Kvinner i eldstetjeneste
Læredokument til høring i Filadelfia, Oslo. Fra eldsterådet, mars 2007
Skrevet på oppdrag av eldsterådet i Filadelfia, Oslo i mars 2007
Innledning
Eldsterådet i Filadelfia, Oslo har over lengre tid samtalt om kvinner i eldstetjenesten. Den aktuelle bakgrunnen har vært forberedelse til nye eldstevalg i menigheten. Dette har gitt oss en naturlig anledning til å se spørsmålet om kvinnelige eldste i en større helhet. Saken har vært drøftet i et eget møte der vi søkte råd hos menighetens egne forkynnere, og den har stått på dagsordenen i flere menighetsmøter.
På menighetsmøtet i januar ble den videre prosessen vedr kvinner i eldstetjeneste presentert for menigheten. Eldsterådet meldte at vi i løpet av kort tid ville komme med en begrunnet konklusjon. Den foreligger i dette dokumentet.
Dette gjøres nå tilgjengelig for alle interesserte og menighetens medlemmer oppfordres til å komme med skriftelige spørsmål og synspunkter til eldsterådet innen 15. april. Disse spørsmålene blir så besvart av eldsterådet i et tillyst menighetsmøte. Hvis det gjennom høringen og på menighetsmøtet ikke kommer frem tungtveiende argumenter som gjør at eldsterådet vil endre sin konklusjon, vil eldsterådet bekrefte sin innstilling og gjøre den kjent for menigheten. Det kom ikke frem noen innvendinger mot denne fremgangsmåten i menighetsmøtet.
Vi vil i dette dokumentet gjøre rede for hvordan vi forstår eldstetjenesten og kvinnens funksjon i nytestamentlig menighetsliv. Vi ser også nærmere på spesifikke bibeltekster og hvilke konsekvenser dette får innenfor rammen av en pinsekarismatisk forståelse av kall og utrustning. I et eget tillegg (del 8) gjengir vi hovedposisjonene som Assemblies of God i USA, verdens største pinsesamfunn, har hatt helt siden samfunnet ble etablert i begynnelsen av det forrige århundre.
1. Noen ord i erkjennelse
Fordommer og kjønnsroller: I våre holdninger og handlinger har vi vist for liten forståelse for den enkelte kvinnes kall og utrustning og for menneskers behov for kvinnenes ledergaver. Vi erkjenner at vi kan ha brukt Bibelen til å gi autoritet og legitimitet til fordommer og et mannspreget kjønnsrollemønster. Dette har i praksis hatt en underkuende og ekskluderende virkning. Det er med sorg vi må innrømme alt det gullet som har gått tapt, alle de gaver som ikke kom til sin rett og alt det som ikke ble utført fordi vi ikke i tilstrekkelig grad tok imot de gaver Gud gav oss. Det henger mørke skygger over dette temaet, og vi må ha evne til å lytte til de underliggende følelsene mange kvinner har når vi samtaler om disse spørsmålene. Både pinsebevegelsen og Filadelfia har hatt en mannsdominert lederstruktur som ikke har gjenspeilet det faktum at kvinnene har vært sterkt involvert på en rekke andre områder; i forkynnelse, diakoni og misjon. Dette er det grunn til å be kvinnene om tilgivelse for.
2. De eldstes kvalifikasjoner og oppgaver
Ordet «eldste» er en betegnelse som brukes både i GT og NT. Det betyr direkte oversatt: «en voksen mann med skjegg». Det greske uttrykket presbytèros er en person som er eldre av alder og/eller eldst i betydningen av rang. En eldste er en moden person, 1 Tim 3,1-7; Tit 1,5-9. Det handler om modenhet og at utøvelsen krever åndelig erfaring. Videre skal eldstegjerningen forvaltes av en person med en moden karakter, 1 Tim 3,2,6; Tit 1,6. En eldste må være i besittelse av en moden, kristen moral, preget av måtehold, balanse, disiplin over seg selv og over sine barn og ha kontroll med sine sjelskrefter; følelser, drifter og impulser. For det tredje skal en eldste ha et modent sinn, 1 Tim 3,2; Tit 1,9. En eldste skal altså være i stand til å lære andre, formane og tale til rette, og vedkommende må derfor ha et av Ånden og Ordet opplyst sjels-og tankeliv.
De eldstes oppgaver: Det brukes forskjellige ord om de eldstes oppgaver: 1) Tilsynsmenn, Apgj 20,28; 1 Tim 3,2. 2) Voktere, Apgj 20,28; 1 Pet 5,2. 3) Husholdere, Tit 1,7. 4) Forstandere, 1 Tes 5,12, 1 Tim 5,17. En eldste skal: a) Lede den lokale menighet, 1 Tes 5,12; 1 Tim 3,5 b) Representere menigheten, ApGj 15,4; 21:18; c) Undervise, 1 Tim 3,2; 4,13; 5,17; d) Utøve personlig sjelesorg og veiledning, 2 Tim 2,24-25; Tit 1,9; e) Våke over menigheten, ApGj 20,28 f) Våke over den enkeltes utvikling og behov, Hebr 13,17 og g) Be for syke, Jak 5,14.
Kvinnelige prester? Dette er ikke et spørsmål om kvinner i tjeneste generelt, men om kvinner i eldstetjeneste spesielt. Vi vil ikke overta kirkens debatt om kvinnelige prester, fordi vi har et annet embetssyn. Vi tror på det alminnelige prestedømme, der vi alle – uansett alder og kjønn - er prester for Gud. 1 Pet 2, 5 «Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.» Som pinsevenner tenker vi annerledes om prestetjenesten enn den høykirkelige embetsforståelsen som kommer til uttrykker i den katolske kirke og i varianter av den lutherske tradisjonen. I en bevegelse der menighetene er selvstendige og uavhengige – uten tilsyn av biskoper eller lignende, er eldsterådet menighetens øverste lære og tilsynsorgan. Det vil si at det er de eldstes råd som er ansvarlige for hva som læres i menigheten og for hvem som lærer i menigheten.
Eldste med tilsynsansvar: Hyrdefunksjonen er en del av tilsynstjenesten i menigheten, Apgj 20,28. Hyrdetjenesten har ansvar for beskyttelse, næring og omsorg, og den utføres på ulike nivåer i menigheten. Vi tror på en kombinasjon av «demokrati» og «teokrati» i menigheten. Vi tror på demokrati i spørsmål om økonomi og eiendom m.m., mens det er de eldste som avgjør lærespørsmål.
