Ikke rom i herberget? Refleksjoner omkring karismatisk og pentekostal teologi i møte med akademia.
I hvilken grad vil karismatisk og pentekostal teologi kunne bli tilkjennegitt en naturlig plass i det akademiske rom? Er det rom i herberget? Med samlebegrepet «pinsekarismatikk» forstås en spiritualitetsform der ulike erfaringer av Åndens gaver og frukter er legitime elementer i den fagteologiske refleksjonen, ved siden av andre klassiske dogmer. Historisk refererer det seg både til den moderne pinsebevegelse og til teologiske anliggender innenfor ulike karismatiske strømninger i de klassiske kirkene fra 1960 og framover. Pinsekarismatisk orientert kristendomsforståelse framstår i ulike konfesjonelle tapninger, men jeg har her spesielt den pentekostale variant i blikkfeltet.
På barnestadiet?
Om jeg holder meg til herberge-analogien, så er det nok noen som mener at denne teologien ikke bare i historisk forstand, men også innholdsmessig, befinner seg på barnestadiet - og «ligger i en krybbe». Det som i alle fall er klart er at barnet, om det ikke akkurat ble forsøkt tatt livet av, så ble det i møtt med betydelig skepsis og en ikke liten porsjon arroganse da det etter hvert banket på de akademiske dører. Her kunne det vært fortalt mange historier…
Men også innenfor de pentekostale miljøene var skepsisen så stor imot formelle teologiske studier, at man for eksempel kunne høre følgende ironiske morsomhet: «Aldri har noen dukket så dypt og vært under så lenge og kommet opp igjen så tørre som ferdigutdannede teologistudenter…»
Pinsebevegelsens ledere har tradisjonelt hatt et avventende forhold til formelle studier og «presteskoler». Det hadde naturligvis sine kulturelle og sosiale grunner. Men de mente at dette kunne svekke den pentekostale identiteten og svekke tilliten til Skriftens autoritet.
Fødselsdagsgave?
For vel 12 år siden skrev daværende førsteamanuensis ved MF, Tormod Engelsviken, en kronikk i Korsets Seier om «Pinsebevegelsen og teologien». Han mente at en god fødselsdagsgave ved pinsevennenes 90-årsjubileum burde være at den spandere på seg selv «et senter for utdanning og forskning som kunne utdanne en ny generasjon av misjonærer, pastorer og ledere».[1] Han beroliget nok noen engstelige hjerter ved å si at det var mulig å «kombinere vitenskapelig utdannelse med bibeltro og karismatisk kristendom» (l.c.).
Pinsebevegelsens ledere har tradisjonelt hatt et avventende forhold til formelle studier og «presteskoler». Det hadde naturligvis sine kulturelle og sosiale grunner. Men de mente at dette kunne svekke den pentekostale identiteten og svekke tilliten til Skriftens autoritet.
Fødselsdagsgave?
For vel 12 år siden skrev daværende førsteamanuensis ved MF, Tormod Engelsviken, en kronikk i Korsets Seier om «Pinsebevegelsen og teologien». Han mente at en god fødselsdagsgave ved pinsevennenes 90-årsjubileum burde være at den spandere på seg selv «et senter for utdanning og forskning som kunne utdanne en ny generasjon av misjonærer, pastorer og ledere».[1] Han beroliget nok noen engstelige hjerter ved å si at det var mulig å «kombinere vitenskapelig utdannelse med bibeltro og karismatisk kristendom» (l.c.).
At Menighetsfakultetet skulle komme til å bli en viktig medspiller, var nok utenfor Engelsvikens horisont den gang. Men artikkelen fikk støtte på lederplass i samme nummer av Korsets Seier.
