Jeg tror det er vanskelig å forstå historien om Thomas Ball Barratt som noe annet enn at det var en kjærlighetsfortelling. Mellom ham og Gud, og mellom ham og de mange andre. Han var uten tvil forut for sin tid. For meg var han mer en ildprofet enn en læreapostel. Han var mer evangelist enn kirkepolitiker. Og han var definitivt en større idealist enn realist. Han var en sart kunstner mer enn en taktisk strateg. Og spesielt spennende var den første fasen av hans relativt lange tjenestetid, fram til henimot 1916.
Det som skjedde etter da, ble mer forutsigbart og følger mer tradisjonelle spor. Jeg vil vel gå nokså langt i å hevde at Barratt etter 1916 ga motsatte teologiske signaler enn han gjorde etter 1907. Han ble en murbygger mer enn en brobygger. Han isolerte seg mer enn han utvidet sitt hjerte i økumenisk retning. Den moralske krig han tidligere som metodist hadde ført mot varité-teatrene i Christiania, førte han som pinseleder for bestemte dogmatiske posisjoner i skarpe ordskifter mot andre kristne ledere på 1920 og -30-tallet.
Men hvem var han? Denne merkelige mannen hadde ikke norske, men engelske røtter. Barratt ble født i den lille byen Albaston i Cornwall på sørvestspissen av England 22. juli 1862. Det var i dette området de største vekkelsene hadde vært i 17- og 1800-tallets England. Her hadde folket tidligere sett John Wesleys hvite hår flagre i vinden der han utrettelig red fram på sin hest, fra sted til sted for å forkynne til frelse og omvendelse. Barratt vokste da også opp i en metodistisk familie. Hans far Alexander var direktør i stort gruveselskap, og hadde i unge år vær gullgraver på USAs vestkyst.
Mor Mary Ball beholdt pikenavnet da hun giftet seg i 1861, og den unge Thomas ble derfor hetende Thomas Ball Barratt. På Varaldsøy i Hardangerfjorden går en kvinne en tur i fjellet. Hun finner en stein som hun mente måtte være gull. Det var ikke gull, derimot 43 prosent svovelinnhold, og dette skulle vise seg å forandre Barratts liv. Farens gruveselskap bestemte seg for å bygge en svovelgisgruve på øya, og snart var familien Barratt på vei til Norge.
Mamma Mary hadde sagt til Gud at dersom han ville gi henne en sønn, måtte han bli en evangelisk forkynner. Og da foreldrene gråtende tok farvel med sin lokale metodistmenighet i Cornwall for å reise til Norge, la pastoren sine hender på Thomas sitt hode og sa til mamma: «Din sønn blir kanskje metodistpredikant i Norge, skal du se!»
Som den ivrige metodist han var bygde Alexander Barratt også et bedehus oppe i fjellandskapet. En allsidig og tverrkristen virksomhet ble skapt, og her ble Thomas sin kjærlighet til musikk født. Han sier: «Vi tilbrakte mange lykkelige timer sammen der oppe i fjellet med god sang og musikk, og arbeiderne gledet seg over å få lytte».
Men det kunne være både fyll og slagsmål blant gruvearbeiderne og avholdssaken og kampen for å redde de hjem som drikkekulturen ødela, skulle komme til å bli den unge Barratts første, store fanesak. I hjemmet vanket ofte lutherske emissærer. De prekte lov og nåde, men mor ba dem om å være tydelig i å kalle folk til omvendelse, - det måtte være mer nåde enn lov - og resultatene av det kunne man snart se blant arbeiderne.
Barratt var fra middelklassen og ble derfor sendt til en engelsk kostskole, 11 år gammel. Han ble med andre ord det man den tiden kalte «en dannet ung mann»! Det brøt å ut en vekkelse på junioravdelingen ved skolen der han gikk, og en dag skrev Barratt hjem til sine foreldre: «Pastoren tok meg opp til det øverste klasseværelset og der søkte jeg den Herre som døde for å bortta mine synder…» Tilbake i Norge fortsatte han sine studier på egen hånd. Han engasjerte seg i gruvedriften, i avholdssaken og han tok timer i maling hos den kjente maleren Olaf Dahl og i musikk hos Edvard Grieg.
