Hva skjer med gudstjenester og møter i frikirke-Norge? Hvilke endringer er det man ser og hvor hentes de nye impulsene fra? Hvilke idealer er det som dominerer og hvilke teologiske refleksjoner ligger til grunn for endringene?
Dette er blant de spørsmål vi berører i denne «rapporten fra praksisfeltet». Rammen for artikkelen er pinsebevegelsen i Norge og landets største pinsemenighet, Filadelfia i Oslo.
Det er neppe noen overdrivelse å si at endringer i gudstjenestens innhold og form har skapt betydelige spenninger i lokale frikirkelige menigheter, og her er pinsemenighetene ikke noe unntak. Uenigheten om gudstjenesteprofil er større enn i forhold til noe annet praktisk-teologisk temafelt. Det brytes på dypt vann, og det kan dessuten se ut til at spenningene rundt gudstjenestene ventilerer andre spenningsfelter som kan prege et lokalt menighetsfellesskap. Det gjelder for eks. styrkeforholdet mellom unge-eldre, musikksmak og den teologisk profil i sin alminnelighet.
Arbeidet med å fornye gudstjenesten blir på den annen side en viktig signalgivende arena som menighetens ledelse benytter seg av for å si noe om hvilken retning den vil lede menigheten. Dermed er man også villig til å betale en viss pris ved at noen kan begynne å kjenne seg fremmed i sitt eget hus.
Gudstjenestefornyelsen i frikirkelige menigheter har flere felles kjennetegn:
Nye tanker om hva en gudstjeneste er
Den generelle profesjonaliseringen
Utviklingen av nye gudstjenesteformer
Impulsene fra søstermenigheter andre steder i verden
Lovsang og nye liturgiske elementer
1. Nye tanker om gudstjenesten
Filadelfiamenigheten i Oslo har en sentral posisjon i det samlede gudstjenestetilbudet i hovedstaden. Forstander er Egil Svartdahl, og sammen med seg har han en stab på om lag 25 ansatte personer (derav seks pastorer) som ved hjelp av ca. 700 frivillige medarbeidere driver et utstrakt arbeid blant menighetens 2400 medlemmer (inkludert barn og tilhørige). I 2001 utformet menighetsledelsen et verdidokument som inneholdt menighetens «kall og karakter».
Dette styringsverktøyet har en del mål og verdier som menigheten skal ledes etter og vurderes i forhold til. Det første dreier seg om tilbedelse og har en særskilt adresse til gudstjenesten. Her heter det at «tilbedelse er en livsstil som gjør at Gud æres og får det første av medlemmenes tid, midler og gaver. Hver gudstjeneste skal gjøres til en fest i Guds nærvær ved hjelp av hengiven tilbedelse og et mangfold av kunstneriske uttrykk». Med dette som basis blir menighetens spesielle kall «å forherlige Guds navn gjennom tilbedelse».
Dermed er noe viktig sagt om hvordan mange aktive gudstjenesteentreprenører tenker omkring en gudstjeneste i pentekostal setting. I de teologiske samtaler som har vært ført innenfor rammen av menighetens ledelse, er det blitt understreket at utgangspunktet for enhver gudstjeneste ikke er vårt møte med Gud, men Guds møte med oss. Det bærende elementet er koinonia-fellesskapet som stikker så dypt at det oppløser spesifikke individinteresser. Gudstjenesten skal forsterke og fornye den kristne fellesskapserfaringen og altså bidra til å bekrefte det fellesskap som allerede er. Hvis en slik bevissthet mangler, vil gudstjenesten bare bli prøvd på sin evne til å gjennomføre en forestilling mer enn at den skal avspeile troens fellesskap, og gjenspeile Guds skapende og frelsende nærvær.
Filadelfia forsøker dessuten å utvikle noen særskilte pentekostale gudstjenesteverdier:
- at deltakerne er sensitive for Åndens ledelse
- at det er en stor grad av deltakelse fra forsamlingens side
- at deltakerne formidler Guds nåde og er kanaler for Guds kraft
- at det er plass for vitnesbyrd og at det finner sted inkluderende innbydelser
Erfaringene de siste årene viser at det er på dette punktet at det har sviktet mest. Behovet for å utvikle en samlende forståelse for hva gudstjenesten er som hellig handling, har ikke vært gjenstand for tilstrekkelig oppmerksomhet. Og dermed har det heller ikke vært artikluert tydelig nok til menighetens medlemmer. Når så endringene har funnet sted, har det skapt spenninger fordi begrunnelsen for endringene ikke har satt seg i ryggmargen på forsamlingen som helhet.
