Gå til hovedinnhold

Gud - alltid større


Mens han så hvordan storhavet brøt i vest, satt den store dikterpresten på Alstadhaug og skrev noen verselinjer som Guds storhet: «GUD er GUD, om alle land laa øde, GUD er GUD, om alle mand var døde».

Det aner meg at Petter Dass hadde et stort og vakkert gudsbilde som rommet både ham og en ellers strevsom hverdag som sokneprest og handelsmann på Helgeland. Hvorfor har de kristne alltid sunget sitt gloria, og hvorfor utsa prestene fra gammelt av sitt Deus semper major – at Gud alltid er større? Kunne det være fordi om vi tenkte at vi til fulle forsto Gud, ville det bety at vi hadde skapt ham i vårt eget bilde. En slik Gud ville vi snart ikke lenger ha bruk for.

Den Gud som alltid er større og nærmere meg enn min egen pust, påvirker hvordan jeg tolker tilværelsen og hvilken forståelseshorisont jeg har. Jeg trenger ikke lenger å være så opphengt i min egen uunnværlighet. Med tilfredshet kan jeg erkjenne at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger Gud. Det er ikke jeg som bærer Guds rike. Det er Gud som bærer meg. Gud kan ikke begripes, men gripes – i tro, tillit og gudstjeneste. Gud er ikke til for å diskuteres, men for å tilbes. En vakker strofe fra Japan lyder slik: Jeg sa til mandeltreet: «Fortell meg om Gud!» Og den begynte å blomstre…

Men dette påvirker også min tenkning om kirkens vilkår i verden: I historisk forstand er fortellingen om kirken dessverre ikke bare fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det er også fortellingen om en storkirke som eide maktmidlene og som befant seg i et uskjønt ekteskap med staten. Da sekulariseringen vant terreng, fikk det konsekvenser for kirkens privilegier. Noen kaller dette avkristning. I høyden er det en «avkristning» av lovtekster, men ikke med nødvendighet en avkristning av folket. At denne utviklingen også bekymrer kristne og gjør dem opptatt av å gjenvinne tapte skanser, er litt overraskende.

For kanskje det ikke er så farlig? Fordi Gud alltid er større, og fordi det ikke er lovgivning eller pengeoverføringer som sikrer kirkens framtid, er det mulig å forholde seg konstruktivt til at det sekulære og det religiøse overlapper hverandre. Den kristne kirke i verden har alltid vært et tros- og vitnefellesskap som har levd under vidt forskjellige samfunnsregimer. Det er evangeliet som gjør kirke til kirke. Den trues ikke av noe annet enn at den forlater sitt eget vesen og oppdrag. Et av oppdragene er «å våke i verdens natt». Tros- og ytringsfriheten, menneskeverdet og omsorgen for de marginaliserte er umistelige verdier som ble født fram av det frikirkelige Europa og senere adoptert av det liberale demokratiet.

Noen tilskriver det menneskehetens fremskritt. For andre er det gode frukter av det gudsbildet som danset på salig-Petters lepper, og som legitimerer kirkens nærvær midt i det sekulære.

Publisert i Korsets Seier, 20. oktober 2015