Ny-pentekostalismen i Latin- Amerika vekker teologisk interesse - og bekymring. Veksten i de såkalte nypentekostale bevegelsene i Latin-Amerika har vakt interesse blant teologer og religionsforskere. Hva skiller dem fra klassisk pinseteologi?
– Mens katolikkene lenge har beskyldt pinsevennene i Brasil for å være en importert amerikansk sekt, har både teologer og religionssosiologer begynt å spørre hva som er årsaken til den sterke veksten i pinsekristendommen i Latin-Amerika, og hvorfor en overveiende andel av de nye medlemmene kommer fra den fattige del av befolkningen, sier Sturla Johan Stålsett som er forsker ved fagseksjonen for systematisk teologi ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo. Han er leder for det såkalte RIGA-prosjektet som er et forskningsprogram om religion i globaliseringsalderen.
Sturla har også bak seg flere studie-opphold i Sør-Amerika der han både har studert frigjøringsteologien og pinsevekkelsen. Han var en av innbyderne til en forskerkonferanse som TF arrangerte i juni og som tok mål av seg å gi tverrkulturelle og teologiske perspektiver på den såkalte ny-pentekostalismen og erfaringsorientert spiritualitet, og drøfte denne utviklingen i lys av de liberale globaliseringsprosessene i verden. Det er særlig de nye pinseretningene i Latin-Amerika som har vakt fakultetets interesse.
Har truffet noe
– Det er et faktum at pinsevenn-spiritualiteten har truffet noe i den sør-amerikanske folkesjelen. Etter hvert som de nye pinseretningene ble flere, trådte de ut av pinsevennenes tradisjonelt apolitiske tilværelse og i noen tilfeller ble det dannet politiske partier, men med vekslende hell. Tendensen var imidlertid klar: pentekostal kristendom er blitt en faktor å regne med både i det religiøse og det sosiale livet i Sør-Amerika. De klassiske kirkesamfunnene har med dette blitt utfordret av denne karismatiske vendingen i sør-amerikansk kristenliv, enten ved at de katolske – gjerne tidligere frigjøringsorienterte - basismenigheter har gått over til pinsebevegelsen eller ved at de gamle kirkene har lært av pinsevennenes stormøter og selv lagt seg tett opp til deres profil, både når det gjelder stil og til dels også innhold.
Skifte i fokus
Stålsett har selv deltatt på møter i den brasilianske nypentekostale «Guds rikes universelle kirke» som i løpet av 27 år har fått nærmere fire millioner medlemmer med forgreninger til 70-80 andre land i verden, bl.a. i Sør-Afrika.
– Det er naturlig å skjelne mellom klassisk pinsebevegelse og nypentekostale menighetsbevegelser, selv om det er uenighet blant forskere hvor stor forskjellen egentlig er. Nypentekostale menigheter legger sterkere vekt på åndelig krigføring, eksorsisme og økonomisk framgang enn den klassiske pinsebevegelsen og dens betoning av for eks. tungetale, pietistisk livsførsel, Jesu andre komme og den evige frelse. Dermed inntrer det et skifte i fokus fra både det som var og det som kommer og til det som det er mulig å oppnå, her og nå.
I sitt foredrag på TFs forskerkonferanse i juni henviste Stålsett til Paulo Barrera ved det metodistiske universitetet i Sao Paulo som i en av sine bøker om latin-amerikansk kirkeliv hevder å kunne se en fundamental forskjell også mellom protestantisk og pentekostal kristendomsform.
– De protestantiske kirkene finner sin selvforståelse i sine historiske røtter og i strukturer som gir langsiktighet og en sterk lojalitet til tradisjon, fellesskap og rasjonalitet. Pinsebevegelsen, derimot, har et annet forhold til både historie og det rasjonelle. Og fordi religiøs vekst i dag ikke handler så mye om å reprodusere etablerte tradisjoner som det er å vekke en lidenskap som fremmer erfaring og opplevelse, er pinsevekkelsens kristendomsform en religion som treffer vår tid bedre, skriver Barrera.
