Gå til hovedinnhold

Kenneth E. Hagin: En bokanmeldelse


Det er det teologiske grunnsynet hos ham som regnes for en av trosbevegelsens grunnleggere, Kenneth E. Hagin, som i denne boken er gjenstand for Kjell-Olav Sannes’ analyse. 

En analyse som Sannes selv erkjenner byr på særskilte utfordringer siden studier av dette slag må forholde seg til materiale og framstillinger som på mange måter er annerledes enn det som vanligvis er tilgjengelig innenfor klassisk teologiforskning. Ikke desto mindre er denne type samtidsanalyser viktige da de berører bevegelser som mange har et forhold til og blir berørt av; også langt utenfor det som må regnes for kretsen av støttespillere.

Selv om det erkjennes at trosbevegelsen har et visst slektskap til nådegavefokuserte vekkelsesstrømninger gjennom de siste 100 årene, er utgangspunktet for Sannes at trosbevegelsen er en så egenartet bevegelse at den ikke uten videre kan betegnes som en gren av verken pinsebevegelsen eller den karismatiske bevegelse. Årsaken til dette ligger ikke i praksisutøvelsen, men i de teologiske hovedposisjoner som har preget bevegelsen og blitt formidlet av Hagin; som igjen hentet mye av sin teologiske grunnforståelse hos E. W. Kenyon. (Dette er bl.a. påvist av historikeren Geir Lie, en av landets fremste kjennere av trosbevegelsen og andre karismatiske bevegelser. Se E. W. Kenyon: sektstifter eller kristen lederskikkelse, Refleks-serien 2003). Den mest sentrale posisjonen som definerer trosbevegelsen er etter Sannes’ mening tanken om at troende i kraft av Kristi verk har rett på helse, helbredelse og økonomisk framgang; forutsatt at de tar i bruk «troens ord», og i bekjennelse og bønn gjør seg bruk av den autoritet de har fått i kraft av å være barn av Gud. Ikke uten grunn har representanter for trosbevegelsen (for eks. F. K. C. Price) karakterisert seg med benevnelsen «Name it and claim it».

Når Sannes skriver at det nå er blitt så mange trosmenigheter at «en kan øyne konturene av en ny konfesjon», så er nok dette - slik vi kan vurdere det i 2008 - å ta for hardt i, med mindre vi her inkluderer det meste av det som kan betegnes for neopentekostalisme rundt om i verden, noe som blir en for upresis avgrensning. På skandinavisk mark sliter trosbevegelsen i motbakke og veksten har for lengst stoppet opp.
Derimot kan Sannes ha rett i at selv om Hagin ikke nødvendigvis var noen dyptpløyende teolog, representerte han et så vidt profilert teologisk syn at det kan karakteriseres som en form for læremessig nyskapning. Det er dette som Sannes forsøker å avdekke i sin bok; i første rekke avgrenset til Hagins forståelse av forholdet mellom mennesket og Gud. Slik bokens tittel antyder, mener Sannes at Hagins forkynnelse i praksis opphøyer mennesket og detroniserer Gud på en måte som gjør denne teologien ytterst problematisk. Dette er naturligvis en sterk påstand, og Sannes selv erkjenner at tanken om at «vi aller er guder» ikke nødvendigvis skal forstås konkret som noe bokstavelig læreutsagn, men snarere er ureflekterte proklamasjoner for å illustrere et annet teologisk anliggende. Sannes har rett i at det likevel er nødvendig å reflektere over konsekvensene av et så sterkt ladet teologisk språk og gi en teologisk vurdering av det. Denne teologiske vurderingen forsøker Sannes så å gjøre - ikke ut fra et spesifikt konfesjonelt ståsted - men ut fra det han karakteriserer som «apostolisk tro», uttrykt bl.a. gjennom felleskristne trosbekjennelser. Dette er bokens prosjekt, og den konkluderer med at når det gjelder forståelsen av forholdet mellom Gud og mennesket så er Hagins lære - i sin tendens, i sin helhet og på mange enkeltpunkter - «i strid med apostolisk tro og lære, slik denne er nedfelt i Skriften og bevitnet i de felleskristne bekjennelser». På bakgrunn av dette utfordrer Sannes trosbevegelsen til å ta et oppgjør med det menneskesyn og den gudsforståelse som Hagins materiale representerer. Om ikke, vil det ødelegge det som måtte finnes av verdifulle elementer i trosbevegelsen.

Enig eller ikke enig: Sannes har gått grundig til verks og vist en grunnleggende respekt for kildene og for sin egen spesifikke problemstilling. De posisjoner som han formidler, er også veldokumenterte, og litteraturhenvisningene er omfattende, både hva primær- og sekundærkilder angår. Boken tør derfor være viktig også for dem som måtte være uenig i de konklusjoner som Sannes trekker. Det analytiske nivået er i det hele tatt bokens styrke. Sannes løfter ikke bare fram enkeltsitater, men forsøker å se om hvorvidt det finnes et gjennomgående mønster som peker i retning av at det er en teologisk grunnstruktur i trosbevegelsens forkynnelse av forholdet mellom Gud og mennesket. Etter min oppfatning har Sannes ved denne avgrensningen av tema funnet akkurat det punktet som representerer det største avviket i forhold til andre posisjoner i klassisk dogmatikk; samtidig som - dessverre - det er det tema som er blitt minst problematisert innenfor trosbevegelsens eget miljø.

Trosbevegelsens egne ledere kan være uenig i bokas konklusjoner, men de kan ikke anklage den for å være tendensiøs eller skrevet ut fra fordommer eller annenhånds kjennskap. Det har vært en del slike bøker på markedet som har gjort trosbevegelsen kritisk til denne type analyser. Denne boken er imidlertid for seriøs til å bli avvist, og den er skrevet med et ønske om å forstå. Og deretter å veilede. Om Sannes selv blir forstått av trosbevegelsen, er en annen sak.

Bokanmeldelse av boken "Det guddommeliggjorte menneske og den menneskeliggjorte Gud: en analyse av Kenneth E. Hagins lære", Oslo: Refleks-Publishing, 2005