Lederskap er en vanskelig kunst. Og det vanskeligste dreier seg trolig om holdningsverdiene ledere har til sine medarbeidere.
Å være med på noe stort
Mens denne artikkelen skrives, blir Barak Obama innsatt som USAs 4. president. I et fjernsynsprogram ble det opplyst at han under sin valgkampanje trengte 15.000 frivillige medarbeidere, men fikk 60.000! En av dem som ble intervjuet snakket energisk om hva det betydde for henne å arbeide frivillig for Obama. Hun hadde for første gang i sitt liv gitt av sin tid og sine penger for at en presidentkandidat skulle bli valgt, men hun gjorde det med stor glede, selv om hun regnet med at hun aldri kom til å få hilse på Obama personlig.
Andre har motsatte erfaringer: følelsen av å være en medarbeider – frivillig eller ansatt – som aldri blir sett, men som i stedet kjenner seg brukt og utnyttet og som ikke er viktig for annet enn at oppgavene blir utført. Hva skyldes denne forskjellen?
Alltid mer enn et redskap
Sosialfilosofen Hans Skjervheim anvender begrepet «Det instrumentalistiske mistaket» i artikkelen Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo, Aschehoug, 1996). Han viser til Platons kritikk av sofistene i den greske antikken: de som mente at å vinne en debatt i hovedsak dreide seg om å kunne teknikkene for vellykket retorikk. Menneskene og saksforholdene var ikke viktige i seg selv. Temaet er allment aktuelt innenfor alle fagområder der man som ledere forholder seg til andre mennesker, og det er et tema som fortjener plass innenfor lederskapsutvikling og i miljøer der transformasjonsfokuset og forandringsviljen er høy.
Det er både sunne og usunne former for instrumentalisme: en bussjåfør kan betraktes som et instrument som bringer passasjer fra punkt A til punkt B. En lærer er et instrument for elevenes læringsutvikling. Alle serviceyrker har større eller mindre grad av instrumentell orientering. Det er mye positiv oppdrift i å stille opp for andre. Det er både meningsfylt og bibelsk. Den usunne form for instrumentalisme er i sving når jeg uvegerlig får følelsen at det jeg gjør alltid er viktigere enn den jeg er. Når lederen aldri spør etter mitt liv, men bare er interessert i mine ressurser. For selv om vi er et «redskap», er vi aldri bare et redskap.
Verditesten
Den store verditesten handler om lederens holdning til sine medarbeidere. Her avdekkes sjefens hjerte. Her spørres det etter om jeg som leder utelukkende bruker – og dermed misbruker – et annet menneske. Er jeg som lederens medarbeider bare blitt en tilskuer til, og en velkalkulert brikke i, sjefens operasjonelle planer og store vyer? Eller er jeg en ansvarsfull deltaker i et prosjekt vi står sammen om? Er medarbeiderskapet verdibasert eller er det ensidig funksjonelt orientert?
Immanuel Kant formet på 1700-tallet det han kalte for det moralske/etiske imperativ: «Du skal handle slik at du alltid bruker menneskeheten, både i din egen person og i enhver annens person, også som et formål og aldri bare som et middel.» Å oppfylle den etiske forpliktelse skal gjøres uten hensyn til om en selv har nytte av det eller ikke. Her ligger også forskjellen mellom pragmatiske og praktiske handlinger. Instrumentalismen er pragmatisk og styrt ut fra et teknisk mål/middel-perspektiv. Alternativet er å utvikle et holdnings- og handlingsmønster i det sosiale rom der rettesnoren preges av allmenngyldige normer som er universaliserbare; dvs. at de kan legges til grunn for et allment regelverk; det Kant betegner som et kategorisk imperativ. Det konstituerer en grunnleggende respekt for den andre.
Skjelningen mellom ting og personer
I følge Skjervheim og Kant er det bare i forhold til ting det er legitimt å handle ensidig teknisk, pragmatisk eller instrumentelt. Aldri i forhold til personer. Gjør man det, kommer man i konflikt med selve moraliteten i tilværelsen ved at det bryter ned et moralsk samfunn som må være basert på gjensidig respekt. I menneskelige relasjoner behandler man ikke hverandre som subjekter og objekter; bare som ansvarlige subjekter. Uten dette grunnleggende utgangspunkt står vi i fare for å plassere andre bare som faktorer i vårt eget regnestykke. Instrumentalismen fremmer en herredømme-teknikk som ender med alles kamp mot alle. Kynismen, kulden og kalkuleringen kommer snikende og overtar scenen.
Er kristne ledere instrumentalistiske?
