«Er det ikke tid for et nytt pinseunder?» spurte den latinamerikanske pinsepastoren, Norberto Saracco, fra talerstolen på den 9. generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Porto Alegre i Brasil (Vårt Land 22/2 1906).
Noen dager før hadde pinsebevegelsen i Norge fattet vedtak om å bli medlem av et nytt fellesøkumenisk samarbeidsorgan, etter at den flere ganger tidligere hadde sagt nei til medlemskap i Norges kristne råd (NKR). Hendelsen her hjemme framsto dermed som noe av et økumenisk mirakel. NKR er siden blitt karakterisert som et av verdens bredeste økumeniske råd. Også den svenske pinsebevegelse gikk i desember 2006 inn for å sluttføre forhandlingene om medlemskap i Sveriges Kristna Råd og Svenska Evangeliska Alliansen. Hva tyder dette på?
Norske pinsevenner har ved flere anledninger valgt å stille seg utenfor det de har oppfattet som en organisert – og «menneskelig» – form for enhetsbestrebelse. Den ikke har ønsket å sitte ved samme bord som den romersk-katolske kirke. Den har også vært redd for at rådet skulle komme til å fremme synspunkter og gi sanksjoner av teologisk, politisk eller etisk karakter som pinsebevegelsen ikke ville kunne slutte seg til. Et tredje argument har vært at pinsebevegelsens kongregasjonalistiske og uformelle karakter vanskeliggjør et samarbeid med klassiske kirker innenfor en rådsform som bedre synes å være tilpasset disse kirkenes beslutningsstruktur. Den noe mindre forpliktende allianseøkumenikken, representert ved for bl.a.. Lausannebevegelsen, har for pinsevennene framstått som mindre truende enn kirkeøkumenikken.
«Pinse for alle»
På forskjellige måter blir kristne fra ulike kirker vevd inn i hverandres fellesskapsliv. I takt med at kristne fra ulike kirkelige sammenhenger etablerer nye møteplasser, har begrepet kristen enhet blitt et mer aktuelt tema også for pinsebevegelsen. Samarbeidet mellom kirkene øker og tradisjonelle kirkesamfunnsstrukturerer påvirkes gradvis av det. Det konfesjonelle verdenskartet ser annerledes ut nå enn da pinsebevegelsen ble etablert for ca. 100 år tilbake, og tegn tyder på at pinsebevegelsens identitetsmessige egenart dermed også er i endring. Spørsmålet er ikke bare hva kristen enhet innebærer av muligheter og forpliktelser. Det handler like mye om pinsebevegelsens ledere og medlemmer gjør seg sine refleksjoner om hvilken rolle de skal ha i et framtidig kirkefellesskap og hvordan de skal forstå seg selv i møte med Kristi egen bønn om at hans barn må være ett, Joh 17.
Da pinsebevegelsen i Norge feiret sitt omfattende 100-årsjubileum, Pinse for alle, høsten 2007, var den kristne enhetstanken et av de bærende motivene bak arrangementet. Det ble opprettet en tverrkristen referansegruppe som samarbeidet om gjennomføringen av arrangementet, og både en luthersk og en katolsk biskop var blant talerne.
Ingen lange tradisjoner
Den internasjonale pinsebevegelse har likevel ingen lange tradisjoner for økumenisk samarbeid. Et unntak har vært en del pentekostale forskere som de siste 20 årene har deltatt i faglige samtaler om pinsebevegelsens forhold til ulike økumeniske bevegelser; bl.a. Walter J. Hollenweger, Cecil M. Robeck Jr., Harold Hunter, Veli-Matti Kärkkäinen, Daniel Albrecht og David Bundy. Pinsebevegelsens historie, derimot, har vært preget av samarbeidsmessig selektivitet og har i perioder vært sterkt influert av antiøkumeniske holdninger. Like fullt hevder Hollenweger, den tyngste autoriteten innenfor europeisk pinsehistorie, at «pinsevekkelsen startet som en økumenisk fornyelsebevegelse innenfor de tradisjonelle kirkene» (Hollenweger 1997: 334).
Og den fremste kjenneren av forholdet mellom pinsebevegelsen og den økumeniske bevegelsen på internasjonalt plan i dag, Cecil M. Robeck Jr., mener at «pinsevennene er både økumeniske og multikulturelle, selv om mange av dem ikke er klar over det» (Robeck 1995: 68). Dermed opptrer de utvelgelende i forhold til sine økumeniske partnere. Mange kjenner heller ikke til at det har vært ført flere dialogprosesser med andre kirker de siste 30 årene, deriblant med den katolske kirke og med Verdensalliansen for reformerte kirker. Men spørsmålet om deltakelse i økumeniske råd og utvalg har likevel vært omstridt.
