tirsdag 17. februar 2009

Postkonfesjonalisme


Utfordringer fra en postkonfesjonell tid

Foredrag på Frikirkens pastorskonferanse i Stavern juni 2008

Er vår tid egentlig en postkonfesjonell tid? Jeg tror det er grunn til å stille dette spørsmålet først - før vi slår det fast og før vi reflekterer omkring dette som en mulig utfordring. På Frikirkens hjemmeside ble det hevdet - i forbindelse med seminaret «Vannet som skiller og forener» at «mye er sagt og skrevet om at vi beveger oss inn i en postkonfesjonell tid». Så veldig mye er det faktisk ikke skrevet; det bekrefter et søk i databaser og på nettet. Snarere er det vel en nokså tydelig fornemmelse mange av oss har - en følelse som er knyttet til de utviklingstrekk vi ser i både nasjonal og internasjonal kristenhet og som ikke er initiert av noen bestemte personer og som ingen bestemte grupper kan ta verken æren eller skylden for. Vi bare gjør erfaringer som forsterker denne fornemmelsen - og som jeg tror er en riktig observasjon.
Personlig ser jeg tydelige spor i denne retningen på to bestemte områder: innenfor den kristne ungdomskulturen og innenfor det teologiske studie- og forskningsmiljøet som jeg selv tilhører for tiden. Dette er to miljøer som gjensidig påvirker hverandre og som sier mye om hvordan framtidens kirke vil kunne komme til å se ut.
Men sannsynligvis ville ikke dette ha hatt den samme kraft uten at kristne ledere allerede i mange år har snakket varmt om behovet for kristen enhet. Frikirken har hatt en synodeleder som i en årrekke har vært en stor brobygger og levert viktige bidrag for at kirkene i Norge skulle være i stand til å snakke bedre sammen. Jeg benytter gjerne denne anledningen til å takke deg, Arnfinn, for ditt store økumeniske hjerte gjennom mange år. Det har båret større frukter enn du trolig er klar over selv.

Bare samme stil?

Noen har sagt at unge kristne ikke er noe mer økumeniske i dag enn de var tidligere - det er bare lovsangsstilen og omgangsformen som er blitt uniformert; uavhengig av om det er i et ungdomsmøte i Filadelfia i Oslo, i Storsalen, i Frikirken eller en lørdagskveld i en hvilken som helst statskirkemenighet. Og så lenge stilen er den samme, beveger også ungdommene seg på tvers av konfesjonsgrensene. Skjærgårdsfestivalen som samler 10.000 ungdommer hver sommer er kanskje det mest typiske uttrykket for dette og en av de fremste stil-leverandørene i så måte. En av sønnene mine er med i planleggingen av dette arrangementet og han mener bestemt at det plantes en tverrkristen identitet i genene til ungdommer som på denne måte beveger seg på tvers av konfesjonsgrensene - og som finner det meningsfullt. De vet lite om kirkeøkumenikk, om bilaterale avtaler, om konsensusbestrebelser og om Limadokumentet og Leuenbergavtalen. Det interesserer dem trolig midt i ryggen. Men de syns det er viktig å være sammen i bønn og lovsang. De finner det meningsfylt å stå i nattverdskø sammen med kristne fra andre kirkesamfunn. De tenker seg at økumenikk nettopp er å være sammen foran Guds ansikt - framfor å sitte rundt et kirkelig forhandlingsbord for og (kanskje) drive med teologisk kompromissmakeri.

