I januar skjer det igjen. Det bes mange bønner om kristen enhet. Det arrangeres bønneuker og det holdes fellesmøter. Etter årtier med «Bønneuken for kristen enhet» begynner bønnesvarene å komme til syne. Varme fønvinder fra det høye vekker oss og får oss til å erkjenne det vi alltid har visst, men så sjelden har praktisert: at vi tilhører hverandre. Fordi vi er søsken av samme slekt. Det er som kjent er det ikke likheten - men opphavet - som bestemmer slektskapet.
Det som hender er ikke noe annet enn en vakker historie om kjærlighet. Det får mitt hjerte til å synge. Med en nyvekket varhet for det vesentlige begynner vi å si til hverandre at kristen enhet ikke lenger er målet der framme, men stedet der det hele starter. Det er min identitet som Kristen i verden. Den enhet kan vi ikke skape, bare skade. Derfor blir vi bedt om å bevare den. Det finnes bare én Kristi kropp i verden, det er bare én Kristi Ånd, det eksisterer bare ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud; far til oss alle, Ef 4, 3-6. Men når frykten blir drevet tilbake, vil vi i skinnet av hverandres ansikter kjenne oss rammet av noe som vi aner er et kall fra Gud selv: å se hverandre som helsøsken i Kristus Jesus. I Kristus er alle skillemurer nedrevet. Bare våre henger igjen
Min trostradisjon – pinsebevegelsen - ble for 100 år siden født med en økumenisk enhetsdrøm på sine lepper. Men før drømmen rakk å feste seg, nådde de første splittelsene det tungetalende folket i Azusa Street, under foten av Beverly Hills i Los Angeles. Siden har splittelsesåndene klart å omdanne mang en åndelig vårflom til livløs ørken. Vi trodde vi var et Åndens folk, men vi høstet dårlige frukter. Men en ny trygghet og en sterkere enhet bryter nå stille fram. Åndens frukter får oss til å trå over hverandres dørterskler. Vi gjør det i undring og respekt. Vi finner skatter blant dem vi tidligere kritiserte. Vi bygger relasjoner der vi før markerte særstandpunkter. Vi ser allierte i dem vi tidligere avviste.
Dette vil være en ansiktsløs bevegelse fordi den drives fram av de tusen ansikter som har vendt seg mot Gud og som ikke lenger vil snakke gårdagens språk. Måtte Kirken – Den Ene og Mangfoldige – verken bli mer konservativ eller mer liberal! Måtte den i stedet bli mer radikal i å peke på Kristus som teologiens brennpunkt og samlingssted!
Publisert i magasinet Strek, høst 2008