I 17-årsalderen begynte han å ha møter. Først på mammas kvinneforeningsmøter der han opp prekener av den kjente D. L Moody. Han tok metodistkirkens pastoralkurs i desember 1880 holdt han sin første preken og temaet hans var: «Bered deg, Israel, til å møte din GUD». Loddet var kastet. Tre år senere skrev han sitt første debattinnlegg i avisene - provosert av sogneprest Skavlands – ja, nettopp Skavlands – bok om metodismens farer!
Etter noen virkeår i Hardanger ble han så tilkalt til pastor Ole Olsen i Bergen som en slags assisterende pastor, for deretter i 1885 å bli beordret som metodistprest i 2. metodistkirke på Kampen i Oslo, 23 år gammel. Men da holdt det på å gå galt for den unge Barratt. Han skriver: «Jeg hadde uten tvil overvurdert mine krefter. Det stadige slitet ble for meget for meg. Jeg ble svært syk. Etter en tids forløp ga legene meg tillatelse til å preke igjen. Men jeg ble syk igjen og legene sa at jeg måtte holde meg borte fra all virksomhet i 3-4 år, men jeg var i full virksomhet allerede før ett år var gått». Lakonisk legger han til: «Jeg hadde vært ved dødens port, men fikk ikke slippe igjennom.»
Han måtte avslutte sin pastortjeneste og reiste for en tid tilbake til Vestlandet. Han skrev ikke i dagboken på over ett år. Det som bidro til å få ham på bena igjen, var kanskje at den unge mannen ble forelsket, og høsten 1886 ble han forlovet med Laura Jacobsen fra den lammerske menigheten i Bergen. De giftet seg året etter. Han skrev i dagboken: «Gud signe henne og gjøre oss begge lykkelige». Senere skriver han: «Denne bønnen er blitt fullt ut besvart».
Lengselen etter Gud var sterk og aktiviteten stor i de dager. Og like omfattende var interessen etter å føre statistikker. Han var ikke metodist for ingenting! I november 1988 skrev han i dagboken at han hadde holdt 783 møter, talt 750 ganger og holdt 100 foredrag. Og så formulerer han en vakker bønn: «Styrk meg, herlighetens konge, gi meg ny kraft og døp min kjære hustru og meg med den Hellige Ånd».
Han var med på dannelsen av metodistmenigheten på Voss, fikk bygget et lokale som rommet 600 mennesker, før turen i 1889 gikk tilbake til hovedstaden. Denne gang til 3. metodistkirke som var en nystartet, litt bortgjemt og fattig menighet.
Barratt dro på innsamlingstur til sitt eget hjemland, og på turen holdt han det vi i dag ville kalt for sosial-antropologiske foredrag. Temaet var «Norge: midnattssolens land» og han brukte sitt nyinnkjøpte Magica Laterna - et unikt lysbildeapparat til en pris av 1.700 kroner. Apparatet var en attraksjon og ble så populært at selv Fritjof Nansen spurte om så låne det av Barratt når han skulle holde foredrag for regjerningen i Gamle Logen! Han var virkelig på nett med sin tid, den unge Barratt! Som pastor søkte han ofte Gud og det som metodistene gjerne kalte den fulle renselsen og helliggjørelsen. Han kunne for eks skrive: «Å Gud – må du komme over meg som over apostlene! Gi meg dette hvis ditt navn kan bli herliggjort ved det. Jeg er helt ofret på ditt alter, gjør med meg som du vil og fyll meg med din guddommelige kjærlighet.»
To år senere – i 1892 – bare 30 år gammel – ble han presiderende eldste for metodistkirken i østlandsområdet og dermed i praksis metodistkirkens øverste leder i Norge; et verv han hadde i seks år. Han ble den første lederen for diakonissearbeidet og den første formannen for stiftelsen Betanien. Han kastet seg inn i det vi kunne kalle for et sosialt-evangelisk arbeid, og han var i en periode også bystyremedlem for Avholdspartiet. På denne tiden tok han faktisk også til orde for å danne en allianse mellom avholdsfolket og det kristne lekfolket – og han ville kalle partiet for Christiania Fremskrittparti, men skepsisen til dissenterne var enda så stor at det aldri ble noe av. Og for at ingen skal misforstå: dette ville vært et parti som ideologisk hadde befunnet seg på en helt annen klode enn dagens Fremskrittsparti.
