Gå til hovedinnhold

Pinsekristendom: identitet og samarbeid


Kanskje er det én karakteristikk som passer bedre enn de fleste når man skal karakterisere pinsebevegelsen slik den framstår i Norge i dag: det er blitt betydelig «strekk i laget». Nå trenger ikke dette å være noe problem, men det kan vise seg å bli det. Det avgjørende er hvor elastisk «strikken» er, og hvilket grunnsyn som kommer til å dominere den teologiske identitet i verdens yngste og mest framgangsrike kristne bevegelse, globalt sett.

At pinsevennene selv er begynt å snakke om behovet for en tydeligere teologisk identitet, skyldes at den lever i spennet mellom flere ”bilder”. Det ene bildet rommer tanken om at «pinsebevegelse» er noe mer enn pinsebevegelsen. Derfor kan den ikke defineres innenfor rammen av et trossamfunn, men er en Guds vind som blåser på tvers av både den klassiske pinsebevegelsen, trosbevegelsen og for så vidt også andre nypentekostale strømninger. Slektskapet bygger ikke så mye på samstemt teologisk identitet og tydelighet som det styres av noen felles ideologiske idealer: tanken å ha sterke ledere og være radikal og nyskapende. Pinsebevegelsen anser seg å ha et særskilt oppdrag, og vil være et alternativ til de klassiske kirkestrukturene, uavhengig, forandringsvillig og framtidsrettet. Den er derfor villig til å ta de praktiske og kirkepolitiske konsekvensene av det man tenker er Guds viktigste agenda nå: fornyelse og vekkelse.

Det andre bildet rommer deler av det første bildet, når det gjelder grunnleggende pentekostale vekstidealer. Men dette bildet har også andre nyanser og betoninger: et sterkere fokus på varme, lokale fellesskap og på tversgående alliansestrukturer. En erkjennelse av at pinsebevegelsen står i et teologisk slektskap med den spiritualitet som kommer til uttykk i hele den kristne kirke i verden; som tegn på den enhet som pinsen skaper i Kristi kropp i verden. Mer samordning og organisering trenger derfor ikke å gå på bekostning av idealer som dynamikk, selvstendighet og nyskapning. Ulike former for lederskapsskolering og teologisk kompetanse undergraver ikke en enkel Jesus-forkynnelse og truer ikke respekten for Bibelens autoritet. Nye liturgiske former utslukker ikke Åndens nærvær. Teologisk tydelighet er ikke ensbetydende med uniformering og konservatisme, og etikk er minst like viktig som karismatikk.

Problemet for mange pinsevenner er at de ser mange av sine pentekostale idealer ivaretatt i begge bildene og at de derfor vegrer seg for å velge bare ett av dem. En polemisk debatt om hvilken profil som er den «rette» blir derfor lite velegnet. Men hvem har sagt at det er nødvendig å velge det ene og utelukke alt det andre? I spørsmålet om teologisk identitet og felleskristent samarbeid går det an å ha flere tanker i hodet samtidig. Pinsebevegelsen vil kunne ha sin beste tid foran seg dersom den er villig til å hente ut det beste ved begge disse hovedposisjonene, da summen av dem både kan ivareta visjonen om vekst og behovet for konsolidering og bærekraftige strukturer. Pinsebevegelsen trenger begge deler.

Derfor kommer den nok heller ikke utenom å videreutvikle sitt storfellesskap i mer forpliktende retning. Det er så mange store oppgaver som skal løses og det er så mange kallsprosjekter som skal realiseres at det kaller på en utstrakt samordning av felles krefter, både praktisk og økonomisk. Det er nemlig noen viktige framtidige seire som skal vinnes. Men ingen fortjener å vinne som ikke samtidig tar hånd om sine sårende soldater og som ikke forvalter sine gaver med klokskap. Derfor kan det være klokt å ta tid til å slakke litt på «strikken», lytte til tidens lengsel, grave litt i pionerens kilder, snakke sammen, be sammen og finne hverandre i et søskenskap som både utløser nye krefter og som tåler belastningen av ærlige erkjennelser og ny innsikt.

