søndag 8. februar 2009

Apostolisk lederskap


Apostler - finnes de?

Publisert i Vårt Land, høsten 2007

Det er for smalt å snakke om apostolisk lederskap som den ene bibelskeledelsesmodellen.

Er apostolisk lederskap en glemt sannhet som rommer kimen til den vekst og framgang mange ber om, men ikke ser så mye av? Eller vil et slikt lederskap bli oppfattet som en lefling med lederskapsformer som lokker til seg ledere som fascineres av hierarkiske maktstrukturer som kan misbrukes? En viktig grunn til at lederskapsspørsmål opptar pinsebevegelsen, er at evangelisasjons- og misjonsperspektivet alltid har vært en del av pinsebevegelsens DNA. Trykket blir ikke mindre når hovedtaleren i årets predikantkonferanse, David Cartledge, minner landets pinsepastorer om at Assemblies of God i Australia er 20-doblet på 20 år, og han spør: ”Hvor er så veksten deres?”

Det åndelige klimaet for vekkelse og fornyelse i Norge gir for tiden ingen noe gratis. Stagnasjoner og slitasjer løses imidlertid ikke bare ved endringer i struktur og ledelsesformer, selv om også det kan være nødvendig. I Guds rike handler vekst om mye mer enn det som kan avleses på statistikker. Ikke desto mindre er det nødvendig, både for pinsebevegelsen og andre trossamfunn, å spørre om det kan være bibelske perspektiver som av ulike grunner har vært trengt i bakgrunnen og som fortjener ny oppmerksomhet i vitaliseringen av kristne fellesskap. I den lutherske kirken spør man for tiden om hvordan lekfolket kan oppdage sine nådegaver og ta dem i bruk.

Det er et vesentlig poeng at ledermodeller alltid vil formes av det menighetssyn man har, ikke motsatt. Et viktig spørsmål blir da: hva var det som kjennetegnet det nye gudsfolket i urkirken? Hva var menighetens vesen og oppdrag? Ethvert lederskap – uansett hvordan det rent konkret utformes – er forpliktet på å framelske det som konstituerer menighetens særskilte karakter av å være kristent fellesskap.

Det er grunnen til at Det nye Nytestamentet ikke foreskriver én bestemt ledermodell, men avdekker lokale variasjoner og en viss utviklingsprosess i retning av en stadig fastere strukturer. Dermed blir det for smalt å snakke om ”apostolisk lederskap” som Den ene bibelske modellen. Det er nok snarere slik at nytestamentlige idealer og ledelsesformer trolig kan komme til syne på litt forskjellige måter i menigheter i dag. Det avgjørende er ikke modellene i og for seg, men hvilken modenhetsgrad og hvilket refleksjonsnivå som preger dem som på demokratisk vis er kalt til å ta lederansvar i en menighet.

Bibelen anvender forskjellige begreper for å tegne bildet av menigheten i den nye pakt. Den er organisk og kompletterende, ikke individualistisk dominert. Menigheten betraktes som en familie, eller en kropp. Deres ledere skal tjene, ikke herske over menigheten, 1 Pet 5,3. En rekke ulike ledelsestitler går over i hverandre og «apostler nevnes i samme åndedrag som hjelpetjenester og styringsoppgaver. Det kom til syne et fellesskap som på likestilt vis gikk på tvers av de pyramidale strukturer som preget familien og samfunnet på dem tiden, og det ble satt opp en rekke etiske normer for god menighetsledelse. Disiplenes posisjonshysteri ble avvist av Jesus, som med sitt liv, sin lidelse og død ble det sterkeste motivet for kristent lederskap. Idealet ble det modne lederskapet framfor det sterke, det som frigjør til selvstendighet og ansvarlighet. Jesus tegnet bildet av lederen som en tjener, ja, som en trell, i kontrast til ”de mektige menn som hersker over dere med makt. Men slik skal det ikke være blant dere”, Mk 10,42. Alle ledermodeller i NT stilles inn i en oppdragsfunksjon. For intet hadde de mottatt noe som skulle gis videre. Et depositum som skulle forvaltes med klokskap.
Altså er det ikke lederskapsformer, men evangeliet om Kristi død og oppstandelse, som konstituerer menigheten og forplikter dens ledere. Det tjenende lederskapet er mer framtredende i Bibelen enn det «sterke» lederskapet.