Bekreftelse
- I noen grad kan vi nok si at pinsekirkene i Sør-Amerika i dag spiller den rollen som frigøringsteologien drømte om å gjøre, men som den ikke oppnådde, sier Stålsett og angir flere grunner for det: frigjøringsteologene ble både vingeklippet av Vatikanet og rammet av den generelle stemning av resignasjon som bredte seg i takt med gjeldskrise og økende fattigdom over hele Latin-Amerka på 80-tallet. Folk var oppgitt over feilslåtte frigjøringsprosjekter og blodige borgerkriger i land som Nicaragua, Peru, El Salvador og Guatemala. Samtidig ga strukturtilpasningsprogrammer diktert av Pengefondet og Verdensbanken lite politisk spillerom. Dette førte til et nyliberalistisk hegemoni på 90-tallet som ikke ga livsrom for frigjøringsteologien. Den ble dessuten kritisert for å være for lite åndelig.
De nypentekostale menighetene traff langt bedre med sitt budskap om økonomisk framgang enn det frigjøringsteologene gjorde med sin mer langsiktige strategi knyttet til sosial organisering og politisk kamp. Pinsevennene fanget dessuten opp i seg den folkelige spiritualiteten på en mer umiddelbar måte enn andre kirker var i stand til. I stedet for å bekjempe et åndelig verdensbilde som også preget den før-kristne spiritualiteten i Latin-Amerika, bekreftet pinsevennene dette verdensbide. Gjennom å kaste seg inn i åndskampen, bekreftet de nypentekostale de førkristne åndenes eksistens. – Et eksempel på dette er hvordan Guds rikes universelle kirke gjerne tar i bruk gjenstander som for eks. en rose som skal suge opp i seg destruktive krefter eller bildet av Goliat som skal trampes under føttene eller vann fra Jordanelven. Noen vil muligens kalle dette for liturgisk nyskapende, mens andre ser på det som en bekreftelse av en magisk virkelighetsforståelse. Det representerer vel uansett et brudd med tenkningen innenfor mer tradisjonell pinseteologi.
Sosiale nettverk
Selv om Stålsett i sitt foredrag i juni reiste spørsmål om det finnes forbindelseslinjer mellom veksten i pinsekristendommen og det som kjennetegner en globalisert markedsliberalisme, ser han ikke på dette som utelukkende negativt:
– Liberalisme og kapitalisme har i Sør-Amerika ført til en oppsplitting av de kollektive strukturer. Privatiseringen har gjort at hver enkelt er blitt sin egen lykkes smed. Å tilhøre en pinsemenighet – gjerne en liten - har blitt viktig for mange mennesker fordi de her finner et sosialt nettverk som gir dem trygghet og som bidrar til å tolke en kompleks og ofte motsetningsfylt virkelighet. Og når budskapet i tillegg er at «du kan klare å lykkes! Du er med på et vinnerlag! Du er ikke alene!», da blir pinsekristendommen attraktiv.
Stålsett er derimot kritisk til hvordan det i nypentekostale kirker ser ut til å være en så direkte kobling mellom gudstro og begjær etter suksess og velstand, uttrykt gjennom en offerteologi som formidler sterke løfter om egen framgang gjennom økonomisk investering i Guds rike.
– Her er det lite igjen av de tradisjonelle, pietistiske dyder og anerkjennelsen av nøysomhet som alltid har preget klassisk pinsebevegelse og som nettopp gjorde den skeptisk til alle former for velstandsjag. Pinsevennenes endetidsforventning ga dem også en høyere toleransegrad for livets spenningsfylte mangfold; noe som ikke i samme grad blir tilgjengelig i de miljøer der det skapes forventninger om øyeblikkelige resultat, orientert i retning av rikdom og et liv uten lidelse.
