene mellom
allerede å ha del i frelsens goder, samtidig som de lever med sine «sukk», som
minner dem om at sammen med hele skapningen lengter de etter det som ennå ikke
er kommet. De har latt seg bevege av Ånden til både å le og gråte, danse og
vente i stillhet. Som en «tidsmaskin» gir Ånden dem anledning til å reise både
bakover og framover i frelsens rom. Ved troen tar de del i den frelsesøkonomi
som allerede har funnet sted, og ved håpet kan de forestille seg at de tar del
i de begivenheter som ennå ikke er realisert. Slik kan frelsen leses som en
forsmak på det gode som kommer. Og det gudstjenestefeirende folket blir et
håpsfellesskap som tror, og som tilber.
En ekklesiologi formet av den 3.
trosartikkel
Dette uttrykker en kirkesyn som er informert av den 3.
trosartikkel. Som guddomsperson er ikke Ånden et undervurdert appendiks, et supplement
til reformatorisk og kristologisk teologi. Pneumatologien åpner for å se kirken
som et verk av Ånden og for å kvalifisere troen som levd erfaring. Ved å gå
bakenfor de ulike kirkelige strukturene som normalt definerer ekklesiologiene,
er det mulig for alle å beskrive kirken som «a composition of the Spirit», og
teologi som noe både teologer og kirkeledere «gjør» på en konkret, praktisk og
refleksiv måte.
For å sikre at et slikt fellesskap i Ånden
er gjenstand for sunn bedømmelse, må den være rotfestet i et trinitarisk
gudsbilde og forankret i en moden og offensiv bruk av bibelmaterialet, slik det
tegner den åpenbaringshistorie som har båret kirkene til alle tider. En sunn
ekklesiologi overlever ikke uten at vi gjør våre konkrete erfaringsvirkeligheter
til gjenstand for et «trialektisk» samspill mellom nettopp Ånden, Ordet og
fellesskapet. Dette fellesskapet blir av Ånden formet gjennom det levde, talte,
skrevne og traderte Ordet. Det danner teologiske refleksjoner som så igjen
vender tilbake som nytolket erfaring av den ekklesiologiske praksis. Teologen Amos Yong skriver:
Hence, the understanding
of the Bible can, by the faithful community, be grasped as a practical
reasoning driven by virtues, habits, traditions, concerns, practices and ways
of living. The centrality of praxis flows out of the logic of trinitarian
theology, and both biblical and theological symbols transform the souls of the
believers as they are living within specific socio-historical contexts and
cultural and religious traditions.[56]
Dermed kan misjonsteologen
Lesslie Newbigin snakke om at kirken ikke kan influere verden ved å endre dens
maktstrukturer, eller ved å lene seg til noen felles aksepterte
sannhetsstandarder: «The church can only commend the gospel to the world by its
own consistent character: by being the church, which is the only
theologically coherent missionary strategy.»[57] En kirke inspirert av troen på Ånden kan
ikke begrenses til bare å forkynne evangeliet. Den må selv å være et levende,
ærlig og dynamisk uttrykk for hva evangelium er. Det er det som gjør kirken til
verdens håp.
Avslutning
Denne artikkelen har drøftet noen
aspekter ved en pentekostal ekklesiologi som både viser noe av denne teologiens
særegenhet, men som også viser at den trekker på innsikter fra en
tradisjonsrikdom som er lengre enn pinsebevegelsens egen korte historie. Simon
Chan er blant de teologer som har vært anvendt. Han definerer det å være
forankret i et kirkelig fellesskap som «troens mor» og den sterkeste leverandør
av personlig identitet. Som uttrykk for Kristi nærvær i verden vil et
pentekostalt kirkefellesskap alltid være mer enn summen av dens medlemmer. Artikkelen
har pekt på bestemte sider og idealer ved dette fellesskapet: at det er et
åndsfylt fellesskap, at det viderefører den kristne trostradisjonen, at det er
et nattverdfeirende og legende fellesskap, og at det er et fellesskap som
formidler håpet om en framtid sammen med Gud.
Litteratur
Albrecht,
Daniel E. Rites in the Spirit: A Ritual
Approach to Pentecostal/Charismatic Spirituality. Sheffield: Sheffield
Academic Press, 1999.