2. Profesjonaliseringen
De siste 12-15 årene har frikirkelige gudstjenester, spesielt i store bymenigheter, blitt profesjonalisert i så stor grad at det er reist spørsmål om dette er rett ressursforvaltning. Det trengs for eks. opptil 50 personer for å kunne gjennomføre de ukentlige ungdomsmøtene en vanlig fredag kveld. Da snakker vi om sangere og musikere, møteverter, møteledere, taler, lyd – og lysteknikere, dansere og forbedere. Noe av den samme utviklingen gjelder også gudstjenesten søndag formiddag og Møtepunkt søndag kveld.
Det sistnevnte møtekonseptet har til og med hatt sin egen «møteprodusent» som har koordinert innslagene og sørget for smidige overganger mellom de enkelte leddene i selve avviklingen av møtet. Ikke få frikirkelige menigheter har investert hundretusener av kroner i teknisk utstyr, lysanlegg etc. Ingen menigheter i Den norske kirke er i nærheten av investeringsnivået på det tekniske utstyret sammenlignet med for eks. det som Filadelfia disponerer.
Profesjonaliseringen gjør at store hovedstadsmenigheter som Filadelfia og Storsalen blir attraktive arenaer der unge sanger og musikere kan utvikle sine talenter. Det er heller ikke uvanlig å leie inn profesjonelle musikere i en del sammenhenger. Ingen gråter over at det i dag arbeides mer bevisst med gjennomføringen av gudstjenestene enn hva tilfellet var for et par tiår tilbake. Få vil tilbake til tider preget av tilfeldighet og . Men også profesjonaliseringen kan ha sin pris og den har – i lys av hva en gudstjeneste i dypeste forstand er - definitivt også sine grenser:
Hva skjer med forsamlingens deltakelse når aktørene på «scenen» blir så dyktige at man kan forveksle gudstjenesten med en hvilken som helst konsertforestilling? I hvilken grad bygges troen og motet hos dem som ved å komme til gudstjeneste samtidig blir minnet om alle de andre som er så mye dyktigere enn meg? Og hva skjer med «aktørene»? Skapes det en ubarmhjertig elitekultur som hensetter det som skulle være den deltakende forsamling til en passiv og etter hvert kritisk publikumstilværelse? Hvor tar enkeltheten, spontaniteten og folkeligheten veien?
3. Utviklingen av nye gudstjenesteformer
Et annet trekk som frie kirker har hatt anledning til å gjøre, har vært å utvikle nye og alternative gudstjenesteformer. Det har gitt dem «søkersensitive» møteformer der idealet er den lave terskelen, det relevante budskapet, den brukervennlige profilen og den godlynte og lett avslappede stemningen. Filadelfiamenigheten har brukt både ungdomsmøtene på fredagene (spesielt de såkalte VIP-møtene) og søndagskveldene (Kveldsåpent) til å innføre møtekonsepter som har vært tilrettelagt spesielt for møtefremmede.
Dette er gjort både ut fra en erkjennelse av at det var nødvendig å gjøre noe med stil og kommunikasjonsform, men også for å virkeliggjøre menighetens kall til å nå nye grupper med evangeliet.
Resultatene er overveiende gode, og spesielt fornyelsen av søndagskveldene har flerdoblet antall møtebesøkende og i praksis gitt Filadelfia en «ny» forsamling av relativt unge mennesker som regner dette møtet som sitt faste ukentlige møte. Her får du et program lagt i hendene når du kommer, og undervisningen er både livsnær og tilpasset forsamlingens liv og virkelighet. Det er gjerne et kreativt innslag (dikt, et eller annet kunstnerisk framføring, drama etc), og den karismatiske profilen er lav. Du vil neppe høre verken tungetale eller profetiske budskap. Atmosfæren er åpen og inkluderende, og det utvises varsomhet under innbydelsen, som enten kan være til et eget forbønnsrom, nattverdsgang eller lystenning.