Det som nok verken Engelsviken eller lederskribenten var klar over, var at pinsepioneren Thomas Ball Barratt - under den store professorstriden for vel 100 år siden - uttrykte et ønske om at det kommende fakultetet måtte komme til å samarbeide med alle andre kirker også; pinsevennene medregnet.[2]
Beskjeden forskerinteresse
Pinsekarismatisk teologi og kirkeliv har vært gjenstand for bare beskjeden forskningsinteresse. Bloch-Hoells avhandling fra 1956 er et standardverk, men mye av tallmaterialet i boken er foreldet og det er en rekke formuleringer som i dag framtrer stigmatiserende. Han som regnes som den fremste kjenneren av pinsekristendom i verden de siste 30 årene på grunn av sitt store forskningsarbeid, Walter Hollenweger,[3] kritiserte i sin avskjedsforelesning det fagteologiske forskningsmiljøet i Europa for deres manglende interesse for karismatisk og pentekostal kristendomsform, og begrunnelsen var enkel nok: Den formidable veksten rundt om i verden de siste 100 årene er enestående i hele kirkens historie. Derfor kan ikke de teologiske fagmiljøene ignorere denne virkelighet som om den knapt eksisterte.[4]
Gradvis sterkere innflytelse
Baptisten Lee Wanak skriver i Journal of Asian Mission at «Pentecostalism, as the leading mainstream faith, will increasingly take on the mantel of Evangelical leadership in influencing our world for Christ, and with its emphasis on essential spirituality may well serve as the main key unifying factor in Christendom in the 21 century».[5]
Enkel matematikk på grunnlag av hvilke kirker som går tilbake og hvilke som i dag får økt oppslutning, tilsier at karismatisk kristendomsform, i kraft av sitt omfang,[6] vil øve gradvis sterkere innflytelse på globalt plan; også innenfor akademia. Kirkelige og teologiske institusjoner lever ikke på hver sine adskilte verdener. De påvirkes av hverandre. Det vil ikke minst det akademiske miljø komme til å merke i årene som kommer.[7] Og det tangerer dessuten med faglige innsikter om hvordan lærings- og påvirkningsprosessen er en sirkulær bevegelse mellom praksis-teori-praksis.
Det som nok verken Engelsviken eller lederskribenten var klar over, var at pinsepioneren Thomas Ball Barratt - under den store professorstriden for vel 100 år siden - uttrykte et ønske om at det kommende fakultetet måtte komme til å samarbeide med alle andre kirker også; pinsevennene medregnet.[2]
Beskjeden forskerinteresse
Pinsekarismatisk teologi og kirkeliv har vært gjenstand for bare beskjeden forskningsinteresse. Bloch-Hoells avhandling fra 1956 er et standardverk, men mye av tallmaterialet i boken er foreldet og det er en rekke formuleringer som i dag framtrer stigmatiserende. Han som regnes som den fremste kjenneren av pinsekristendom i verden de siste 30 årene på grunn av sitt store forskningsarbeid, Walter Hollenweger,[3] kritiserte i sin avskjedsforelesning det fagteologiske forskningsmiljøet i Europa for deres manglende interesse for karismatisk og pentekostal kristendomsform, og begrunnelsen var enkel nok: Den formidable veksten rundt om i verden de siste 100 årene er enestående i hele kirkens historie. Derfor kan ikke de teologiske fagmiljøene ignorere denne virkelighet som om den knapt eksisterte.[4]
Gradvis sterkere innflytelse
Baptisten Lee Wanak skriver i Journal of Asian Mission at «Pentecostalism, as the leading mainstream faith, will increasingly take on the mantel of Evangelical leadership in influencing our world for Christ, and with its emphasis on essential spirituality may well serve as the main key unifying factor in Christendom in the 21 century».[5]
Enkel matematikk på grunnlag av hvilke kirker som går tilbake og hvilke som i dag får økt oppslutning, tilsier at karismatisk kristendomsform, i kraft av sitt omfang,[6] vil øve gradvis sterkere innflytelse på globalt plan; også innenfor akademia. Kirkelige og teologiske institusjoner lever ikke på hver sine adskilte verdener. De påvirkes av hverandre. Det vil ikke minst det akademiske miljø komme til å merke i årene som kommer.[7] Og det tangerer dessuten med faglige innsikter om hvordan lærings- og påvirkningsprosessen er en sirkulær bevegelse mellom praksis-teori-praksis.
