"Du har nå mottatt Den Hellige Ånd," heter det i Den norske kirkes dåpsritual.
Den som er døpt, er også åndsdøpt, er den klassiske lutherske posisjonen. Dette synet har frikirkelige bevegelser utfordret. De har reservert seg mot å knytte Åndens gave ensidig til sakramentene, og lagt tilsvarende større vekt på at den enkelte får Ånden ved å høre og tro på evangeliet. Noe som naturlig nok forutsetter en viss aldersmessig modenhet.
Et tilleggsperspektiv er dessuten pinsevennenes forståelse av at åndsdåpen er en spesiell erfaring, atskilt fra – og i tillegg til – frelsestilegnelsen..Denne debatten kan ofte framstå som fastlåst. Derfor er det interessant å se på diskusjonen om dette i den katolske kirken, som går ut over de båsene standpunktene ellers ofte havner i. Kanskje skyldes det at denne kirken tradisjonelt har hatt et nærmere forhold til kirkefedrene og til den oldkirkelige spiritualitet.
Erfaring
De katolske teologene Kilian McDonnell og George T. Montague har skrevet boken «Christian Initiation and Baptism in The Holy Spirit – evidence from det First Eight Centuries». McDonnell har dessuten vært en av lederne for dialogsamtalene mellom pinsevenner og katolikker i spørsmål som har dreid seg om pneumatologi (læren om Ånden) og kristen åndelighet. I boken påviser de hvordan oldkirken alltid har fastholdt at Ånden blir gitt i tilknytning til dåpshandlingen og inngangen til det kristne fellesskapet. Men de påviser like tydelig at dette ikke ble tolket på noen magisk eller statisk måte.Montague som har gjennomgått det nytestamentlige bibelmaterialet, viser at de sentrale elementene i dannelsen av den kristne tro inkluderte vanndåp i Jesu navn og Åndens gave. At de hadde mottatt Ånden, var alltid en personlig troserfaring.
Erfaring
De katolske teologene Kilian McDonnell og George T. Montague har skrevet boken «Christian Initiation and Baptism in The Holy Spirit – evidence from det First Eight Centuries». McDonnell har dessuten vært en av lederne for dialogsamtalene mellom pinsevenner og katolikker i spørsmål som har dreid seg om pneumatologi (læren om Ånden) og kristen åndelighet. I boken påviser de hvordan oldkirken alltid har fastholdt at Ånden blir gitt i tilknytning til dåpshandlingen og inngangen til det kristne fellesskapet. Men de påviser like tydelig at dette ikke ble tolket på noen magisk eller statisk måte.Montague som har gjennomgått det nytestamentlige bibelmaterialet, viser at de sentrale elementene i dannelsen av den kristne tro inkluderte vanndåp i Jesu navn og Åndens gave. At de hadde mottatt Ånden, var alltid en personlig troserfaring.
Den første generasjon kristne anså seg selv å leve under en umiddelbar ledelse av Ånden. De forventet at Ånden skulle manifestere seg og gi en eller annen form for karismatisk ytring. Det kunne være tungetale eller profeti, kraftgjerninger og mirakler. Eller det kunne være mindre spektakulære gaver som styringsoppgaver og hjelpetjenester, som vi ser i 1. Korinterbrev 12,28.Dette hadde sin skriftmessige basis i at Jesu ble salvet av Ånden da han ble døpt, noe som også utrustet ham til å proklamere evangeliet, helbrede og frigjøre mennesker fra onde makter.Montague understreker videre at både de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og de paulinske brevene regner det som selvsagt at åndelige gaver skulle være ordinære uttrykk i det kristne livet.
– Uansett hvor mange ganger Det nye testamente advarer mot falske profet(i)er eller forsøker å regulere gavene innenfor rammen av sunne menighetsstrukturer, er det ingen konkrete eksempler på at selve fenomenet profeti eller tungetale ble fordømt eller stigmatisert av NTs forfattere. Karismatiske gaver var en del av det normale kristne livet som Paulus både forsvarer og oppmuntrer til, skriver Montague.
Jesu dåp
McDonnell mener at nettopp fortellingen om Jesu dåp, der Ånden kom over ham etter at han hadde steget opp av vannet og sto og ba (Lukas 3,21 flg), var den skriftmessige motiveringen for at urkirken knyttet Ånden så tett opp til vanndåpen, samtidig som den forventet at Ånden skulle komme over de nydøpte på en synlig og konkret måte. Dette påvirket utformingen av den måten man i oldkirken tok opp nye troende i kirken.Mc Donell forteller hvordan Tertullian, en av oldkirkens mest fargerike kirkeledere fra Nord-Afrika, beskriver dåpshandlingen.