I noen tilfeller: ja. «Så godt at du flyttet hit, vi har så lenge bedt om å få en som kunne spille piano. Kjære venner, Gud har i sin nåde gitt oss en pianist! Du passer perfekt inn i våre planer.» Eller det handler om den kristne lederen som sier til (ikke spør!) en av sine lojale medarbeidere: Jeg tror at Gud har kalt deg til å… Men så oppdager medarbeideren at lederen likevel ikke var spesielt opptatt av verken ham/henne eller kallet. I stedet var det lederen som trengte noen støttefunksjoner for å kunne gå videre med sine visjoner. For et øyeblikk var du verdens viktigste person. Men snart var du ikke så viktig lenger. For det var ikke deg lederen var opptatt av likevel. I de mest kyniske tilfeller handler dette om å bli fanger i andres nett. Om å bli en faktor i en annen persons regnestykke. Om å bli manipulert ved hjelp av religiøs makt og kontroll. En som ikke elsker meg, men som mer enn gjerne vil bruke mine nyttige gaver.
Det kan også komme til uttrykk i ulike former for misbruk av nådegaver der lederen velger å styre i autoriteten fra Guds navn. Resultatet blir en form for åndelig voldtekt som setter dype sår i sjelen. Når noen bryter seg inn i ditt liv og som dikterer din åndelige vei uten å spørre om lov, da er det et åndelig overgrep som ikke så lett oppdages før skaden har skjedd. Det finner gjerne sted innenfor rammen av et sterkt miljø, det brukes mange gode ord, du får økt personlig oppmerksomhet, det anvendes et språk som klør i øret og det stilles i utsikt en spennende framtid som det snart viser seg ikke er dekning for.
Kjennetegnene
Du kan bli rammet av et instrumentalistisk overgrep når:
- en leder ikke har et tilstrekkelig etisk filter
- når den etiske selvrefleksjonen hos lederen er lav
- når en leder begynner å diktere/profetere/styre i stedet for å spørre
- når selvbevisstheten hos lederen er større enn selverkjennelsen
- når idealet om vekst er så sterkt at det blir ensidig kvantitativt forstått
Da er det på tide å tenke alternativt – for at ikke kristent lederskap skal bli en dårlig karikatur av markedsstyrt lederskapsideologi.
Forbildet
Da Jesus møtte en syk mann, stilte han det som for mange høres ut som et unødvendig spørsmål: hva vil du jeg skal gjøre for deg? Men det var likevel nødvendig for opprettholde den friheten som måtte sikres i møtet mellom den allmektige og den avmektige. Kristent lederskap er avledet av Kristus. Han ledet ikke gjennom autoritær maktutøvelse og krav om underkastelse, men gjennom det åpne kallet og ved at han ga seg til dem – helt til hjertet hans brast i en smertefull død på korset. Han kan vi følge uten å miste vår frihet. Han kan vi formes av uten at han vil misbruke vår hengivenhet til ham. En åndelig leder er verd å følge bare i den grad han/hun i sitt lederskap ønsker å avspeile Kristi bevisste vilje til å avstå fra å misbruke religiøs makt.
Den livsviktige dialogen
Det som knekker ryggen på instrumentalismen er den sannhetssøkende og respektfulle dialogen som må eksistere mellom ledere og medarbeidere, uavhengig av stilling og status. Ingen som trer inn i en ekte dialog vil være i stand til å bruke hverandre til bestemte formål, men vil i stedet øke forståelsen av hverandre. Den som roper høyest, er forpliktet til å lytte mest. Dialog lærer oss å lytte. Dens risiko er at vi setter noe av vårt eget på spill. Dette er krevende fordi troen berører den trygghet de fleste søker gjennom det sosiale miljøet, religiøse tilhørighet og selvforståelse. Alternative forståelser og nye innsikter kan synes å true en slik trygghet. Men det er bare midlertidig. Vi lytter til den andre alltid med mulighet for at den andre har rett. Dialog forutsetter en grunnleggende åpenhet for den andre, supplert med en vilje til å endre egne synspunkter. Dermed kan dialogen defineres som «alvorlig og endringsvillig samtale» (Jan-Olav Henriksen i boken På grensen til Den andre: om teologi og postmodernitet, s. 213, Ad Notam Gyldendal 1999).
Bare de fellesskap som fremmer frivillighet og samarbeid som frukt av konstruktive dialoger kan utvikle miljøer som ikke forvitres eller getthoriseres i mangel av livgivende og fornyende impulser. Det handler om å anerkjenne den andre som en annen og ikke gjøre henne til den samme som oss. Dette bevarer både den andres integritet og frihet, og det ivaretar oss alle som mennesker med historie og tro.
Joh 21 som stillingsannonse
Forsøk å lese Joh 21 som en stillingsannonse der du tilbys jobb som en kristen leder.
Den viktigste kvalifikasjonen er at du er i stand til å elske dine medarbeidere. Den viktigste betingelsen er at du er villig til å være en omsorgsfull hyrde som er opptatt av de andres liv.
Og lønnen: at dette skal koste deg ditt liv.
Publisert i tidsskriftet Lederskap