Eldste med ledergaver: Paulus skriver i 1. Tim 5,17 at det må være noen blant de eldste som er gode menighets-forstandere. Det greske ordet proistémi oversettes også i Rom 12,8 med forstander. Forstander er en nådegave til å lede, stå i spissen for. Ikke alle eldste er ledere som skal stå i spissen, men de ledere som går inn i en lederposisjon, må være eldste. Også ledelse utføres på ulike nivåer i menigheten. Vi har tradisjon for at menighetens forstander/pastor er ledende eldste, eller «den fremste blant likemenn». En kvinnelig eldste med nådegaver til å være leder, må derfor kunne kalles til forstandertjeneste.
Eldste med forkynnelse og undervisning: Paulus omtaler i 1 Tim 5,17 de eldste som arbeider med forkynnelse og undervisning. Selv om det er en generell forventning til at alle eldste skal være dyktige til å lære andre og kunne gjendrive påstander fra dem som er i mot, 1 Tim 3,2 og Tit 1,9, så betyr det ikke nødvendigvis at alle eldste må arbeide med forkynnelse og undervisning, men alle forkynnere må ha de eldstes kvalifikasjoner.
Eldste som tjenestegaver: Etter Kristi himmelfart, gav han sine gaver til menigheten, «… noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,» Ef 4,11-12. Dette er tjenestegaver, menn og kvinner gitt til menigheten for å utruste de hellige til tjeneste. Peter var en av apostlene, men han sier om seg selv at han også var en av de eldste, 1 Pet 5,1. Ikke alle eldste er apostler, eller en av de andre tjenestegavene, men alle tjenestegavene må ha de eldstes kvalifikasjoner. Utfordringen vår blir derfor å innsette eldste i den tjenesten som er i samsvar med den enkeltes nådegaveutrustning. Vi tror at kvinner er kalt og utrustet til alle tjenestegaver, derfor har vi bl.a. kvinnelige pastorer – som utfører alle oppgaver på lik linje med våre mannlige pastorer, selv om de i dag ikke er kalt til eldste i menigheten.
Kvinner i eldstetjeneste? Vårt utgangspunkt er at vi ønsker kvinner i alle tjenester i menigheten, også eldste- og forstanderfunksjonen, dersom Bibelen ikke sier noe annet. Vi vil derfor i det følgende oppsummere ulike sider ved dette spørsmålet, både de som taler for og de som eventuelt taler imot å innsette kvinner i eldstetjenesten. Kan det som synes å være de avgrensende skriftstedene kunne tolkes i lys av de bekreftende, slik at det å åpne for kvinner i eldstetjeneste, ikke kommer i konflikt med troskapen mot Skriften?
3. Momenter som kan synes avgrensende
Men det er også skriftsteder som synes å avgrense kvinner i tjeneste i og ut i fra menigheten. Siden Guds Ord er vår øverste autoritet for lære og praksis i menigheten, ønsker vi å komme til rette med også disse tekstene.
Taleforbudet: 1 Kor 14, 33-34: «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. Det er ikke tillatt for dem å tale, de skal underordne seg, slik også loven sier.» Her pålegger Paulus kvinnene å tie når menigheten samles. Dette er imidlertid ikke et generelt forkynnerforbud for kvinner. Forbudet skulle forhindre at møtene ble forstyrret: «Er det noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme». v 35. Kvinnene skulle ikke avbryte møtene med spørsmål eller forstyrre med prat seg i mellom. Temaet synes kort og godt ikke å være verken kvinnelige eller mannlige eldste. I dette kapitlet var det dessuten ikke bare kvinnene som skulle tie. Også de som taler i tunger skal tie, dersom det ikke er noen der til å tyde, v. 28. Dersom det er en annen som får en åpenbaring, da skal den første tie, som det heter i vers 30. Det er en alminnelig anerkjent tolkning at taleforbudet for kvinner her er knyttet til et ordensspørsmål. Har man spørsmål, reiser man dem ikke der på en provoserende måte som kan stille andre i forlegenhet, men drøfter det i etterkant.
Læreforbudet: 1 Tim 2, 12-14: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet. Det er viktig å understreke at dette ikke er et taleforbud, men har vært forstått som et lærerforbud som begrunnes med skapelsesordningen. Vi vil imidlertid nedenfor foreta en bredere utlegning av denne teksten og sette den inn i en bredere tekstlig sammenheng. Vi gjør dette bl.a. ved hjelp av en av verdens fremste pinseteologer, Gordon Fee.
En hovedtanke har vært at fordi læreforbudet i vers 13 og 14 ser ut til å være bygd på en skapelsesorden, så må hele avsnittet være å forstå som teologisk bindende for all ettertid. En annen måte å forstå denne teksten på er at intensjonen i v 11-12 trolig var adressert til en lokal og historisk avgrenset situasjon, og at avsnittet dermed ikke uten videre forplikter kirken for all ettertid.
I kap 1,3 angir Paulus årsaken til hvorfor han skriver brevet: I menigheten i Efesus har falske lærere blandet lov og evangelium. Brevet er altså et bidrag i kampen mot fremmed lære. Bakgrunnen for situasjon i Efesus forklares for øvrig i profeti av Paulus i Apgj 20,17-35. De falske lærerne skulle komme fra menighetens egen ledende krets; av dem som hadde en forkynnende oppgave, se 3,2 og 5,17. I følge 2,9-15 og 5,11-15 samt 2 Tim 3,6-7 ser det ut til at disse har hatt stor innflytelse i Efesus; ikke minst overfor en del kvinner og særlig yngre enker som bl.a. hadde åpnet sine hjem for vrang lære. I følge 1 Tim 5,13 var de blitt propagandører for denne nye og fremmede læren.
Teksten er et ledd i veiledningen om hvordan menigheten skal forholde seg og opptre som et lovprisende fellesskap, midt i den situasjon som har oppstått. Mennene som ber skal ikke være involvert i stridigheter forårssaket av falske lærere. Og kvinnene skal opptre slik det sømmer seg for gudsfryktige kvinner. At formaningen til kvinnene er mer omfattende, henger sammen med de lokale forholdene som rådet i Efesus. Hun blir forbudt rollen som lærer og som en dominerende figur overfor mannen. I stedet blir hun bedt om å gjenfinne sin anerkjente plass i samfunnet og dermed også i menigheten; slik det passer seg en religiøs kvinne.
