Terje Hegertun

Forfatteren Alex Haley forteller i boken Røtter om sin amerikanske familie den dagen i 1750 da Kunta Kinte ble født i landsbyen Juffure i Gambia i Vest-Afrika. Han beskriver fødselen og navneseremonien. På kvelden tar barnets far, Omoro, den nyfødte med seg til utkanten av landsbyen. Under månen og stjernene løfter han barnet opp på de sterke armene sine, vender ansiktet til barnet mot himmelen og hvisker lavmælt: «Betrakt det eneste som er større enn deg selv!»   Et ubetinget verd   Om vi bare skulle tenke på oss selv som ren biologi, inneholder vi nok karbon til et par poser grillkull. Vi har jern i oss til et par to-toms spiker og svovel til et titalls fyrstikkesker. Bestående av bare en håndfull grunnstoffer er vi en relativt enkel kjemisk sammensetning. Men dersom vi går veien om Gud, lyder Salme 8 som en fanfare over menneskets iboende og unike verdighet: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære». Dette omkranser den kristne identitet og gir ...

Hvordan kan vi forholde oss til de spørsmål som oppstår når gamle fortolkninger møter nye tider? Mange av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å lese tekstene så bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise. De såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte. Følelsen av å leve i et parallellsamfunn er borte og man forholder seg mer uanstrengt til verden utenfor menigheten. Man puster lettere og beveger seg mer sømløst over de grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». For andre ble denne reisen mer smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store, rommet for trangt, og de forlot trosfellesskapet. Noen av de spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, elle...

Hvilken rolle kan en vekkelse ha? Spørsmålet er aktualisert av Asbury og Vigeland.  Noen spør: hvordan skal slike fenomener tolkes og hvilken betydning kan de ha? Noen svar får vi ved å se nærmere på det som ble en av de største og forunderligste vekkelsesfortellingene i nyere kirkehistorie. Mellom stablekasser og sagmugg Det er april. Året er 1906. Stedet er Azusa Street, en beskjeden lite veistubb i Los Angeles. I et falleferdig bedehus sitter en afroamerikansk predikant og vet ikke helt vet hva han skal gjøre. Han har nettopp ankommet byen og han bærer på noe han ikke helt vet hva er, en brann og en lengsel. For noen dager siden hadde fremmede tunger begynt å danse på leppene hans. Han kjenner både glede og frykt, men han vegrer seg for talerstoler og religiøs makt. Han er redd at Åndens due skal forlate dem. Så han gjemmer seg bak noen stablekasser som står midt i rommet, som et alter. Selv går han rundt og ber for de andre. Det er altså ingen scene i Azusa Street. Ingen skal...

Ingen av oss kan late som om kirkeskillene ikke eksisterer. Men vi kan bli flinkere til å tenke etter hva vi faktisk står sammen om. I en tid med økende polarisering, interessekonflikter og nasjonalisme, kommer idealer som fremmer forsoning og dialog under press. Det kan se ut som om enkelte kirker er blitt mer opptatt av å markere sine egne revir. I enkelte medier er debattnivået urovekkende lavt. Det er blitt lettere å påpeke andres feil og svakheter. Mange er bekymret for at det tillitsfulle samarbeidet som møysommelig har vært bygd opp mellom kirkene, skal gå tapt. Hvis enhetstemperaturen faller, dras vi fra hverandre og avstanden mellom kirkene blir større. Når demokratiske verdier og internasjonal rettsorden tråkkes ned, reagerer også kristne ledere. Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen (SKKB) har lagt ned sitt dialogarbeid etter at krigen i Ukraina brøt ut. Biskoper i nord fordømmer både krigshandlingene og de nære båndene som den russiske kirken har til regime...