onsdag 15. februar 2012

Urkirkelig diakoni

Innlegg på LED12, fredag 10. februar 2012

Urkirkens forkynnende og diakonale lederskap

Apg 6: «På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.»
Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.
Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.»
Kapittel 7 gjengir så en tale av Stefanus, og reaksjonen på den omtales fra vers 54:
«Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»
Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn».

EN TJENESTEMESSIG RANGORDNING?
La meg først kommentere det som her kan fortone seg som en tjenestemessig rangordning, der forkynnelsen har blitt ansett som viktigere enn den mer sosiale dimensjonen ved menighetenes kallsoppdrag. For tilsynelatende smaker det av en viss tjenestemessig prioritering når apostlene i vers 2 sier: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene».
Det apostlene sier, er imidlertid ikke at å tjene ved bordene ikke er viktig. Bakgrunnen for apostelgjerningene 6 var en praktisk arbeidsdeling i en akutt konfliktsituasjon. Menighetens oppdrag og rykte sto på spill. Den tydelige, sosiale profilen som apostlene hadde tegnet av menigheten i Jerusalem i dagene like etter pinsedag, var i ferd med å utvikle seg til en forskjellsskandale omkring utdeling av de matressurser urmenigheten rådde over, basert på etnisitet. Det kunne ikke apostlene leve med. De så behovet for å fordele noen oppgaver, men det diakonale ansvaret for hjelpearbeidet hadde de fremdeles selv.

HVILKEN TJENESTEFORSTÅELSE HADDE URKIRKEN?
Men hva er «ordets og bønnens tjeneste», og hva er det andre? Det er kjent for oss at Dnk lenge har hatt en forståelse av at det i grunnen bare er ett embete og én tjeneste: å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Det er faktisk slått fast i det offentlige lovverket for Dnk.
Derfor ordineres som kjent ikke en kateket eller en diakon – og heller ikke en biskop for den saks skyld. De vigsles. Langt på vei har vi den samme praksis i frikirkeligheten. Mens pastorene innvies og innsettes til tjeneste, har hjelpetjenester og diakonien en langt mer diffus status. Det får oss til å spørre: Hvilken tjenesteforståelse hadde urkirken, og hva omfattet den?
De siste 20 årene har jeg hørt mye om for eks. tjenestegavene i Ef. 4. Jeg har hørt mye om lederskap og nådegavestyrte menigheter. Begrepet «tjenende lederskap» er nok det som ligger nærmest et urkirkelig ideal, men forståelsen av det diakonale svever fremdeles i tåke. Kanskje på grunn av en misforstått tolkning av Apostelgjerningene 6 og 7.

DE VAR ALLE TJENERE…
Poenget synes å være: De var alle tjenere, uavhengig av tittel og funksjon! Urkirkelederens identitet som tjener hadde i hovedsak tre dimensjoner: En diakonal dimensjon, en mer lokal-pastoral dimensjon og en tilsynsdimensjon. Dette utviklet seg så til funksjonene diakon, prest og biskop.
Min gode kollega og ekspert på urkirkehistorien, Oskar Skarsaune, har i sine skrifter vist noe som er ytterst interessant: Nemlig at nettopp diakonien – hjelpetjenestene – var tett sammenvevd med det ansvaret de første oldkirkelige tilsynsmennene hadde, og som dermed var innleiret i den identitet presten hadde som både forkynner, sjelesørger og hjelper/diakon. Menighetslederne (og tenk her gjerne «pastorene») var ikke bare forkynnere og menighetsbyggere, like lite som diakonene bare bestyrte datidens hjelpearbeid blant fattige og trengende. Diakonene var diakoner av den enkle grunn at de var prestenes og biskopenes assistenter.
Poenget her er at hele menighetens lederskap hadde en sterk diakonal bevissthet. Dette var et like primært arbeidsfelt som det forkynnelsen var. Du kommer ikke lengre, du når ikke høyere.
Det var altså i ur- og oldkirken en langt bredere forståelse av Ordets og bønnens tjeneste enn det vi har i dag. Apostelgjerningene 6 må ikke under noen omstendighet leses som en form for rangering av tjenestene i menigheten, der Ordets og bønnens tjeneste var det viktigste og mest eksklusive, forbeholdt de såre store apostlene, og så kunne menighetens hjelpeoppgaver overlates til andre villige hender og føtter.