Teksten advarer mot kvinner som pynter seg utfordrende og har en usømmelig opptreden. Det ser ut til å dreie seg om kvinner som hadde revet seg løs fra tradisjonelle og sosialt aksepterte konvensjoner; noe som har en tydelig parallell til kap 5,11-15. I stedet for å være kjent for «gode gjerninger» og å «oppdra barn», hadde de gitt seg til å «nyte livet», kap 5,6 og hadde som gatejenter begynt å attraktere menn, v. 11. De drev med sladder og hadde begynt å fly fra hus til hus, kanskje fra husmenighet til husmenighet. De blandet seg opp i ting som ikke angikk dem og snakket om slikt som ikke sømmet seg, v 13. Gjaldt det også fremmed lære? Paulus ber dem i stedet om å gifte seg og ta ansvar, (jfr. 4,3 der den falske lære sa at de ikke skulle gifte seg!) for at ikke menighetens motstandere skulle klandre evangeliet.
Så viser Paulus til skapelsesfortellingen, fordi slik Eva lot seg forføre av slangen, viser Paulus til at det samme har skjedd med en del kvinner i Efesus, se kap 5, v 15. Men, sier Paulus, det er fortsatt håp! Hun skal bli frelst ved tro, kjærlighet og helliggjørelse.
Hovedpoenget synes med dette å være at kvinnene i Efesus – på samme måte som mennene og hele menigheten – må bli fri falske lærere. Denne redningen innebærer bl.a. en behørig bekledning, en ordentlig og høvisk måte å opptre i forsamlingen på, herunder å tilegne seg læren i stillhet; altså ikke overtrå eget kompetanseområde, gifte seg og ta ansvar for barn og familie. Teksten er å forstå som apostoliske formaninger rettet mot trassige og oppsetsige enker som allerede var influert av det onde og som splittet huskirkene, slik det beskrives i kap 5. Det er lite som tyder på at Paulus i kap 3, 11-12 hadde til intensjon å gi en generell regel for kvinnens posisjon i menigheten under henvisning til skapelsesordenen. Paulus henviser jo en annen gang til skapelsesfortellingen (i Rom 5, 12 ff), men da er det Adam som er den ansvarlige for at synden kom inn i verden – ikke kvinnen.
Paulus sitt hovedanliggende finner vi trolig i kap 6, 3-5 som viser hvordan alle er forpliktet på en holdning til hverandre som ikke svekker tilliten til læren i en tid med stor læreforvillelse. Teksten forbyr altså kvinner å lære menn – underforstått: slik forholdene var i menigheten i Efesus. Teksten kan ikke uten videre brukes for å bestemme resten av det nytestamentlige materiale når det gjelder spørsmål om kvinner og læretjeneste. Lærerforbudet forstår vi derfor som et tidsavgrenset forbud og av tjenlighetshensyn, som denne gangen var rettet til kvinnene, på grunn av de særskilte læreavvikende forhold som hadde oppstått i menighetsfellesskapet i Efesus.
Det finnes også i Det nye testamente andre påbud som ikke bare begrunnes med hensyn til skikk, sømmelighet og tjenlighet, men som også kan ha en prinsipiell begrunnelse (slik lærerforbudet begrunnes i skapelsesordningen), og som likevel oppfattes å være tidsavgrenset. I en spesiell anledning i apostlenes gjerninger ble det utført en tidsavgrenset innsamling, under en prinsipiell henvisning til Kristi person og verk, 2 Kor 8, 6-9. På samme måte skulle slavene underordne seg og være lydige, slik Kristus led, 1 Peter 2, 18-24. Her er begge begrunnelsene prinsipielle, men ingen vil av den grunn i dag stå fram og forsvare slaveriet.
Vi må våge å la summen av alle tekstene tale til oss, uavhengig av kirkesyn og tradisjoner. I den grad det skulle være et særskilt anliggende for pinsevenner, skulle det være at vi hadde pionerens mot og det store perspektiv på hva det innebærer at vi lever i en tid der Ånden utruster sitt folk, både kvinner og menn, barn og voksne, til å synliggjøre Guds rike i verden.
En skapelsesorden?
1 Tim 2, 13 sier: «For Adam ble skapt først og så Eva.» Her henviser Paulus til skapelsen, ikke til syndefallet. Med denne begrunnelsen avgrenser Paulus læreransvaret til «brødre». Læreansvaret har normalt vært tilordnet eldste- og forstandergjerningen i menigheten siden eldsterådet er lærerinstitusjonen i menigheten. Eldsterådet har ansvaret for utleggelsen og anvendelsen av Guds Ord i menigheten. Når Ordet forkynnes av kvinner og menn, er det eldsterådet som er det ansvarlig organ. Alle som arbeider med undervisning i og ut i fra menigheten, gjør det på mandat fra eldsterådet, og eldsterådet kommer til å holdes ansvarlig for hva menighetens forkynnere har lært, se Jak 3, 1. Kan lærerforbudet tolkes – ikke som en rett hun ble nektet – men en plikt hun skulle slippe ved at Gud holdt mannen ansvarlig for læren? Både Adam og Eva falt i synd, men det er mannen som i etterkant er holdt ansvarlig for fallet, se Rom 5, 15. Ved forlis skulle kvinner og barn gå først i livbåtene. Vi smiler kanskje av begrunnelsen, men de representerte livet og fremtiden. Menigheten har levd storparten av sin tid i trengselstider og martyrtider. Ville det ikke være for mye å forvente at kvinnen både skulle kjempe for livet og læren?
Underordningstekstene: Et annet avgrensende moment synes å være tekstene om at mannen er kvinnens hode og at kvinnen skal underordne seg mannen. Ef 5, 21-24: Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme. Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. I 1 Kor 11, 3 heter det: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.»