Svensk pinsebevegelse er inne i en tid av både nytenkning og konsolidering som kan vise seg å bli mer vellykket enn mange kritikere har spådd. Med sine om lag 90.000 medlemmer er nesten tre ganger større enn her til lands, og den har vært ledende i Skandinavia. For få år tilbake ble riksforeningen «Pingst – fria församlingar i samverkan» etablert. Dette er et forum for samarbeid mellom selvstendige pinsemenigheter i Sverige og den skal lede deres felles virksomheter. Av statuttene går det fram at hensikten er å «betjene menighetene i deres oppdrag med å bygge Guds rike, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, gjennom vitnesbyrd, diakoni og fellesskap slik at Jesus blir kjent, trodd, elsket og etterfulgt». Pingst skal være «et nasjonalt og internasjonalt talerør og utgjøre en felles røst i samfunnsdebatten». Den skal «lede og utvikle medlemsmenighetenes felles arbeid innenfor virksomhetsområder som barn og ungdom, misjon og bistand, media, utdannelse, helse og omsorg». Pingst skal også være et «kompetansesenter for menighetene, inspirere dem til nysatsinger både nasjonalt og internasjonalt», og «stimulere til økt samarbeid menighetene imellom for å styrke evangeliseringsinnsatsene». Pingst vil også «utgjøre et nettverd med henblikk på å støtte menighetene» og «øke delaktighetene i felles beslutninger» samt «støtte og videreutvikle regionale nettverk».

Statuttene for Pingst sier noe viktig om verdigrunnlaget og den teologiske profilen: utgangspunktet er «menighetens lokale fellesskap», slik det formuleres med «basis i troen på at Bibelen er Guds ord og med apostlenes gjerninger og urkirken som mønster». Pingst slår videre fast at den «bygger på de oldkirkelige trosbekjennelse og dermed troen på den treene Gud.» Den er en del av Pentecostal European Fellowship (PFF) og World Fellowship (WPF), og den identifiserer seg teologisk med både Lausannepakten og Manilamanifestet.

Selv om Pingst kommer til å bli betraktet som et formelt trossamfunn og nyte gevinsten av det i den offentlige debatt, innebærer medlemskapet ingen endringer i de lokale menighetenes selvstendighet eller juridiske status. Også andre menigheter som i utgangspunktet ikke er pinsemenigheter, men som slutter seg til Pingst sitt verdigrunnlag, kan søke om medlemskap dersom en slik søknad på forhånd støttes av de fem nærmeste lokale pinsemenighetene.
Foreningen er altså ikke begrenset til å betjene bare sine egne medlemmer, men ønsker å være et organ som flere kristne arbeidslag i Sverige kan dra nytte av og samarbeide med.

Pingst har med dette satt seg som mål å virkeliggjøre en rekke av de ting som normalt er en gevinst ved et organisert samarbeid: samordning og kostandseffektivisering. Det har allerede ført til flere millioner kroner i sparte administrasjonskostnader som nå kanaliseres til evangelisering og misjon. Men enda viktigere: her bygges en demokratisk struktur der alle menigheter har lik innflytelse i forhold til størrelse, og der forpliktende beslutninger fattes i åpne organer. I tillegg har Pingst satt seg som mål å videreutvikle visjonene for vekst og utvikling av hele den svenske pinsefamilien. Dersom denne samarbeidskonstruksjonen lykkes i sine offensive intensjoner om å ta nye og dristige steg for reevangeliseringen av Sverige, vil det kunne vitalisere svensk pinsebevegelse på en avgjørende måte.

Det er heller ingen tvil om at skuddene i Knutby har skjerpet forventingene om at Pingst med nettopp sin demokratiske struktur skal klare å skape et gjennomsiktig ledermiljø der forholdet mellom ledelse, spiritualitet og etikk kan avklares. Pingst har dessuten en sjanse til å være piloter i å bygge en fleksibel og moderne struktur stimulerer det som må være pulsslaget i organisasjon som dette: å se levende, lokale og selvstendige menighetsfellesskap vokse både i antall og modenhet.
Det siste er det mest krevende fordi det er mange historiske eksempler som viser at organisering kan ha den motsatte virkning. Suksessfaktoren for Pingst vil derfor være aldri å glemme hvorfor den ble til og dernest å ha mot til å nedlegge seg selv, om visjonen og hensikten ikke blir virkeliggjort.

Kronikk i Vårt Land 6. februar 2006