... og søt musikk oppstår
Nå har kanskje ikke det ene vært mulig uten det andre. Det meste henger sammen, men det sier oss likevel noe viktig: mens mange kirkelige ledere ofte kunne ha en særskilt kirkepolitisk agenda for å komme sammen, er disse ungdommene bare sammen. Men dermed etablerer de også relasjoner som varer lengre og som stikker dypere - og som synes å utjevne konfesjonsbarrierer. Det etableres vennskap på tvers av kirkegrensene og man gir hverandre tilgang til sitt rom i Facebook i stedet for å utveksle visittkort med hverandre.
Søt musikk kan hende også oppstår - og det ender både foran presten og opp i ektesengen - og man våkner etter hvert ikke bare til spørsmålet om hva barnet skal hete - men hvor skal det døpes eller velsignes?
Eller skal det like gjerne begge deler - og få full gardering? Akkurat det skjer faktisk ikke så sjelden. Og det er kanskje det fremste uttrykket for en dogmeoverskridende holdning som vil kunne skape ny praksis.
For er barnet døpt, tenker foreldrene, hva er da i veien for at det kan få en velsignelse... Eller for å si det med et ord av Herren: «Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes…»
To spørsmål som rask melder seg hos småbarnsforeldre som har hatt sin fartstid som ubekymrede økumene interrailere er disse: Hvilken menighet skal vi egentlig gå i og hvilken søndagsskole er best for barnet? Plutselig har den konfesjonelle virkelighet innhentet økumenikkens barn og de fleste må gjennom en krevende prosess der utfallet er høyst uvisst, men der viljen til å tenke pragmatisk er nokså høy: De fleste lar hensynet til barna veie tungt - og ektefellene - i det minste den ene av dem - er gjerne villig til å kompromisse og satser på å finne seg til rette i en menighet som ikke nødvendigvis er hennes eller hans fra barnsben av.
Vi ser i dag hvordan lokalmenigheter blir velsignet med personer - også kanskje særlig småbarnsforeldre - som ikke nøyer seg med å sitte som gjester i annens hus, men som engasjerer seg med hud og hår, fordi dette fellesskapet oppleves relevant for dem i deres egen livssituasjon. Og da har deres økumeniske erfaringer tidligere i livet vist seg å ha betydning. Den hadde senket noen terskler, avlivet noen myter, ryddet vekk noen fordommer og skapt noen relasjoner som gjorde det enklere å tre over dørstokken til et nytt menighetsfellesskap.

I Filadelfia, Oslo er det kanskje et tresifret antall personer som må sies å være umistelige både som gudstjenestedeltakere og som frivillig aktive i en rekke sammenhenger, uten at de tilhører menigheten rent formelt. Og slik er det motsatt i en rekke andre kirkesamfunn. Og erfaringene er stort sett udelt positive: Og kommentarene er gjerne - uavhengig av fra hvilken trostradisjon man uttaler seg - at her møter vi et fellesskap som tok godt i mot oss. Vi liker forkynnelsen. Vi har fått gode venner i søndagsskolen. Her var det noen som trengte oss. Her har jeg lært nye sider ved det å være en kristen.

MF - et økumenisk verksted
Jeg tror at MF må være et av de mest kreative og spennende økumeniske arenaer i Norge i dag. Etter at fakultet formelt hadde slått fast at den som en luthersk institusjon likevel kunne ha en «offensiv økumenisk holdning», åpnet det for ansettelse av lærere som ikke tilhører den evangelisk-lutherske kirke. Utredningen - ført i pennen av Torleiv Austad - så til og med for seg at det kunne bli «et betydelig mindretall av ikke-lutherske lærere». I dag er flere kirkesamfunn representert i lærerstaben, og det er samarbeidsavtaler med flere kirker.
Dette kan sees som et praktisk uttrykk for, om ikke postkonfesjonalisme, så i det minste at en form for tverrkonfesjonalistisk periode er innledet: Vi har fått en bredere, mer mangfoldig og dermed med variert og spennende studentmasse. Det farger miljøet og de gudstjenstlige uttrykkene. Både studenter og lærere dras inn i økumeniske samtaler og debatter fordi flere teologiske posisjoner blir nærværende.

