Hva ville Bibelen vært uten Johannes´ åpenbaring? Hvem er forfatteren bak Bibelens veldige avslutningsverk? Hvordan skal man forholde seg til bilde-rikdommen og symbolspråket? Finnes det en indre struktur som hjelper oss til å forstå boken?
Vi er på filosofiprofessor Egil A. Wyllers forelesningsrekke ”Tro og tanke i åndshistorisk lys” på Universitetet i Oslo. Temaet denne gangen er ”Apokalypsen” (Johannes´ åpenbaring) og kveldens gjest er Hans Kvalbein, professor i Det nye testamente ved Menighetsfakultetet.
Plass og posisjon
Johannes´ åpenbaring er etter Wyllers oppfatning et av de aller største skrifter i verdenslitteraturen, diamanten, og kanskje det mest voldsomme av alle verker vi kjenner. Som Bibelens siste bok står det i et særlig forhold til dens første bok, og verket har en rekke tilknytningspunkter til Skriftens midtparti, evangeliene. Kvalbein påpeker at slik skriftet er plassert, avslutter det Bibelen som en helhetlig fortelling. Skapelsen fullføres og det er forbindelseslinjer mellom paradishagen og det nye Jerusalem og mellom slagen som fristet og draken som forfører. Men skriftet har også vært misbrukt og forårssaket ødeleggelser; det ble brukt til å legitimere korsfarernes blodsutgytelser og mange har sett seg blinde på forvirrende detaljer som har skapt frykt. Det er derfor nødvendig med en edruelig tolkning som kan hjelpe bibelleseren til å finne skriftets overgripende håpsmotiver.
Forfatterspørsmålet
Wyller mener at Johannes er skriftets forfatter og identisk med forfatteren av det evangeliet og de brever som bærer det samme navnet. Verkets egentlige forfatter er imidlertid Kristus, jfr. skriftets innledende setning: ”Dette er Jesu Kristi åpenbaring…” - Johannes skriver dermed med påholden penn, inspirert av Guds ånd og bundet av det han har sett, sier Wyller.
Kvalbein tenker seg at Johannes-skriftene kan ha vært utviklet i et særskilt teologisk miljø - en skoleretning - og at det ikke nødvendigvis har en personlig forfatteridentitet. Det er imidlertid et begrepsmessig fellesskap mellom Evangeliet etter Johannes og åpenbaringsboken, som for eks. bruken av Logos og Lammet. Men det er også store forskjeller. Bl.a. er sentrale Johannes-begreper som tro og kjærlighet fraværende i åpenbaringsboken. Noe som til tider har gjort boken omstridt.
Åpenbaring eller avsløring?
Både Wyller og Kvalbein er opptatt av at Johannes´ åpenbaring virkelig må sees på som en ”apokalypse”; dvs, en ”avsløring” mer enn en ”åpenbaring”. - Boken avdekker nemlig ikke bare det gode og vakre. Også de onde kreftene velter ut av kapitler og vers i en slik grad at boken av mange er blitt sett på som et teologisk problembarn. Men akkurat dette er jo noe av poenget med boken, sier Wyller: - Den avslører både Guds makt og djevelens anslag. Den er nærmest en oppskrift i hvordan det onde framtrer, men den viser også samtidig hvordan Gud har kontrollen og en dag skal tre seirende fram.
Indre struktur
Wyller ser for seg – bl.a. ved hjelp av den kristne sosiologen Jacques Ellull, Johannes´ åpenbaring som en visjonsfortelling som komposisjonsmessig utfolder seg først langs en negativ oppadstigende, deretter langs en positiv, nedadstigende vei. Etter deres mening faller verket i fem deler og hver del har syv enheter (for eks. de syv menigheter, de syv segl, de syv trompeter osv). Midt i kapittel 11 finner vi toppunktet der boken avdekker den skjulte Gud som med kraft tar de oppgjør med djevel og ondskap som er nødvendig. - Dette gjør at boken får et strukturelt mønster som når sitt toppunkt ved den syvende basunen. Her drar Gud sløret til side og trer inn på arenaen. Fram til da har dødskreftene preget bildet; fra nå av rammes disse kreftene av Guds vrede. Gud tar makten og skritt for skritt ødelegges ”dem som ødelegger jorden” 11,18. Til slutt oppretter Gud sitt evige fredsrike.
- Johannes´ åpenbaring består altså ikke bare en fanfare her og der og noen syner kastet inn mellom to permer. Det finnes en arkitektur i verket – en slags himmelstige - som jeg for øvrig mener er identisk med de tankeganger som jeg gjenkjenner i Platons hulelignelse og beslektede Platon-dialoger. Her forenes topp teologi med topp filosofi, sier Wyller.
Kvalbein ser på sin side ikke for seg verket med en slik pyramidal struktur. – Mine øyne ser ikke det samme som Wyller. I stedet ser jeg for meg innholdet utlagt langs to linjer i et vekselspill mellom det som foregår på jorden og det som skjer i himmelen. Om jeg likevel skulle lete etter et toppunkt, må det være kapitlene 4 og 5 og beskrivelsen av ”Guds og Lammets trone”. Noe større toppunkt kan vi vel vanskelig tenke oss! Særlig interessant er det, med bakgrunn i jødenes sterke monoteistiske gudsforståelse, at Gud ikke er alene på sin trone, men at også Lammet skal motta ”pris og makt i all evighet”, v. 13.