Nå kan det imidlertid se ut som om den pinsekarismatiske veksten finner sted til tross for manglende fagteologiske og akademiske tradisjoner. Eller gjør den egentlig det? Bare tilsynelatende. Mange er ikke klar over at det er de karismatisk pregede kirkesamfunn rundt om i verden som best er i stand til å kombinere et vitalt gudstjenesteliv og et offensivt misjonsengasjement med faglige studier og med formell pastorutdanning - som er de sunneste og mest dynamiske kirkemiljøene.[8]
Noen spørsmål…
Bildet er likevel mer spenningsfylt og kontroversielt enn som så. Mange spørsmål presser seg på: i hvilken grad kan karismatikk egentlig sies å kunne bli gjenstand for faglig forskning? Kan erfaringer av Ånden i det hele tatt bli «educated»? Hvordan skjelner vi mellom det akademiske rommet og det gudstjenstlige og hvordan unngår vi å «blande kortene»? Er det noe med den akademiske selvforståelse og det vitenskapelige rasjonalitetsregimet som gjør akademia tilbakeholden med å si så mye om troens erfaringsside? Er det sant at karismatikk forutsetter et nærmest foreldet virkelighetsbilde som gjerne befinner seg på den gale siden av opplysningstiden, sett med vestlige øyne?
Noen spørsmål…
Bildet er likevel mer spenningsfylt og kontroversielt enn som så. Mange spørsmål presser seg på: i hvilken grad kan karismatikk egentlig sies å kunne bli gjenstand for faglig forskning? Kan erfaringer av Ånden i det hele tatt bli «educated»? Hvordan skjelner vi mellom det akademiske rommet og det gudstjenstlige og hvordan unngår vi å «blande kortene»? Er det noe med den akademiske selvforståelse og det vitenskapelige rasjonalitetsregimet som gjør akademia tilbakeholden med å si så mye om troens erfaringsside? Er det sant at karismatikk forutsetter et nærmest foreldet virkelighetsbilde som gjerne befinner seg på den gale siden av opplysningstiden, sett med vestlige øyne?
Og hvis det er slik at teologisk utdanning ikke fremmer, men snarere hemmer – for ikke å si temmer – karismatisk spiritualitet, hva er i tilfelle årsaken til det? Tåler ikke karismatisk teologi å bli gjenstand for faglig tilnærming eller er det noe med den såkalte «fagligheten» som utelukker dette perspektivet fra akademiske refleksjon? Eller motsatt: Representerer pinsekristendom kanskje noen alternative tilnærminger som utfordrer vestlige modernitetskategorier og som vil være et konstruktivt bidrag når de framtidige teologiske metodespørsmålene drøftes? Kan det for eksempel hende at karismatisk teologi har ressurser å tilby som tolker postmoderniteten bedre enn andre teologiske tradisjoner?
Barn av moderniteten
For det første: Den pentekostale varianten av pinsekarismatisk tro og teologi er selv barn av moderniteten til tross for at den i noen grad også må forstås som en reaksjon mot liberalisme og modernisme. Religionsfilosofen Harvey Cox mener at karismatikerne med sin tungetale symboliserte «et rop fra menneskets eget dyp» som var en reaksjon mot opplysningstidens rasjonalistiske jerngrep - som i betydelig grad også preget fagteologien.[9] Samtidig hadde pinsekristne et instrumentalistisk forhold til moderniteten ved at de gjerne gjorde seg bruk av de virkemidler det moderne samfunn og vitenskapen stilte til rådighet. Derfor mener den pentekostale teologen og regionsfilosofen, Amos Yong, at det er selvmotstigende at pinsekristne skulle stille seg i et konfrontasjonsforhold til vitenskapelig virksomhet.[10] Det vil isolere den, den vil miste sine beste studenter og den vil ikke få innflytelse på arenaer der de tunge idehistoriske debatter utkjempes.