Jesu dåp
McDonnell mener at nettopp fortellingen om Jesu dåp, der Ånden kom over ham etter at han hadde steget opp av vannet og sto og ba (Lukas 3,21 flg), var den skriftmessige motiveringen for at urkirken knyttet Ånden så tett opp til vanndåpen, samtidig som den forventet at Ånden skulle komme over de nydøpte på en synlig og konkret måte. Dette påvirket utformingen av den måten man i oldkirken tok opp nye troende i kirken.Mc Donell forteller hvordan Tertullian, en av oldkirkens mest fargerike kirkeledere fra Nord-Afrika, beskriver dåpshandlingen.
Dåpskandidatene gjennomgikk en omfattende opplæringstid, og påskenatten fant den store dåpshandlingen sted som ledd i en omfattende initiasjonshandling som omfattet både vannbad med full neddykkelse, salvelse, håndspåleggelse og nattverd. Tertullian begrunnet håndspåleggelsen med at de med dette «hilste Den Hellige Ånd velkommen».I østkirken skilte man derimot i noe større grad mellom dåpen og åndsmeddelsen. Neddykkingsdåpen ble sett på som en forening med Kristus, mens Åndens gave ble formidlet gjennom håndspåleggelse og salving og tatt imot i troen på Jesus.
Cyril av Jerusalem
Kilian McDonnell trekker fram Cyril, bosatt i Jerusalem på 300-tallet. Cyril knytter dette åndsmeddelelsen tydelig til starten av det kristne livet og til dannelsen av den kristnes identitet; og ikke til et senere stadium.«Alle mottar den ene ånd, men den uttrykker seg forskjellig alt etter den enkeltes personlige disposisjoner. Gavene er ikke begrenset til geistligheten eller til beregnet for spesifikke, kirkelige tjenester. Hele lekfolket skal kunne erfare Åndens kraft gjennom de gaver den gir», sier Cyril som bruker dåpsklærne som bilde: «Hensikten med Åndens komme pinsedag var å kle apostlene med kraft og døpe dem. Slik den døpte ble senket ned og omgitt av vannet i sin dåp, slik skulle Ånden fylle og døpe den troende pinsedag i Den Hellige Ånd.»
Cyril av Jerusalem
Kilian McDonnell trekker fram Cyril, bosatt i Jerusalem på 300-tallet. Cyril knytter dette åndsmeddelelsen tydelig til starten av det kristne livet og til dannelsen av den kristnes identitet; og ikke til et senere stadium.«Alle mottar den ene ånd, men den uttrykker seg forskjellig alt etter den enkeltes personlige disposisjoner. Gavene er ikke begrenset til geistligheten eller til beregnet for spesifikke, kirkelige tjenester. Hele lekfolket skal kunne erfare Åndens kraft gjennom de gaver den gir», sier Cyril som bruker dåpsklærne som bilde: «Hensikten med Åndens komme pinsedag var å kle apostlene med kraft og døpe dem. Slik den døpte ble senket ned og omgitt av vannet i sin dåp, slik skulle Ånden fylle og døpe den troende pinsedag i Den Hellige Ånd.»
Mens pinsekarismatisk teologi gjerne omtaler dette som en «second blessing», knytter Cyril det til initiasjonsprosessen. «Alle som døpes i vann, bør bære med seg en forventning om også å kunne få del i Åndens nådegaver», sa Cyril. Noe som får McDonnell til å minne om Albert Zchweizers kjente formulering: «Lenge før Ånden var et tema i den dogmatiske doktrinedannelsen, var det en erfaring i det kristne fellesskapet».Kilian McDonnell mener at det er naturlig å forvente vekst og fornyelse av de gavene som ble gitt i tilknytning til det å bli en kristen. En slik fornyelse kan komme trinnvis eller være av mer dramatisk karakter. Veksten i ånd og kraft kan komme til uttrykk i det som pinsevennene kaller åndsdåp, selv om de ikke har en sakramental forståelse av at Ånden er gitt i dåpen.
Pinseerfaringer er nemlig i dag en realitet i den moderne kirke. I for stor grad er denne erfaringen blitt neglisjert i tradisjonelle, sakramentale kirker. Fordi gavene har en kirkebyggende og evangeliserende funksjon, er det nødvendig å sikre tilfredsstillende bredde. Gavene er ikke ment som brystmedaljer eller til bruk som egenreklame for åndelig prektighet. Gavene er ikke leketøy, men verktøy (not toys but tools). De er ikke valgfritt tilbehør, men en del av den utrustning som kirken trenger for å vokse.
Brudd og sammenheng
De to katolske forskerne er i sin bok opptatt av hvorfor de karismatiske gavene med årene ble skilt fra initiasjonen. En viktig grunn er etter forfatternes mening at barnedåpen ble allment akseptert som dominerende dåpsform. Det gjorde at den oldkirkelige praksis med bønn om at Åndens gaver skulle manifestere seg over den nydøpte etter hvert forsvant. En annen årsak var montanismens overdrevne bruk av karismatiske gaver i den tidlige oldkirke, noe som skremte kirken fra å oppmuntre sine medlemmer til å søke de åndelige gaver som profeti og tungetale.