Å la ulike gudstjenesteformer leve side om side i en og samme menighet ser ut til å være den veien som store menigheter i dag tvinges til å gå; for at ikke spenningene skal bli for store generasjonene – og meningene – imellom. Man innser at man kan ikke «ofre» noen av aldersgruppene. De er alle like viktige som lemmene er for kroppen. I Filadelfia går det derfor i retning av at det blir innført flere gudstjenesten i løpet av søndagen, og at søndag formiddagsgudstjenesten skal opprettholde et relativt tradisjonelt preg.
4. Impulsene utenfra
Til forskjell fra Den norske kirke og deres nasjonale kommisjoner som bruker årevis på å utvikle nye liturgier, har frikirkene er kortere vei å gå, og impulsene hentes kan hende mer utenfor enn innenfor landets grenser. Det er liten tvil om at store menighetssentra som Willow Creek utenfor Chicago og Saddelback Church i Los Angeles har hatt stor innflytelse på hvordan frikirkelige (og også mange statskirkelige) ledere skal gå fram for å bygge moderne kristne fellesskap. For pinsevennenes del er det likevel Hillsong som for tiden er den sterkeste inspirasjonskilden for en del unge ledere. Dette er en menighetsbevegelse som har sitt hovedsete i Sydney i Australia, men som har menighetsavleggere i store europeiske byer som Paris og London. At Hillsong har en slik tiltrekningskraft, skyldes deres sterke ytre vekst, karismatiske profil, deres nyskapende lovsanger, at de ser ut til å makte å bygge varme og bevisste fellesskap og at de tar i bruk alt av moderne medier i sin profilering.
Det faktum at norske (fri)kirker i så sterk grad henter sine impulser internasjonalt er ikke overraskende. De fleste er jo selv avleggere av internasjonale kirkesamfunn og vekkelsesbevegelser og har derfor en annen og videre horisont enn hva tilfellet er for Den norske kirke. Denne tendensen er likevel sterkere enn noen gang tidligere, og i tråd med at «verden blir mindre» bygges det gjerne pastornettverk og andre allianser like mye globalt som lokalt. Det problematiske kan være at viljen til å kontekstualisere impulsene ikke alltid er så sterk som ønskelig. Det kan også føre til at selve omløpshastigheten på gudstjenestefornyelsen blir for stor. Nye former fester seg knapt før de erstattes av andre. Det skal stor visdom til for å implementere endringer i trosfellesskap; som nettopp har religiøse tradisjoner som et av sine bærende kjennetegn; hva enten de er frikirkelige eller statskirkelige.
5. Lovsang og nye liturgiske elementer
Den største enkeltendringen når det gjelder frikirkelige gudstjenester, er at lovsangsformen er blitt så dominerende. Den preger totalt Hillsong-menighetenes musikalske uttrykk og den er også helt dominerende i for eks. ungdomsmøtene i Filadelfia. Selv om dette som musikalsk og åndelig uttrykk for lengst har kommet for å bli, har det ikke gått smertefritt for seg. Og fremdeles er det en av de viktigste kimene til spenninger mellom generasjonene i frikirkelige menigheter. For mens lovsangen – og et stadig bredere uttrykk for den samme tradisjonen – også er blitt et tverrkristent kjennetegn på ungdomsgudstjenester over hele landet, er det mange som ønsker seg større variasjon.
Under Kveldsåpent i Filadelfia synges det heller en sang av Bjørn Eidsvåg enn en lovsang, og både Petter Dass og Martin Luther kan høres i gudstjenesten søndag formiddag. Dette representerer en viktig tendens: at både det musikalske mangfoldet og nye liturgiske elementer finner sin plass i frikirkelige gudstjenester og får et stadig mer felleskristent preg. Trolig som et resultat av at kristne trostradisjoner i dag påvirker hverandre gjensidig.
Sist søndag var jeg til stede i gudstjenesten i Værnes kirke der presten oppfordret til fri bønn midt under høymessen. Og jeg kan være til stede i Filadelfia og bli invitert fram til lystenning og selv gjennomføre en nattverdshandling preget av liturgisk stil som ethvert medlem av Den norske kirken ville kjent seg hjemme i.
Slik blåser det en stille, men dyp, ekumenisk vind over det norske kristenfolk. Lite synlig i avis-debattene, men desto viktigere: tydelig til stede når Kongen samler sitt folk til gudstjeneste.
Publisert i Halvårsskrift for praktisk teologi 21/3 2006