Noen felles røtter

Dette påvirker selve undervisningssituasjonen. I et av våre pentekostale fag hvor vi snakker om forholdet mellom begrepene tro - dåp og åndsdåp - kan vi være tre lærere fra tre forskjellige kirkefamilier samtidig til stede sammen med studentene. Det er dynamisk! Hvordan tenkte kirken rundt disse temaene de første 800 av dens historie? Hva er den pentekostale posisjonen som nettopp handler om å gjenreise urkristne idealer? Og hvordan er dette tilrettelagt i den evangelisk-luthersk teologi? Og da ser vi noen felles røtter. Vi finner vi noen anliggender som tilsier at vi ikke er på hver vår dogmatiske planet. Jo dypere vi graver teologisk, jo nærmere kommer vi hverandre i forståelsen av hverandres dogmatiske anliggender, og da kan det også finne sted en reell teologisk tilnærming. Undervisningen i dette faget har dermed blitt en øvelse i praktisk økumenikk ved at vi som lærere befinner som samtidig i samme rom som studentene; vi stiller spørsmål til hverandre som lærere og vi deltar i dialogen med studentene. De får på sin side ta del i våre refleksjoner, både når vi er enige og når vi uttrykker vår uenighet. Dette krever en betydelig grad av økumenisk dannelse. Vi kjører ikke over hverandre. Vi misbruker ikke arenaene. Men forsøker å være modeller for økumenisk samhandling innenfor en ramme som på mange måter er sensitiv: i auditoriet på et teologisk lærested der nettopp standpunkter og holdninger til kommende prester utmeisles og grunnfestes.

Bredere fellesskap

Den tredje tendensen er at fellesskapet mellom studenter fra ulike kirkesamfunn har blitt betydelig bedre. Jeg kan sitte i kantinen og se hvordan ungdommer fra ulike kirker snakker sammen, ler sammen, spiser samme, diskuterer teologi sammen. De skjønner ikke så mye av de morsomheter og kirkevitser som min generasjon har et visst lager av, fordi de er vokst opp i en tid der kontakten mellom kirkene er større og respekten for hverandre har økt.
Spørsmålet blir: hva gjør de med oss, og hvordan forholder vi oss til denne nye virkelighet?Her har jeg sett en interessant utvikling hos studentene: I starten vil det å studere ved en teologisk høyskole være en utfordring for alle; og spesielt for frikirkelige studenter og ungdommer som kommer fra sterke – og kanskje litt isolerte og avgrensede – miljøer. Studentene kommer inn i nye erkjennelsesfaser der ny kunnskap kan komme i et visst konfrontasjonsforhold til tidligere innlært troserkjennelse. Det finner sted noen nye kulturmøter, og hele den faglige prosessen som studentene blir en del av, kan bli en smertefull reise.

Men – og dette er det interessante: bare noen få forlater sin egen trostradisjon. De tar noen sunne oppgjør – de forsøker å skjelne og skille mellom det som er bra og det som måtte være mindre bra i eget miljø, og så inntrer det en ny fase av nyvunnet identifisering på eget trosgrunnlag. De er blitt litt rystet, men røttene har jo ikke blitt borte. Tvert imot: de er blitt bedre i stand til å skjelne og speile - og denne nye identifiseringen kjennetegnes av et ønske om å grave enda dypere i egne røtter, finne en selvforståelse som harmonerer med det beste fra egen bakgrunn samtidig som de er i stand til å reflektere mer faglig og modent om seg selv og sitt eget miljø – i forhold til det øvrige kirkelige landskapet. De har fått renset hjertet sitt for noen fordommer som bare ble borte fordi de møtte levende representanter for andre kirker; du møtte ikke bare stereotypene.

Dette skjer ikke bare på studentnivå, men også blant lærerne. Kollegene mine kommer og forteller om mer spennende studentgrupper, mer dynamiske seminargrupper og at nye type spørsmål blir reist. Og dette er noe prestelærerne - med respekt å melde - har meget godt av å bli en del av.
Dermed blir hele et studiested som MF et eneste stort økumenisk verksted som jeg håper de enkelte kirkesamfunn i sin tur kommer til å nyte godt av. På de fleste steder er det som kjent to brennpunkter for kristent liv i bygda: det er gjerne kirken og en frikirke. At kommende prester og pastorer har lært seg – allerede under studietiden – å være i dialog med andre kirker, må være av betydning når de kommer i tjeneste.