Barratt var på denne tiden den mest profilerte lederen innen Metodistkirken i Norge, var høyt respektert og en drivkraft i den gryende felleskristne alliansebevegelsen som brøt fram rundt det forrige århundreskiftet. Som leder holdt han likevel en høy vekkelsesprofil, han var sosialt engasjert, satset sterkt på å vinne barn og unge for Kristus, og han tok en rekke nye initiativ som stimulerte til vekkelse og liv. Vi når ham ikke til knærne i hans iver etter å se mennesker komme til tro. Han var en sann økumen og han talte i en rekke ulike menigheter. «Vi skal jo en dag være sammen i den samme himmel», var ett av uttrykkene fra denne tiden. Alt handlet om å vinne mennesker for Gud. Da fikk heller de dogmatiske stridigheter hvile litt. Det har gått fire år siden forrige statistikk, og nå – i januar 1892 - har han nye tall i sin dagbok: 1418 prekener, 294 foredrag og 550 mindre taler og møter, til sammen 2562 møter, taler og foredrag.
I 1898 ble han så menighetspastor for tredje gang; nå 1. metodistkirke i Kristiania, den største av de tre metodistkirkene i byen. Og like før århundreskiftet fikk han trykt opp en preken som handlet om Den Hellige Ånd: «en utgytelse av Ånden er kirkens og verdens største behov», skrev han. Samtidig skrev han et hefte om kristen enhet, og kjempet iherdig mot det han kalte for partiskhetens ånd. «Skal vi vinne byen for Kristus, får vi stå sammen!» var en av hans paroler.
Barratt var bekymret for det åndelige og moralske forfallet han så rundt seg, og den 12. mai 1892 startet han en kampanje imot varite-teatrene og det han anså å være en underholdningsindustri som brakte med seg mye sosial elendighet. Han var oppriktig indignert over at noen kunne tjene penger på andres åndelige og moralske forfall.
Ett av hans store spørsmål var: Hvordan skal vi kunne etablere en base for å nå lengre ut med evangeliet til byens befolkning? En idé begynte å vokse fram hos Barratt, og i Metodistkirkens årskonferanse i Fredrikstad høsten 1902 la han fram tanken om Kristiania Bymission, et arbeid folk kunne knytte seg til uavhengig av kirketilhørighet. Dermed kunne det framstå som en slags tverrkristen misjonsvirksomhet på vekkelseskristen grunn.
Ideen var omstridt, men Barratt skriver: «Jeg sto opp og sa at jeg følte det som et kall fra Gud. Mine argumenter og den alvorlige måten jeg talte på (endog med tårer), overbeviste alle om at noe måtte gjøres». Konferansen vedtok forslaget. Barratt ble ansatt som bymisjonær, men uten å motta lønn fra misjonskassen. Av dette fulgte at han stod uten både lønn og møbler samtidig som han skulle etablere et nytt arbeid. Så Laura var mindre begeistret: I et telegram til sin mann skriver hun: «Dette har skjedd mot min vilje. Jeg går ikke med på det». Men Thomas svarte tilbake: «Umulig annerledes. Gud lever.» På denne tiden ventet de sitt 7. barn. Til sammen fikk de 8 barn, hvorav 4 av dem (bl.a. Franzes, Tom og Sussie) døde fra dem i ulik alder, rammet av tuberkulose og spanskesyke. De var en hardt prøvet familie.
Bymisjonen kombinerte forkynnelse med sosialt og diakonalt arbeid. De hadde en litteraturavdeling for å spre god litteratur og drive folkeopplysning, Det var mye god musikk og kulturaktiviteter, turnpartier for unge som ble drevet under ledelse av en underoffiser i hæren, og like oppunder jul ble det arrangert en stor konsert i Cirkus, med brigademusikken til inntekst for de arbeidsløse. Og hele tiden Barratt prekte tydelig om Kristus.
