Pinsebevegelsen har vært en misjons- og bibelbevegelse. Vil den også bli en teologisk bevegelse?
Jeg er i Oslo Spektrum under åpningsmøtet til Pinsevennenes Verdenskonferanse i 1992. Ved siden av meg sitter en av landets mest kjente teologer og forskere, Nils Block-Hoell. Som redaktør av Korsets Seier har jeg invitert ham til å kommentere det han ser og hører. Det er gått 40 år siden han skrev sin doktoravhandling om nettopp denne særegne planten i verdens kristenhet; pinsebevegelsen.
Block-Hoell er vel kjent med at de tallene han hadde operert med i sin avhandling om utbredelsen av pinsekristendom, ikke lenger stemte. Rundt oss fylles Oslo Spektrum av pinsevenner fra mange land i verden. Så inntar barna podiet; det synges og danses og bes og forkynnes. Block-Hoell er tydelig beveget av det han ser, selv om dette ikke er hans uttrykk. Han nikker gjenkjennende og gir sine reflekterte kommentarer. Bl.a. sier han: «Pinsebevegelsen ble født som en misjonsbevegelse. Det er dens største ære og viktigste anliggende.»
Gjenopprettelse
Block-Hoell hadde rett. De første misjonærene, Agnes Telle og Dagmar Engstrøm, var allerede på vei til India da den første pinsemenighet ble dannet i Skien i 1908. Dette sier samtidig noe om pinsebevegelsens identitet. Oppdraget hadde hast. Nå handlet det om å utføre det restaurasjonsoppdrag som kirkene hadde sviktet i å gjøre; å gjenopprette det nytestamentlige tros- og menighetsideal som var gått tapt under det som ble forstått som den kirkelige forfallshistorien. Dermed var det naturlig at det nettopp var misjonærer og evangelister som ble sendt ut, ikke pastorer og fagteologer. Og da T. B. Barratt ble bedt om å returnere sine metodistiske diakon- og eldsteordinasjonspapirer, var det klart at den nye vekkelsen måtte stå på egne ben og selv definere sin egen teologi. Hvilken teologi er det så vi snakker om? I hvilken grad reflekteres det teologisk i pinsebevegelsen, nasjonalt og internasjonalt?
En bibelbevegelse
Historisk betraktet har pinsebevegelsen vært en bibelbevegelse. I Norge har den fostret mange solide bibellærere som i praksis var teologer så god som noen. Og internasjonalt har det i en rekke land vært en selvfølge å tilby formell pentekostal- teologisk utdannelse. Selv vokste jeg opp med den særegne og høyt verdsatte «bibeluke»-tradisjonen. Fremdeles kan pinseteologi sies å være nokså doktrinepreget; noe som har gjort at den ikke er blitt tatt på alvor av dem som er vant til å forholde seg til meterlange systematisk-teologiske dogmatikkverk. På den annen side har det vært en bevisst linje fra pinsebevegelsens side å befinne seg i et visst opposisjonsforhold til en teologi som etter deres syn har fostret for mange teoretikere og vært for ensidig intellektuelt orientert. Ikke minst gjelder dette de teologiske miljøene som man har forbundet med en bibelkritisk tradisjon.
Gjenopprettelse
Block-Hoell hadde rett. De første misjonærene, Agnes Telle og Dagmar Engstrøm, var allerede på vei til India da den første pinsemenighet ble dannet i Skien i 1908. Dette sier samtidig noe om pinsebevegelsens identitet. Oppdraget hadde hast. Nå handlet det om å utføre det restaurasjonsoppdrag som kirkene hadde sviktet i å gjøre; å gjenopprette det nytestamentlige tros- og menighetsideal som var gått tapt under det som ble forstått som den kirkelige forfallshistorien. Dermed var det naturlig at det nettopp var misjonærer og evangelister som ble sendt ut, ikke pastorer og fagteologer. Og da T. B. Barratt ble bedt om å returnere sine metodistiske diakon- og eldsteordinasjonspapirer, var det klart at den nye vekkelsen måtte stå på egne ben og selv definere sin egen teologi. Hvilken teologi er det så vi snakker om? I hvilken grad reflekteres det teologisk i pinsebevegelsen, nasjonalt og internasjonalt?
En bibelbevegelse
Historisk betraktet har pinsebevegelsen vært en bibelbevegelse. I Norge har den fostret mange solide bibellærere som i praksis var teologer så god som noen. Og internasjonalt har det i en rekke land vært en selvfølge å tilby formell pentekostal- teologisk utdannelse. Selv vokste jeg opp med den særegne og høyt verdsatte «bibeluke»-tradisjonen. Fremdeles kan pinseteologi sies å være nokså doktrinepreget; noe som har gjort at den ikke er blitt tatt på alvor av dem som er vant til å forholde seg til meterlange systematisk-teologiske dogmatikkverk. På den annen side har det vært en bevisst linje fra pinsebevegelsens side å befinne seg i et visst opposisjonsforhold til en teologi som etter deres syn har fostret for mange teoretikere og vært for ensidig intellektuelt orientert. Ikke minst gjelder dette de teologiske miljøene som man har forbundet med en bibelkritisk tradisjon.
Dette er likevel ikke til hinder for at pinsekristne selv mer og mer kommer til å jobbe systematisk og grundig med sin egen teologi. Man innser at det skip som søker vind i sine seil samtidig behøver en solid kjøl. De siste 15-20 årene har derfor både teologer, historikere, sosiologer og pedagoger innenfor såkalt «pentekostal teologi» – ikke minst fra Asia – vært opptatt av å formulere et teologisk språk som kan sette ord på den spiritualitet og teologi som springer fram fra en pinsekarismatisk kristendomsforståelse. Deres bidrag har vært viktige; av flere grunner. Det har positivt avdekket pinsebevegelsens røtter og identifisert pinseteologi på en mer presis måte enn det som er blitt gjort tidligere, og det blir jobbet med teologiske temaer som ikke har vært gjenstand for seriøs forskning før.
Drikk dypt av Ånden!
I tillegg til misjonsdimensjonen, som Block-Hoell var opptatt av, har pinsebevegelsens viktigste teologiske bidrag etter min mening vært å grave opp noen urkristne kilder som gjerne kan formuleres i en enkel utfordring: Drikk dypt av Ånden! Anerkjente forskere som Kärkkäinen, Land, Macchia, Menzies, Ma, Horton, Gee og Hollenweger har forsøkt å påvise at pentekostal kristendom er «spiritualitet som teologi». Dette innebærer ikke en åndeliggjøring av den teologiske refleksjonen, men en tyngdeforskyvning i forholdet mellom de klassiske teologiske disiplinene. Pinseteologi går i retning av å være en relasjonell teologi, ut fra en forståelse at den grunnleggende teologiske handling er bønn og gudsnærvær. I så måte er den på linje med hva andre store teologer har ment. Men den beveger seg noen skritt lenger i å lete etter dynamiske og sunne forbindelseslinjer som kan binde dogmatisk refleksjon og personlig erfaring sammen på måter som kan forfriske teologien.
En ung teologi
Pentekostal teologi er fortsatt i sin ungdomstid. Den er fremdeles opptatt av å gi faglig begrunnelse for det som er denne teologis særskilte anliggender, og i årene som kommer vil vi se verker som setter pentekostal tro inn i en mer helhetlig systematisk-teologisk ramme og som vil vise at den står både i en felles tradisjon med andre kristne hovedstrømninger, samtidig som den er i dialog med både seg selv og andre trostradisjoner. Fordi den er nyskapende, vil den også komme til å påvirke annen teologisk tenkning.
Drikk dypt av Ånden!
I tillegg til misjonsdimensjonen, som Block-Hoell var opptatt av, har pinsebevegelsens viktigste teologiske bidrag etter min mening vært å grave opp noen urkristne kilder som gjerne kan formuleres i en enkel utfordring: Drikk dypt av Ånden! Anerkjente forskere som Kärkkäinen, Land, Macchia, Menzies, Ma, Horton, Gee og Hollenweger har forsøkt å påvise at pentekostal kristendom er «spiritualitet som teologi». Dette innebærer ikke en åndeliggjøring av den teologiske refleksjonen, men en tyngdeforskyvning i forholdet mellom de klassiske teologiske disiplinene. Pinseteologi går i retning av å være en relasjonell teologi, ut fra en forståelse at den grunnleggende teologiske handling er bønn og gudsnærvær. I så måte er den på linje med hva andre store teologer har ment. Men den beveger seg noen skritt lenger i å lete etter dynamiske og sunne forbindelseslinjer som kan binde dogmatisk refleksjon og personlig erfaring sammen på måter som kan forfriske teologien.
En ung teologi
Pentekostal teologi er fortsatt i sin ungdomstid. Den er fremdeles opptatt av å gi faglig begrunnelse for det som er denne teologis særskilte anliggender, og i årene som kommer vil vi se verker som setter pentekostal tro inn i en mer helhetlig systematisk-teologisk ramme og som vil vise at den står både i en felles tradisjon med andre kristne hovedstrømninger, samtidig som den er i dialog med både seg selv og andre trostradisjoner. Fordi den er nyskapende, vil den også komme til å påvirke annen teologisk tenkning.