Riper i lakken

Det er også andre grunner for at denne utviklingen er viktig - i alle fall for pinsebevegelsen: De siste seks, sju årene har den skandinaviske pinseorienterte kristendomsformen fått noen stygge riper i lakken. Til tross for høy bekjennelse og økning i antall menigheter, smalt det en bombe i Slemmestad. Det falt noen fatale skudd som drepte og lemlestet medlemmer i pinsemenigheten i Knutby, og det har vært serier med avisoppslag om et par frittstående menigheter i Oslo og Asker som har gitt inntrykk av alt annet enn at de er sunne og åpne menighetsfellesskap. De klassiske sektsymptomer er blitt tegnet av medlemmer som har forlatt disse fellesskapene, mens lederne – typisk nok – blankt avviser alle beskyldninger. Jeg vrir meg og tenker: hvor er lederne som kan be om tilgivelse, omvende seg og snakke tydelig om etisk integritet, om modent lederskap, om åpne og sunne fellesskap? Derfor er det nødvendig å skjerpe refleksjonen, styrke utdanningen og den faglige besinnelse på hva det vil si å være en kristen leder, hva det vil si å være kirke – og hva det vil si å drive økumeniske samhandlinger som foredler Guds rike og som samordner ressursene.

Helhetlig teologisk tenkning
Jeg synes å se at dette går i retning av en mer helhetlig teologisk tenkning. En teologi som leder i retning bønnen og gudsnærværet, festen og dansen i Guds rike. En pinseteolog og en frikirkeformann vil kunne samstemme i at den grunnleggende fortellingen som skapte den kristne kirke handler om at Gud utøser sin Ånd for å utruste de troende til å forkynne at Guds rike er kommet med kraft. Og jeg – som pentekostal teolog – vil med styrke framheve: det går an å være karismatisk uten å være karismanisk. Det står nemlig mer om etikk enn om karismatikk i Bibelen. Det går an å etablere sunne og gode pinsekirker! Det går an å ha et brennende hjerte og tale i tunger uten å miste synet for nådens midler. Det går an å ha flere teologiske perspektiver i hodet samtidig.

Deres medisin for mine sykdommer

Jeg tenker: mon tro om ikke jeg hos den andre finner den medisinen som kan lege mitt trossamfunns mangelsykdommer og andre svakheter. Mon tro om ikke det kristne vitnesbyrdet samlet blir bedre - ikke dårligere - av disse konfesjonsmessige overskridelsene? Mon tro om ikke vi har gått av å få plukket vegg noen skylapper og bli litt mer ydmyke over alle de vakre fargene og nyansene som Guds rike rommer gjennom summen av alle de fellesskap som historiens Gud på ulike måter har velsignet, på tross av våre harde hjerter og trassige parti-sinn? Er det hans finger vi ser som former et folk som står overfor utfordringer som er større enn hva vi kunne ha maktet hver for oss? Er dette en utvikling som gjør oss i stand til å elske hverandre dypere? Og kan det hende at den teologiske refleksjonen bare blir bedre ved at vi utsetter oss for den andres måte å tenke på? Er vi egentlig blir sløvere av å møtes og snakke sammen og leve sammen? Blir vi dårligere pastorer og teologer av det?
Nei - det tror jeg ikke. Vi er fortsatt i stand til å skjelne og vurdere kritisk. Alt ender ikke i en dogmatisk lapskaus.


Når evangeliet trer tydelig fram
Men - kan hende vi ser konturene av en økumenisk teologi der det som gjør evangeliet til evangelium bare trer tydeligere fram. Det at min posisjon blir litt mer uselvsagt - det som kan hindre meg fra langsomt å forsvinne inn i mitt eget språkløse konfesjonsrom - hva er galt med det? Det som hindrer meg fra å absoluttere min egen trostradisjon og fjerne meg fra innsikten om min egen historiske og sosiale betingethet, hva er galt med det? Det at min trostradisjon blir mer gjennomlysende, det at jeg lærer av andre hvordan jeg ikke bare uartikulert viderefører noen tradisjoner og posisjoner, men kan etablere en refleksiv og vurderende distanse til den for å kunne begrunne den bedre, hva er galt med det? Å erkjenne at min kontekst har sine klare begrensninger og ikke nødvendigvis representerer noe toppnivå av åndelig åpenbaring, hva er galt med det?
Så lenge jeg tenker at teologi handler om å formulere hva som skal gjelde som gyldige og normative uttrykk for hva kristen tro i dag er, må jeg ha hjelp av andre. Da trenger jeg deg! Det tilhører jo teologiens grunnleggende vilkår at den har slått seg ned i forskjellige miljøer, og at nye trosmiljøer ble etablert som resultat av historiske forhold som gjorde det nødvendig at et nytt elveleie brøt seg vei. Hva annet er det da enn summen av disse hovedstrømmene som kan være i stand til å fortolke Guds vei i historien? Kan dette åpne for en ny erkjennelse som igjen åpner for et enda større bilde av Gud og hans rike?
Jeg håper det - og jeg tror det. Derfor kunne jeg kanskje helst byttet ut ordet «utfordringer» til «mulighetene» i en postkonfesjonell tid. For mulighetene er flere enn antall utfordringer. Jeg er ikke entydig historieoptimist, men jeg har likevel en grunnleggende konstruktiv holdning til at Gud som historiens Herre har sitt rike i sine hender og dermed har kontrollen! Han gir oss dypere innsikt - gjør oss litt mer ydmyke - og fører oss sammen for at vi ikke skal stå alene innfor noen kallsoppdrag som ellers vil ta pusten og motet fra oss.