Tanken var at rammene skulle være så åpne som mulig, mens budskapet skulle være tydelig. Har vi noe å lære her? Barratt selv kunne holde åndelige og samfunnsorienterte foredrag om hverandre for samtidig å spille musikk av Friederich Shopheng…
Men Barratt var urolig. En gryende uro hadde begynt å gnage hos ham. En lengsel han ikke helt visste hva var, men som gjorde ham urolig. Det var noe med den metodistiske lære som han enda ikke hadde opplevd, tanken om det finnes en «dåp i Den Hellige Ånd». Dette begrepet hadde vokst fram gjennom metodistkirkens historie. John Wesley snakket om den, og hellighetsbevegelsen var opptatt av det samme. Så saken var klar: det finnes en dåp i ånd og ild og kraft - selv om veiene skulle skilles med hensyn til tungetalen behov og teologiske betydning.
Den store forandringen skulle komme senhøstes 1906. Ett år tidligere hadde han satt kursen mot USA. I kofferten og i hjertet lå skissen til Håkonsborgen, et slags datidens vekkelses-, litteratur- og kultursenter som han hadde begynt å drømme om å etablere i hovedstaden. Her skulle det være høyt under taket, lav terskel inn, men med tydelig kristen profil utad. Her skulle Barratt realisere det han ikke syntes var mulig å kombinere innenfor et vanlig menighetsliv. Den nyslåtte kong Håkon hadde gitt ham tillatelse til å kalle senteret for – ja, nettopp Håkonsborgen; i et nytt og selvstendig Norge.
Innsamlingsreisen – som han håpet skulle gi penger til prosjektet, ble mislykket. Amerikanske metodister sviktet sitt løfte til Barratt, og var i stedet opptatt med å samle inn midler til et stort jubileumsprosjekt i India. Dette driver Barratt inn i det vi kanskje kan kalle en eksistensiell, åndelig krise. Han skriver: «Alle de prøvelser jeg hadde gjennomgått dette siste året i Amerika brakte meg ned – dypere ned foran Herren. Jeg søkte og ba og gråt i hans nærhet og jeg tørstet etter en full dåp i den Hellige Ånd – selve opplevelsen – og ikke bare en intens lengsel etter den!»
Samtidig vet han hva det er som rører seg i den vekkelseskristne verden. Han er godt oppdatert. Han skriver brev til Evan Roberts som opplever en mektig vekkelse i Wales i 1904, og nå hadde det kommet meldinger om en merkelig åndsutgytelse i Los Angeles. Av alle ting i et lite nedlagt lagerlokale i Azusa Street nr. 312 som tidligere hadde huset en metodist/hellighetsforsamling. Det ble for langt for Barratt å reise, så han brevveksler med William Saymour, den merkelige, gudbenådede og ydmyke afroamerikanske forkynneren som Gud på en særlig måte brukte i denne vekkelsen. Og han får svar tilbake om at han bare må be og søke Gud, så skal både kraften og nådegavene komme.
Dette treffer Barratt rett i hjertet – der han sitter på Simpsons pensjonat i New York. For han er ikke ute etter noen overfladisk kraft. Han lengtet ikke etter salighetens boblebad. Som den metodist han var, søkte han i stedet å bli renset og helliget av Gud. Det var det sentrale. Og det var det bare Guds ånd som kunne gjøre.
«Å gå forbi et måltid var slett ikke noe som skadet meg i bønnekampen», forteller han. «Fredag holdt jeg på til kl 1 om natten og den neste dagen til kl 11 om kvelden». Og her var det mye kamp og anfektelser: «En stund satte Satan inn på meg, men jeg ropte til Gud og sa at selv om jeg ble sendt til helvete, så ville jeg klynge meg til Jesu forsoning. Men da ble det så klart at helvete ikke passet for meg. Jeg var min Frelsers evige eiendom.» «Det første jeg trengte var å bli renset i Jesu blod», skriver han, «så jeg kunne tro at jeg var renset fra alle mine synder.» «Etter lange kamper på kne, tok jeg Bibelen bort til vinduet og mine øyne falt på noe. Øyeblikkelig grep jeg den fulle renselse i min dyrebare Frelsers blod.»
Og så skriver han: «Alt ble ofret og lagt på alteret: berømmelse (hvis det var noen, var det ganske ufortjent) ære, energi, tid, mulige evner, venner, alle mine kjære, (jeg tok dem med smerte en for en og la dem igjen, men denne gangen helt på Herrens alter, hva jeg var, hva jeg kunne bli, mine planer (og de har det vært mange, det er visst!) mine lengsler, min framtid. Gud kunne sende meg hvor han ville til den minste menighet i landet, eller til den største, til China, Afrika, Island hvor som helst.»