TILSYNSMENNENE VAR DIAKONER
Det var tilsynsmennene – ikke diakonene – som hadde hovedansvaret for menighetens fattigpleie. De var i den forstand diakoner i hele sin holdning og sitt tjenestefokus! De hadde i tillegg en mer omfattende tjeneste, rent geografisk, men de var ikke generalsekretærer eller kontorsjefer i vår forståelse av ordet. De førte kort og godt konkret tilsyn med hvordan menighetens medlemmer hadde det, og til det trengte de noen til å assistere seg.
I et oldkirkelig syrisk skrift kan vi lese hvordan diakonen holdt seg orientert om hvordan situasjonen var i de ulike hjem i menigheten. Ved fattigdom eller sykdom ble biskopen underrettet, som så selv kom på husbesøk. Tilsynsmannen og diakonen er som én sjel i to kropper, ble det gjerne sagt.

ANDRE TJENESTEIDEALER?
Med hånden på hjertet: Dette er vel et stykke unna noen av de lederskapsmodellene vi har sett i en del frikirkelige miljøer. Lengst unna er nok den pastormodellen der sykebesøk, sjelesorg og nærkontakten med menighetens medlemmer var erstattet med en Time Manager som frigjorde en til i stedet å være strategiutvikler, teamleder, frontfigur, visjonsbærer og hærfører.
For all del: her lå det mange ærlige refleksjoner om hvordan en leder skal kunne lede gjennom andre.! Men det som ikke ble kommunisert eller problematisert, var den avstand som i virkelighet ble skapt mellom lederen og «hele den hjord» han eller hun var satt som tilsynspersoner for. Medlemmene ble utsatt for en tjenestemessig eksperimentering, som i mine øyne beveget seg vekk fra den lokalt baserte og virkelighetsnære tjenestemodellen vi kan se avtegnet i Apostlenes Gjerninger.
Der bygde de som kjent ikke bispeseter eller snekret pavestoler, men etablerte suppestasjoner i Jerusalems fattigkvarterer. Og menigheten ble kristenhetens første Bymisjon.

MENIGHETENE – EN «BYMISJON»
Tillat meg et aldri så lite apropos ved nettopp begrepet «bymisjon». Også pinsebevegelsen hadde som kjent også sin «Kristiania Bymisjon». Den rommet noen dristige barratske planer om et konkret sted i hovedstaden som skulle kombinere vekkelse og hjelpearbeid. Det skulle ha både en åndelig og sosial identitet. Det skulle se både sjelen og kroppen og det skulle dra omsorg for både synderens hjerte og fattigguttens klær. Men da Ånden falt, falt også Bymisjonen…
Idemessig ble den plassert på et slags pentekostalt førstadium. Det ga oss en følelse av at denne type arbeid var det ikke plass for lenger. Nå var det vekkelse og liv som gjaldt! Jeg tillater meg i dag å spørre om det var så klokt.
Mon tro om ikke pinsebevegelsen i Norge med dette fikk en for særegen identitet og en for smal tjenesteforståelse. Jeg tenker at det folk som har «fram til urkristendommen» som ideal skal tillate seg å se nærmere etter hva urkristen diakoni er.
Og hvor viktig den er for å framstå troverdig som Kristi kropp i verden som nye mennesker vil slutte seg til.