Et unntak var den store konferansen, World Mission and Evangelism, i regi av Kirkenes Verdensråd i Athen i mai 2005. Her var en rekke pinseledere invitert til å delta i offisielle dialogsamtaler, bl.a. med den ortodokse kirken. I et sluttnotat fra den pentekostale deltakergruppen kommer deres teologiske posisjon til syne:
«We affirm our commitment to the spirit of church unity. With the conviction that the outpouring of the Holy Spirit in recent days is to renew the church and empower it for witness to the world, we, Pentecostal participants, commit ourselves to the reconciling work among God’s people and to the meaningful participation in gatherings that promote this unity, as opportunity arises» (Ma 2006: 3-4).
Men om pinsebevegelsen har vært tilbakeholden med å slutte seg til tverrkonfesjonelle, nasjonale og internasjonale kirkelige råd og utvalg av mer formell karakter, har de fleste pinsemenigheter vært relativt aktive deltakere i ulike lokaløkumeniske fora. Ikke få steder kan det se ut som om pinsemenigheter er blant de sterkeste drivkreftene bak mange tverrkristne initiativ som har vært tatt de siste 20 årene på en rekke ulike områder; ikke minst innenfor evangelisering og misjon.
Med økumenikk som grunnholdning
Enkelte pentekostale forskere, som Walter Hollenweger og Steven Land, mener at pinsebevegelsens identitetsmessige hjerte er å finne i de ti første årene av dens historie, og at økumenikk dermed ikke kan ansees å være et perifert anliggende for pinsekristne, dersom de ønsker å gjenvinne noe av denne vekkelsens første og grunnleggende identitet. Den svenske pinseforskeren, Ulrik Josefson, betrakter kristen enhet som del av den identitetsbærende grunnholdningen hos de første svenske pinsevenner (Josefsson 2005: 25). Den moderne pinsebevegelse som brøt fram i USA for 100 år siden anså seg for å være en interkonfesjonell fornyelsesbevegelse der et av kjennetegnene nettopp var kristen enhet. Den norske pinselederen, Thomas B. Barratt, skrev i Byposten allerede 1907 at «pinsekraften smelter alle hjerter sammen i broderlig samdrægtghed, og viser, os at vi er et i Kristus» (9/3: 30).
«We affirm our commitment to the spirit of church unity. With the conviction that the outpouring of the Holy Spirit in recent days is to renew the church and empower it for witness to the world, we, Pentecostal participants, commit ourselves to the reconciling work among God’s people and to the meaningful participation in gatherings that promote this unity, as opportunity arises» (Ma 2006: 3-4).
Men om pinsebevegelsen har vært tilbakeholden med å slutte seg til tverrkonfesjonelle, nasjonale og internasjonale kirkelige råd og utvalg av mer formell karakter, har de fleste pinsemenigheter vært relativt aktive deltakere i ulike lokaløkumeniske fora. Ikke få steder kan det se ut som om pinsemenigheter er blant de sterkeste drivkreftene bak mange tverrkristne initiativ som har vært tatt de siste 20 årene på en rekke ulike områder; ikke minst innenfor evangelisering og misjon.
Med økumenikk som grunnholdning
Enkelte pentekostale forskere, som Walter Hollenweger og Steven Land, mener at pinsebevegelsens identitetsmessige hjerte er å finne i de ti første årene av dens historie, og at økumenikk dermed ikke kan ansees å være et perifert anliggende for pinsekristne, dersom de ønsker å gjenvinne noe av denne vekkelsens første og grunnleggende identitet. Den svenske pinseforskeren, Ulrik Josefson, betrakter kristen enhet som del av den identitetsbærende grunnholdningen hos de første svenske pinsevenner (Josefsson 2005: 25). Den moderne pinsebevegelse som brøt fram i USA for 100 år siden anså seg for å være en interkonfesjonell fornyelsesbevegelse der et av kjennetegnene nettopp var kristen enhet. Den norske pinselederen, Thomas B. Barratt, skrev i Byposten allerede 1907 at «pinsekraften smelter alle hjerter sammen i broderlig samdrægtghed, og viser, os at vi er et i Kristus» (9/3: 30).