Det greske navnet for hode (kephalé) er brukt metaforisk for det som er overordnet; det som bestemmer. I NT forekommer kephalé mer enn 70 ganger. Det er et uttrykk for autoritet og ledelse. Det er vanskelig å lese ordene om underordning, uten at det er en klang av underkuelse, undertrykkelse osv. Vi må derfor gå til den guddommelige familie, til treenigheten: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd for å forstå hva dette handler om. Faderen og Sønnen er ett. De er likeverdige personer i den guddommelige treenighet. Allikevel er det slik at Faderen er hode for Sønnen. Betyr det at Faderen i større grad er leder og Sønnen er den som ledes? Kan dette begrunne en tjenestedeling mellom kvinne og mann? Selv om hvert menneske har et personlig ansvar for liv og lære, kan det være grunner til å spørre om Gud vil holde mannen hovedansvarlig for hva som skjer i familien. At hodefunksjonen i familien er mer et ansvar og en plikt - enn en rett? Kan det likevel være slik at selv om mannen er kvinnens hode i hjemmet, der de er mann og hustru, trenger det ikke med nødvendighet være slik i menigheten?
Skapt til mann og kvinne: Thomas Bjerkholt sier at «et fullstendig bilde av kvinners tjeneste i Oldkirken er dog vanskelig å fange inn. Men èn ting er klart: Vi finner aldri noen kvinne som hyrde eller eldste. Jeg kan vanskelig se bort fra at NT pålegger menighetene å innsette kvalifiserte menn til hyrdetjenesten. Hyrdeembetet skal så å si ivareta en åndelig farsfunksjon i menigheten. Som mannen er gitt en hodefunksjon i sitt hjem, slik vil det på tilsvarende vis være i menigheten. Primærbildet for menigheten i NT er bildet av et hjem». Vi kan imidlertid ikke se annet enn at både de komplementære og differensierte aspektene som mannen og kvinnen sammen representerer i respektfull gjensidighet (jfr. pkt. 5), hører hjemme i ledelsen av en menighet, og derfor også bør kunne avspeiles i et eldsteråd
De 12 apostler: Mange vil hevde at dette var en tidsbegrenset ordning hva angår kjønn. Men det finnes en linje vi ikke bør overse: Linjen går fra Jesu valg av de 12 apostler, den fører så videre til valget av Mattias som erstatter for Judas, Apgj 1, og det leder oss til innsettelsen av eldste i hver by, Tit 1,5; Apgj 14,23. Disse skulle være skikkede menn, og tjene i et embete som sees i forlengelsen av apostlenes tjeneste. Apostelen Peter kaller seg også eldste, 1 Pet 5,1. Dette er noe av grunntenkningen bak den kirkestruktur som bl.a. den katolske kirke representerer, og som vil være forskjellig fra de pentekostale idealer der det legges større vekt på den åndelige utrustning og øvrige etiske kvalifikasjoner den enkelte er gitt for å tjene Gud.
4. Momenter som taler til fordel for kvinnelige eldste – tilsvar til pkt 3
Skapelse, fall og oppreisning: I skapelsen er mann og kvinnen sidestilte, begge ble skapt i Guds bilde. Både mannen og kvinnen fikk i oppdrag å råde, styre og forvalte. De fikk et felles, likestilt oppdrag. 1 Mos 1, 27-28 sier at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» Oppdraget om å legge jorden under seg og råde – ble gitt til begge to. Se også 1 Mos 2,18: «jeg vil gi ham en hjelper som er hans like» Ingen rangsforskjell, men gjensidighet og likhet. Gud har gitt mann og kvinne samme menneskeverd og derav et felles ansvar og gjensidige forpliktelser.
Fallet: Det skjedde noe i fallet som forskjøv Guds planer, 1 Mos 3, 16: «Til kvinnen sa han: Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» Det er god grunn til å se senere tro og tradisjon om kvinnens underordning i lys av dette. Tanken om at kvinnen er et mindreverdig vesen som mannen skal råde, herske og styre over, er en tanke som har gjennomsyret mye religiøs tenkning.
Gjenopprettelse og gjenreising: Jesus kom for å gjenopprette det som hadde skjedd i fallet. Han frigjorde kvinnen, forsvarte henne, løftet henne opp og ga henne verdigheten tilbake. Jesus hadde et kvinnesyn som stod i sterk motsetning til den samtid han levde i. Rettroende jødiske menn takker Gud hver morgen for at de ikke er skapt som kvinner, og kvinnene hadde ikke lov til å røre Tora-rullen. Det var strengt forbudt for kvinner å gripe ordet i synagogen.
I forløsningen i Kristus får mennesket sin tapte verdighet tilbake. Slik hyrdene ble vitner om hans fødsel og slik kvinnen fikk i oppdrag å bære Guds sønn til verden, ble kvinnene vitner om hans oppstandelse. Finnes det noe større oppdrag i denne verden?
Et kvinnefrigjørende evangelium: Ordene i 1 Mos 3 inneholdt ikke bare en dom, men et løfte: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode…» Kvinnen skulle få oppreisning og frigjøres. Kristendommen har da også hevet kvinnen høyt i forhold til hvordan hun undertrykkes og underkues i mange religioner og kulturer. Under Guds inspirasjon skriver Paulus tidenes mest revolusjonerende setninger: 1 Kor 11, 11-12: «Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.» Og han følger opp i Gal 3, 28: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.»
Tjenlighetsprinsippet: Paulus var til enhver tid opptatt av hva som tjente evangeliet. I 1 Kor 9,19-23 skriver han at «alt gjør jeg for evangeliets skyld.» Det gjaldt for eks i spørsmålet om spisereglene. All mat var i prinsippet god og kunne nytes med takk, men apostelmøtet holdt seg likevel borte fra blodmat og det som var kvalt av hensyn til at evangeliets framgang ikke skulle bli hindret. Paulus tok også et kraftig oppgjør med påbudet om omskjærelse av de jødekristne, men lar likevel Timoteus omskjære, Apgj 16,3, av hensyn til jødene. Årsaken var den samme: evangeliet må ikke hindres. Derfor henviser Bibelen til «skikker, hva som er sømmelig, sedvaner og tradisjoner.» Dette oppmuntres vi til å ta hensyn til, se 1 Kor 11, 13: Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? Se vers 16: «Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter.»
Som misjonsprinsipp: Spørsmålet er om det ikke er ut fra dette perspektivet vi må forstå de tekstene som avgrenser kvinners tjeneste, 1 Tim 2,11-15 og 1 Kor 14,34-35? Det er grunn til å tro at Paulus forbyr kvinner å stå frem som lærere og ledere av hensyn til at evangeliets fremgang ikke må begrenses. Datidens mannsdominerte kjønnsrollemønster var så dominerende at en kvinne i lederposisjon ville kunne bli et anstøt for det som var Paulus sitt hovedanliggende: Å bygge Guds menighet. Det er da også bare menn som blir nevnt som oppstandelsesvitner i 1 Kor 15, og det var heller ikke naturlig at kvinner ble valgt til eldste i urmenigheten, trolig av samme grunn. Det samme misjonsprinsipp kan sies om vår frihet i Kristus i dag. Den må til enhver tid og på ethvert sted avgrenses i lys av hva som tjener et viktigere perspektiv: å fremme evangeliet.