DEN URKRISTNE TJENESTEVIFTA
I dag må vi spørre: Hva innebærer det for oss i dag at urkirken knyttet diakonien så konkret til det å være pastor eller tilsynsmann? Hvilket oppdrag var det Herren ga menigheten ved apostlene?
For det første: Den urkristne tjenestevifta – om du vil – var veldig bred. Oppdraget som ble gitt apostlene var tydelig: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere» (Matt 4,19). «Han kalte de tolv og ga dem makt til å drive ut onde ånder og helbrede alle sykdommer og plager» (Matt 10,1). «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, døp dem og lær dem» (Matt 28,19). «Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21).

«DIAKONIA»: Å VIDEREFØRE JESU GJERNINGER
Det nye testamente viderefører bare to «prestlige» begreper: at vi alle er prester og at Jesus er ypperstepresten vår. Man hadde bare tjenester, og de ble definert ved hjelp av det greske diakonia-begrepet.
Det er faktisk det greske ordet «diakonia» som brukes om det oppdraget Jesus hadde og det som apostlene fikk. Han kom «for selv å tjene – (diakonein). Diakoni er derfor en videreføring av Jesu tjeneste.
Og på grunnteksten omfatter det også den tjenesten som apostlene hadde, også i Apg 6. Apostlene ville ikke forlate «Ordets og bønnens «diakonia»! Det er det det står! Ordet anvendes om hele menighetens oppdrag i sin alminnelighet og berører dermed alle tjenestegavene, også de tjenestegavene som står omtalt i Efeserne 4, 11. Både apostelen, profeten, hyrden, læreren og evangelisten er «diakoner» fordi de utfører tjenester i Guds rike.
Den grunnleggende tjenesteforståelsen i NT er altså diakonal. Hvem tjenesten skjer til beste for – og hva den nærmere består av – kan bare avgjøres av de behov som gjelder til enhver tid og på ethvert sted. Her utviser Det nye testamente en stor variasjonsrikdom.
Misjonsbefalingen er altså en befaling om diakoni, forstått som en videreføring av Jesu holdninger og handlinger.

DIAKONALE FORKYNNERE
For det andre: I følge Apg 6 var det bestemte åndelige modenhetskrav som ble knyttet til valget av apostlenes assistenter. Det sier noe om at de hjelpeoppgaver de skulle løse var minst like høyt vurdert som de oppgavene apostlene var satt til å forvalte.
Det interessante er at de faktisk også var forkynnere. Det er jo hele poenget med teksten min i dag: Stefanus ble ikke steinet for det han gjorde, men for det han sa!
Vers 10: «de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med». Vers 13: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot loven. Vers 14: Vi har hørt ham si.. osv.
Stefanus hjelper oss til å tenke at den attraktive menighet – for den som ennå ikke tror – er den som både er radikal og romslig, som både forkynner og som hjelper. Som både er evangelisk og sosialt bevisst. Dette er de to viktigste beina en kirke står på som har ambisjoner om å være troverdig. Den er et «ekklesia» som praktiserer sitt «diakonia».
Og resultatet av det er tydelig i teksten vår: Vers 7 sier: Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.

OPPSUMMERENDE:
Urmenigheten drev ikke evangelisering på aksjonsnivå, men de «levde» evangeliet og modellerte det for andre gjennom en tjenende holdning. Å være en tjener for andre ble foraktet av grekerne som mente at det truet deres selvrealisering. De kristen gikk motsatt vei.
Rammen var «husfellesskapene» som tilsynsmennene våket over, både åndelig og materielt. Måltidsfellesskapet og nattverden var kanskje det mest sentrale uttrykk for den vertskapstenkning som dominerte synet på kristent lederskap.
For verden framsto dette som et kjærlighetens fellesskap av gjestfrie søsken. Hvem kan stå seg mot noe slikt! Det lederskap som inkluderer diakonien som i sin tjenesteforståelse, vil finne at veien er åpen til menneskers hjerter. Så enkelt er det, og såpass radikalt.