Alexander,
Kimberly Ervin. Pentecostal Healing.
Models in Theology and Practice. Dorset:
Deo Publishing, 2006.
Alvarsson, Jan-Åke (red.). Medlemskap. En tvärvetenskaplig studie av medlemskap i pingströrelsen.
Uppsala: Institutet för Pentekostala Studier, 2011.
Anderson,
Allan. An Introduction to Pentecostalism:
Global Charismatic Christianity. Cambridge: Cambridge University Press,
2004.
Apostolic Faith.
Organ for Apostolic Faith Mission, Los Angeles (1906–09).
Barratt, Tomas Ball. Fra brytningsårene. T. B. Barratt
minneutgave. Oslo: Filadelfiaforlaget AS, 1949.
Belcher,
Jim. Deep Church. A Third Way Beyond
Emerging and Traditional. Downers
Grove: IVP Books, 2009.
Bloch-Hoell, Nils. Pinsebevegelsen: en undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse,
utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge. Oslo:
Universitetsforlaget, 1956.
Burgess,
Stanley M. Encyclopedia of Pentecostal
and Charismatic Christianity. New York: Routledge, 2006.
Burgess,
Stanley M. og Eduard M. van der Maas (red.). The New International Dictionary of Pentecostal and Charismatic
Movements. Grand Rapids, MI: Zondervan, 2002.
Chan, Simon. «Mother Church. Toward a Pentecostal
Ecclesiology». Pneuma: The Journal of the
Society for Pentecostal Studies 22:2 (2000), 177–208.
Chan,
Simon. Pentecostal Ecclesiology. An Essay
on the Development of Doctrine. Dorset: Deo Publishing, 2011.
Conway,
Martin. «Helping the Ecumenical Movement to Move On: Hollenweger and the
Rediscovery of the Value of Diversity». I Jan A. Jongeneel (red.). Pentecost, Mission and Ecumenism: Essays on
Intercultural Theology: Festschrift in Honour of Professor Walter J.
Hollenweger. Frankfurt
am Main: Peter Lang, 1992, 273–287.
De
Spade Regen.
Organ for den nederlandske pinsebevegelse (1908-31), juni 1919, 37.
Församlingen.
Trons hemlighet – vägledning i den kristna trons grunder. Avesta: Libris/Pingst, 2006.
Halldorf, Peter. Drikk dypt av Ånden: Den hellige ånds nærvær og gaver i den kristnes
personlige liv. Oslo: Luther, 2006.
Halldorf, Peter. Ånd og bokstav: Den smale veien mellom fanatisme og forfall. Oslo:
Luther, 2006.
Harper,
Michael. «The Holy Spirit Acts in the Church, Its Structures, Its
Sacramentality, Its Worship and Sacraments». One in
Christ 12
(1976), 319–328.
Hegertun, Terje. «Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde». Analyse av
økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en
pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer. Trondheim:
Tapir akademisk forlag, 2009.
Hegertun, Terje. «Gudstjenesten – en historisk
og aktuell skisse. Notat utarbeidet på vegne av lederskapet i Filadelfiakirken,
Oslo».
http://www.hegertunsblogg.org/2010/02/gudstjenesterefleksjoner.html (oppsøkt 10.05.2013).
Hegertun, Terje. «Pinsebevegelse og økumenikk».
I Kjell Olav Sannes og Egil Grandhagen (red.). Med Kristus Til jordens ender: Festskrift til Tormod Engelsviken.
Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2008, 155–64.
Hegstad, Harald. Den virkelige kirke: bidrag til ekklesiologien. Trondheim:
Tapir akademisk forlag, 2009.
Hollenweger, Walter J. The Pentecostals. London: SCM Press.
Hollenweger, Walter J. The
Pentecostals: The Charismatic Movement in the Churches. London: SCM Press,
1976.
Hollenweger, Walter J. «After Twenty
Years of Research on Pentecostalism». International
Review of Mission 75:297 (1986), 3–12.
Hollenweger, Walter J. «The
Ecumenical Significance of Oral Christianity». Ecumenical Review 41:2 (1989), 259–265.