Åndsutgytelsen skulle bringe kirken tilbake til nytestamentlige tilstander og være en økumenisk kraft som oppfylte Jesu bønn om enhet. En av pinsebevegelsens pionerer i USA, Charles F. Parham, anså seg for å være «an apostle of unity». Selv om dette til en viss grad var farget av triumfalisme, ble det likevel understreket at den kristne er døpt i én ånd til å være én kropp; en restituert kirke av pinsen. Warren Fay Carothers, en av Parhams medarbeidere, var overbevist om at en «restaurering av pinsen» var det ultimate uttrykk for en «restaurering av kristen enhet». Det samme grunnsynet hadde William J. Saymour, pastoren i den etter hvert berømte Azusa Street Mission i Los Angeles i perioden mellom 1906 og 1909. Vekkelsen var i starten utpreget antirasistisk og brobyggende før den ble rammet av indre strid og derfor kommer til å stå som et motsigelsens tegn i pinsebevegelsens egen økumeniske historie.
I forsvarsposisjon
Selv om Barratts ideal de første årene etter pinsebevegelsens frambrudd i Skandinavia var en økumenisk allianselinje, gikk det ikke slik. Og ansvaret for det må deles av mange (Bloch Hoell 1956: 199 ff). Den offentlige mediahetsen og den sterke kritikken som bevegelsen etter hvert ble møtt med fra kirkelig hold, gjorde at følelsen av «utenforskap» ble mer utslagsgivende for pinsebevegelsens identitet enn alliansetanken. I stedet utviklet pinsevennene en identitetsmessig «vi»- og «dem»-holdning som riktignok stimulerte bevegelsens indre samhold, men som førte til at «friheten fra trossamfunnsbåndene» erstattet tanken om de kristnes felles enhet.
I forsvarsposisjon
Selv om Barratts ideal de første årene etter pinsebevegelsens frambrudd i Skandinavia var en økumenisk allianselinje, gikk det ikke slik. Og ansvaret for det må deles av mange (Bloch Hoell 1956: 199 ff). Den offentlige mediahetsen og den sterke kritikken som bevegelsen etter hvert ble møtt med fra kirkelig hold, gjorde at følelsen av «utenforskap» ble mer utslagsgivende for pinsebevegelsens identitet enn alliansetanken. I stedet utviklet pinsevennene en identitetsmessig «vi»- og «dem»-holdning som riktignok stimulerte bevegelsens indre samhold, men som førte til at «friheten fra trossamfunnsbåndene» erstattet tanken om de kristnes felles enhet.
Tanken om Åndens enhet ble avgrenset til gruppen av sant troende som delte pinsebevegelsens karismatiske erfaringer. Det resulterte i antiøkumeniske holdninger som endret selvforståelsen i retning av at pinsevennene anså sin egen trostradisjon å være et endetidstegn med et særskilt restaurasjonsoppdrag overfor en åndelig forfallen kirken. Pinsebevegelsen kom dermed til å representere en kirkehistorisk diskontinuitet, på tvers av tidligere enhetspretensjoner. Dette fikk naturlig nok ingen tilslutning fra andre kirker, og den unge vekkelsesbevegelsen havnet snart i en forsvarsposisjon som formet dens syn på andre kirker.
Dette kom til uttrykk i møte med den økumeniske bevegelse noen tiår senere. Pinsebevegelsen ble i stedet kjent for sine sterke reservasjoner overfor den form for enhetsbestrebelser som hadde som uttalt mål å utvikle den kristne enhetstanken. Hvorfor skulle man sitte ved det samme bord som kirker man hadde havnet i et ideologisk opposisjonsforhold til og som man i sin tid hadde kjent seg tvunget til å bryte med? Mye tyder på at det også rådet en frykt for at pinsebevegelsens teologiske særpreg skulle bli utvannet, og hva ville det kunne gjøre med selvforståelsen? Ville ikke en ung bevegelse - med begrenset dogmatisk ballast og uten trening i å operere i en fagteologisk dialog - kunne føle seg underlegen overfor de klassiske kirkene som med sine teologiske fagmiljøer og lange læretradisjoner dominerte den økumeniske arena?
Et endetidstegn?
De norske pinselederes syn på økumenikk ser ut til å ha vært sammenfallende med utviklingen på amerikansk jord. Da 2. generasjons pinseledere i USA forsøkte å finne en vei ut av isolasjonen, var det kirkepolitiske klimaet på 1950-60-tallet av en slik karakter at valget for dem stod mellom å orientere seg mot mer fundamentalistisk pregede evangelikale kirker og kirker preget av mer liberale idealer. Ikke overraskende valgte de amerikanske pinseledere det første alternativet. Cecil M. Robeck Jr. hevder at pinsebevegelsens selvforståelse endret seg rundt 1940, etter påtrykk fra den fundamentalistisk orienterte bevegelsen National Association of Evangelicals (NAE).
Et endetidstegn?
