Gå til hovedinnhold

Pinsebevegelsen i møte med kritikken


Pinsebevegelsen har rundet 100 og er blitt tiljublet - og kritisert. Rosen er lett å bære, men hva med kritikken?


Det er en kunst å ta kritikk med oppreist rygg og med ydmykt sinn, og tenke at den gjerne kan være fullt fortjent. Det er også en kunst å skjelne mellom den kritikk som unyansert og stigmatiserende, og den som fremmes med rette og ut fra konstruktive motiv. Et problem er at kritikk har en tendens til å være så generaliserende i formen at den mister noe av sin argumentative kraft. Dette er fremdeles et ikke ukjent trekk ved den kritikk som fra tid til annen rettes mot pinsebevegelsen: I forsøket på å karakterisere en så egenartet kristen bevegelse blir framstillingen såvidt grovspektret at fraværet av nyanser blir borte – og bildet blir sendt ut i en (ofte noe foreldet) sort-hvittutgave. Problemet med bilder som mangler de viktige mellomtonene, er imidlertid at kontrastene blir forsterket og de som avbildes får problemer med å kjenne seg selv igjen. Like fullt bør all kritikk i utgangspunktet tas på alvor. Det er som regel en grunn for at noen tar seg bryet med å framføre sine påstander om at for eks. teologien er for emosjonelt orientert eller at bibelsynet er for unyansert; for å nevne et par aktuelle innvendinger som har vært publisert i VL i høst.

Det som kjennetegner noen av kritikerne er at det er personer som av forskjellige grunner har distansert seg fra den bevegelse som de ble født inn i som barn og som de ga ungdomsårene til. Disse har som regel noe viktig å melde, selv om deres virkelighetsbeskrivelse ikke alltid er like treffsikker bl.a. av mangel på oppdatert informasjon. Men den fortjener likevel å bli lyttet til. De som har hatt et innenfra-forhold til det miljøet de analyserer, ser gjerne svakheter og mangler som ikke er like lett å oppdage for dem som ikke har tatt et tilsvarende steg til side. Vil pinsebevegelsen i årene framover opparbeide seg en så velutviklet indre trygghet at den kan være i en meningsfull dialog med dem som finner det bryet verd å engasjere seg? Og kan den klare å trene seg i kunsten å lære av egne feil, styrke de åpenbare svake sidene ved miljøet, snakke sant og ærlig om både seire og nederlag, men også ha mot til å imøtegå sine egne kritikere når det er påkrevd? Om det skjer, kan pinsebevegelsen saktens trenge de kritikere den får.
Det er åpenbart korrekt at det er sårbare sider ved pinsebevegelsens teologi og praksis. Det er formodentlig også korrekt som enkelte påpeker at der hvor en slik erkjennelse mangler, blir det sparsomt med de selvkritiske analysene. Ikke minst gjelder det for en teologi som nettopp gir plass for tanken om at «Gud har mer å gi». Jo høyere den teologiske fallhøyden blir, desto mer nødvendig vil det være å arbeide både kritisk og konstruktivt med så vel den teoretiske innsikten som den praktiske utøvelsen av den virksomhet som finner sted i både menighet og misjon. For det er et sant ord at «den som dømmer seg selv, blir ikke dømt».

Tor Edvin Dahl skrev i VL 22.10 at for pinsevenner gjelder det «å være positiv». Selv om det langt fra er sant for alle, er det vel så at der orienteringen rundt emosjonelle erfaringer blir troens mål, kan det avføde en jakt etter åndelige opplevelser som i sin tur forkludrer det som er grunnsteinen i den kristne identitet. Og det er noe ganske annet enn erfaringen som sådan. En rastløs leting etter det siste åndelige «kicket» er snarere et uttrykk for åndelig armod. Et oppreist liv bygger på at jeg - både i onde og gode dager - hviler i nåden alene, gitt meg i kors og oppstandelse og tilegnet ved troen og dåpen og Ånden. Uten dette som fundament står karismatiske kristne i en konstant fare for å lokkes inn i en temmelig frastøtende form for karismanisk selvnytelse. Et av de mest konstruktive bidrag i denne sammenheng vil være å se nærmere på pinsekristendommens menneskesyn. Det er dimensjoner ved både fall og oppresning som er uklart artikulert og lite bevisstgjort i dette miljøet. Og uklart skrevet er som kjent ofte uklart tenkt. En feilslått selvfokusering kan i gitte tilfeller avsvekke den etiske årvåkenheten og i verste fall ende med en nedskriving også av moralske idealer. Knutby-tragedien forteller noe om hvor det i verste fall kan ende der høy karismatisk seilføring, kombinert med moralsk svikt, ender i et ytterst uskjønt menighetsmiljø med tragisk utfall. Internasjonalt har også enkelte karismatiske ledere blitt kritisert for å ha tatt for lettvint på kriser og forhold på det private plan som har svekket deres tjeneste. Dette kaster skygger inn over et miljø som ellers ønsker å opptre med moralsk autoritet.