Lærespørsmål eller ordningsspørsmål?
I bibelkonservative kretser er det allment akseptert å skille mellom lærespørsmål og ordningsspørsmål. Læren er urokkelig, men ordningene må tilpasses den aktuelle situasjonen. Dersom ordningene står i veien for evangeliet, kan de ikke ha noen autoritative kraft for oss i dag. Det vil være på linje med hva Guds menighet har gjort i forhold til hva Bibelen sier om for eks. slaveri.
Hvis spørsmålet om kvinnelige eldste ikke er et lærespørsmål, men et ordningsspørsmål, må vi spørre om praksis med kvinnelige eldste som hyrder, forstandere og pastorer i Filadelfia, ville være et hinder eller tjene evangeliet i vår tid. Selv om det tjener evangeliet i vårt samfunn, må vi også være ydmyke for at det eventuelt kan være et hinder for evangeliet i andre samfunn, til tross for vi har mer erfaring med kvinnelige ledere og lærere i misjonen enn her hjemme. Vårt viktigste anliggende vil imidlertid være hensynet til å gi den ikke-kristne verden evangeliet på en måte som ikke vekker anstøt.
Kall, utrustning og tjeneste: Å være en karismatisk menighet og et myndig lekfolk innebærer at vi ønsker å ta Guds kall og utrustning på alvor. Vi ønsker å identifisere og bekrefte denne utrustningen i hver enkelt jente og gutt, kvinne og mann, unge og eldre, i tillegg til de etiske kvalifikasjoner som i følge Bibelen er knyttet til ulike tjenestegaver. 1 Kor 12, 11 sier: «Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil.»
Olav Valen-Sendstad skriver i Kirke og Kultur 1960: «Det nye testamente kjenner ikke noe ’embete’ uten på basis av eller i sammenheng med nådegaver, se særlig 1 Kor 12-14. Det er nemlig hevet over tvil at i følge NT har også kvinner del i åndelige gaver, Joel 3,1- og Apgj 2,16ff. Ikke under noen omstendighet kan man ’kverke’ en kvinne som har nådegave med noen lov i Bibelen eller kirke eller samfunn; hun er suverent fri til å tjene Gud med sin nådegave i følge ’jus divinum’. Det opphever derfor en del av loven som er partikulært (særskilt) knyttet til sømmelighetsbegrepet på den tid, en omskiftelig lov. Evangeliet kan i noen tilfelle oppheve loven, men loven kan aldri oppheve evangeliet», sitat slutt. Derfor er det et minst like stort alvor å si nei til kvinner i eldstetjeneste som det er å si ja til kvinner i eldstetjeneste.
Eksempler fra kvinners tjeneste i GT og NT: Sara fikk kraft til å grunnlegge en ætt, Hebr 11, 11. Mirjam var profetinne og en av Israels førere og ledere, 2 Mos 15, 20; Mika 6,4. Debora var dommer, profet, lærer, hærfører i Israel, Dom 4, 4; Dom 4, 8; Dom 5, 7. Ester ble dronning og reddet sitt folk, Rut ble kong Davids oldemor og Jesu stammor, Hanna ba frem, fødte og fostret en ny profet I Israel, Abigail reddet David fra å pådra seg blodskyld, Rahab, skjøgen i Jeriko reddet livet til de jødiske speiderne. Visst hadde kvinnene en sentral tjeneste gjennom hele GT! Og Joels profeti er sentral: «En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner. Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager,» Joel 3, 1-2.
Anna Fanuels datter var profetinne, Luk 2, 36. Kvinnen ved Sykars brønn ble sendt av Jesus tilbake til byen med budskapet om frelse, Joh 4, 39. Maria ble sendt til disiplene med budskapet om oppstandelsen, Joh 20, 17. Kvinnene som ble fylt med Ånden på pinsedag. Selv om kvinnene i følge Talmud ikke kunne inngå i den gruppen på ti som måtte til for å kunne holde bønn, var de med i bønnemøtene før pinsedag. Profeten Joels syn og profeti går i oppfyllelse og kvinnene kommer for alvor med i forkynnelsen: Apg 1, 14 og Apg 2, 4.
Føbe var menighetstjener, Rom 16, 1. Samme ord som brukes for tjeneste om Føbe, brukes i 1 Kor 3,5 om Paulus og Apollos: «Tjenere som hjalp dere til tro». Rom 16 nevner en lang rekke kvinner som «arbeider for Herren», noe som trolig siktet til at de arbeidet med forkynnelse og undervisning. Kvinnen Priska nevnes først i Rom 16, 3. Siden Priska nevnes før Akvilas, slik navnene ellers brukes i NT, er det grunn til å tro at Priska var den ledende personligheten i hjemmet deres. Det var hun som for eksempel underviste Apollos nærmere om Guds vei, Apg 18, 26. Junia i Rom 16, 6-7 er etter all sannsynlighet et alminnelig kvinnenavn. Hun hadde ikke bare et godt rykte som kristen, men et rykte for å være en god apostel. Kirkefaderen Chrysostmos, som døde i år 407, skriver om Junia: «Hvor stor er denne kvinnens hengivenhet at hun skulle blir egnet verdig til å ha en apostels navn.» Se også Rom 16,12 og 15.