De norske pinselederes syn på økumenikk ser ut til å ha vært sammenfallende med utviklingen på amerikansk jord. Da 2. generasjons pinseledere i USA forsøkte å finne en vei ut av isolasjonen, var det kirkepolitiske klimaet på 1950-60-tallet av en slik karakter at valget for dem stod mellom å orientere seg mot mer fundamentalistisk pregede evangelikale kirker og kirker preget av mer liberale idealer. Ikke overraskende valgte de amerikanske pinseledere det første alternativet. Cecil M. Robeck Jr. hevder at pinsebevegelsens selvforståelse endret seg rundt 1940, etter påtrykk fra den fundamentalistisk orienterte bevegelsen National Association of Evangelicals (NAE).
Denne tok mål av seg å være en «rival ecumenical machine» og skapte derfor en ulykkelig dikotomi som pinsebevegelsen ble fanget av (Burgess 2002: 922-925). Pinsekirkene inngikk en rekke doktrinemessige allianser med konservative, evangelikale grupperinger som på flere måter sto i et opposisjonsforhold til pentekostal pneumatologi. Bak dette lå frykten for den organiserte økumeniske bevegelse. Verdens største pinsesamfunn, Assemblies of God (AoG) i USA, hadde i sine statutter konkrete advarsler mot den økumeniske bevegelse. Disse er blitt moderert med årene. I dag heter det i deres bylaws at ledere og menigheter ikke må involvere seg i økumeniske organisasjoner «that denies the evangelical beliefs» og som ikke gir dem mulighet til å fremme evangelikal og pentekostal tro og erfaring.
Felles for den evangelikale allianse i USA var at den gjennomgående har tegnet et meget negativt bilde av den øvrige økumeniske bevegelse, spesielt representert ved Kirkens Verdensråd (KV). Man fryktet at de kirkelige enhetsbestrebelsene skulle komme til å ende med en global «superkirke», underlagt paven i Rom. Også norske pinseledere anså dette som realistisk, og betraktet det som en religiøs forførelse, analogt med omtalen av skjøgen av Babylon (Åp 17-18). Dette ble plassert inn i det dispensasjonalistiske endetidsskjemaet som på norsk jord i særlig grad ble forfektet av bibellærere og skribenter som Sverre Kornmo og Thoralf Gilbrant.
Sistnevnte hevdet at «når den moderne økumenikk igjen søker å samle hele kristenheten under organisatorisk overhøyhet, gjentar den bare kristenhetens store villfarelse. Frafallets første frukt var pavekirken. Frafallets modne frukt blir den antikristelige verdenskirke som i Åpenbaringsboken kalles den store skjøge» (Gilbrant 1973: 151). De ekspansjonistiske enhetsvisjonene som preget KV på 1960 og -70-tallet, hadde øyensynlig gitt næring til den motstanden mot kirkeøkumenikk som preget frikirkelig og lavkirkelig miljøer i Norge.
Nyorientering
Men noen hadde mot til å tenke og handle annerledes. De mest kjente var den engelske pinselederen, Donald Gee (d. 1966), og den sørafrikanske «Mr Pentecost», David du Plessis, (d. 1987). I likhet med Steven Land mente de at den grunnleggende fortellingen som skapte pinsebevegelsen, handler om at Gud utøser sin Ånd i de siste dager for at evangeliet om Guds rike skal forkynnes med kraft til alle mennesker. Pinsekirkene burde av den grunn delta på alle arenaer der det ble ført respektfulle økumeniske samtaler. Som redaktør for «Pentecost», offisielt organ for Pentecostal World Conference, hadde Gee betydelig innflytelse i den europeisk pinsebevegelsen, og du Plessis ble mentor for en hel generasjon av pentekostale og karismatiske ledere på 1960- og -70-tallet. Han ledet også de første møtene i dialogprosessen mellom den internasjonale pinsebevegelse og den katolske kirke som startet i 1972.
Nyorientering
Men noen hadde mot til å tenke og handle annerledes. De mest kjente var den engelske pinselederen, Donald Gee (d. 1966), og den sørafrikanske «Mr Pentecost», David du Plessis, (d. 1987). I likhet med Steven Land mente de at den grunnleggende fortellingen som skapte pinsebevegelsen, handler om at Gud utøser sin Ånd i de siste dager for at evangeliet om Guds rike skal forkynnes med kraft til alle mennesker. Pinsekirkene burde av den grunn delta på alle arenaer der det ble ført respektfulle økumeniske samtaler. Som redaktør for «Pentecost», offisielt organ for Pentecostal World Conference, hadde Gee betydelig innflytelse i den europeisk pinsebevegelsen, og du Plessis ble mentor for en hel generasjon av pentekostale og karismatiske ledere på 1960- og -70-tallet. Han ledet også de første møtene i dialogprosessen mellom den internasjonale pinsebevegelse og den katolske kirke som startet i 1972.
Det er liten tvil om at både Gee og du Plessis var viktige brobyggere for den karismatiske fornyelsen som nådde kirkene på -60-tallet. Det faktum at den karismatiske vekkelsen viste seg å få et sterkere nedslag i kirker innenfor KV enn utenfor, førte til at pinsevennene ble tvunget til å spørre om hvilke teologiske verdier som burde være førende når de skulle bygge sine framtidige økumeniske relasjoner. Påstanden om at de klassiske kirkesamfunnene var «åndelig døde» viste seg å harmonere dårlig med det faktum at den karismatiske fornyelsen fikk et sterkere nedslag innenfor disse kirkene enn innenfor de evangelikale kirker som pinsevennene på verdensbasis har hatt et tett forhold til, i for eksempel spørsmål som skriftsyn og eskatologi.
Klassiske kirkepolitiske posisjoner viste seg dessuten å være i betydelig endring. En rekke pinsekristne begynte å kjenne seg tiltrukket av oldkirketradisjoner og liturgisk fornyelse, og de erkjenner mer åpent et slektskap til for eks. katolsk preget spiritualitet og nye kommunitetsformer. Pinsekristne ble nødt til å erkjenne at Den hellige ånd arbeider innenfor kirkene, ikke utenfor. Derfor fantes det en bevegelse av pinse utenfor pinsebevegelsen. Om Ånden skulle falle på alle mennesker, så måtte det derfor med nødvendighet også gjelde dem som befant seg innenfor de store kirkesamfunnene, mente du Plessis.
Likevel førte ikke dette til at den offisielle holdningen til kirkelig økumenikk endret seg i særlig grad, selv om nye møtepunkter mellom pinsekristne og representanter for klassiske kirker etter hvert ble mange, og dype personlige relasjoner ble etablert. 12 nasjonale pinsekirker er likevel i dag medlemmer av KV. Det gjelder i første rekke en del latinamerikanske og afrikanske pinsekirker. Disse kirkene kjennetegnes av at de er av ren nasjonal opprinnelse og har vært uten innflytelse av amerikanske eller europeiske misjonærer. Selv uttrykte de at de ved å bli medlemmer i KV «for første gang kjente seg ett med den verdensvide kirke» (Burgess 2002: 1215). I 1998 ble det innenfor rammen av KV opprettet en felles arbeidsgruppe – senere kalt Joint Conultative Group – som drøfter temaer av felles interesse for KV og pinsekirkene. Og de siste 8-10 årene har Global Christian Forum maktet å samle både pinsevenner, katolikker, ortodokse og en rekke andre kirkelige ledere til viktige konsultasjoner flere steder rundt om i verden. Den siste konferansen ble holdt i Limuru i Kenya i november 2006. Her hadde pinsekirkene den største delegasjonen.
En rekke ulike økumeniske fora rekrutterer i dag mange kirker fra den 3. verden. Det er bakgrunnen for at analytikere i flere år har hevdet at dersom pinsekirkenes sterke vekst opprettholdes i årene framover, vil det bare være et spørsmål om tid før et forum som for eks. KV vil være preget av disse kirkene i langt sterkere grad enn hva tilfellet har vært til nå (The Ecumenical Review 40 1988: 87-110). Hollenweger sier at den dagen pinsebevegelsen med tyngde går inn i KV, vil hele det økumeniske landskapet bli forandret. Og da vil det ikke være den nordamerikanske og europeiske grenen av den internasjonale pinsebevegelse som vil være toneangivende, men uavhengige pinsekirker fra den tredje verden. Dette vet den økumeniske bevegelse - og nøler. Ikke desto mindre vil den teologiske dialogen mellom pinsekirkene og den økumeniske bevegelse være blant de mest sentrale temaer for kirkene i det 21. århundre, både av hensyn til teologien, misjonen og økumenikken (Anderson/Hollenweger 1999: 35).
En alternativ økumenisk struktur?
Den finskfødte pentekostale professoren ved Fuller Theological Seminary i Pasadena, Veli-Matti Kärkkäinen, påpeker at de dialogsamtalene som har vært ført mellom den katolske kirke og pinsebevegelsen – verdens eldste kirke og verdens yngste kirkelige bevegelse – har funnet sted i en tidsperiode der nettopp pneumatologien har blitt gjenstand for sterkere interesse blant teologer og forskere, og i en tid der den karismatiske fornyelsen har tilført de historiske kirkene betydelige impulser (Kärkkäinen 1998: 19). Dialogen har avdekket det han betegner som «en mulig alternativ økumenisk struktur» i bestrebelsene etter en mer synlig kristen enhet. Han regner med at økumenikkens framtid vil komme til å bli sterkt påvirket av kristne bevegelser som i dag ikke er en del av KV-fellesskapet.
En alternativ økumenisk struktur?
Den finskfødte pentekostale professoren ved Fuller Theological Seminary i Pasadena, Veli-Matti Kärkkäinen, påpeker at de dialogsamtalene som har vært ført mellom den katolske kirke og pinsebevegelsen – verdens eldste kirke og verdens yngste kirkelige bevegelse – har funnet sted i en tidsperiode der nettopp pneumatologien har blitt gjenstand for sterkere interesse blant teologer og forskere, og i en tid der den karismatiske fornyelsen har tilført de historiske kirkene betydelige impulser (Kärkkäinen 1998: 19). Dialogen har avdekket det han betegner som «en mulig alternativ økumenisk struktur» i bestrebelsene etter en mer synlig kristen enhet. Han regner med at økumenikkens framtid vil komme til å bli sterkt påvirket av kristne bevegelser som i dag ikke er en del av KV-fellesskapet.
At det foregår dialogprosesser mellom kirker som tradisjonelt har befunnet seg på hver sin side av den konfesjonelle aksen, kan dessuten innebære at forståelsen av økumenikk i framtiden endres. I stedet for å søke læremessig konsensus mellom kirker av noenlunde lik formell struktur, kan enhetsforståelser like gjerne komme til å bli motivert ut fra en erkjennelse av at dialogpartnerne vil ha viktige impulser å tilføre hverandres trostradisjoner; midt i et tilsynelatende brokete konfesjonsmessig mangfold. En slik økumenisk nytolkning vil sammenfalle bedre med de utfordringer som den økumeniske bevegelse i dag står overfor i arbeidet med å inkludere unge kristne, og den vil bedre sammenfalle med pinsevennenes mer funksjonalistiske enhetsidealer, der bl.a. «ecumenism for mission has precedence over ecumenism for koinonia» (Bundy 1999: 10).
Også Peter Hocken, katolsk økumen og forfatter, mener at det er påfallende at mens mange kirker innenfor den klassiske økumeniske familie mister medlemmer, vokser den «ikke-økumeniske» fraksjonen av verdens kristenhet.
«En positiv utfordring»
Men også representanter for andre kirkesamfunn har ment at pinsebevegelsen hørte hjemme i økumeniske organisasjoner. Dette har kommet tydelig til uttrykk her til lands ved en rekke anledninger etter at Norges kristne råd ble etablert. Allerede så tidlig som i 1968, mens antall pinsevenner ennå var langt lavere på verdensplan enn hva tilfellet er i dag, uttalte professor i økumenikk, Nils Bloch-Hoell, at pinsebevegelsen representerer en positiv økumenisk utfordring for den universelle kirke, av minst fem grunner: 1: Med sin sterke understrekning av Bibelens autoritet, understreker pinsebevegelsen Skriftens eksklusive stilling som åpenbaringsbærer. 2: Med sin radikale aksentuering av den subjektive dimensjon ved troen, er den en advarsel mot objektivismens fare. 3: Med sin betoning av det dynamiske og spenningsfylte element i kristendommen, er den et momento om at kirken ikke kan være denne kerygma-dimensjonen foruten dersom den skal unngå å tape sin sjel i bytte for dødt dogmatisk arvegods. 4: Med sin vektlegging av den Hellige Ånd, minner pinsebevegelsen resten av kristenheten om at Ånden er noe annet enn et vanskelig tema for en pinsedagspreken, og at den har noe med karismer å gjøre. Og 5: Med deres vekt på evangelisering og misjonen, bidrar pinsevennene til å minne kristenheten om kirkens misjonsdimensjon; ikke bare forstått som kirkens nærvær i verden, men som Kristi legeme i bevegelse (Bloch-Hoell 1968: 128).
Mangfold og enhetslengsel
Hollenweger mener at det historiske forløp for uavhengige kirker kan beskrives som en ekklesiologiske sirkelbevegelse i fire faser. Pinsebevegelsen er etter hans mening inne i sin fjerde fase etter at den har vært gjennom de foregående periodene med henholdsvis grensesprengende fornyelse, institusjonalisering og konsolidering. Den fjerde fase kjennetegnes av et ønske om å søke tilbake til røttene og føre dialogsamtaler med andre kirker.