En enhet som allerede er
I januar bes det mange bønner om kristen enhet. Det arrangeres bønneuker og det holdes fellesmøter. I hovedstaden var omlag 25 menigheter samlet i «Bønn for Oslo». Deretter sto andre byer for tur. En varm fønvind fra det høye vekker oss og får oss til å erkjenne det vi alltid har visst, men så sjelden har praktisert: at vi tilhører hverandre. Fordi vi er søsken av samme slekt. Som kjent er det ikke likheten - men opphavet - som bestemmer slektskapet.
Den vakreste og sterkeste bønn om enhet har Mesteren selv lært oss:
Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg, Joh 17,20.
For meg er ikke dette noe annet enn en vakker historie om kjærlighet og det som for tiden får mitt hjerte til å synge: Kristen enhet er ikke det store målet; det er utgangspunktet for min identitet som Kristen i verden. Den kan vi ikke skape, men vi kan skade den. Derfor blir vi bedt om å bevare den. Alle forskjeller til tross: det finnes bare én Kristi kropp i verden, det er bare én Kristi Ånd, det eksisterer bare ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud; far til oss alle. I Kristus er alle skillemurer nedrevet.
Når frykten drives tilbake, vil vi i skinnet av hverandres ansikter kjenne oss rammet av et kall fra Gud selv: å se hverandre - ikke som en fjern slektning - men som helsøsken i Kristus Jesus.

Bønnesvaret i våre hender

Pinsevekkelsen ble født med en økumenisk enhetsdrøm på sine lepper. Men før denne drømmen rakk å bli formulert, nådde de første splittelsene det tungetalende folket i Azusa Street. Siden har splittelsesåndene fått herje fritt og har omdannet mang en åndelig vårflom til livløs ørken. Vi trodde vi var et Åndens folk, men vi høstet kjødets frukter. De som Paulus kaller «stridigheter, splittelser, misunnelse…» og som får en nådeløs dom av den store apostelen: «de som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike», Gal 5,21.
Men en ny trygghet og en sterkere enhet bryter nå stille fram, både innad og i forhold til andre kirker. Åndens frukter får oss til å trå over hverandres dørterskler. Vi gjør det i undring og respekt. Vi finner skatter blant dem vi tidligere kritiserte. Vi bygger relasjoner der vi tidligere markerte standpunkter. Vi ser allierte i dem vi tidligere avviste.
Vi ser oss som puslebrikker i den helhet som til sammen gjør Kristus synlig; forat verden skal tro.

Det er med den kristne enheten som med Guds rike: den både er her og ikke er her. Det er mangt som gjenstår og det er mange mirakler som kommer til å springe fram som resultat av disse Åndens milde vårvinder. Jeg er ingen enhetsromantiker og har liten tro på overfladiske eksperimenteringer. Enhet kan ikke forseres og den er heller ikke til salgs. Men den kan mottas og gjenkjennes. På den aller dypeste måten i brødet og vinen. Men også i vår felles tilbedelse til herlighetens herre. Kristi enhet er derfor likevel ikke langt borte fra noen av oss. Den finnes i DHÅ. Fordi pinsen er for alle. Så snakker vi ikke bare lenger om enhet. Vi ber heller ikke bare om det. I stedet begynner vi å praktisere enhet. Bønnesvaret ligger i våre egne hender.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar