Det sitter en mann på gangen – i Topeka i Kansas, et sted i USA. Han får ikke komme inn. Han har feil hudfarge.
William Seymour er afroamerikaner og sønn av en frigitt slave. I rommet innenfor står den hvite Charles Parham og underviser en gruppe bibelskoleelever. Han likte ikke afrikanere. Men Seymour likte det han hørte. De er kommet til denne merkelige boken i NT – apostlenes gjerninger. Den som teologene i århundrer hadde nedgradert til en parantes i teologien. Her fantes jo bare noen merkelige fortellinger og glimt fra en fjern fortid i kirkens historie. Denne boken får bibelskoleelevene i oppdrag å studere i noen dager, og leksen de fikk var denne: hva sier apostlenes gjerninger om DHÅ? Hvordan opptrer den – hvilke tegn fulgte dem som mottok Ånden etter pinsedag?
De begynner å lese i det 1. kapittel om at Jesus skulle døpe sine disipler med Ånd. Ikke bare en dåp i vann. Men i ånd. En dåp ovenfra. Dette skulle gi dem kraft til fortelle de gode nyheter om Jesus. De leser videre og kommer til kapittel 2: «Da pinsedagen kom, var de alle samlet, Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm – og det fylte hele huset der de satt. Tunger av ild kom til syne, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med DHÅ, og de begynte å tale i andre tunger etter som Åndens ga dem å tale.» En underlig fortelling. De kommer til kapittel 4 – hvor disiplene på nytt blir fylt av Ånden og stedet skalv da de ba.
De kommer til kapittel 8 og leser om noen nykristne i Samaria. Peter og Johannes legger sine hender på dem og de får DHÅ. I bibelskolen i Kansas er de kommet til kapittel 10. Om miraklet i Kornelius sitt hus. En hedning hører Peter tale. Plutselig begynner han selv å tale i tunger og prise Gud – nøyaktig som Peter hadde gjort.
På pinsedag. De kommer til kap 19. Akkurat det samme skjer i Efesus når Paulus kommer dit. Noen nykristne blir døpt i vann og deretter døpt i Ånd. De taler i tunger og profeterer. Det begynner å framtre et bilde for bibelskoleelevene. Kanskje også et visst mønster. Ånden kommer – og den manifesterer seg med forskjellige slags tegn. Deriblant denne merkelige tungetalen – når hjertet plutselig begynner å synge og leppene tar til å danse – med ord som ingen kjente språk kan ta æren for.
Lengselen etter Gud var stor i de dager. Elevene begynner å be - om å oppleve det samme som de hadde lest. Og natt til 1. nyttårsdag 1901 – under et bønnemøte – kjenner Agnes Ozman at hjertet begynne å banke. Hun lar det stå til – hun taler i andre tunger – og Jesus blir stor for henne.
William Seymour sitter fremdeles på gangen. Også han er begynt å lengte etter noen kilder der han kan finne urkristendommens kraft og glede. Etter en tid legger Gud sin Ånd på Seymour. Han er da kommet til Los Angeles, og i lite husmøte ved foten av Beverly Hills – i påsken 1906 – blir også han oppfylt av Gud på en måte som teologene ikke hadde lært ham. Og fra da av visse Seymour: Gud har mer å gi! Det er mulig å få en berøring av Gud. For Gud er ånd – og de som tilber ham – må tilbe i Ånd og sannhet! Men ikke bare det: det er også en annen måte å lese apostlenes gjerninger på. Som levende teologi! Som sier at pinsen ikke bare var – med er. Hos hele sin kirke. Til alle tider – for alle generasjoner. Gud gjør ikke forskjell på folk. For han vet at kirken holder på å kveles av ord – som bare setter seg på tvers i hodet. Guds kirke i verden – du og jeg – trenger hjelp til å leve – hos Gud og med hverandre – og midt i verden!
Så skulle altså William Seymour bli en av mine viktigste åndelige forfedre! Så underlig. Mine åndelige røtter befinner seg ikke i tykke dogmatikkverk blant teologiprofessorer på kontinentet, men er i de sortes lovsanger og dans. I deres fortellinger og erfaringer av Gud. I deres drømmer og lengsler om en levende Gud som kommer igjen og igjen til oss, både i våre glede og sorger. En Gud som er nær, stor og god!
Og like usannsynlig som det var at Kristus skulle fødes i en fillete stall i Betlehem, like merkelig var det at pinsevekkelsens vugge skulle stå i et falleferdig treskur i Azusa Street nr. 312 i Los Angeles. Der var det møter daglig – gjerne hele dagen – i 3 år. Der gikk Seymour og ba for alle som kom for å se, høre og smake. For han hadde sett noe mer – noe som den hvite Charles Parham midt i sin raseskilleideologi ikke hadde fått øye på. Seymour sa at det viktigste med pinsevekkelsen ikke var tungetalen – men kjærligheten. Og tanken om at her er ikke jøde eller greker, her er ikke mann eller kvinne, her er ikke fattig eller rik, her er alle ett fellesskap og én familie.
Seymour hadde et motto på den tiden: «Love, Faith and Unity» – kjærlighet – tro og enhet. Jeg vet ikke om du visste det fra før: Men det mest fremtredende teologiske anliggende for den første generasjon pinseledere var ikke tanken om å etablere ett nytt trossamfunn. Men det var tanken om en «pinse for alle»: at Ånden ville komme og skape den enhet som vi ikke hadde greit å få til ved egen hjelp – og den skulle komme på tvers av kirkelige tradisjonsrammer og forskjellig teologisk forståelse. De første pinsevenner drømte om at karismatisk urkristendom skulle få innpass i alle kirker. Dette er ikke noe vi har hovedagenturet og eiendomsretten til, tenke Barratt og pionerene. Hensikten med pinsebevegelsen er derfor ikke var å bygge opp ett kirkesamfunn, men å bygge opp alle kirkesamfunn.
I økende grad – og på forskjellige måter – blir kristne fra ulike kirker vevd inn i hverandres liv. Det kristne «verdenskartet» ser annerledes ut nå enn da pinsebevegelsen vokste fram for 100 år siden, og når vi nå feirer Pinse for alle, inviteres vi til å tenke over hvordan vi forholder oss til tanken om «de kristnes enhet». Er det vi og dem – eller er det oss - sammen? Er kirken én eller er den mange? Hvordan kan en splittet kirke lege sine skilsmisse-sår og bli et forbilde i forsoning, brobygging, fruktbar dialog, skapende fellesskap og nytt samhold?
Den grunnleggende fortellingen som skapte pinsebevegelsen handler om at Gud utøser sin Ånd i de siste dager, for å utruste de troende til å forkynne at Guds rike er kommet med kraft. Det er et kall også til alle metodister, baptister, lutheranere, indremisjonsvenner og alle andre troende venner. Kallet som kan bli til en lidenskap – en pasjon – om å se at Gud lever midt i vår tid – i din generasjon – blant dine venner og din familie! Og han forener oss – slik at vi sammen kan kjenne oss sterke, midt i våre svakheter.
T. B. Barratt skrev en gang en vakker bønn og enhet og den vil jeg også gjøre til min:
«Kjære Herre Jesus, la din yppersteprestelige bønn gå i oppfyllelse på oss alle, så vi kan stå som en mektig enhetsfront overfor synden og verden, og derved ære ditt navn og åpenbare din herlighet!»
De begynner å lese i det 1. kapittel om at Jesus skulle døpe sine disipler med Ånd. Ikke bare en dåp i vann. Men i ånd. En dåp ovenfra. Dette skulle gi dem kraft til fortelle de gode nyheter om Jesus. De leser videre og kommer til kapittel 2: «Da pinsedagen kom, var de alle samlet, Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm – og det fylte hele huset der de satt. Tunger av ild kom til syne, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med DHÅ, og de begynte å tale i andre tunger etter som Åndens ga dem å tale.» En underlig fortelling. De kommer til kapittel 4 – hvor disiplene på nytt blir fylt av Ånden og stedet skalv da de ba.
De kommer til kapittel 8 og leser om noen nykristne i Samaria. Peter og Johannes legger sine hender på dem og de får DHÅ. I bibelskolen i Kansas er de kommet til kapittel 10. Om miraklet i Kornelius sitt hus. En hedning hører Peter tale. Plutselig begynner han selv å tale i tunger og prise Gud – nøyaktig som Peter hadde gjort.
På pinsedag. De kommer til kap 19. Akkurat det samme skjer i Efesus når Paulus kommer dit. Noen nykristne blir døpt i vann og deretter døpt i Ånd. De taler i tunger og profeterer. Det begynner å framtre et bilde for bibelskoleelevene. Kanskje også et visst mønster. Ånden kommer – og den manifesterer seg med forskjellige slags tegn. Deriblant denne merkelige tungetalen – når hjertet plutselig begynner å synge og leppene tar til å danse – med ord som ingen kjente språk kan ta æren for.
Lengselen etter Gud var stor i de dager. Elevene begynner å be - om å oppleve det samme som de hadde lest. Og natt til 1. nyttårsdag 1901 – under et bønnemøte – kjenner Agnes Ozman at hjertet begynne å banke. Hun lar det stå til – hun taler i andre tunger – og Jesus blir stor for henne.