Barn av moderniteten
For det første: Den pentekostale varianten av pinsekarismatisk tro og teologi er selv barn av moderniteten til tross for at den i noen grad også må forstås som en reaksjon mot liberalisme og modernisme. Religionsfilosofen Harvey Cox mener at karismatikerne med sin tungetale symboliserte «et rop fra menneskets eget dyp» som var en reaksjon mot opplysningstidens rasjonalistiske jerngrep - som i betydelig grad også preget fagteologien.[9] Samtidig hadde pinsekristne et instrumentalistisk forhold til moderniteten ved at de gjerne gjorde seg bruk av de virkemidler det moderne samfunn og vitenskapen stilte til rådighet. Derfor mener den pentekostale teologen og regionsfilosofen, Amos Yong, at det er selvmotstigende at pinsekristne skulle stille seg i et konfrontasjonsforhold til vitenskapelig virksomhet.[10] Det vil isolere den, den vil miste sine beste studenter og den vil ikke få innflytelse på arenaer der de tunge idehistoriske debatter utkjempes.
Den postmoderne kultursituasjon gir dessuten fagteologien i sin alminnelighet - og kanskje erfaringsteologien i særdeleshet - nye og spennende hermeneutiske tilnærmingsmuligheter.[11] Et tydelig krav som må stilles til den teologiske refleksjonen er at den ikke stiller seg på utsiden av menneskers åndelige erfaringer, men er i stand til å vise en grunnleggende respekt for det posisjonsmangfold og de alternative tolkningserfaringer som den kristne kirke i hele sin bredde i dag uttrykker, inkludert pinsekristendommen. Det gjelder ikke minst hvordan troen angår så vel helheten som de mer relasjonelle dimensjonene i den menneskelige tilværelsen og i trosutøvelsen. Både når det gjelder innhold og uttrykksformer utfordres akademia til å forholde seg til den nye globale kirkelige virkelighet, både konstruktivt, dialogisk og ikke minst kritisk.
Demografiske endringer
For det andre: Den radikale demografiske endringen av styrkeforholdet i den verdensvide kirken har skapt en spenning mellom den tredje verdens teologi, som i betydelig grad er pinsekarismatisk preget og som regner med overnaturlige inngrep, som taler i tunger, profeterer og driver ut onde ånder, og klassisk vestlig akademisk teologisk tenkning, selv om også den er i utvikling og påvirkes fra en rekke ulike hold.
Demografiske endringer
For det andre: Den radikale demografiske endringen av styrkeforholdet i den verdensvide kirken har skapt en spenning mellom den tredje verdens teologi, som i betydelig grad er pinsekarismatisk preget og som regner med overnaturlige inngrep, som taler i tunger, profeterer og driver ut onde ånder, og klassisk vestlig akademisk teologisk tenkning, selv om også den er i utvikling og påvirkes fra en rekke ulike hold.
Pinsepastorer i sør tenker omtrent som så: når kristendommen demonstrer sin makt, vinner den tilhengere. Så hvorfor skulle noen tilbe en Gud som er svakere enn de demoner som plager dem? Mens de klassiske kirkesamfunn i vest sliter med oppslutning og interesse, er det vanskelig å overbevise en menighet i Sør-Korea eller i Ghana at kristendommen er døende, når deres største bekymring er å få bygget lokaler som er store nok til å romme menigheter på opptil flere hundre tusen medlemmer. Og like vanskelig er det å fortelle dem at for ikke å dø ut, må de tilpasse seg vestlig, sekulær rasjonalisme og skeptisisme.[12]
Hva svarer akademia på dette? Vil miljøet være ydmyk nok til å kunne behandle denne spenningen med noe annet enn eurosentrisk selvbevissthet, et smalt sannhetsbegrep og et trangbodd virkelighetsbilde? Eller vil det akademiske miljø i stedet i stand til å tilby det beste ved at det stiller til rådighet sine refleksive ressurser, vil det være lyttende, lærende og dialogisk slik at det fremmer en konstruktiv kultivering og trosmessig fordypning av en kristendomsform som ikke mangler frisk seilføring, men som nok her og der kan trenge en dypere kjøl? Jeg håper det, og jeg tror at det er mulig.