Johns, Jackie David. «Pentecostalism and the Postmodern
Worldview». Journal of Pentecostal Theology 4:7 (1995), 73–96.
Josefsson, Ulrik. Liv och över nog: den tidiga pingströrelsens spiritualitet.
Skellefteå: Artos, 2005.
Jørgensen, Jonas Adelin, Kirsten Busch Nielsen, og
Niels Henrik Gregersen (red.). Spirit and Spirituality: Proceedings of the 15th Nordic Conference in
Systematic Theology. Kobenhavn: Seksjon for systematisk
teologi, Teologisk fakultet, Universitetet i København, 2007.
Kaufman,
John. «Salvation as Deification in the Theology of Symeon the New Theologian». Masteroppgave. Universitetet i Oslo,
2001.
Korsets
Seier. Organ for
pinsebevegelsen i Norge (diverse årganger).
Küng, Hans. The Church.
London: Search Press, 1981.
Kärkkäinen,
Veli-Matti. An Introduction to
Ecclesiology: Ecumenical, Historical & Global Perspectives. Downers
Grove, IL: InterVarsity Press, 2002.
Land,
Steven J. Pentecostal Spirituality: A
Passion for the Kingdom. Sheffield: Sheffield Academic Press, 1993.
Longenecker,
Richard N. Community Formation in the
Early Church and in the Church Today. Peabody, MA: Hendrickson Publishers,
2002.
McDonnell,
Kilian. The Charismatic Renewal and
Ecumenism. New York: Paulist Press, 1978.
McDonnell,
Kilian og George T. Montague. Christian
Initiation and Baptism in the Holy Spirit: Evidence from the First Eight
Centuries. Collegeville,
MN: Liturgical Press, 1991.
Miller, Donald E. og Tetsunao Yamamori. Global Pentecostalism: The New Face
of Christian Social Engagement. Berkeley: University of California
Press, 2007.
The Nature and Mission of the Church.
A Stage on the Way to a Common Statement. Faith and Order
Paper 198. Geneve: World Council of Churches, 2005.
Nelson,
Douglas J. «For Such a Time as This: The Story of Bishop William J. Seymour and
the Azusa Street Revival». Masteroppgave. University of Birmingham, 1981.
Newbigin,
Lesslie. The Gospel in a Pluralist
Society. Grand Rapids, MI: Eerdmans Publishing Company/WCC Publications,
1989.
Peterson,
Cheryl M. Who Is the Church?: An
Ecclesiology for the Twenty-First Century. Minneapolis, MN: Fortress Press,
2013.
Robeck,
Cecil M. «My Call to Ecumenism». I Richard Howell (red.). Global Christian
Forum: Transforming Ecumenism. New Delhi: Evangelical Fellowship of India,
2007, 66–72.
Sandidge,
Jerry L. Roman Catholic/Pentecostal
Dialogue (1977-1982): A Study in Developing Ecumenism Vol. 1. Studien Zur
Interkulturellen Geschichte Des Christentums, Band 44. Frankfurt am Main:
Peter Lang, 1987.
Van
Gelder, Craig. The Essence of the Church:
A Community Created by the Spirit. Grand Rapids, MI: Baker, 2000.
Volf,
Miroslav. After Our Likeness: The Church
as the Image of the Trinity. Grand Rapids, MI / Cambridge: Eerdmans
Publishing Company, 1998.
Vondey,
Wolfgang. «Pentecostal Perspectives on ‘the Nature and Mission of the Church’».
Presented paper. I 35th Annual Meeting of the Society for Pentecostal Studies. Fuller Theological Seminary, Pasadena, CA, 2006.
Presented paper. I 35th Annual Meeting of the Society for Pentecostal Studies. Fuller Theological Seminary, Pasadena, CA, 2006.
Vondey,
Wolfgang. «Pentecostalism and the Possibility of Global Theology. Implications
of the Theology of Amos Yong». Pneuma:
The Journal of the Society for Pentecostal Studies 28:2 (2006), 289–312.
Yong,
Amos. Spirit-Word-Community: Theological
Hermeneutics in Trinitarian Perspective. Aldershot: Ashgate, 2002.
Zizioulas,
John D. Being as Communion: Studies in
Personhood and the Church. London:
Darton, Longman and Todd, 1985/2004.