Kvinner og profetiske ord: Det står ingen ting i Bibelen om hva som er den minste gaven,
men det står noe om hvilken som er den største:1 Kor 14, 1: «Jag etter kjærligheten, streb etter åndsgavene, mest etter å tale profetisk.» Se også 1 Kor 14,3. Det er ingen forbud i Bibelen mot at kvinner skal profetere, snarer tvert imot, se 1 Kor 11, 5 og Apgj 21,8-9. Hvordan kunne apostlene med sin jødiske bakgrunn akseptere at kvinnene var så involvert i tjeneste i menigheten? De hadde lært av Jesus ved å se hvordan han hadde behandlet og involvert kvinnene:
- det var en kvinne som fødte Jesus, Guds Sønn
- det var en kvinne som profeterte over han som nyfødt
- det var en kvinne som var involvert i hans første mirakel
- det var kvinnene som var de siste ved korset
- det var kvinnene som var først ved graven
- det var en kvinne som ble den første til å møte den oppstandne
Eksempler i vår egen historie: Kvinnene hadde på mange måter en enda mer sentral plass og funksjon i pinsevekkelsens første tid, enn i dag. Oppdraget om evangeliets utbredelse var overordnet alt. Filadelfiamenighetens grunnlegger og første forstander, T. B. Barratt hadde et mer åpent og radikalt syn på kvinnens stilling i menigheten enn det som har vært tilfelle blant de fleste norske pinsepredikanters lære og praksis opp igjennom historien. Barratt skriver at «hvis Ånden kaller og menigheten forstår kallet, så er den inspirerte kvinne rede til å fylle hvilken som helst plass i de kristne menigheter» (fra boken Kvinnens stilling i menigheten).
Kvinnen har alltid hatt en sentral funksjon i pinsebevegelsen. Vi har hatt svært mange kvinnelige evangelister, kvinnelige pionerer i Norge, som for eks. Alma Halse, mange kvinnelige pionerer i misjonen, for eks. Dagmar Engstrøm, mange kvinnelige søndagsskole-lærere og Ten-Bibelskolelærere. Vi har kvinnelige bibelskolelærere og forkynnere, og det sitter kvinnelige medlemmer i alle våre felles råd og utvalg; herunder også Lederrådet. Vi har kvinnelige sjelesørgere og veiledere. Hvordan hadde familieliv og menighetsliv sett ut hvis det ikke hadde vært for kvinnens liv og tjeneste? Hennes trofasthet og hengivenhet har alltid vært forbilledelig for mannen.
Erfaringer fra andre land: Assemblies of God i USA har ordinert kvinnelige pastorer siden 1914. I moderne tid utgjør de kvinnelige predikantene, pastorer, hjemmeværende misjonærer, misjonærer i utlandet, evangelister, lærere m.m. 16,2 %, eller 5 225, av totalt 32 305 predikanter. Assemblies of God i Australia gjorde i 1937 et vedtak som omtaler «retten og privilegiet hos de som er kalt og utrustet til å tjene, uansett om de er brødre eller søstre i Herren.» Dr Yonggi Cho i verdens største menighet, Full Gospel Sentral Church i Seoul, Korea, sier at den store veksten i deres menighet i stor grad er en frukt av kvinners tjeneste i menigheten. Det er hundrevis av kvinner som er assisterende pastorer, og mer enn 55.000 av de 60.000 cellegruppelederne er kvinner. I Kina og i husmenighet-bevegelsen er det et meget høyt antall kvinnelige pastorer og evangelister.
5. Enhet, komplettering og gjensidighet
Mann og kvinne – en kompletterende enhet: 1 Mos 2, 18, 23-24: Skapelsesfortellingen fokuserer ikke på rangordningen, men på den grunnleggende enheten og gjensidigheten. Sammen representerer mannen og kvinnen en egen klasse – forskjellig fra dyrene og underordnet Gud. I den grad det finnes et skapelsesmessig hierarki – så går det mellom Gud, menneskene og dyrene; ikke mellom mannen og kvinnen.
I skapelsen av mannen og kvinnen finnes det både en kjønnsdifferensiering og en kjønnskomplettering, som begge drar i samme retning: til hverandre i gjensidig respekt, fellesskap, ansvar og anerkjennelse. Sammen utgjør de en grunnleggende enhet. Skapelsen etablerte en relasjonell korrespondanse mellom mann og kvinne som sammen fikk oppdraget til å være ansvarsfulle forvaltere.
«Å holde seg til…» innebærer samhørighet, forpliktelse og hengivenhet. Dette uttrykkes ved at mannen forlater sin tidligere trygghetssone og etablerer en ny, men nå ikke som barn av sine foreldre, men som likestilt og medansvarlig i forhold til henne. Det er ikke syndefallet, men skapelsen, den nytestamentlige åndsutrustningen og personlige egnetheten, som skal være rettesnoren i vurderingen av forholdet mellom mannen og kvinnen og som grunnlag for menighetens kall til tjenesteoppgaver.
I syndefallet vant de kunnskapen, men økte skammen. Overlatt til det kroppslige, til egoismen, vanæren, maktkampen. Evangeliet er den nye skapelsesakten som redefinerer og bekrefter det opprinnelige forholdet mellom mannen og kvinnen, gitt i skapelsen.
Overordning og underordning: Dette aspektet er hos Paulus omtalt som moralske kategorier og framstilles som en gjensidig og tjenende innordning til hverandre i en større teologisk helhet. I den grad Paulus overtok mannens sosiale overordnende posisjon i hjem og samfunn, så endret han definitivt innholdet fra å beskrive en herskende form for overordning til en tjenende. Og er vi alle tjenere, mister hierkarkiet sin posisjon som maktarena. Kallet blir derfor for begge parter å utøve en gjensidig, tjenende underordning overfor hverandre – i ærefrykt for Kristus, Ef 5,21.
Bibelens samlede vitnesbyrd viser at gjensidighet og enhet er verdier som må prege relasjonen mellom kjønnene, i tråd med en veloverveid etisk refleksjon av menneskets grunnleggende og gjenreiste likeverd. Det er da også et gjennomgående ikke-partiarkalsk prinsipp i det samlede, nytestamentlige bibelmaterialet. I GT brukes for øvrig morsrollen som et bilde på Guds omsorg, Jes 49,13-16, og i NT er kvinner forbilder på tjenende lederskap og omsorg, ikke minst gjelder dette Mariaskikkelsen.
«Som det sømmer seg»: Bibelen opptrer både konfronterende og brobyggende i møte med tidens konvensjonelle skikker i jødedom og hellenisme. Tjenlighetsaspektet var tydelig for ikke å vekke unødig anstøt. De første kristne sa ikke: la oss endre alle sosiale strukturer! Det kunne virke samfunnsomstøtende og bidra til at den unge martyrmenigheten ble beskyldt for sosial revolusjon. Derimot sa den unge kirken: gi strukturene et nytt innhold og endre dem i stedet innenfra! Det ville etter hvert påvirke de strukturer og samfunnsforhold som sto evangeliets ånd imot. Paulus og de andre nytestamentlige lederne måtte forholde seg til datidens tolkningstradisjon og samfunnsideal. I noen grad spilte de på lag med dem – av hensyn til evangeliet – andre ganger stod de i et klart opposisjonsforhold til dem (jfr. Jesus ord i Bergprekenen: «men jeg sier dere…», Matt 5.) I en ikke-patriarkalsk kultur som vår innebærer det at vi – med bakgrunn i det samme tjenlighetshensyn – ikke fastholder ordninger som kan bli misforstått og som kan hindre evangeliets frie løp. I dag «sømmer det seg» at kvinner har den samme adgang som menn til de tjenestegaver de av Gud er utrustet til og kjenner seg kalt til å gå inn i.