En viktig forutsetning for å lykkes, vil være at dette felles teologiske samtalemiljøet anerkjenner nyere innsikter om at andre og nye stemmer fortjener å kommer til orde – uten at bare den ene part skal eie definisjonsmakten. Og at det utvikles en finstemt følsomhet som med oppriktighet både lytter og lærer.
Utvekslingseffekt
For det tredje: Pinsekarismatisk teologi har nytte av akademia på linje med det behovet som klassisk teologi har for å arbeide mer med forståelsen av Åndens liv og gjerning i den kristne teologien; og som vi allerede ser tydelige spor av. Dermed kan vi få en fruktbar utvekslingseffekt. Som kjent er ikke Confessio Augustana eller andre bekjennelsesskrifter nettopp fullspekket av undervisning om Åndens gaver og frukter! Nå har det sine historiske årsaker. Ikke desto mindre erkjenner mange innenfor lutherske miljøer, både prester og teologistudenter, at de med fordel kunne ha hatt en mer rikholdig pneumatologisk meny å ernære seg av i forberedelsene til sin viktige tjeneste i både kirke og samfunn.
Utvekslingseffekt
For det tredje: Pinsekarismatisk teologi har nytte av akademia på linje med det behovet som klassisk teologi har for å arbeide mer med forståelsen av Åndens liv og gjerning i den kristne teologien; og som vi allerede ser tydelige spor av. Dermed kan vi få en fruktbar utvekslingseffekt. Som kjent er ikke Confessio Augustana eller andre bekjennelsesskrifter nettopp fullspekket av undervisning om Åndens gaver og frukter! Nå har det sine historiske årsaker. Ikke desto mindre erkjenner mange innenfor lutherske miljøer, både prester og teologistudenter, at de med fordel kunne ha hatt en mer rikholdig pneumatologisk meny å ernære seg av i forberedelsene til sin viktige tjeneste i både kirke og samfunn.
Tilsvarende er det åpne hull i den pinsekarismatiske teologien som fagteologiske miljøer vil kunne fylle. Det er viktig for den åndelige modenhet i frikirkelige miljøer. Alle miljøer vil, ved å lukke seg inne, kunne utvikle seg i lite tjenlige retninger. Ikke minst gjelder det de pinsekarismatiske miljøer der bekjennelsen kan være sterk, og fallhøyden tilsvarende større. Grunnen til det ligger i dagen: forestillingen om det eksklusive oppdraget som pinsevennene mente at de hadde fått fra vår Herre i møte med en kristen forfallshistorie som man forestilte seg hadde vart omtrent fra urkirken og fram til vekkelsen i Azusa Street Los Angeles i 1906,[13] fristelsene til å overtrå de grenser som hindrer et fellesskap i å bli manipulerende og uniformerende, erfaringsjaget, triumfalismen, «karismanien» og personfokuseringen. Vekkelser kan som kjent raskt forvandles til lovløst land.
Jeg kunne gjøre listen enda lengre, men poenget er at akademisk virksomhet fremmer den kritiske refleksjonen, øker selvinnsikten og gjør oss normalt mer ydmyke. Vi stiller spørsmålene vi før ikke stilte, vi gir oss i kast med problemfelter vi før skygget unna og vi foredler og fremmer det beste ved våre tradisjoner samtidig som vi forsøker å integrere ny innsikt og lære av andres erfaringer.
