Et tydelig krav som i dag stilles til den teologiske
refleksjonen er at den ikke stiller seg på utsiden av menneskers erfaringer,
men er i stand til å vise en grunnleggende respekt for det posisjonsmangfold og
de alternative tolkningserfaringer som den globale kirke i hele sin bredde uttrykker.
Det gjelder ikke minst hvordan troen angår de mer praksisnære og relasjonelle dimensjonene
i trosutøvelsen. Kristen tro ER kort
og godt praksis. Dette er en tilnærming som også den postmoderne kultursituasjon
inviterer til. Innsikten er temmelig elementær: En motor som ikke brukes,
ruster. En kropp som ikke er i bevegelse, brytes ned. En tro som ikke leves,
mister relevans. En kirke som ikke er misjonal, taper sin dynamiske identitet.
En av dem som særlig har studert de miljøer som legger
vekt på at kirkens tro ikke bare må tros, men leves, er teologen Steven Land. I
sin bok Pentecostal Spirituality – a Passion
for the Kingdom er han opptatt av hvordan tre dimensjoner ved troen kommer
til uttrykk gjennom triologien kunnskap, holdning og praksis (being, living,
doing). Teologisk kunnskap handler om
den faglige tilretteleggingen av troen. Refleksive ressurser stilles til
rådighet og fremmer en konstruktiv kultivering og trosmessig fordypning. Ikke
minst er dette tankearbeidet nødvendig innenfor de kristendomstradisjoner som har
frisk seilføring, men som nok her og der kunne trenge en dypere kjøl. Holdningsaspektet er opptatt av at troen
foredler etiske dyder som gir kirken troverdighet og gjør verden vakrere. Vi snakker her om en finstemt følsomhet
som med oppriktighet både lytter og lærer gjennom møtet med Den Andre. Praksis blir så frukten av en tro som lar seg involvere på måter som
utvider de grenser man gjerne setter rundt seg selv som konsumentvillige
individer.
En tro som vil
noe mer enn å være utelukkende fornuftig og rasjonell, samsvarer med tanken om
at kirken er deltaker i det guddommelige «dramaet» der Guds nyskapende gjerning
er synlig i verden gjennom et tilbedende og nattverdfeirende pilegrimsfolk som er
ærlig på egne begrensninger, som lever midt i verden og midt i tiden og som tar
hverdagsansvaret for at kirkene er åpne og frodige fellesskap midt i
lokalmiljøet og på tvers av generasjonene.
I sin bok Constructing Local Theologies, skriver
Robert Schreiter om faren for at fagteologien blir adskilt fra de erfaringer
som levende fellesskap gir. Han viser til
hvordan lærings- og påvirkningsprosesser er sirkulære bevegelser som beriker og
justerer hverandre. Både når det gjelder innhold og uttrykksformer, er vestlig
teologi de senere år blitt utfordret til å forholde seg til den nye globale
kirkevirkeligheten på en konkret måte, så vel konstruktivt som kritisk. For det
framstår som et paradoks at mens klassiske kirkesamfunn i nord og vest sliter
med oppslutning og interesse, er det vanskelig å overbevise en menighet i
Sør-Korea eller i Ghana at kristendommen er døende, når deres største bekymring
er å få bygget lokaler som er store nok til å romme alle de som ønsker å komme
til gudstjeneste hver uke.
Ett av kjennetegnene ser ut til å være at disse
kirkene ikke forstår troen på annen måte enn at den forplikter, den engasjerer.
Den er både livstolkende og identitetsdannende på måter som involverer den
enkelte i retning livslang tro og tjeneste. Selv om
ingen erfaringer uten videre kan kopieres, men må stedliggjøres og
transformeres inn i kultur og kontekst, er det gode grunner til å si at mange
trosfeller under andre himmelstrøk utviser et engasjement, en entusiasme og en
lidenskap for sin lokale kirke som gjør dem til forbilder.
Språkteoretikerne
Mikhail Bakhtin og Michael Holquist er opptatt av hvordan språk egentlig skaper
en flerstemt mening. Ordene vi anvender er innvevd i høyst ulike
forståelsesammenhenger og er dermed innleiret i en viss meningsmessig
pluralitet. Vi kan postulere en sannhet, men ikke avgrense den til en ren
språklig konstruksjon slik at den ikke åpner for en flerfoldighet av
forståelser og bevisstheter, tanker og praksiser. Det gjelder til en viss grad
også teologiske utsagn og begreper. I møte med nye erkjennelser utløses
innsikter som tidligere ikke var mine, men som likevel erfares meningsfulle. Og
fordi all kunnskap er begrenset, utfordres ethvert teologisk fellesskap til å
være i kritisk dialog både med seg selv, andre kirkelige miljøer og med
omverdenen for øvrig.
Ting tyder på at en
teologi som er informert av det store kirkelige mangfoldet, vil være kritisk
til posisjoner som ikke også fanger inn sentrale teologiske aspekter knyttet til
kirkens ulike praksisrom, gudstjenestens tilbedelse og diakonal tjeneste. Det
kan tilrettelegges som en dynamisk fortolkningssirkel som er mer implisitt enn
eksplisitt, mer oral enn skriftlig, mer affektiv enn prinsipiell og mer
narrativ enn foreskrivende. Kristen tro blir dermed på en fundamental måte praktisk teologi og dens spiritualitet kan
romme en teologiforståelse som ikke bare er konseptuelt konstruert. En slik
innsikt kjenner seg forpliktet på å «leve» teologien utenfor det akademiske
rommet. Noe som med nødvendighet involverer hele bredden av den troendes kunnskapsbaserte
og erfaringsmessige potensial. De lærende, holdningsmessige, praksisrettede og
spirituelle elementene ved troen holdes sammen i et integrert teologisk mønster
som uttrykker hva det vil si å være, gjøre og leve som en kristen.
Den sveitsiske
forskeren Walter J. Hollenweger har i flere tiår spurt om vestlig teologi har
vært for sterkt knyttet til et rasjonelt og systematisk oppbygget system basert
på aristotelisk logikk som opererer med konsepter og definisjoner. Kan teologi
like gjerne uttrykkes som anelser, lignelser, historier, sanger og muntlig
tradisjon? Slik har han utfordret teologer og kirkeledere til å utvikle et
språk som er mer kompatibelt med de erfaringene som er gjort av dem som
befinner seg i de deler av verden der kirkene framstår som mest dynamiske. Dette
har sammenheng med at teologi ikke med nødvendighet – og ikke engang først og
fremst – uttrykkes i skriftlig form. Den orale kristendomsformen fra det det
globale sør, hevder Hollenweger, inviterer oss med inn i sitt fargerike mangfold,
sin spontanitet, sin musikk og i retning av den innsikt som vinnes når teologien
og det kirkelige praksisfelt snakker sammen i fortrolighet.
En slik tradisjon
bygger ikke så mye på erklæringer som på lignelser. Den har et
multidimensjonalt tolkningspotensial som ikke bare vil informere, men også transformere. Den synges og danses mer enn den
diskuteres. Den leder ikke alltid til klare konsepsjoner, men den inspirerer
til å feire «the great banquet; the
class-and race-transcending eucharist».
Kronikk i Lys og Liv, vol. 79, 2013, organ for MF Vitenskapelig høyskole