6. Gjenreise urkristne idealer – i tråd med våre røtter
Vi finner allerede i pastoralbrevene (der bl.a. det såkalte læreforbudet finnes) spor av det som skulle komme til å bli den hierarkiske struktur i kirken, og som de fleste bibelfortolkere er enige om står i et visst spenningsforhold til urkristendommen og til Jesu mer radikale brudd med religiøse konvensjoner. Som det vekkelsesfolk som ønsker å gjenreise urkristne idealer, kan det være nødvendig å spørre hva som fremmer pinsebevegelsens særskilte perspektiv i dette spørsmålet.
Kvinner har alltid utført et meget stort arbeid i Guds rike, men deres formelle status er normalt ikke blitt tilsvarende anerkjent. Et utblikk over den verdensvide kirke i dag gir oss to bilder som står i et spenningsfylt forhold til hverandre: på den ene siden ser vi hvordan mange kvinner utfører et omfattende og grunnleggende arbeid som misjonærer og menighetsbyggere, spesielt i de deler av verden der den kristne kirke har størst framgang. Dette står i tradisjon med at kvinner under vekkelsestider normalt har en mer framskutt posisjon enn hva de får når en vekkelsesbevegelse endrer karakter i retning av et kirkesamfunn. Det andre bildet er at kvinner – til tross for sin utrustning og store innsats – ikke har hatt tilgang til posisjoner og funksjoner som de uten tvil vil være utrustet til å inneha. De har i stedet blitt møtt med teologiske motforestillinger som i praksis har hindret dem i å utfolde sine gaver. Dette støter an mot noen viktige perspektiver som vi vil anføre i det følgende.
Tjenesterom for kvinner: Kvinner trenger å få det tjenesterom som er i tråd med det kall og den utrustning Gud har gitt dem. Pinsebevegelsens 100-årige historie bærer vitnesbyrd om kvinner som med stort mot og ikke uten et betydelig offer gjorde en utrettelig innsats i Guds rike. Enkelte av dem var også betydelige lederskikkelser i sin samtid som ledet tusenvis til tro, som for eks. grunnleggeren av pinseretningen The International Church of the Foursquare Gospel i USA, Aimee Semple McPherson, og helbredelsesevangelisten Kathryn Kuhlman. Dette er personer som er viktige inspirasjonskilder for dagens kvinnelige forkynnere. Tilsvarende er kvinnekonferanser og Jesuskvinner i dag med på å motivere kvinner i tjeneste.
Det må være en krevende situasjon kvinner å være vitne til den debatten om føres – gjerne av menn – om kvinnenes rett til å utøve de tjenester de er kalt og utrustet til når behovet for å gi verden evangeliet og vitalisere den kristne menighet er så stort. Mon tro om ikke tiden er inne til å realisere det tjenestepotensial som er gitt de kvinner som Kristus har rettferdiggjort, kalt, utrustet og salvet med sin Ånd!
Våre historiske røtter: Det er naturlig å erkjenne en viktig kjensgjerning knyttet til vår egen pinsehistorie som handler om våre egne røtter og det som var pinsebevegelsens opprinnelige identitet og praksis når det gjaldt kvinne i ulike tjenesteoppgaver. Pinsebevegelsens frambrudd regnes gjerne fra de bevegede tider under vekkelsen i Azusa Street i Los Angeles fra 1906. Det fellesskapet som der ble skapt, hadde som kjennetegn at Ånden falt og utrustet mennesker på tvers av rasemessige og kjønnsmessige forskjeller. Da pinsebevegelsene (spesielt i USA) senere ble strukturert og formalisert, var det derimot få – om noen – kvinner som fikk formelle lederstillinger. Autoritet og kjønn ble etter hvert viktigere enn tjeneste- og utrustningsaspektet, slik praksis var i de fleste andre evangelikale kirker og enkelte av de klassiske kirkene. Et unntak her har vært Assemblies of God (jfr. pkt. 8).
7. Autoriteten tilhører Gud
Et av særtrekkene ved pinsevekkelsens frambrudd var imidlertid forståelsen av at det er Ånden selv som eier og forvalter autoritet, og at enhver menneskelig posisjon er avledet av det som Ånden i sin egen suverenitet tildeler i kraft av sine gaver. Det skjer når den fyller, utruster og salver kvinner og menn, gir dem visjoner for Guds rike og et kall til å forkynne evangeliet og lede Guds menighet. Idealet fra pinsevekkelsens fødselstime var derfor at ingen bør hindre dem som Ånden i sin suverenitet har myndiggjort; verken kvinner eller menn. Det vil i tilfelle være ensbetydende med å hindre Åndens frie gjerning. De første pinsevenner vågde ikke annet enn å gi Guds ånd frihet til å kalle og utruste dem han selv ville. Autoriteten i pinsevekkelsen skulle ikke være avledet av formelle posisjoner, men gitt til dem som ville tjene i nåde på bakgrunn av Guds suverene kall. En menighet kan bare anerkjenne og innsette personer i tråd med det kall, den utrustning og de gaver den enkelte allerede har fått gjennom Ånden. Bare slik kan Gud beholde æren alene. En av pinsebevegelsens røtter ble derfor en kjønnsmessig likhetsstatus, basert på Åndens frie utvelgelse.
Tjenere for en ny pakt: I tillegg til utrustningsperspektivet er det nødvendig for oss å ha et skriftmessig solid fundament å stå på i spørsmålet om kvinner kan inneha eldstetjenesten. Vi kan ikke tillate det Skriften eventuelt måtte forby. Her handler det imidlertid om å utøve en sunn tolkning av de deler av Det nye testamente som omtaler denne saken, samtidig som man er tro mot det teologiske helhetsperspektiv som ikke minst pinsevenner kjenner seg forpliktet på; at «… han gjorde oss til tjenere for en ny pakt», 2 Kor 3,6. Se også Rom 8,2; 1 Kor 1,9-10; 2,13; 12,7; 2. Kor 1,22; 3,8; Gal 5,18,22. Vi finner at vårt syn harmonerer godt med Skriftens samlede materiale om tjenesteutøvelsen i den nye pakt.