Dette må kunne skje uten at pinsekristendommen «mister» sitt hjerte og sin sjel: vitaliteten og lidenskapen for Guds rike, det tydelige fokus på de lokale fellesskap, tillit til autoriteten i de bibelske tekstene og hjertebarnet framfor noe annet: oppfyllelsen av misjonsoppdraget.
«Empty heads»?
For det fjerde og siste: Dette gir pinsekristendommen muligheten til å utvikle sin teologi og sin egen faglige integritet samtidig som den er i et kommunikativt fellesskap med andre fagmiljøer. Fremdeles vil nok pinsekristne være mer familiær med Paulus enn med Pannenberg, og de vil være mer fascinert av disippelgjøring enn studentverving. Og de vil – med rette – hevde at Ånden ikke falt på «empty heads on the Day of Pentecost»,[14] men på disipler som hadde bak seg en tre år lang læring-mester-relasjon.
Hva skal være det beste svaret - kirkerom eller lesesal?
Dette må kunne skje uten at pinsekristendommen «mister» sitt hjerte og sin sjel: vitaliteten og lidenskapen for Guds rike, det tydelige fokus på de lokale fellesskap, tillit til autoriteten i de bibelske tekstene og hjertebarnet framfor noe annet: oppfyllelsen av misjonsoppdraget.
«Empty heads»?
For det fjerde og siste: Dette gir pinsekristendommen muligheten til å utvikle sin teologi og sin egen faglige integritet samtidig som den er i et kommunikativt fellesskap med andre fagmiljøer. Fremdeles vil nok pinsekristne være mer familiær med Paulus enn med Pannenberg, og de vil være mer fascinert av disippelgjøring enn studentverving. Og de vil – med rette – hevde at Ånden ikke falt på «empty heads on the Day of Pentecost»,[14] men på disipler som hadde bak seg en tre år lang læring-mester-relasjon.
Hva skal være det beste svaret - kirkerom eller lesesal?
Jeg tror at den klokeste vil tenke: Ja, takk, begge deler! For er ikke nettopp «det å lære å holde…» en integrert del av misjonsbefalingen?[15] Har ikke Ånden sin egen «pedagogiske» funksjon som veileder til hele sannheten?[16] Og bærer ikke dette i retning av å ta undervisning og fostring på alvor? Jeg vil mene det. Det er på linje med hva Tormod Engelsviken konkluderte i sin doktoravhandling: at karismatiske erfaringer er legitime både for det kristne individ og for kirken.[17] Det er Ånden som er opphavet til bokstaven, ikke motsatt. Den kristne tradisjonen har sin opprinnelse i det som skjedde pinsedag. Troens uttrykk er ikke bare reflekterende, men også praktiserende.
Jesus sier at sannheten ikke bare er noe vi har, men noe vi gjør. Dermed konkluderer jeg med at det ikke er spørsmål om hvorvidt det er rom i herberget. Snarere dreier det seg vel om å bli husvarme i hverandres rom - eller noe i den retning…
English summary:
No place in the inn? This article reflects about the possibility condition of Charismatic and Pentecostal theology in the academic world. Traditionally the Pentecostal leader decades ago argued against formal theological education and what they considered as «priest schools». They feared for the lost of Pentecostal identity and they talked against the influence of bible criticism. To day the theological scholars and the academic world can not ignore the current situation: the huge growth of Pentecostalism around the world. It calls for reflections and a humble admission. The multifarious face of Pentecostalism also need the noble process that follows when knowledge and spiritual experience merge into each other, and hopefully can contribute in shaping the Pentecostal and Charismatic leaders for the tasks for to morrow. That is extremely important if Pentecostals - by virtue of their growth and with their emphasis on essential spirituality – really are going to serve as the main key unifying factor in Christendom in the 21 century.