Brudd og sammenheng
De to katolske forskerne er i sin bok opptatt av hvorfor de karismatiske gavene med årene ble skilt fra initiasjonen. En viktig grunn er etter forfatternes mening at barnedåpen ble allment akseptert som dominerende dåpsform. Det gjorde at den oldkirkelige praksis med bønn om at Åndens gaver skulle manifestere seg over den nydøpte etter hvert forsvant. En annen årsak var montanismens overdrevne bruk av karismatiske gaver i den tidlige oldkirke, noe som skremte kirken fra å oppmuntre sine medlemmer til å søke de åndelige gaver som profeti og tungetale.
Men dette er lenge siden, og forfatterne av boken «Christian Initiation» konkluderer med at selv om den kristne initiasjonen danner et mønster for hvordan man mottar de åndelige gaver, er ikke Ånden fanget innenfor sakramentene. «Ånden er fri og tildeler sine gaver ettersom Ånden vil», skriver McDonnell og innrømmer at det er en rekke påfallende sammentreff mellom de standpunkter som den karismatiske vekkelsen har målbåret de siste 30 årene og det forfatterne har funnet i studier av kirkefedrene. McDonnell skriver: «Om Ånden utløses gjennom en aktualisering av sakramentenes nåde eller gjennom håndspåleggelse og bønn, slik tilfellet er i karismatisk og pentekostal tradisjon, er det viktigste at Ånden tas imot og erfares som en kraftkilde i det kristne livet og som kilde til evangelisering og samfunnsomforming.»
Normal erfaring
Blant de pentekostale teologer som drøfter McDonnells posisjon, er Gordon D, Fee. I sin bok, «Gospel and Spirit – issues in New Testament Hermeneutics», skriver han at det er viktig å være klar over at det nytestamentlige materiale henvender seg til voksne mennesker som enten var omvendte jøder eller hedninger av første generasjon kristne.– For de neste generasjonene som vokste opp innenfor rammen av et kristent hjem, ble ikke omvendelsen like livsforvandlende og de erfaringsmessige sidene ved det kristne livet ble tonet ned. Dette forsterket seg ytterligere da Åndens gaver ble direkte knyttet til vanndåpen. Og siden dåpshandlingene endret karakter fra å gjelde nyomvendte voksne til å omfatte barn fra kristne hjem, ble den erfaringsbaserte dimensjonen ved livet i Ånden ytterligere trukket i bakgrunnen.
Normal erfaring
Blant de pentekostale teologer som drøfter McDonnells posisjon, er Gordon D, Fee. I sin bok, «Gospel and Spirit – issues in New Testament Hermeneutics», skriver han at det er viktig å være klar over at det nytestamentlige materiale henvender seg til voksne mennesker som enten var omvendte jøder eller hedninger av første generasjon kristne.– For de neste generasjonene som vokste opp innenfor rammen av et kristent hjem, ble ikke omvendelsen like livsforvandlende og de erfaringsmessige sidene ved det kristne livet ble tonet ned. Dette forsterket seg ytterligere da Åndens gaver ble direkte knyttet til vanndåpen. Og siden dåpshandlingene endret karakter fra å gjelde nyomvendte voksne til å omfatte barn fra kristne hjem, ble den erfaringsbaserte dimensjonen ved livet i Ånden ytterligere trukket i bakgrunnen.
– Men, understreker Fee, – Den Hellige Ånd var det grunnleggende element i livstolkningen til de første generasjoner av kristne. De ville knapt forstått et begrep som «åndsfylt kristen»; det ville omtent være som å si «en norsk nordmann»! De anså ikke at Ånden kom i form av en to-trinnsmodell, slik klassisk pinsebevegelse gjerne har tenkt. For dem var det å være en kristen ensbetydende med å ha Ånden.Fee mener at det er på denne bakgrunn vi må forstå den omstridte formuleringen i Apostlenes gjerninger 19,2 der Paulus spør en gruppe «disipler» fra Efesus: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» Dette skriftstedet står sentralt i pentekostal teologi for å begrunne at den særskilte åndsdåpserfaringen kan finne sted på et senere tidspunkt i den kristnes liv.
Fee antar imidlertid at disse disiplene fra Efesus ikke ble oppfattet å være kristne nettopp fordi en essensiell ingrediens manglet; erfaringen av Ånden og dens gaver. Derfor ble de døpt, og under apostelens håndspåleggelse «kom Ånden over dem og de talte i tunger og profeterte».
Publisert i Vårt Land 7. mars 2005