Endnotes:
[1]
Dette
begrepet bygger på at et tradisjonsbevisst verdifellesskap (eng.: community)
er det primære i samfunnet, ikke individet, staten eller nasjonen.
Kommunitarismen som
politisk-filosofisk ide er kritisk til liberalismens ensidige betoning av
individualisme og personlig suksess. De mest sentrale filosofiske aktørene som
har utviklet kommunitarismens grunnideer, er Charles Taylor og Alasdair
MacIntyre. Dette idealet utfordres riktignok idag av en individfokusert
kultursituasjon, som frikirkene ikke er uberørt av.
[2]
Se f.eks. Jan-Åke Alvarsson (red.), Medlemskap. En tvärvetenskaplig studie av
medlemskap i pingströrelsen, 2011.
[3]
I sin bok Deep Church argumenterer Jim Belcher for at en misjonal kirke
trenger å være kommuniserende både overfor samtidskulturen og nyskapende
gudstjenesteformer, være åpen for kunst og kommunikasjon, men den trenger også
å kjenne seg forpliktet av kristne bekjennelsestekster og det beste ved
kirkenes tradisjons-overleveringer. Jim Belcher, Deep
Church. A Third Way Beyond Emerging and Traditional, 2009.
[4] Jonas Adelin Jørgensen, Kirsten Busch Nielsen og Niels Henrik Gregersen
(red.), Spirit and Spirituality:
Proceedings of the 15th Nordic Conference in Systematic Theology, 2007.
[5] Kilian McDonnell og George T. Montague, Christian Initiation and Baptism in the Holy
Spirit: Evidence from the First Eight Centuries, 1991.
[6] Veli-Matti
Kärkkäinen, An Introduction to
Ecclesiology: Ecumenical, Historical & Global Perspectives, 2002, 73.
[7] Sitatet er
hentet fra pinseorganet De Spade Regen (1908–31), juni 1919, 37. Se også Allan Anderson,
An Introduction to Pentecostalism: Global Charismatic Christianity, 2004, 252.
An Introduction to Pentecostalism: Global Charismatic Christianity, 2004, 252.
[8] Apostolic Faith, 1/1 1906, 4.
[9] I Norge kom
denne utviklingen til å bli markert på en særlig måte da pinsebevegelsen lot
seg integrere som medlemmer av Norges kristne råd. For en nærmere presentasjon
av denne utviklingen, se Terje Hegertun, «Pinsebevegelse og økumenikk», i Kjell
Olav Sannes og Egil Grandhagen (red.), Med
Kristus til jordens ender: Festskrift til Tormod Engelsviken, 2008.
[10]
Apostolic Faith, 1/1 1906, 1.
[11]
Terje Hegertun, «Det brodersind som
pinseaanden nødvendigvis maa føde». Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse
med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av
økumeniske arbeidsformer, 2009, 28–31.
[12] Walter J. Hollenweger, The
Pentecostals: The Charismatic Movement in the Churches, 1976. Se også: Cecil M.
Robeck, “My Call to Ecumenism”, i Richard Howell (red.), Global Christian Forum: Transforming Ecumenism, 2007, 66–72.
[13] Ulrik Josefsson, Liv och över nog:
Den tidiga pingströrelsens spiritualitet, 2005, 179f.
[14] Kilde:
http://warc.ch/dt/erl1/20.html (23.05.2009).
[15]
Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen: En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse,
utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge,
1956, 19 og 298.
[16] Josefsson,
Liv och över nog: den tidiga
pingströrelsens spiritualitet, 98. Tanken om at
«urkristendommen» skal kunne forstås som et ekklesiologisk ideal er blitt
problematisert av senere forskning. Også denne tidsfasen i kirkens historie var
preget av sterke motsetninger og flere tradisjonsstrømninger som ikke uten
videre lar seg harmonisere. Om dette, se John Kaufman, «Salvation as Deification in the Theology of Symeon the New
Theologian», 2001, 113–128.
[17]
Ulrik Josefsson, Liv och över nog: den
tidiga pingströrelsens spiritualitet, 2005, 10.
[18] Tomas Ball Barratt, Fra brytningsårene. T. B. Barratt minneutgave, 1949, 277ff.