William Seymour sitter fremdeles på gangen. Også han er begynt å lengte etter noen kilder der han kan finne urkristendommens kraft og glede. Etter en tid legger Gud sin Ånd på Seymour. Han er da kommet til Los Angeles, og i lite husmøte ved foten av Beverly Hills – i påsken 1906 – blir også han oppfylt av Gud på en måte som teologene ikke hadde lært ham. Og fra da av visse Seymour: Gud har mer å gi! Det er mulig å få en berøring av Gud. For Gud er ånd – og de som tilber ham – må tilbe i Ånd og sannhet! Men ikke bare det: det er også en annen måte å lese apostlenes gjerninger på. Som levende teologi! Som sier at pinsen ikke bare var – med er. Hos hele sin kirke. Til alle tider – for alle generasjoner. Gud gjør ikke forskjell på folk. For han vet at kirken holder på å kveles av ord – som bare setter seg på tvers i hodet. Guds kirke i verden – du og jeg – trenger hjelp til å leve – hos Gud og med hverandre – og midt i verden!
Så skulle altså William Seymour bli en av mine viktigste åndelige forfedre! Så underlig. Mine åndelige røtter befinner seg ikke i tykke dogmatikkverk blant teologiprofessorer på kontinentet, men er i de sortes lovsanger og dans. I deres fortellinger og erfaringer av Gud. I deres drømmer og lengsler om en levende Gud som kommer igjen og igjen til oss, både i våre glede og sorger. En Gud som er nær, stor og god!
Og like usannsynlig som det var at Kristus skulle fødes i en fillete stall i Betlehem, like merkelig var det at pinsevekkelsens vugge skulle stå i et falleferdig treskur i Azusa Street nr. 312 i Los Angeles. Der var det møter daglig – gjerne hele dagen – i 3 år. Der gikk Seymour og ba for alle som kom for å se, høre og smake. For han hadde sett noe mer – noe som den hvite Charles Parham midt i sin raseskilleideologi ikke hadde fått øye på. Seymour sa at det viktigste med pinsevekkelsen ikke var tungetalen – men kjærligheten. Og tanken om at her er ikke jøde eller greker, her er ikke mann eller kvinne, her er ikke fattig eller rik, her er alle ett fellesskap og én familie.
Seymour hadde et motto på den tiden: «Love, Faith and Unity» – kjærlighet – tro og enhet. Jeg vet ikke om du visste det fra før: Men det mest fremtredende teologiske anliggende for den første generasjon pinseledere var ikke tanken om å etablere ett nytt trossamfunn. Men det var tanken om en «pinse for alle»: at Ånden ville komme og skape den enhet som vi ikke hadde greit å få til ved egen hjelp – og den skulle komme på tvers av kirkelige tradisjonsrammer og forskjellig teologisk forståelse. De første pinsevenner drømte om at karismatisk urkristendom skulle få innpass i alle kirker. Dette er ikke noe vi har hovedagenturet og eiendomsretten til, tenke Barratt og pionerene. Hensikten med pinsebevegelsen er derfor ikke var å bygge opp ett kirkesamfunn, men å bygge opp alle kirkesamfunn.
I økende grad – og på forskjellige måter – blir kristne fra ulike kirker vevd inn i hverandres liv. Det kristne «verdenskartet» ser annerledes ut nå enn da pinsebevegelsen vokste fram for 100 år siden, og når vi nå feirer Pinse for alle, inviteres vi til å tenke over hvordan vi forholder oss til tanken om «de kristnes enhet». Er det vi og dem – eller er det oss - sammen? Er kirken én eller er den mange? Hvordan kan en splittet kirke lege sine skilsmisse-sår og bli et forbilde i forsoning, brobygging, fruktbar dialog, skapende fellesskap og nytt samhold?
Den grunnleggende fortellingen som skapte pinsebevegelsen handler om at Gud utøser sin Ånd i de siste dager, for å utruste de troende til å forkynne at Guds rike er kommet med kraft. Det er et kall også til alle metodister, baptister, lutheranere, indremisjonsvenner og alle andre troende venner. Kallet som kan bli til en lidenskap – en pasjon – om å se at Gud lever midt i vår tid – i din generasjon – blant dine venner og din familie! Og han forener oss – slik at vi sammen kan kjenne oss sterke, midt i våre svakheter.
T. B. Barratt skrev en gang en vakker bønn og enhet og den vil jeg også gjøre til min:
«Kjære Herre Jesus, la din yppersteprestelige bønn gå i oppfyllelse på oss alle, så vi kan stå som en mektig enhetsfront overfor synden og verden, og derved ære ditt navn og åpenbare din herlighet!»
Tale under pinsvennenes 100-årsfest i Olavshallen i Trondheim, pinsen 2007