Når hjertet var renset, kunne han motta kraften. Og Barratt ville at det skulle være «ekte vare»: «Jeg hadde bedt Herren gi meg åndsdåpen så jeg til alle tider var sikker på at det ikke var menneskelige følelser eller menneskeverk, men overmenneskelige krefter som rørte seg i meg og gjennomtrengte hele legemet og sjelen og sinnet. Nå fikk jeg erfaring for det. Guds Ånd la seg over meg og gikk gjennom hele mitt vesen.» Og Barratt skriver om sin åndsfylde: «Halleluja! Det skjedde i går, søndag 7. oktober mellom kl. 5 og 6 på ettermiddagen. Priset være Herren! Det brenner i min sjel. Jeg syns jeg må være den lykkeligste mannen i verden. Alt er blitt nytt for meg. Jeg er fylt med glede og fred og kjærlighet til Gud og mennesker.»
Men vennene i Azusa Street hadde sagt noe mer; og det var dette som både ble det nye – og det som senere skulle skape de største spenninger mellom ham og metodistkirken: at denne åndsdåpen kunne ha tunger som tegn, som på pinsedag. Det er interessant å merke hva Barratt likevel skriver: «Jeg måtte slutte med å be om tungene. Ånden sa til meg at det gjaldt å få fylden helt, så ville tungene komme av seg selv. Så nå ropte det inne i meg at jeg måtte få en full pinsedåp slik som de første kristne i den første menighet mottok den.»
Og 15. november 1906 opplever han det han kaller for sin fulle pinsedåp. Han forteller: «Jeg var lik Daniel, aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støtte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt, og gled så ned på gulvet. Mine taleorganer begynte å bevege seg, men ingen lyd hørtes… Mens jeg ba, så de andre en ildkrone over hodet mitt og en kløvet tunge som av ild foran kronen, sammenlign Apg 2,3-4. Det var mange som så dette overnaturlige, sterke, røde lys. Jeg så det selvfølgelig ikke, men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte å tale et fremmed språk av all makt.» Han begynte også å synge – og han skriver: «Da nådde inspirasjonen sitt høydepunkt. Jeg brøt ut i en underbar barytonsolo. Jeg hadde aldri hørt melodien før og kjente ikke ordene, men det var et overmåte skjønt språk».
Og så sier han om det som skjedde etterpå: «Så kom bønnens Ånd over meg. Og da ble Norge og mine kjære og mine venner lagt overordentlig tungt på meg, så jeg kan rope høyt under trykket. Så ble hele Skandinavia, hele Europa, New York og Amerika lagt på mitt hjerte på samme måte». Etter Barratts død i 1940 setter hans kone Laura seg ned og skriver, og hun sier det på sin måte: «Han måtte gå opp på Moria berg. Der ofret han sitt stolte prosjekt – Håkonsborgen – og sine mange store planer. Men han fikk i stedet en hellig brann i hjertet sitt.»
Det som skjedde de nærmeste årene etter 1906, kan vel best karakteriseres som et stormvær, på både godt og vondt. Barratt var en mann som ble både forfulgt og etterfulgt. I starten kanskje mer forfulgt enn etterfulgt.
Men mediaforfølgelsen endret seg etter hvert: For etter at vekkelsen hadde vart noen år, og Barratt for lengst var blitt en av Norges mest kjente – men også mest karrikerte kristne ledere, hadde Dagbladet på 1920-tallet et portrett av ham. Journalisten skriver at han hadde forventet å finne «en gusten fanatiker med trosglødende øyne, med håret bustet av pinseværsvind og pannen skygget av religiøs uro.» I stedet satt han overfor «en kjernesunn, eldre herre med et sjeldent vakkert og intelligent ansikt, et par kloke øyne og en ro og verdighet som om han var et ganske alminnelig medlem av det høyeste og mest distingverte selskap.» Ikke dårlig av en journalist fra Dagbladet…
Og en ung, radikal sosialist skrev i august 1928 et brev til Barratt: «Deres person har vi beundret mange ganger. Det finnes vel ikke en mann i Norges land som er så omtalt som Dem. De har stått imot all kritikk, i ondt og godt rykte, så selv den mest hardnakkede fritenker nå respekterer Dem. Selv om vi ikke deler din tro, respekterer vi Dem helt ut som en veldig personlighet, i tro og forkynnelse, i liv og vandel. Det var godt om Norge hadde flere slike som Dem».