Det samme gjengitt i Korsets Seier, 1/11
1910, 1. Lærepunktet om baptistisk dåp kom inn i lærepunktene i 1913, og
lærepunktet om «selvstendige, lokale menigheter» ble lagt til i 1916.
[19] Daniel E. Albrecht, Rites in the Spirit: A Ritual Approach to
Pentecostal/Charismatic Spirituality, 1999.
[20] Jerry L. Sandidge, Roman Catholic/Pentecostal Dialogue
(1977-1982): A Study in Developing Ecumenism Vol. 1. Studien Zur
Interkulturellen Geschichte Des Christentums, Bind 44, 141.
[21] Steven J. Land, Pentecostal Spirituality: A Passion for the Kingdom, 1993, 45.
[22] Kilian McDonnell, The Charismatic
Renewal and Ecumenism, 1978.
[23] Jackie David Johns, «Pentecostalism and the Postmodern Worldview», Journal of Pentecostal Theology 4:7
(1995).
[24]
Dette er et uttrykk som anerkjenner at ulike former for erfaringer er legitime
også i teologisk refleksjon og posisjonsdannelse.
[25] Walter J. Hollenweger, «After Twenty Years of Research on Pentecostalism»,
International Review of Mission 75:297
(1986).
[26] Walter J. Hollenweger, «The Ecumenical Significance of Oral Christianity», Ecumenical Review 41:2 (1989).
[27] Walter J. Hollenweger, «After Twenty Years of Research on
Pentecostalism», 262.
[28]
Harald Hegstad, Den virkelige kirke: bidrag til ekklesiologien, 2009.
[29] Cheryl M. Peterson, Who Is the
Church?: An Ecclesiology for the Twenty-First Century, Minneapolis, MN:
Fortress Press, 2013, 7. Her
introduserer hun begrepet «the Spirit-breathed church» og slår fast at «the
story of the church […] starts with the Spirit», ibid., 8.
[30] Simon Chan, Pentecostal
Ecclesiology. An Essay on the Development of Doctrine, 2011.
[31] Simon Chan, «Mother Church. Toward a
Pentecostal Ecclesiology», Pneuma: The
Journal of the Society for Pentecostal Studies 22:2 (2000).
[32]
Alternativt anvendes også communion-begrepet. Walter Kasper hevder at alle de økumeniske
dialogprosessene som den katolske kirke er involvert i, «converge in the fact
that they revolve around the concept of communio as their key concept. All dialogues define the
visible unity of all Christians as communio-unity, and agree in
understanding it, in analogy with the original trinitarian model, not as
uniformity but as unity in diversity and diversity in unity». Se Walter Kasper,
«Present Situation and Future of the Ecumenical Movement», Pontifical
Council for Promoting Christian Unity, Plenary 2001 (2001), http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/chrstuni/documents/rc_pc_chrstuni_
doc_20011117_kasper-prolusio_en.html
(13.05.2013).
[33] Wolfgang Vondey, «Pentecostal Perspectives on ‘the Nature and Mission of
the Church’», i 35th Annual Meeting of
the Society for Pentecostal Studies, 2006.
[34] Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay of the
Development of Doctrine, 2011.
[35] Cheryl Peterson, Who Is the Church?: An Ecclesiology for the
Twenty-First Century, 143ff.
[36]
Ibid., 115.
[37]
Terje Hegertun, «Gudstjenesten – en historisk og
aktuell skisse. Notat utarbeidet på vegne av lederskapet i Filadelfiakirken, Oslo». Kilde:
http://www.hegertunsblogg.org/2010/02/gudstjenesterefleksjoner.html. Se også Richard N.
Longenecker, Community Formation in the
Early Church and in the Church Today, 2002 og Craig Van Gelder, The
Essence of the Church: A Community Created by the Spirit, 2000.
[38] Hans Küng, The Church, 1981,
370.
[39] Michael Harper, «The Holy Spirit Acts
in the Church, Its Structures, Its Sacramentality, Its Worship and Sacraments»,
One in Christ 12 (1976), 323.