Pentekostal teologi vil formidle den store fortellingen om at Gud utøser sin Ånd for å utruste sitt folk til å utbre evangeliet. Den vil si noe om at spiritualitet er en lidenskap for at Guds rike skal vokse. Et rike som er en realitet ved Den Hellige Ånds nærvær i kirken; uttykt gjennom Åndens gaver og frukter, i forkynnelse, dåp og nattverd, og i forbønn for syke. Den tror at Gud svarer på de kristnes bønner og lar dem leve med ham i både kraft og svakhet. Den framholder at Bibelen er Guds inspirerte ord og autoritativ veiledning for det kristne livet og den etiske dannelsen, og den vil alltid være både Kristus-orientert og trinitarisk.
Rammeartikkel: 1900-2000: Pinsens århundre
Den pentekostale og karismatiske delen av verdens kristenhet har i dag vokst seg til å bli den største enkeltkategori innenfor protestantismen. Redaktør av World Christian Encyclopedia, professor David Barrett, hevder at ca. 500 millioner mennesker kan regnes å tilhøre en eller annen form for pinsekarismatisk menighet eller gruppe; og de befinner seg både i og utenfor de klassiske kirkesamfunnene.
Det er vanlig å tidfeste starten på den moderne pinsebevegelse til det som skjedde på en nyttårsvake i Topeka, Kansas i USA i 1901 da en ung bibelskolekvinne, Agnes Ozman, begynte å tale i tunger. Vel fem år senere brøt det ut en tre år lang vekkelse i en bydel i Los Angeles, ledet av afroamerikaneren William Seymour. Herfra spredte nyhetene seg om Åndens kraft og manifestasjoner, og lignende hendelser ble omtalt en rekke steder i verden.
Rammeartikkel: 1900-2000: Pinsens århundre
Den pentekostale og karismatiske delen av verdens kristenhet har i dag vokst seg til å bli den største enkeltkategori innenfor protestantismen. Redaktør av World Christian Encyclopedia, professor David Barrett, hevder at ca. 500 millioner mennesker kan regnes å tilhøre en eller annen form for pinsekarismatisk menighet eller gruppe; og de befinner seg både i og utenfor de klassiske kirkesamfunnene.
Det er vanlig å tidfeste starten på den moderne pinsebevegelse til det som skjedde på en nyttårsvake i Topeka, Kansas i USA i 1901 da en ung bibelskolekvinne, Agnes Ozman, begynte å tale i tunger. Vel fem år senere brøt det ut en tre år lang vekkelse i en bydel i Los Angeles, ledet av afroamerikaneren William Seymour. Herfra spredte nyhetene seg om Åndens kraft og manifestasjoner, og lignende hendelser ble omtalt en rekke steder i verden.
I dag – vel 100 år senere – vokser pinsekarismatisk tro med 20 millioner pr. år. Den omfatter nå 11.000 pinsesamfunn og 3.000 uavhengige karismatiske trossamfunn, fordelt på over 7.000 språk (Barrett). Mens den katolske kirke utgjør om lag halvparten av verdens kristne, utgjør pinsevennene ca. en fjerdedel.
Dette har fått Walter J. Hollenweger – trolig verdens fremste kjenner av internasjonal pinsebevegelse – til å kalle det 20. århundre for «pinsens århundre». Den sterke økningen i pentekostal tro mangler sidestykke i hele kirkens historie. Andre forskere karakteriserer pinsekristendommens vekst som «den mest suksessrike sosiale bevegelse i det forrige århundre» (Jenkins). Dersom utviklingen fortsetter, antar religionsforskere at antallet pinsekristne vil overstige en milliard en gang før 2050. Sosiologer hevder at konservative kirker vokser fordi de tilbyr mening, utfordringer og tilhørighet (Dean M. Kelley).
Dette har fått Walter J. Hollenweger – trolig verdens fremste kjenner av internasjonal pinsebevegelse – til å kalle det 20. århundre for «pinsens århundre». Den sterke økningen i pentekostal tro mangler sidestykke i hele kirkens historie. Andre forskere karakteriserer pinsekristendommens vekst som «den mest suksessrike sosiale bevegelse i det forrige århundre» (Jenkins). Dersom utviklingen fortsetter, antar religionsforskere at antallet pinsekristne vil overstige en milliard en gang før 2050. Sosiologer hevder at konservative kirker vokser fordi de tilbyr mening, utfordringer og tilhørighet (Dean M. Kelley).
Det utgis nå flere pentekostale tidsskrifter som på vitenskapelig grunn drøfter pentekostal tro og teologi. Bl.a. Journal of Pentecostal Theology og Asian Journal of Pentecostal Studies. Boken Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movement gir en meget bred framstilling av pentekostal tro og historie verden over.
Publisert i Vårt Land 24. mai 2004