Med nye øyne
Pinsekristendom har, etter Stålsetts oppfatning, vært neglisjert og til dels motarbeidet innenfor andre kirker og teologiske miljøer. – Det er det ingen grunn til å gjøre lenger. Det finnes mye spennende teologi i den 3. trosartikkel, og mange ser i dag med nye øyne på pentekostal spiritualitet. Den får anerkjennelse fordi den mange steder fremmer myndiggjøring og er fellesskapsbyggende. Den investerer i fattige og kvinner og den nedtoner rasemotsetninger, sier Stålsett. Han påpeker at et globalisert, digitalisert og merkevareorientert samfunn fremmer konsum og blir stadig mer stedløst. Det som gis betydning har ikke lenger noen konkret adresse.
– En slik virtuell virkelighet åpner opp det åndelige rommet, noe som er en spennende utfordring for kirkene og deres forståelse av hva som fremmer en sunn karismatikk og åndelighet. Her handler det derfor om å greie «å skjelne åndene» og stå i en kritisk dialog med seg selv og sin egen teologi. Det gjelder alle; også representantene for pinsekristendommen.
- Betydelige forskjeller
Professor Berge Furre (bildet) ved Teologisk Fakultet på Universitetet i Oslo har gjort studier av Universal Church of the Kingdom of God i Brasil, den sterkest voksende ny-pentekostale kirken i Latin-Amerika. I et foredrag på TFs forskerkonferanse i juni skisserte han noen av forskjellene mellom klassisk pinsebevegelse og nypentekostale grupperinger.– Mens den klassiske pinsebevegelsen kom fra den første verden, har nypentekostalismen sin sterkeste vekst i den andre og tredje verden. Mens den klassiske pinsebevegelsen bygde fellesskap nedenfra, bygger nypentekostale menigheter hierarkiske strukturer ovenfra. Mens den klassiske pinsebevegelsen bygde enkle gudshus, bygger nypentekostale kirker skinnende «troskaterdraler». Mens klassiske pinsemenigheter blir ledet av lege eldsteråd, har de nypentekostale megakirker styrer og datterselskaper, sier Furre.
Mens den klassiske pinsebevegelsen er kjent for sine løse nettverk i stadig endring, har en kirke som The Universal Church en sentralisert verdensorganisasjon ledet av en selvutnevnt biskop som samtidig fungerer som administrerende direktør. Øvrige pastorer er avhengig av den nærmest overordnede biskop; ikke av menigheten som sådan.
Mens den klassiske pinsebevegelse levde i enkelhet og i stedet ventet på det kommende gudsriket, er nypentekostale orientert mot den velstand som dette livet kan bringe dem og som troen kan «utløse».
Mens den religiøse erfaring i den klassiske pinsebevegelsen er orientert i retning av en berøring av Guds ånd til liv og tjeneste, har begrepet «erfaring» fått et nytt innhold i de nypentekostale menighetene i Latin-Amerika: det betyr nå brød på bordet, penger i pungen, et hode fri for stoff, en kropp der smertene er borte og demonene ikke lenger plager - og aller helst en jobb; om ikke i dag, så kanskje i morgen.
Mens den klassiske pinsebevegelsen var sterkt orientert i retning av å frelse naboen, handler det for medlemmene i The Universal Church om selv å klare å overleve selv i et liberalt hverdagssamfunn uten de solidaritetsverdier som gir tilhørighet og trygghet.
Universal Church of The Kingdom of God
The Universal Church of The Kingdom of God ble dannet av brasilianeren Edir Macedo (59) i 1977. Macedo var 33 år da sammen med fire andre dannet denne kirken. Fire år etter kirkedannelsen utnevnte han seg til biskop. Han bor i dag utenfor New York, men kirken han leder, er den sterkest voksende gren innenfor latin-amerikansk pinsebevegelse og representerer det forskere gjerne betegner som nypentekostalisme. Kirken har mellom 3 og fire millioner medlemmer og eier det brasilianske TV-nettverket RECORD. Den har forgreninger i nærmere 80 land og den årlige omsetningen har for lengst passert 1 milliard kroner. I hovedsak har kirken fått sterkest fotfeste blant immigranter på leting etter røtter og identitet. Uketidsskriftet Folha Universal trykkes i et opplag på over 1 million eksemplarer hver uke.
Publisert i Vårt Land 11. oktober 2004