Hvor annerledes var det ikke i 1908: Det kristelige Sørlandet skrev ikke akkurat vakkert om Barratt: Kristiansands Tidende sammenligner han med en utmerket auksjonarius som tilrøver seg sjelene. Og de skriver: «Den kristendom Barratt forkynner, er en svermerisk hengivelse til mysterier og derfor i særlig grad farlig for svake hjerner og kvinner i overgangsalderen. Barratt selv kan en ikke beskylde for svermeri. Han er en klok mann, nærmest kald, men forstår med hell å virke på hysteriske personer. Det er underlig at ikke statsmyndighetene griper inn mot denne sjeleforderver Barratt som burde tas ved vingebenet.»
Nei, Barratt var ikke så lett å ta ved vingebene! Han var skrudd sammen både for storm og mer stille farvann. Skulle jeg tillate meg å beskrive Barratt – selv om jeg aldri møtte ham selv – så får jeg et tydelig inntrykk av at dette var en mann som vandret med sin Gud, som kjempet både med og for sin Gud – og som ønsket å ta Gud og Ordet på alvor. Han trodde så godt om andre mennesker, trolig for godt enkelte ganger, og måtte tåle mange skuffelser. Han hadde et edelt og glad sinn. Han var åpen og imøtekommende, men ble nok mer konvensjonell og tradisjonell etter som årene gikk. Han hadde en meget stor arbeidsglede, og han skrev kontinuerlig: Han kunne føre referat fra møter som enda ikke var avsluttet helt. Han skrev praktisk talt alt som sto i Byposten og Korsets Seier i en årrekke. Pennen lå i hans hender 24 timer i døgnet… Han oversatte artikler, han skrev bøker og sanger, og han var pinlig nøyaktig; som da han skrev i forbindelse med en reise i Sverige: «Jeg ankom Oslo ca. kl. 07.48… »
Martin Ski har i sin bok noen grunnleggende og viktige analyser om Barratt som jeg deler fullt ut. Boken hadde fortjent en bedre mottakelse i pinsebevegelsen enn den fikk da den kom ut i 1979. Ski påviser at den viktigste gjerningen – og det mest sentrale ved Barratts budskap – var at han «førte tanken om den personlige erfaringen av Ånden inn i vår felles evangeliske tro. Barratt var etter sin åndsdåp opptatt med å skape det åndsfylte individ, uansett kirkesamfunn. Uten å vite det ble han en apostel for det åndsfylte, selvstendige og frigjorte mennesket i vår tid. Resultatet ble et kristent individ som hørte hjemme allesteds – og ingensteds. Den åndelige fornyelse som kom med åndsdåpen hadde med et slag plassert dette åndsfylte individet i samme stilling som de første kristne på pinsedag. Det var som en ny begynnelse. De troende hadde plutselig alt felles igjen. En ny pinsedag grydde for individet.»
Det som falt noen pinsevenner ekstra tungt for brystet var dette – som jo er en helt korrekt analyse av Ski: « Barratts visjon var ikke et nytt kirkesamfunn av begrenset karakter, men en fornyelse av individet innen alle kirkesamfunn. En dåp i Ånd og Ild for hvert enkelt menneske, uansett kirke, konfesjon, rase, farge og nasjonalitet. Slik ble Barratts gjerning en apostels tegn. Og det overgår langt hans betydning som grunnlegger av norsk og europeisk pinsebevegelse.» Og jeg legger til: dette var også visjonen fra Azusa Street! Dette er pinsedagen store mirakel!
Grethe Telle Christensen, som var Barratts sekretær de siste årene av hans liv, fortalte i en samtale med meg for noen måneder siden at Barratt ofte kunne be offentlig om at den velsignelse og kraft som åndsutgytelsen representerte, måtte komme over alle kirker. «Dette er ikke noe vi skal ha for oss selv», kunne han si.