[40]
For et studium av pinsekristendommens sosiale, men fortsatte ubenyttede,
potensial i et globalt perspektiv, se Donald E. Miller
og Tetsunao Yamamori, Global
Pentecostalism: The New Face of Christian Social Engagement, 2007, 15–38.
[41] Simon Chan, Pentecostal Ecclesiology. An Essay of the
Development of Doctrine, 182.
[42] Stanley M. Burgess, Encyclopedia of
Pentecostal and Charismatic Christianity, 2006. Se også Stanley M. Burgess
og Eduard M. van der Maas (red.), The New
International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements, 2002.
[43] Miroslav Volf, After Our Likeness:
The Church as the Image of the Trinity, 1998. Se spesielt del II av boken, kapitlene 4
til 7.
[44]
Peter Halldorf, Ånd og bokstav: den smale veien mellom fanatisme og forfall, 2006.
[45]
Se diverse nettressurser som http://www.pingst.se/ og http://www.pinsebevegelsen.no
[46] John D. Zizioulas, Being as
Communion: Studies in Personhood and the Church, 1985/2004, 148. En oldkirkelig tekst fra Justin
Martyr (Apology 61: 65–67) som
beskriver det gudstjenestefeirende fellesskapet, gir et tydelig inntrykk av at
nattverden framsto som gudstjenestens samlende høydepunkt. Dette er blant de
idealene som videreføres inn i frikirkelig tenkning av bl.a. Peter Halldorf, Drikk
dypt av Ånden: Den hellige ånds nærvær og gaver i den kristnes personlige liv,
2006.
[47] Douglas
J. Nelson, «For Such a Time as This: The Story of Bishop William J. Seymour og
the Azusa Street Revival», 1981, 11 og 204.
[48]
Vi skal ikke se bort fra at tungetalen like gjerne kunne virke ekskluderende
overfor miljøer og enkeltpersoner som i utgangspunktet var positivt innstilt
til tanken om Åndens fylde, men som likevel ikke erfarte å tale i tunger.
Historisk har nok pinsebevegelsen vist for lite sensitivitet overfor de
teologiske og sjelesørgeriske utfordringene dette har representert. I sin
nådegaveveiledning i 1 Kor 12-14 er Paulus nettopp opptatt av å avgrense
tungetalen i forhold til det som synes å være «større» gaver, samtidig som han
ved hjelp av kroppsmetaforen advarer mot alle former for eksklusivitet med
hensyn til hvem som har hvilke gaver.
[49] The Nature and Mission of the Church.
A Stage on the Way to a Common Statement, Faith and Order Paper 198, 2005.
[50] Wolfgang Vondey, «Pentecostalism and the Possibility of Global Theology.
Implications of the Theology of Amos Yong», Pneuma:
The Journal of the Society for Pentecostal Studies 28:2 (2006).
[51] Martin Conway», «Helping the Ecumenical Movement to Move On: Hollenweger
and the Rediscovery of the Value of Diversity», I Jan A. Jongeneel (red.), Pentecost, Mission and Ecumenism: Essays on
Intercultural Theology: Festschrift in Honour of Professor Walter J.
Hollenweger, 1992.
[52] http://pinsebevegelsen.no/pinsebevegelsen/vedlegg/Pinsebevegelsens-visjon-og-ordninger--febr-2012.pdf
[53]
For en omfattende framstilling av pentekostale helbredelsesteologier, slik
disse framsto i henholdsvis den wesleyansk-pentekostale tradisjonen og i den
tradisjonen som gjerne kalles «Finished Work Pentecostals», se Kimberly Ervin Alexander, Pentecostal Healing. Models in Theology and Practice, 2006.
[54] Församlingen.
Trons hemlighet – vägledning i den kristna trons grunder, 2006.
[55] Zizioulas, Being as Communion:
Studies in Personhood and the Church, 115–116. Se også Steven
Land, Pentecostal
Spirituality: A Passion for the Kingdom, 98 og 100–101 og
Simon Chan, Pentecostal
Ecclesiology. An Essay of the Development of Doctrine, 193.
[56] Amos Yong, Spirit-Word-Community:
Theological Hermeneutics in Trinitarian Perspective, 2002, 276.
[57] Lesslie Newbigin, The Gospel in a
Pluralist Society, 1989, 222–233.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar