Bare en fornyelse av dåpsteologien vil bidra til å løse dåpens økumeniske dilemma.
Årsstatistikken for Den norske kirke, presentert i VL sist torsdag, viste at av de nær 44.000 som ble døpt i fjor, var 1.405 personer over 12 år. Dermed er Den norske kirke det trossamfunn i Norge som døper flest mennesker på grunnlag av bekjent tro. Tilsvarende tall fra pinsebevegelsens side har de senere år ligget på mellom 600 og 700 personer, i følge årlige oversikter fra avisen Korsets Seier.
Nå er ikke dette særlig oppsiktsvekkende, tatt i betraktning kirkens store medlemsmasse og brede kontaktflate. Men det illustrerer det interessante fenomen at også kirken – i en sekularisert tid og etter et par tiår med synkende dåpstall – blir kjent med den samme virkelighet som har vært frikirkenes: at mennesker på grunnlag av egen trosoverbevisning ønsker å bli døpt og tatt opp som medlem i kirken.
Samtidig gjør en annen tendens seg gjeldende, spesielt i de store byene. Flere og flere personer fra Den norske kirke engasjerer seg i frikirkelige menigheter. Mange av dem vil bli medlemmer i disse menighetene, men møtes med krav om å la seg døpe på nytt igjen. Noen gjør det og finner det naturlig og rett. Men for mange oppleves det unaturlig, fordi de allerede har et bevisst forhold til sin første (barne)dåp og den er for dem en levende, teologisk realitet. Dette tvinger frikirkelige pastorer til å drøfte både dåpsteologien og gjeldende praksis.
Den økumeniske drøm
Dette aktualiserer det som har vært det mest smertelige punkt i alle økumeniske læresamtaler: hvordan skal man komme til rette med begrepet «gjendåp». Den store økumeniske drømmen har dreid seg om hvordan forståelsen av dåpen kan forandres fra å være et splittelsens tegn til å bli et symbol på den enhet som Kristus har skapt i sitt rike ved sitt eget forløsningsverk.
Likeverdig?
Denne økumeniske drømmen kommer tydeligst til syne i Lima-dokumentet om dåp, nattverd og embete fra 1982. Det er blitt ett av verdens mest omtalte kirkelige dokumenter og fikk bred kirkelig tilslutning, også av kirker som praktiserer troende dåp. Ikke uventet har dokumentet formuleringer som går i favør av begge dåpssyn. Her snakkes det tydelig troens sentrale rolle i tilknytning til dåpen og det advares mot farene for en likegyldig dåpspraksis. Den overgripende visjonsformuleringen er imidlertid at kirkene «bør gi en gjensidig anerkjennelse av hverandres dåp» og den omtaler begge dåpssyn som «likeverdige alternativer». På ett punkt er dokumentet særlig tydelig. I paragraf 13 slås det fast at fordi dåp er en «unrepeatable act» - en handling som ikke skal gjentas – bør enhver praksis som kan tolkes i retning av gjendåp unngås. Dette sies på grunnlag av den definisjonen som dokumentet gir av hva som er rett dåp: at den skjer «ved vann og i den treenige Guds navn» og innenfor rammen av de troendes forsamling.
Historiske røtter
Dåp og gjendåp ble for alvor et teologisk stridstema i forbindelse med døperbevegelsene som oppsto midt på 1500-tallet, og mange harde ord har falt om «svermerne»; også i lutherske bekjennelsesskrifter. De frikirkelige trossamfunn og vekkelsesbevegelser de siste 150 årene i Europa har også historiske bånd til de hardt forfulgte anabaptistene på kontinentet og deres kamp for religiøs frihet. Felles for disse er idealet om å restaurere en menighets- og dåpspraksis så tett opp til det nytestamentlige bibelmateriale som mulig, uten at det ble tatt nevneverdig hensyn til kirkelige tradisjoner.
Den økumeniske drøm
Dette aktualiserer det som har vært det mest smertelige punkt i alle økumeniske læresamtaler: hvordan skal man komme til rette med begrepet «gjendåp». Den store økumeniske drømmen har dreid seg om hvordan forståelsen av dåpen kan forandres fra å være et splittelsens tegn til å bli et symbol på den enhet som Kristus har skapt i sitt rike ved sitt eget forløsningsverk.
Likeverdig?
Denne økumeniske drømmen kommer tydeligst til syne i Lima-dokumentet om dåp, nattverd og embete fra 1982. Det er blitt ett av verdens mest omtalte kirkelige dokumenter og fikk bred kirkelig tilslutning, også av kirker som praktiserer troende dåp. Ikke uventet har dokumentet formuleringer som går i favør av begge dåpssyn. Her snakkes det tydelig troens sentrale rolle i tilknytning til dåpen og det advares mot farene for en likegyldig dåpspraksis. Den overgripende visjonsformuleringen er imidlertid at kirkene «bør gi en gjensidig anerkjennelse av hverandres dåp» og den omtaler begge dåpssyn som «likeverdige alternativer». På ett punkt er dokumentet særlig tydelig. I paragraf 13 slås det fast at fordi dåp er en «unrepeatable act» - en handling som ikke skal gjentas – bør enhver praksis som kan tolkes i retning av gjendåp unngås. Dette sies på grunnlag av den definisjonen som dokumentet gir av hva som er rett dåp: at den skjer «ved vann og i den treenige Guds navn» og innenfor rammen av de troendes forsamling.
Historiske røtter
Dåp og gjendåp ble for alvor et teologisk stridstema i forbindelse med døperbevegelsene som oppsto midt på 1500-tallet, og mange harde ord har falt om «svermerne»; også i lutherske bekjennelsesskrifter. De frikirkelige trossamfunn og vekkelsesbevegelser de siste 150 årene i Europa har også historiske bånd til de hardt forfulgte anabaptistene på kontinentet og deres kamp for religiøs frihet. Felles for disse er idealet om å restaurere en menighets- og dåpspraksis så tett opp til det nytestamentlige bibelmateriale som mulig, uten at det ble tatt nevneverdig hensyn til kirkelige tradisjoner.
Baptisten G. R. Beasley-Murray sier i sin store avhandling om dåpen i Det nye testamente at spedbarnsdåp ikke er i stand til å bære den kolossale vekt og betydning som er tillagt dåpen i NT, og han mener at på grunn av kirkehistoriske feiltrinn er vi i dag nødt til å akseptere at NTs ene dåp (jfr. Ef 4,5) i dag utføres på to forskjellige måter. Det er altså kirkenes eget ansvar at de har skapt to slags dåp av én, og det ansvaret må deles av alle kirker, og ikke bare dem som utfører såkalt gjendåp.
Dåpsteologisk nyorientering
Etter hva jeg kan se, vil den økumeniske drøm imidlertid forbli utopisk med mindre teologer fra begge leire finner hverandre i en bedre forståelse av dåpens teologiske vesen og realbibelske innhold. Det avgjørende vil altså komme til å bli selve dåpsteologien; og av den vil endringer i praksis kunne komme.
Nå er det grunner for å hevde at fordi spedbarnsdåp inntrer så tidlig i et menneskes liv at tros- og etterfølgelsesdimensjonen ikke aktualiseres på annen måte enn som løfte og håp, vil alltid kirken løpe den risiko at den fremmer en likegyldig dåpspraksis. Derfor bør alle kunne hilse velkommen ethvert tiltak som fremmer tros- og dåpsopplæringen på bred front. Men representanter for troende dåp gjør seg skyld i en minst like stor dåpsteologisk svikt: At tro og dåp ikke faller sammen i tid.
Dåpsteologisk nyorientering
Etter hva jeg kan se, vil den økumeniske drøm imidlertid forbli utopisk med mindre teologer fra begge leire finner hverandre i en bedre forståelse av dåpens teologiske vesen og realbibelske innhold. Det avgjørende vil altså komme til å bli selve dåpsteologien; og av den vil endringer i praksis kunne komme.
Nå er det grunner for å hevde at fordi spedbarnsdåp inntrer så tidlig i et menneskes liv at tros- og etterfølgelsesdimensjonen ikke aktualiseres på annen måte enn som løfte og håp, vil alltid kirken løpe den risiko at den fremmer en likegyldig dåpspraksis. Derfor bør alle kunne hilse velkommen ethvert tiltak som fremmer tros- og dåpsopplæringen på bred front. Men representanter for troende dåp gjør seg skyld i en minst like stor dåpsteologisk svikt: At tro og dåp ikke faller sammen i tid.
Dermed inntrer troende dåp for sent og mister kontakten med det nytestamentlige skriftmateriale. I Bibelen er tro og dåp så nøye knyttet sammen at man gjerne kunne byttet ut botsbenken med en dåpsgrav. Troens svar blir i NT gitt i dåpen. Apostolisk forkynnelse vil alltid være en dåpsforkynnelse. Kirken har til alle tider døpt. Og den har gjort det som noe langt mer enn en «lydighetshandling». Dåpen er et kraftfullt uttrykk for hele den frelse som Kristus har skaffet til veie ved sin forløsergjerning i kors og oppstandelse. Dette er noe av bakgrunnen for at det forrige århundrets store teolog og talsmann for troende dåp, Karl Barth, skrev at dåpens vesen og kraft er «uavhengig av måten den praktiseres på».
Kristusforkynnelse
Mitt håp er at en fornyet dåpsteologi skal gjøre dåpsforkynnelse til Kristusforkynnelse og til et argument for etisk dannelse (jfr. Rom 6, 1-11). Da vil også dåp bli en selvfølgelig del av den jevne evangelieforkynnelsen, og man vil dessuten måtte ta hverandres dåp på alvor. Noe som ville problematisere praksis med gjendåp. Vi ser allerede tegn til en gryende dåpsdebatt. Den bør også komme i frikirkene. Av hensyn til evangeliets fulle innhold.
Kristusforkynnelse
Mitt håp er at en fornyet dåpsteologi skal gjøre dåpsforkynnelse til Kristusforkynnelse og til et argument for etisk dannelse (jfr. Rom 6, 1-11). Da vil også dåp bli en selvfølgelig del av den jevne evangelieforkynnelsen, og man vil dessuten måtte ta hverandres dåp på alvor. Noe som ville problematisere praksis med gjendåp. Vi ser allerede tegn til en gryende dåpsdebatt. Den bør også komme i frikirkene. Av hensyn til evangeliets fulle innhold.
Publisert i Vårt Land 3. mai 2004