Også Peter Hocken, katolsk økumen og forfatter, mener at det er påfallende at mens mange kirker innenfor den klassiske økumeniske familie mister medlemmer, vokser den «ikke-økumeniske» fraksjonen av verdens kristenhet.
«En positiv utfordring»
Men også representanter for andre kirkesamfunn har ment at pinsebevegelsen hørte hjemme i økumeniske organisasjoner. Dette har kommet tydelig til uttrykk her til lands ved en rekke anledninger etter at Norges kristne råd ble etablert. Allerede så tidlig som i 1968, mens antall pinsevenner ennå var langt lavere på verdensplan enn hva tilfellet er i dag, uttalte professor i økumenikk, Nils Bloch-Hoell, at pinsebevegelsen representerer en positiv økumenisk utfordring for den universelle kirke, av minst fem grunner: 1: Med sin sterke understrekning av Bibelens autoritet, understreker pinsebevegelsen Skriftens eksklusive stilling som åpenbaringsbærer. 2: Med sin radikale aksentuering av den subjektive dimensjon ved troen, er den en advarsel mot objektivismens fare. 3: Med sin betoning av det dynamiske og spenningsfylte element i kristendommen, er den et momento om at kirken ikke kan være denne kerygma-dimensjonen foruten dersom den skal unngå å tape sin sjel i bytte for dødt dogmatisk arvegods. 4: Med sin vektlegging av den Hellige Ånd, minner pinsebevegelsen resten av kristenheten om at Ånden er noe annet enn et vanskelig tema for en pinsedagspreken, og at den har noe med karismer å gjøre. Og 5: Med deres vekt på evangelisering og misjonen, bidrar pinsevennene til å minne kristenheten om kirkens misjonsdimensjon; ikke bare forstått som kirkens nærvær i verden, men som Kristi legeme i bevegelse (Bloch-Hoell 1968: 128).
Mangfold og enhetslengsel
Hollenweger mener at det historiske forløp for uavhengige kirker kan beskrives som en ekklesiologiske sirkelbevegelse i fire faser. Pinsebevegelsen er etter hans mening inne i sin fjerde fase etter at den har vært gjennom de foregående periodene med henholdsvis grensesprengende fornyelse, institusjonalisering og konsolidering. Den fjerde fase kjennetegnes av et ønske om å søke tilbake til røttene og føre dialogsamtaler med andre kirker.
Derfor er denne fasen ekstra gunstig for nyorientering. Men dersom han har rett i at den største svakheten i den klassiske pinsebevegelsen har vært «deres manglende evne til å realisere sitt økumeniske potensial» (The Ecumenical Review 52, 2000: 391-402), så reiser det samtidig noen kritiske spørsmål og perspektiver: Hva er grunnen til at ikke pinsebevegelsen har vært mer opptatt av å etablere flere møteplasser med andre kirker med henblikk på å formidle egne pneumatologiske perspektiver, og hvorfor har den ikke vist større økumenisk nysgjerrighet og kreativitet?
Hva er årsaken til at den bevegelse som i sin gryende start mente at synlig kristen enhet ville være deres ultimate bidrag til verdens kristenhet forlot denne visjonen og i stedet ble kjent for at den bidro til en ytterligere oppsplitting av den kristne kirke i verden? Har ikke nettopp de som anser seg som bærere av Åndens liv, gaver og frukter, et særskilt kall til å formidle sine verdier på så mange økumeniske arenaer som mulig? Og har ikke pinsebevegelsen ett og annet vesentlig å lære av andre trostradisjoner gjennom de relasjoner som etableres som en frukt av det økumeniske samarbeidet?
Noen vil hevde at pinsevekkelsen, med bakgrunn i sin sterke vekst verden over, ikke trenger den økumeniske bevegelse. De mest funksjonalistisk orienterte kan muligens slå seg til ro med et slikt argument, men det er ikke tilstrekkelig. I stedet ligger veien åpen for å tilføre den økumeniske tenkningen nye perspektiver. Kan pentekostal teologi være i stand til å se det kirkelige mangfoldet som et pneumatologisk uttrykk for «the diversities of the Spirit»? Mens gaver og tjenester er forskjellige, er Ånden er samme; som forener Kristi kropp til én (1 Kor 12, 4-6; 12-31). Økumenikk trenger ikke å framtvinge uniformitet og ensretting, men kan i stedet gi et tydelig, felleskristent vitnesbyrd om at Kristus er nærværende midt i bredden av den verdensvide kirke når den opptrer «with one accord» (Apg 2,1).