Og Telle Christensen la til: «Da jeg mange år senere hørte at Ånden hadde falt innenfor den katolske kirke, tenkte jeg med meg selv: Nå har du sannelig fått bønnesvar, Barratt!»
For ham var ikke pinsevekkelse et kirkesamfunn eller en organisasjon, men som han sa: «en åndelig livsstrøm som om mulig skal trenge inn i alle forsamlinger med bud om velsignelse fra Gud». Og sannelig har ikke Barratt også er kommentar om Menighetsfakultet. Da det i 1905 og 1906 var snakk om å opprette et nytt fakultet, skrev han i Byposten: «måtte dette fakultetet se dagens lys og måtte dette fakultetet samarbeide med alle kristne samfunn…» Den ene delen av bønnen ble oppfylt allerede i 1907, og den andre noen år senere…
Barratt ønsket at forkynnerne skulle stå under en tilsynsordning, og han hadde et spesielt budskap til nettopp forkynnerne i pinsebevegelsen: Tidlig hadde han registrert tendensene til at mange predikanter ville erobre talerstolene som en vei til egen berømmelse. «Klyv ned av talerstolen», sa Barratt. «Den som bare har søkt kraften uten å ha et renset hjerte, vil falle for eget grep», sa han. Den predikant som ikke vet hva «helliggjørelsens nådeverk» er, er farlige predikanter. Er dette den glemte dimensjon ved Barratts liv og budskap? Her ble han ofte misforstått – og anklaget for bedrive syndfrihetslære. Det er en urettferdig anklage mot Barratt. Derimot hadde han tatt med seg en dimensjon fra sin metodistiske arv som satt i hans gener helt til hans død: la deg ikke bare omvende – la deg også rense og hellige helt igjennom! Alle våre erfaringer siden har vel vist at vi burde ha hørt bedre etter da Barratt talte til sine forkynnerkolleger.
Det var noe av et høydepunkt for ham som pinsepioner i Norge da han sto på talerstolen i det nyreiste Filadelfia i 1938, bare to år før sin død, og NRK overførte innvielsestalen han holdt. Talen var ikke om pinse eller tungetale – han hadde et favoritt-tema som overgikk dette. Han talte om Jesus – verdens midtpunkt og sa bl.a.: «Jesus er midtpunktet i all vår forkynnelse. Han er begynnelsen og fullendelsen. Enhver velsignelse vi nyter godt av, stråler ut fra Jesus, vår dyrebare Frelser og Konge. Nå, da Herren har kronet våre bestrebelser med hell, og reis dette vakre templet til sin egen ære og pris, vil vi be og tro at de tusener som kommer gjennom Filadelfias porter, vil finne ham som de søker, og få kjenne kraften av hans herlige navn.
Med disse ord innvies vårt nye Filadelfia til et sentrum for Jesu Kristi rikes utbredelse, en kraftstasjon for åndelig virke, et hjemlig samlingssted for Guds folk, et boldverk mot alle falske læresystemer, en bots- og frelsesbenk for fattige syndere og en fanfare i pinsevær og pinsesus – over alle som vil sette Jesus først, og som tror at urkristendommens kraft er like mye for oss som for de første kristne. Herre Jesus, løft ditt åsyns lys over oss, og la det lykkes!» «Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde! Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,7-8)
Mine studier av Barratt etterlater meg et klart inntrykk av at han gav sine mest spennende bidrag de første årene etter pinseopplevelsen. Han var imponerende åpen i retning av andre kirkesamfunn. Han var nok også betydelig foran sin tid, som da han ivret for at kirker heller burde slå seg sammen enn å bli splittet i enda flere kirkesamfunn, og han lanserte begrepet «samarbeidende lenker» som skulle få kristne på tvers av alle kirker til å gå sammen om å vinne mennesker for Gud. Bymisjonen var da også et rent ekumenisk tiltak.Han gikk også meget langt i å anerkjenne at kvinner i kraft av sin utrustning kan ha alle slags tjenestegaver i en lokal menighet.
