Kristne i vest har noe å lære av kirkene i sør når det gjelder menighetsvekst og misjon. For dem er ikke misjon en aktivitet, men uttrykk for kirkens vesen.
«Den misjonale kirke» er begrepet som nå lanseres av misjonsvitere og forskere som er opptatt av å tenke nytt om forholdet mellom kirke og misjon. Representanter for denne tenkningen er bl.a. Knud Jørgensen og Tormod Engelsviken. I boken «Hva vil det si å være kirke? Kirkens vesen og oppdrag» som utkommer i løpet av høsten, er de hver for seg opptatt av å fremme kirkens misjonale vesen, og de peker begge på de sterke impulsene som kommer fra kirkene i Latin-Amerika, Afrika og Asia.
Kontrasten
Selv møtte Jørgensen dette som ung misjonær i Etiopia og Øst-Afrika. Overgangen fra den danske folkekirken og til misjonskirkene i sør var stor.
– Jeg møtte en levende kirke der bønn ble prioritert og der man hadde en grunnleggende tillit til Bibelen som Guds ord. Jeg fant en Kristus-sentrert forkynnelse som kalte til omvendelse og tro, og menighetene hadde en vitalitet som var magnetisk. Kirken var åpen for Den Hellige Ånd og hadde en bred karismatisk forståelse og praksis. Her var omvendelse, gjenfødelse, overgivelse og kraftutrustning vevd sammen på en slik måte at den satte medlemmene i stand til å tjene Kirkens store oppdrag i verden. Jeg innrømmer gjerne at kontrasten var stor til den kirken jeg møtte da jeg vendte tilbake til Europa. Jeg fikk en klar fornemmelse av at vi drev misjon blant dem som var langt borte uten å ta på alvor at vi selv levde i en misjonssituasjon. I stedet for å omvende andre, var det kirken selv som trengte omvendelse.
Jørgensen fant i sør et gudsfolk i lovprisning og gråt og mennesker som gjorde erfaringer i tråd med det som omtales i Apostlenes gjerninger. Dette skapte et kristent fellesskap som uttrykte Guds fornyende og helende kraft.
De samme perspektivene har professor Eddie Gibbs ved Fuller Seminary i USA vært opptatt av. I en av sine bøker skriver han at kirken i vest må bevege seg fra å være markedsstyrt til å bli misjonsorientert. – Vi kan ikke med overbevisning introdusere mennesker for noe vi selv ikke lever i eller noe vi bare kan lese oss til, sier Gibbs. En misjonal kirke trenger derfor å gjenoppdage kildene og vende tilbake til det som gjør den til salt og lys i mørket.
Omvendelse
Begrepet misjonal kirke springer fram fra strømninger både i evangelikal, økumenisk og katolsk teologi og praksis. En sentral person i utviklingen av denne tenkningen har vært den engelske misjonæren Leslie Newbigin som gjennom en serie bøker har pekt på at kirkene i vest trenger å «finne seg selv» som misjonerende fellesskap i tråd med det som i Skriften forstås som kirkens oppdrag og vesen.
Han har fått støtte fra Darrell L. Guder som i sin bok «The Continuing Conversion of the Church» sier at en slik omvendelse handler om å nytenke både teologi og lederskapsstrukturer.
– Da kirken ble statsreligion under Konstantin, tok den samtidig skrittet fra å være en levende organisme til å bli en institusjon. Evangeliet ble gjenstand for en reduksjonisme som omdannet kirken til å bli samfunnets religiøse administrasjonsvesen, hevder Guder.
Denne radikale kritikken fra bl.a. Newbigin og Guder har kirkene i Europa hatt en mer avventende holdning til enn hva tilfellet har vært i USA. Jørgensen antar at dette kan ha sammenheng med folkekirkestrukturen som kan ha hindret kirken i å oppdage hva det vil si å være en kirke i en misjonssituasjon.
– Å være en misjonal kirke er å makte å holde sammen både en statisk innbydende menighetsstruktur og en dynamisk, sentrifugal misjonsstruktur. Jørgensen henviser i denne sammenheng til Wilburn Shenk som i 1999 hevdet at den moderne misjonsepoke som startet rundt 1800 nå vil bli erstattet av en ny måte å tenke menighet og misjon på.
Ny epoke
– Den forrige epoken ga imponerende resultater: nye kirker i alle deler av verden. Kirker som for lengst har tatt misjonsansvaret på alvor både lokalt og nasjonalt. I den forrige epoken var Vesten utgangspunktet for sendelsen. Den nye epoken vil derimot bli formet av de nye kirkenes tro og vitalitet, skriver Shenk i boken Changing frontiers of Mission, og han fortsetter:
– Dette betyr ikke at misjonens tid er forbi. Evangeliet vil alltid forlange å bli gitt videre - fordi det er evangelium. På samme måte kan vi si at kirken ikke driver misjon - den er misjon! Shenk får her følge av den sørafrikanske missiologen David Bosch som skriver at den vestlige kirken befinner seg i et paradigmeskifte som har flyttet tyngdepunktet fra nord til sør.