1 Korsets Seier 5/7 1996: 5.
English summary:
No place in the inn? This article reflects about the possibility condition of Charismatic and Pentecostal theology in the academic world. Traditionally the Pentecostal leader decades ago argued against formal theological education and what they considered as «priest schools». They feared for the lost of Pentecostal identity and they talked against the influence of bible criticism. To day the theological scholars and the academic world can not ignore the current situation: the huge growth of Pentecostalism around the world. It calls for reflections and a humble admission. The multifarious face of Pentecostalism also need the noble process that follows when knowledge and spiritual experience merge into each other, and hopefully can contribute in shaping the Pentecostal and Charismatic leaders for the tasks for to morrow. That is extremely important if Pentecostals - by virtue of their growth and with their emphasis on essential spirituality – really are going to serve as the main key unifying factor in Christendom in the 21 century.
1 Korsets Seier 5/7 1996: 5.
3 Faglige studier av pinsebevegelsens demografi kom i gang på alvor først på slutten av 1960-tallet gjennom hans store 10-binds Handbuch der Pfingstbewegung. For nærmere oversikt, se: Burgess 2002: 729.
4 Hollenweger 1992: 42. I: «Pentecostalism and Academic Theology: from Confrontation to Cooperation», EPTA Journal 10/2 1992: s. 42-49.
5 Lee Wanak, Lee 2000: «Theological Education and the Role of Teachers in the 21st Century: A Look at the Asia Pacific Region», Journal of Asian Mission 2:1 2000: 3-24.
6 Det store oppslagsverket, International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements, gir en omfattende oversikt over de karismatiskdominerte vekkelser til ulike tider og i ulike kirker. På verdensplan representerer pinsekristne grupper – med sine 400-500 millioner medlemmer og sympatisører – den største kirkefamilien utenfor den katolske kirke. Den omfatter 38 store pentekostale kategorier, 11.000 forskjellige pinsesamfunn og 3.000 uavhengige karismatiske trossamfunn, spredt på over 7.000 språk over hele verden, Pneuma no 1/94 s. 11. Det er en vekst på ca. 20 millioner pr. år. De 10 største lokale kirkene i verden i dag er alle pinsekirker. I World Christian Encyclopedia, Oxford, 2000 opererer David Barrett med langt høyere sifre og antar at det vil være over 800 millioner pinsevenner og karismatikere i 2025. Se også Barrett, D. B og T. M. Johnson. «Annual Statistical Table on Global Mission: 2001» i: International Bulletin of Missionary Research 25:1, 2001.
7 Robert Schreiter er blant dem som snakker om faren for «the separation of the theologian from the experience of living communities» i: Robert J Schreiter, 1995: Constructing Local Theologies. Maryknoll: Orbis, 1995: 18.
8 For ytterligere perspektiver på forholdet mellom pinsekarismatikk og synet på utdanning. Se: Allan Anderson, 2004: «Pentecostal-Charismatic Spirituality and Theological Education in Europe from a Global Perspective» i: PentecoStudies 3:1.
9 Harvey Cox, 1996. Fire from heaven: The rise of Pentecostal spirituality and the reshaping of religion in the twenty-first century. London: Cassell.
10 Amos Yong, 2005. The Spirit Poured Out on All Flesh: Pentecostalism and the Possibility of Global Theology. Grand Rapids: Baker Academic.
11 Jan-Olav Henriksen, 1999. På grensen til Den andre: om teologi og postmodernitet. Oslo, Ad notam, Gyldendal, s. 15.
13 Vekkelsesutbruddet som i 1906 startet i en falleferdig og nedlagt metodistkirke i Azusa Street 312 ved foten av Beverly Hills i Los Angeles i 1906, regnes av de fleste forskere som starten på den moderne pinsevekkelse. Se Cecil M Robeck, 2002. «Azusa Street Revival». I: The new International dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements. Red. Stanley M. Burgess and Eduard M. Van der Maas. Grand Rapids: Zondervan.