Budskap
Mens Wyller finner at hovedbudskapet i første rekke kan avleses gjennom verkets særegne kompositoriske struktur og i lys av annen klassisk litteratur, ser Kvalbein et noe annet perspektiv: - Samtidig som menigheten på jorden er utsatt for motsand og forfølgelse, avdekker åpenbaringsboken en trøstefull lovprisningsliturgi i himmelen som forkynner at seieren venter. Boken knytter forbindelsen mellom den lovsyngende skare i himmelen og den kjempende menighet på jorden. Dermed er boken en kilde til trøst og glede. Boken kaller Guds folk til å se like mye oppover som framover og til å ta del i lovsangen selv om omstendighetene er vanskelige. For snart kommer ”Rytteren å den hvite hesten”!
Uenige
På ett punkt er Wyller og Kvalbein klart uenige, nemlig i tolkningen av blodet som flyter, i følge kap 14,20. Wyller forstår dette som Jesu eget blod i nattverdsvinen og som martyrenes blod. - Alt annet vil gjøre denne teksten til en farlig tekst, slik den også er blitt misbrukt opp gjennom kirkens historie til å legitimere blodige korstog og slik det i dag også kan begrunne angrep på ”onde stater”. - Nei, sier Kvalbein, - Guds vredes vinpresse er et bilde som utelukkende brukes negativt i Bibelen. Likevel er jeg enig med Wyller i at Jesu tilhengere ikke utøser blod. Deres sverd er ikke annet enn Ordets. Kirken skal være kjent for sine martyrer; ikke for sine marinesoldater…
Aktualitet
Mens en del moderne ”endetidslitteratur” har hentet fantasifulle utleggelser fra de bilder og symboler som åpenbaringsboken er krydret med, er Kvalbein og Wyller opptatt av hovedlinjene og det sterke håpsperspektiv som preger verket. – Historien har arbeidet med dette stoffet, og vi er i dag bedre i stand til å forstå innholdet enn tidligere generasjoner har vært, tror Wyller. – For Johannes var synene han fikk gåter og bilder og tilhørte en ukjent framtid. Under opplysningstiden og fram til framskrittstenkningen fall i 1914 ble ikke boken tatt på alvor. Det 20. århundre er derimot av mange blitt karakterisert som det mest grusomme i menneskehetens historie. Derfor kan boken få en renessanse. Dels fordi vi er i stand til å forstå de bilder som utmales for oss tekstene. Og dels fordi boken i dag kan imøtekomme tunge følelsesmessige anelser av det hinsidige. Alle har behov av å vite at ødeleggelser og katastrofer ikke er det endelige, men at det kommer et himmelsk Jerusalem.
Kvalbein er enig: - Mye av det som omtales i åpenbaringsboken, er kommet nærmere oss. Den økologiske krisen har et globalt perspektiv som ikke bare minner oss om at vårt eget liv vil ta slutt, men at hele kloden er i fare. Det er krefter som truer hele vår eksistens. Verden er en kampplass der lys og mørke står mot hverandre, men der Gud likevel kommer til å ha det siste ordet. Det er kanskje det viktigste vi kan si om Johannes´ åpenbaring.
Kommentar v/ Hegertun
Johannes' åpenbaring gar alltid vært en utfordring for teologene. Sammen med Daniels bok skiller disse skriftene seg så tydelig fra resten av de bibelske bøkene at de ikke kan sies å ha vært teologenes førstevalg. Motsatt er det når det gjelder endetidsforfatterne. Nettopp ved hjelp av Bibelens apokalypser representerer de en form for kristne spenningsromaner som leses av millioner over hele verdenm til tross for at bøkene nesten alltid får hard medfart av litteraturkritikere. Den såkalte Left Behind-serien av Tim LaHaye og Jerry B. Jenkins er balnt de største opplagssuksessene i moderne tid.
At det er så liten kontakt mellom fagteologene og de som ved hjelp av åpenbaringsboken produserer denne type populærlitteratur, er ikke så merkelig når samme bøkene leses så forskjellig. Men dette er ikke uproblematisk, og det er et forhold som de teologiske forskningsmiljøene burde ta mer på alvor.
Den litterrære sjangeren, det krevende symbolspråket og den vanskelige tallsymbolikken gjør at en apokalypse enten blir gjenstand for en vilkårlighet som ofte ender i fantasifulle utlegninger, eller den legges bort fordi den blir for utilgjengelig og spesiell.
Men en slik skjebne fortjener ikke Johannes åpenbaring. Til det er denne bibelboken for viktig. Med rette spør Hans Kvalbein hva BIbelen ville vært uten Johannes' åpenbaring. Bibelen ble til i en tid da de kristne menighetene i Lille-Asia ble forfulgt og keisermakten påberopte seg guddommelig autoritet. I denne situasjonen dannes det altså et skrift som gir et oververdslig perspektiv på menneskenes liv, historie og framtid.
Leserne løftes så å si opp til himmelen, slik at de kan se virkeligheten ovenfra. De får se sin nåværende trengselssituasjonen i lys av historiens slutt. Og den lovsangen de synger under trengsel og tortur, får et gjensvar i en vakker lovsangsliturgi som framføres i himmelen. De mange visjonene av Guds trone skal hjelpe leserne til å få det rette perspektivet på hvem det er som har den egentlige makten og hvem som skal tilbes. Herrren avdekkes seg som en omsorgsfull og trofast Gud som er verd sitt folks lovsanger.
Ikke uten grunn har åpenbaringsboken, som Bibelens store crescendo og juvel, hatt en enorm innflytelse på kristne til alle tider. Den har trøstet og gitt håp, utvidet troens trange rom og gitt mot til å møte livet slik det faktisk er.
Boken avslutter Bibelen, men ikke livet. Noe større venter.
Publisert i Vårt Land 8. mars 2004