Og gang på gang framholdt han at pinsevenner ikke hadde noe hovedagentur på pinsens velsignelser og gaver. Vi får forvalte våre innsikter med ydmykhet. Så selv om han senere mente seg å finne skriftbelegg for å danne nye menigheter og pinsebevegelsen i praksis ble en karismatisk og fri baptistbevegelse her i landet, var det med et visst vemod han registrerte at hans primære anliggende – at pinsens opplevelse er for alle – ikke ble hørt og annektert av så mange kirke og teologer. Han skulle bare ha visst hva som kom senere!
Så får den enkelte av oss reflektere over hva som hadde skjedd om denne åpenheten mot alt Guds folk hadde fått litt bedre tid til å gro både innenfor og utenfor pinsevennenes rekker på 1915 -20-tallet. Ville vi sett noe enda større her i Norge? Og vi gjør vel i å tenke over at enheten og kjærligheten er pinsens mest primære kjennetegn. I så måte er det behov for å drive ut mang en kald splittelsesånd som til tider har herjet rundt med vår kjære pinsebevegelse både hjemme og ute. Men det får bli tema en annen gang.
Den siste store konferansen Barratt deltok i, hadde vært pinsevennenes Europakonferanse i Stockholm i 1939. Barratt selv antyder i sin tale på avslutningsmøtet at dette nok er siste gang han er med i en større konferanse. Men som sa: «Selv om jeg er 77 år har jeg jo hele evigheten foran meg, så jeg er en helt ung mann! Jeg føler meg ung til sinns og fysisk sterk». Så trekker Barratt fram et morsomt bilde for å beskrive veksten i pinsevekkelsen. Han forteller om George Stevenson som laget det første lokomotivet i England. Under prøveturen ville han ha en eldre slektning med seg. Men hun sa bare: «Dette går aldri, George! Dette går aldri! »De fikk henne på vognen, men hun fortsatte med å si. «Dette går aldri, George!» Men da toget kom i gang og fikk større og større fart, ropte hun: «George, dette kommer aldri til å stanse!» Slik er det med denne vekkelse, sa Barratt. Og så understreker han: det er en underfull enhetens ånd som har satt sitt preg på konferansen! Gud viser oss veien, broderkjærlighetens vei, og den skal binde oss sammen og smelte oss sammen i inderlighet".
Barratt ble 77 år gammel. Han døde 29. januar 1940. Han som selv hadde tent pinsens brann i Europa, ble spart for krigens redsler. Barratt levde og døde i sin hverdagsfrelse. Laura Barratt satt ved sin manns dødsleie vinteren 1940. Hans siste hilsen til norske pinsevenner var denne: «Alle mine kjære pinsevenner! Stevn frem, hold dere nær til Gud og tro på alle de sannheter som Bibelen har lært oss. Om noen faller og blir hentet hjem til herligheten, så vil nye gå frem i ildlinjen. Det er bare mitt hylster som er svakt nu, men ånden fryder seg i Herren. Barratt 9. avd. på Ullevål sykehus 27. januar 1940.» To dager etterpå, da minuttene gled over midnatt, natt til mandag 29. januar, satt Laura med Barratts hender i sine. Like før han døde, sa Laura: Og så er Jesus her! Og med seiersvisshet svarte han tilbake: Ja, han er her. Og så gikk pinsehøvdingen inn til sin evige hvile.9. februar 1940 ble han begravet under nærvær av 5000 sørgende.
Hans siste tale holdt han 14. desember 1939 over teksten fra 1. Sam 2,9: Ikke ved egen kraft er mannen sterk. Da sa Barratt bl.a.:Den som mottar denne kraften, Den hellige ånds kraft - blir gjennomtrengt av ild fra himmelen. Men vi må ikke bare ta imot, men også fortsatt vandre i dette. Vi må leve nær kraftkilden hvert øyeblikk. Min kraft blir så snart oppbrukt, men jeg kan alltid få fornyelse hos ham som har nok å gi, og han vil alltid komme oss til hjelp. Lever du i denne stilling, da stoler du ikke på deg selv, men bare på Ham, fra hvem kraften kommer!
La oss gjøre Barratts vakre bønn til vår: «Kjære Herre Jesus, la din yppersteprestelige bønn gå i oppfyllelse på oss alle, så vi kan stå som en mektig enhetsfront overfor synden og verden, og derved ære ditt navn og åpenbare din herlighet.»
Foredrag holdt under Pinsevennenes Predikantkonferanse og Sommerstevne i 2007