Frigjøringen i Kristus og Åndens frie utrustning gjør at vi ikke kan bruke kjønn som et bestemmende kriterium når det gjelder kristent lederskap, se Gal 3:28. Dette harmonerer med den gjensidighet som Paulus oppfordrer til i Ef 5,21 (NT05): «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» Alle menneskelige relasjoner skal innenfor rammen av det kristne fellesskapet være preget av gjensidig underordning. Vi tror at det bibelske idealet for åndelig lederskap skal være kraft til å føde, visdom til fostre og kjærlighet til å frigjøre nye ressurser. Dette kan best skje når ulike utrustningsgaver får tjene sammen i et kollektivt lederskap, på tvers av kjønnsmessige, rasemessige, sosiale og økonomiske forskjeller. Da framelsker vi verken et mannlig eller kvinnelig hegemoni, men finner hverandre i en tjenestemessig gjensidighet og et samhold som er basert på frihet, likeverd og medansvar, og bekreftet av hele menigheten som et myndig lekfolk.
8. TILLEGG: Kvinnens plass i tjeneste – slik verdens største pinsesamfunn ser det
Som nevnt overfor har verdens største pinsesamfunn, Assemblies of God i USA, praktisert ordningen med kvinnelige eldste og pastorer helt siden samfunnet ble organisert noen år etter vekkelsen i Azusa Street. Vi henter her ut noen av de mest sentrale punktene i deres offisielle læredokument om kvinnens plass i tjeneste (revidert i 1990).
a. Åndelig utrustning og åndelig lederskap er et viktig utgangspunkt for det 21. århundres pinsevekkelse og for synet på kvinner i tjeneste. AoG ser kvinnelige ledere som en oppfyllelse av Joel 3, 1-3: Deres døtre skal tale profetisk… Setter Bibelen noen grenser for kvinnelige tjenester i kirken? Vi vil ta Skriften på alvor, men erkjenne at vi ser forskjellige på enkelte spørsmål.
b. For det første kan vi snakke om en historisk bevitnelse: Under tider av åndsutgytelse har kvinner bedre vilkår for sine tjenestegaver. Men organisering og autorisasjonslinjer fører ofte til at kvinnelige tjenestegaver begrenses og mannlig lederskap blir dominerende. Det er også et misforhold mellom de tjenester en kvinne kan ha som misjonær og den hun har hjemme. AoG har ønsker å være et unntak i så måte.
c. For det andre må vi understreke at åndelig lederskap ikke innebærer noen hierarkisk maktposisjon. Vi er alle tjenere underlagt én Herre, Jesus Kristus. Ordet «hjelper» - se 1 Mos 2, 18 – er ikke i Bibelen omtalt i underordningskategorier, men brukes like mye om Gud som vår hjelper. Eva ble skapt til å være for Adam en «korresponderende, supplerende, komplimenterende, likestilt medarbeider, likestilt Adam».
d. For det tredje er tjenestebegrepet i NT karismatisk i sin natur, ikke et spørsmål om hierarkisk maktstilling. I sin suverenitet utdeler Ånden sine gaver etter som han selv vil og som han ser tjener menighetens beste, på tvers av kjønnsgrenser. Noen gaver er spontane, andre mer etablerte, men aldri framstilles de kjønnsavgrensende.
Hvem er vi og hvilket ansvar er det vi ikke pådrar oss dersom vi i praksis skulle komme til å begrense Guds suverene utvelgelse? At kvinner mottok profetisk utrustning er godt bevitnet i Bibelen. Spørsmålet blir dermed: Hva innebærer det i forhold til spørsmål om kvinnelige eldste?
e. At mannen er kvinnens hode har i århundrer blitt brukt for å hevde mannens fortrinn framfor kvinnen og har i praksis ekskludert og begrenset kvinnelige ledere i menigheten. Begrepet «hode for» kan like godt oversettes med «kilde til» - altså en ren historisk beskrivelse av at mannen ble skapt først, og ikke noe mer enn det. Samme uttrykk brukes nemlig om forholdet mellom personene i guddommen. Og da er det mest naturlig å si at Sønnen har sitt opphav i Faderen. Den hellige treenighet er like fullt en guddommelig enhet og likhet som ikke svekker noen av delene ved gudsbildet, men framstiller dem komplimenterende og grunnleggende likestilt.
f. Vi må altså ikke sette grenser for åndelige privilegier, gitt til både menn og kvinner. I den grad det finnes noe universelt teologisk utsagn i Paulus-brevene om dette spørsmålet, så er det knyttet til Gal 3, 28 som ikke bare handler om vår enhet i Kristus, i troen og i frelsen. Denne enheten – som går på tvers av sosiale og aldersmessige forskjeller og på tvers av kjønn – er selve utgangspunktet og forutsetningen for enhet i tjeneste, som alltid gir æren videre til Gud! Assemblies of God konkluderer derfor med at «vi kan ikke finne noen tungtveiende bevis for at kvinnelige lederoppgaver skulle være begrenset av ukrenkelige eller uforanderlige teologiske prinsipper». De avviser alle former for fordommer og selvmarkeringer i en verden preget av trangsynthet i synet på kvinnen. I Kristi kropp skal det ikke være rom for den slags holdninger. «Det er en del av vår særskilte pentekostale arv at vi sier at Gud kaller og salver til tjeneste hvem han vil, og vi må være åpne for å bruke i fullt monn og uten begrensninger, dem Gud kaller og salver, hva enten det er menn eller kvinner, og sende dem ut på de modne høstmarker,» sitat slutt.
Konklusjon
På bakgrunn av denne utredningen vil vi gå inn for å fristille menigheten til å kalle kvinner til tjeneste i alle funksjoner i menigheten, herunder også eldstetjenesten. Dette finner vi er i tråd med vårt syn på Åndens kall og utrustning, på Skriftens samlede materiale, våre historiske røtter og slik det praktiseres i store deler av vår verdensvide pinsefamilie.
Filadelfia Oslo, mars 2007
Eldsterådet
Dokumentet er ført i pennen av Egil Svartdahl og Terje Hegertun