Terje Hegertun

Evangelikalisme er et begrep som er knyttet til den protestantiske delen av verdens kristenhet. Det uttrykker et sett bestemte anliggender: at troen må bygge på en tydelig omvendelse som etablerer relasjonen til Kristus, at nytestamentlige befalinger skal etterfølges i lydighet og at Bibelen som inspirert skrift har autoritet for tro, tjeneste og etisk livsførsel. Evangelikalismen sprang egentlig ut av den kontinentale pietismetradisjonen på 17- hundretallet og hadde sin parallell i engelsk metodisme og amerikansk hellighetsbevegelse som med sine vekkelsestradisjoner gjennom hele 1800-tallet kom til å representere en tydelig omvendelseskristendom med påfølgende kall til et liv i etterfølgelse og lydighet. Etter hvert ble den et av kjennetegnene på angloamerikansk protestantisme og på det som gjerne er blitt beskrevet som born again -kristendom med vekt på personlig tro, forkynnelsen av klassiske kristne doktriner, det allmenne prestedømme og en understrekning av Bibelens ufeilbarhet so

Gudstjeneste blir i Bibelen ikke forstått som noe mennesket betjener Gud med. Der jeg er subjektet og Gud objekt for min tilbedelse. Gudstjeneste er ikke en menneskelig tjeneste, men et møte mellom Gud og mennesket – for verdens skyld.  Gudstjenesteforberedelse dreier seg om å legge til rette for dette gudsmøtet – og dernest at det blir et godt sted å være for hverandre som Guds familie. Gudstjeneste i GT De aller første spor av gudstjeneste finner vi allerede blant patriarkene, representert ved Abraham, og tanken var enkel: Alle de steder der Gud hadde åpenbart seg, reiste man en stein, et alter, eks: 1 Mos 12,7. Betel, Hebron, Moria, Beerseba osv. På Mosetiden ble tilbedelsen og gudstjenesten regulert av Herren ved mange lover og forordninger. Om tabernaklet, Israels flyttbare telthelligdom i ørkenen, heter det i 2 Mos 29, 43: ”Der vil jeg møte israelittene, og teltet skal helliges ved min herlighet” … Der vil jeg møte dere og tale til dere. Og i kap 40,34: ”Herrens herlighet fy

  Prøveforelesning for graden PhD, desember 2009 Vend deg til hvilken som helst av de største pinsemenighetene i Norden i dag, og spør etter hvilket tema som vekker mest interesse, og pastorene vil alle trolig svare: hvordan skal vi tilrettelegge forholdet mellom dåp og menighetstilknytning overfor alle dem – og det er ikke rent få – som definerer pinsemenigheten som sitt åndelige hjem, men som er døpt som barn og ikke uten videre er rede til å la seg døpe på nytt.  Dette er personer som gjerne uttrykker at de har levd i sin dåpspakt med eller mindre hele livet. De har en levende tro og de har innløst det som i følge luthersk teologi er en forutsetning for at dåp av barn skal ha mening – at troen – riktignok etterskuddsvis, men dog – har gjort tilgjengelig det dåpen forkynner. Spør du dem så om deres forhold til dåpen, avdekker de gjerne en teologisk bevissthet som går ut over det mange baptister og pinsevenner tenker om dåpens innhold og vesen. Menighetslederne, på sin side, finner d