Historiske studier av norsk pinsebevegelsen viser at deres forstandere og bibellærere var mer opptatt av å forkynne Kristi verk som frelsesgrunn og å fremme en etisk livsførsel i tråd med bibelske idealer enn de forespeile en luftig «forvandlingsteologi». Stadig understreket de at «opplevelser er ikke nok! Tungetale er ikke det viktigste! Bygg ikke ditt liv på sand [les: følelser og opplevelser]»! Det er riktig at de stod i en tradisjon som var relativt kritisk til formell teologisk utdanning, og visst kunne det til tider bli spilt på følelser og stemninger. Men det er like fullt et faktum at mange av dem som bygde norsk pinsebevegelse, hadde sine bokhyller fulle av bibel-kommentarer, og flere var i praksis «teologer» så god som noen.
Når man de siste årene har lagt til rette for studier i pinseteologi, korresponderer dette idémessig med tanken om at åndelige erfaringer ikke på noen måte utelukker - men snarere betinger - teologisk innsikt. Den klassiske pinsebevegelse har vært - og er - en bibelbevegelse. Det er et viktig utgangspunkt for oss som er opptatt av å videreutvikle det beste ved denne teologien - også gjennom de møteplasser som økt tverrkristent samarbeid gir for hånden.

Derimot, når det gjelder den kritikk som framstiller pinseteologi som det rene falskneri som bedrar sine naive tilhengere, så er det en type stigmatisering som pinsebevegelsen bør bli spart for og som den ikke vedkjenner seg. Hadde det vært sant, burde alle «krevd pengene tilbake». En slik kritikk holder ikke overfor en trostradisjon som tross alt er forankret i klassisk teologi, som alltid har vedkjent seg den apostoliske trosbekjennelse og som i dag er noe av en ledende kraft i verdens kristenhet. Det er også altfor upresist når den klassiske pinsebevegelsen blir beskyldt for å være religiøse lykkejapper uten moralsk integritet og med et «tyrannisk lederskap», for igjen å sitere Dahl. Den som derimot leter i alt det som i dag eksisterer av nypentekostale og herlighetsteologiske miljøer rundt om i verden, vil saktens kunne få den slags påstander mer enn bekreftet. Vekkelse kan så altfor lett blitt forvandlet til lovløst land. Tar man hele den globale pinsekarismatiske familie under ett, vil man trolig der finne både det beste og det verste. Pinsebevegelsen i Norge vil jevnlig være nødt til å trekke noen grenser til miljøer som mer enn gjerne opptrer i pinsekristendommens ubeskyttede navn, men som i realiteten står i et betydelig spenningsforhold til tradisjonelle pinseteologiske idealer.

Jeg har et håp - for deres skyld som i årene framover gir sine liv til pinsemiljøet - at det blir et fellesskap som er dypt nok til at det vedkjenner seg den kristne tradisjonens røtter. At det er raust nok til at det ikke blir uniformert eller enøyd. Pinsebevegelsen anliggende er det stikk motsatte av emosjonell nytelse og den konstante forvandlingslykke: det handler i stedet om at kirken får den utrustning som gjør den i stand til å modellere livsnære, inkluderende, tydelige og relasjonsbaserte menighetsfellesskap. Det er bare langs denne linjen at pinsebevegelsen i årene framover vil kunne ha et meningsfullt oppdrag. Og da blir lykke og nytelse for puslete begreper. Gi meg heller ord som lidenskap. Og lidelse. Og rundt alt dette: Guds nåde.

Publisert i Vårt Land 31. desember 2007