Er det ikke også tegn i tiden som tyder på at vi ser konturene av en ny type økumenikk? En enhetslengsel som bare i begrenset grad lar seg inspirere av organiserte strukturer og som heller ikke i første rekke søker dogmatisk konsensus. Som i stedet lar den seg stimulere av noen hellige erfaringer i en felles tilbedelse innfor Guds ansikt. Der fokuset ikke er læredialog, men fellesskap og der bevegelsen går fra topplan til grasrot, fra lærd til lek? Vil framtiden økumeniske idealer bli orientert rundt en felles vandring mot de kilder som troende mennesker sammen søker for at drømmene for deres kirke kan bli oppfylt? Hvor er det mot som er i stand til å overskride de grenser man har arvet?
Den enheten Jesus ba om er aldri langt borte. Den finnes i Den hellige ånd og i mangfoldet av uttrykksformer, liturgi og kirkeforståelser. Slik inkarneres den og får kropp og sener. Kristen enhet kan dypest sett bare mottas og gjenkjennes. I Kristus er alle skillemurer nedrevet.
Litteratur:
Albrecht, D. (1997). «Pentecostal Spirituality: Ecumenical Potential and Challenge».
[http://www.pctii.org/cyberj/cyberj2/albrecht.html] vol. 2 -97.
Anderson, A. H. og W. J. Hollenweger (red) (1999). Pentecostals after a century: global
perspectives on a movement in transition. Sheffield: Sheffield Academic Press.
Bloch-Hoell, N. (1956). Pinsebevegelsen: En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse,
utvikling og særpreg med særleg henblikk på bevegelsens utforming i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Bloch-Hoell, N. (1968). «Kirke og ekumenikk: Pinsebevegelsen og ekumenikken».
I: Tidsskrift for teologi og kirke, s.121-130. Oslo: Universitetsforlaget.
Burgess, S. M. og E. M. van der Maas (2002) (red). The new International dictionary of
Pentecostal and Charismatic Movements. Grand Rapids: Zondervan.
Gilbrant, Th. (1973). Tidens tegn, del 2 – religiøse tegn, Oslo: Filadelfiaforlaget AS.
Josefsson, U. (2005). Liv och over nog. Den tidiga pingströrelsens spiritualitet. Skellefteå:
Artos & Norma bokförlag.
Kärkkäinen, V. M. (1998) Spiritus ubi vult spirat: Pneumatology in Roman Catholic-
Pentecostal Dialogue (1972-1989). Luther-Agricola-Society, Helsinki.
Ma, Wonsuk (2006). «The Holy Spirit: In Azusa Street, Athens and Edinburgh», s. 1-4. I: AJPS 9/2 -06.[http://www.apts.edu/ajps/06-1/06-1_index.htm]
Robeck, C. M. (1995). «A Pentecostal Looks at the World Council of Churches» s. 60-69.
I: Ecumenical Review, 47 (1) 1995.
Litteratur:
Albrecht, D. (1997). «Pentecostal Spirituality: Ecumenical Potential and Challenge».
[http://www.pctii.org/cyberj/cyberj2/albrecht.html] vol. 2 -97.
Anderson, A. H. og W. J. Hollenweger (red) (1999). Pentecostals after a century: global
perspectives on a movement in transition. Sheffield: Sheffield Academic Press.
Bloch-Hoell, N. (1956). Pinsebevegelsen: En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse,
utvikling og særpreg med særleg henblikk på bevegelsens utforming i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Bloch-Hoell, N. (1968). «Kirke og ekumenikk: Pinsebevegelsen og ekumenikken».
I: Tidsskrift for teologi og kirke, s.121-130. Oslo: Universitetsforlaget.
Burgess, S. M. og E. M. van der Maas (2002) (red). The new International dictionary of
Pentecostal and Charismatic Movements. Grand Rapids: Zondervan.
Gilbrant, Th. (1973). Tidens tegn, del 2 – religiøse tegn, Oslo: Filadelfiaforlaget AS.
Josefsson, U. (2005). Liv och over nog. Den tidiga pingströrelsens spiritualitet. Skellefteå:
Artos & Norma bokförlag.
Kärkkäinen, V. M. (1998) Spiritus ubi vult spirat: Pneumatology in Roman Catholic-
Pentecostal Dialogue (1972-1989). Luther-Agricola-Society, Helsinki.
Ma, Wonsuk (2006). «The Holy Spirit: In Azusa Street, Athens and Edinburgh», s. 1-4. I: AJPS 9/2 -06.[http://www.apts.edu/ajps/06-1/06-1_index.htm]
Robeck, C. M. (1995). «A Pentecostal Looks at the World Council of Churches» s. 60-69.
I: Ecumenical Review, 47 (1) 1995.
Artikkel til festskrift for Tormod Engelsviken, september 2008