På bagrunn av dette sier Jørgensen at visjonen om å være en misjonal kirke må starte med en selvkritisk refleksjon om hva årsaken er til at evangeliet synes å være så irrelevant for mange mennesker i vest. Dernest krever det en grundig teologisk besinnelse om at misjon alltid begynner hos Gud og er et resultat av hans initiativ, ikke av kirkens aktiviteter som sådan. Dette må i sin tur få betydning både for den teologiske utdanning og for kirkesynet: å være kirke er å være i misjon; ikke bare drive misjon. Dermed kan ikke misjon reduseres til å bli et program vi bare utfører, men en holdning som gir en tydelig retning for hva kirken skal prioritere i dagene som kommer.
Kjennetegn
Tormod Engelsviken har i sitt forskningsarbeid gjort studier av ulike kirker i sør, bl.a. i Malaysia og i Thailand der han har sett nærmere på åtte menigheter fra syv ulike konfesjoner. Alle hadde en tydelig misjonal tekning og noen slående likhetstrekk. Dette presenterer han i sitt kapittel i boken «Hva vil det si å være kirke?»
– Alle hadde det vi gjerne kaller en klassisk, evangelikal teologi og en
kristendomsforståelse som var integrert med en spiritualitet og en misjonspraksis som gjorde teologien funksjonell og operativ, framholder Engelsviken. Et annet kjennetegn var Bibelens sentrale plass i både gudstjenestene og det personlige fromhetslivet. Et tredje tydelig kjennetegn var at praktisk talt alle menighetene var pentekostalt preget på grunn av de karismatiske fornyelser de hadde opplevd i 1970- 80 årene. – Men det mest slående likhetstrekket ved disse menighetene, var deres sterke misjonsengasjement og den store mengden av frivillige lekfolk som ga seg til menighetens mange oppgaver. De hadde et imponerende helhetsperspektiv på hva som er kirkens vesen og oppdrag, og en misjonsspiritualitet som jeg tror vi har mye å lære av.
Hva vil det si å være kirke?»
Dette er tittelen på den siste av i alt tre bøker som utgis på Tapir Akademisk Forlag i Trondheim i forbindelse med et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Menighetsfakultetet i Oslo. Prosjektet behandler kirkens spesielle utfordringer i vår tid, og det er i alt 20 ulike bidragsytere som har levert materiale til de tre bøkene, derav mange utenfor MFs eget forskningsmiljø. Prosjektet har vært ledet av professor Leif Gunnar Engedal og forskningsleder Nils Aksel Røsæg. Den første boken, «En kirke i oppbrudd og forandring» tar for seg dagsaktuelle perspektiver på norsk kirkevirkelighet, mens den andre boken har tittelen «Slik ble kirken til - en kirke i forandring i Det nye testamente». Den tredje boken som utkommer før jul og som er redigert av professorene Kjell Olav Sannes og Tormod Engelsviken, er opptatt av hva som er kirkens vesen og oppdrag. Blant bidragsyterne er Tormod Lied, Trond Løberg, Lars Råmunddal og Jan Opsal.
Bakgrunn: Misjonal eller misjonerende?
Er kirken misjonal eller misjonerende? Det kan høres ut som om det er lek med ord når misjonsforskere tar til orde for at kirkens vesen og oppdrag best kommer til syne ved å bruke betegnelsen «den misjonale kirke». Men motargumentene står i kø: er ikke Norge nettopp et av de land i verden som målt i forhold til innbyggertallet har sendt ut flest misjonærer? Og dessuten: et land med lange kristne tradisjoner kan ikke uten videre sammenlignes med unge kirker i sør. En folkekirke har en annen tilnærming til mennesker, og kommer til uttrykk gjennom det nettverk av kontaktpunkter som er spunnet mellom kirke og folk gjennom århundrer.
Unikt utgangspunkt
Vi er lite tjent med å kontruere en for skarp motsetning mellom begrepet misjonal og misjonerende. Men distinksjonen er likevel nyttig, fordi det tradisjonelt har vært en så tydelig avgrensning mellom hjemme- og utearbeidet. Men ikke alle ser ut til å tenke at de nordiske folkekirker har en temmelig unik utgangsposisjon for å være misjonale, på linje med andre kirker i verden og tråd med det kirken i sitt vesen er, så sant den kalles en kristen kirke. Dessuten befinner den seg i en misjonssituasjon, også her hjemme. Enhver gudstjeneste og dåpssamtale, ethvert trosopplæringsprosjekt og møte mellom kirke og enkeltmennesker i sorg og glede, er uttrykk for at den misjonale norske kirke har fått tusen veier til å kalle nasjonen til tro og etterfølgelse av Kristus. Slik også frikirkelige menigheter, ut fra deres noe mer begrensede kontaktflate, også er kalt til å være misjonale i holdning og handling.
Mobilisere
Men visst har vi mye å lære av de impulser som kommer fra den verdensvide kirken! Ofte er dette minoritetskirker som lever under svært vanskelige forhold. Likevel har de en spiritualitetsprofil og en indre dynamikk som gjør dem attraktive, ikke minst for unge på leting etter mening og identitet. De makter å mobilisere lekfolket på en måte som Den norske kirke bare kan drømme om, men håpe på. Og de lar Åndens vind blåse «dit den vil». Den Ånd som kaller kirken til å gå videre, lytte i ydmykhet og handle i tro.
Publisert i Vårt Land 8. november 2004