For pinsevenner er det særlig interessant å se lederskapsspørsmålene i lys av forståelsen av menigheten som et karismatisk fellesskap. Biskop Ernst Baasland henviser i en artikkel til menighetens ulike nådegaver, hvorav de forkynnende ser ut til å ha en viss forrang framfor ekstraordinære nådegaver, omsorgs- og organisatoriske gaver. Men alle er nødvendige for å fremme menighetens vesen og oppdrag. Fordi den nye pakt tegner et tydelig bilde av alle menighetsmedlemmer som likeverdige lemmer på Kristi kropp, men med ulike gaver, ligger det også noe ekte evangelisk i å være en menighet som framelsker gode, demokratiske beslutningsprosesser. Dette forhindrer imidlertid ikke at lederskapet både er tydelig og offensivt. Tvert imot: hvis evangeliet skal ha framgang, vil lederskapets viktigste oppgave være å ta på alvor at alle er lemmer på Kristi kropp. Som frivillig stiller sine tjenestegaver til disposisjon for et lederskap som på sin side samler menigheten rundt bibel, dåp og nattverd. Her ligger framtidens store vekstpotensiale.

Når det gjelder apostel-betegnelsen, er det på det rene at verken NT eller oldkirken kjenner til noen former for personlig videreføring av apostolatet, gruppen av «de tolv». Av flere grunner: antallet gjenspeilte tallet på Israels stammer, noe ikke ble forstyrret av den 13. apostel, Paulus, siden hans kall var å gå til hedningene. Apostlene hadde en unik autoritet og en grunnleggende frelseshistorisk funksjon. De hadde vært etterfølgere av Jesus og de var oppstandelsesvitner, 1 Kor 15,5-7. I følge Ef 2,20 er kirken bygd opp på apostlenes og profetens grunnvoll. Dette gir dermed den tolkningsmessige forståelsen av Ef 4,11 og 1 Kor 12,28 der det heter at ”Gud satte noen til apostler…”. På begge stedene i Efeserbrevet snakkes det nemlig om hvordan Kristi kropp på den grunnvoll som allerede var lagt skulle vokse videre i enhet og til en bolig for Gud i Ånden.
Det forhindrer likevel ikke at NT har et bevegelig språkbruk når det gjelder apostel-begrepet. Bl.a. støter man på begrepet ”menighetsapostler” – som utsendinger fra en lokalmenighet for et bestemt oppdrag, 2 Kor 8,23.

Det kan fra pentekostalt hold anføres et supplerende perspektiv: siden apostlebegrepet i utvidet forstand alltid ble forstått som en grunnlegger av menigheter der det ikke var noen menigheter fra før (!), kan apostelbegrepet også forstås som menighetenes særskilte kall til å være misjonerende og grensesprengende. En nytestamentlig menighet skal ha et apostolisk anliggende og være forpliktet på å videreføre det misjonsoppdrag som en gang ble gitt til apostlene, Mt 28,19. Men for at ikke dette bare skal være en ren teologisk sats, er det nødvendig for en menighetsledelse å anerkjenne de tjenestegaver som holder dette apostoliske perspektiv levende. Det «apostoliske» blir dermed forstått som å videreføre misjonsoppdraget til stadig nye generasjoner og kulturer. Det må derfor ikke bli en debatt om ledelsesform.

Nå mener riktignok den australske forkynneren David Cartledge at den apostoliske gave er en tjenestegave som Gud har gitt til den lokale menighet. Likevel er det ingen i pinsebevegelsen i Australia som titulerer seg som apostel. Dette kan ha sammenheng med den respekt man kjenner for selve navnet. Ved ikke å ta en slik tittel i bruk, unngår man å tillegge slike personer en urimelig autoritativ posisjon. Det er en klok posisjon som det er nødvendig å holde fast ved. De historiske erfaringene har til fulle bekreftet det, også her i Skandinavia.

Noe som imidlertid kan være interessant for pinsebevegelsen i Norge å se på, er hvordan pinsebevegelsen i Australia har organisert det pastorale tilsynsansvaret. Her er det to aspekter som kommer til syne: Det ene er at lokale pastorer som i sin tjeneste har vist særlig interesse for enhet, vekst og samhold pinsebevegelsns storfellesskap, har tatt ansvar i bevegelsens nasjonale rådsstruktur. Det andre er at det på pastornivå er etablert ordninger som er gitt en slags biskopelig autoritet til å øve tilsynsansvar for forkynnere som har fått lisens til å være pastor/leder. Disse nasjonale ledere har også myndighet til å gripe inn når kolleger kommer i strid med de retningslinjer som er trukket opp for lære og etisk livsførsel. Menighetene er derimot fremdeles selvstendige. Noe å tenke på for pinsebevegelsen i Norge?


1 kommentar:

  1. The breakthroughs and innovations that we uncover result in new methods of considering, new connections, and new industries. It retains me entertained and I love my account manager, Josh, end result of|as a result of} he's continually offering me with tips to improve my play expertise. And it is always up to as} you to resolve how much you need to danger whenever you play. This article 우리카지노 does not record all the slots tips underneath the solar. I accept that the info offered on this form might be processed, saved, and used in accordance with the terms set out in our privateness coverage. The Little Shop of Horrors™ slot is predicated, after all, on the cult basic that includes the weird plant named Audrey II.

    SvarSlett